Tar over trøsten

[AnonymBruker]

Baby på 9 måneder har blitt veldig knyttet til meg (mor) ser alltid bort på meg når han gråter og vil alltid ha trøst av meg. Dette er jo ganske normalt siden det er jeg som har vært hjemme med baby å ikke far.

Når baby er lei seg og far eller noen andre holder han gråter han hysterisk og kikker bort på meg for å få meg til å komme å trøste. Om jeg ikke gjør det gir han meg et sårt blikk som sier "hvorfor kommer du ikke mamma?" Mens han gråter sårt. Instinkter mitt sier da at jeg skal gå bort og trøste baby og det gjør jeg. Får jo så vondt av han så klarer ikke la være å hente han og trøste hvis far allerede trøster. Siden han ser så sårt på meg.

Men saken er den at far har begynt å bli irritert på meg fordi jeg alltid tar over trøsten. Han mener det er derfor baby er så avhengig av meg og alltid vil til meg når han gråter. Fordi far ikke alltid får trøste selv.

Skal jeg slutte å ta over trøstinga når baby gråter og ser bort på meg? Får jo så vondt av han at jeg gjør det bare innstinktivt. Vil jo ikke såre far ved at jeg ofte skal ta over. Han virker nesten sjalu på at baby alltid vil til meg når han er lei seg.

Det skal sies at ellers gjør jeg ikke det. Far har et fint forhold til sønnen og de leker, bader og koser seg med Div, uten At jeg blander meg inn i noe. Og når jeg ikke er der får jo såklart far trøste i fred. Er bare når jeg sitter ved siden av at jeg ikke klarer å la være.

Anonymous poster hash: e18d2...097

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt over trøsten med god samvittighet. Babyen er bare ni måneder og vet ikke at den "forskjellsbehandler". Som du sier er det naturlig at han vender seg til deg, når du har vært mest sammen med ham, og selv om det er forståelig at far føler et stikk av sjalusi får han bare prøve å være rasjonell og overse det.

Så kan dere heller legge til rette for at far og baby får en del alenetid sammen.

Dette kommer også til å rette seg med tiden. Men akkurat nå synes jeg det vil være feil å likebehandle, når babyen ikke forstår noe av det og blir lei seg. Synes du og far skal prate litt sammen om det når dere ikke er i selve situasjonen.

Anonymous poster hash: 4b643...ba7

[*Mocca*]

Jeg synes du bør la far få trøste når han har begynt, si heller til han at det er bare å si ifra så kan du ta over.

Men jeg skjønner at han vil klare å trøste barnet sitt selv når du er hjemme.

Hva med at du da ikke sitter ved siden av, men går og gjør noe annet i et annet rom sålenge?

Barnet blir trygg på at det kan trøstes av både mamma og pappa, selv når mamma er tilstede.

[Gjest Magdalene]

Jeg synes du bør la far få trøste når han har begynt, si heller til han at det er bare å si ifra så kan du ta over.

Men jeg skjønner at han vil klare å trøste barnet sitt selv når du er hjemme.

Hva med at du da ikke sitter ved siden av, men går og gjør noe annet i et annet rom sålenge?

Barnet blir trygg på at det kan trøstes av både mamma og pappa, selv når mamma er tilstede.

Signerer!

[Skogsprinsessa]

Har du og far snakket om dette? Eller er det bare når dere er i situasjonen at dere snakker om det?

[AnonymBruker]

Min er også sånn. Hvis jeg er i samme rom og hun ser meg pleier jeg å ta over. Men er de på et eget rom feks, prøver jeg å ikke komme inn. Syns det blir feil om du står rett ved og "frister" uten å la han få mammakos. Greit å øve litt på at pappaen klarer også, men hold deg borte;)

Anonymous poster hash: 42d54...ec3

[AnonymBruker]

Jeg går ut eller så trøster jeg (om mulig) mens han sitter på pappas fang. Jeg står iallefall ikke to meter unna og ser på. Prøver å se an hvor stor "krise" det er snakk om før jeg gjør noe som helst.

Anonymous poster hash: 63351...1cc

[Vera Vinge]

Jeg syns far bør få trøste, med mindre babyen bare ikke vil roe seg etter gjentatte forsøk eller kanskje ved sykdom (da vil kanskje far ha litt bistand også?). Når det er snakk om en person babyen er så trygg på og som han lar seg roe av når ts ikke er til stede. Jeg tror ikke babyen tar noen skade av å ikke få trøst av mor her, og jeg syns det er viktig at far utvikler en selvtillit på at han også kan trøste. Tror dette styrker båndet mellom far og barn, noe som også vil være bra for barnet på sikt.

Men jeg skjønner at det er vanskelig å stå og se på. Jeg pleide å gå bort når noe sånt oppstod. Ville følt det litt respektløst overfor far om jeg brøt inn uten at han hadde bedt om det, særlig siden hvertfall min gutt hadde en liten tendens til å foretrekke meg framfor far i den alderen, noe far innerst inne syns var litt sårt. Og jeg tror virkelig ikke barnet tok noen skade av å ikke bli trøstet av meg. Men som sagt, klarte ikke å sitte og se på bedende øyne, så gikk unna. Og så roet det seg, antakeligvis også fortere enn om jeg skulle sitte ved siden av og gutten skulle bli minnet om muligheten for å bli trøstet av meg.

Men om dette skjedde mens f.eks. svigermor begynte å trøste, tok jeg selvsagt over, selv om han kjente sin farmor godt. Far er jo i de aller fleste tilfeller en barnet er nesten like trygg på som mor.

[Gjest Jørild]

Jeg synes du bør la far få trøste når han har begynt, si heller til han at det er bare å si ifra så kan du ta over.

Men jeg skjønner at han vil klare å trøste barnet sitt selv når du er hjemme.

Hva med at du da ikke sitter ved siden av, men går og gjør noe annet i et annet rom sålenge?

Barnet blir trygg på at det kan trøstes av både mamma og pappa, selv når mamma er tilstede.

Helt enig.

Tenk om det var motsatt, at far alltid kom å tok barnet ut av hendene din når det gråt. Hvordan ville du følt deg da?

[AnonymBruker]

Helt enig.

Tenk om det var motsatt, at far alltid kom å tok barnet ut av hendene din når det gråt. Hvordan ville du følt deg da?

Hadde jeg merket at barnet roet seg straks det kom til far(og han hadde hatt hele permen osv), men skrek og skrek hos meg, hadde jeg levert han over med det samme. Det handler jo om barnet, ikke foreldrenes ego...

Anonymous poster hash: 42d54...ec3

[Vera Vinge]

Hadde jeg merket at barnet roet seg straks det kom til far(og han hadde hatt hele permen osv), men skrek og skrek hos meg, hadde jeg levert han over med det samme. Det handler jo om barnet, ikke foreldrenes ego...Anonymous poster hash: 42d54...ec3

Men gråt er jo ikke farlig så lenge barnet trøstes av noen den er trygg på. Og jeg vil si at gevinsten for barnet ved å la far få prøve seg, er større på sikt enn å alltid bli trøstet av mor.

[Gjest Riskjeks]

Jeg synes du bør la far få trøste når han har begynt, si heller til han at det er bare å si ifra så kan du ta over.

Men jeg skjønner at han vil klare å trøste barnet sitt selv når du er hjemme.

Hva med at du da ikke sitter ved siden av, men går og gjør noe annet i et annet rom sålenge?

Barnet blir trygg på at det kan trøstes av både mamma og pappa, selv når mamma er tilstede.

Enig.

Ellers lærer jo ungen at det bare er mor som kan trøste. Skjønner godt at far blir irritert her!

[ekkoet]

Husk at jo flere ting far kan gjøre, desto mer fleksibel kan dere være som par. Det at far blir godtatt som trøster vil kunne avlaste deg slik at du slipper å være den eneste som kan brukes til dette. Et eksempel er jo på nattestid, spesielt når han skal ha permisjon.

[AnonymBruker]

tusen takk for mange fine svar:)

ser folk er litt uenige om hva som er riktig å ikke.

vi har kun snakket om det når situasjonen er der.

men i sta prøvde jeg å ta det opp med han utenom situasjonen.

og jeg prøvde å si at jeg forstår han,

men at det for meg som mor, er ekstremt vanskelig å ikke ta over når han ser så sårt bort på meg.

det er instinktet som sier at jeg skal trøste.

og det er veldig vondt for meg å se at baby er lei seg og ikke skjønner hvorfor jeg ikke kommer å trøster han.

jeg sa også at jeg kunne prøve å gå bort når det ble slik.

så at han kunne få trøste ferdig uten at jeg blander meg inn.

han reagerte med å gå rett i forsvar å si at han er totalt uenig med meg og at jeg måtte prøve å forstå han.

konklusjonen er vel at jeg kommer til å begynne å heller gå unna slik at far får trøstet selvom jeg er der.

og ikke komme inn i et rom om far trøster.

men om vi er i situasjoner hvor jeg ikke har mulighet til å gå unna, tror jeg det blir vanskelig for meg å bare sitte og se på. og "friste" baby uten å gi han mamma kos som noen her skrev.

Anonymous poster hash: e18d2...097

[Gjest Violetta]

Jeg tror du må la barnet få lære at det er ok at pappa trøster. Det barnet lærer når du kommer springende er at det er du som skal trøste, det er du som gjelder når barnet trenger trøst. Barnet har det jo ikke verre hos far enn hos deg.

[AnonymBruker]

Husk at jo flere ting far kan gjøre, desto mer fleksibel kan dere være som par. Det at far blir godtatt som trøster vil kunne avlaste deg slik at du slipper å være den eneste som kan brukes til dette. Et eksempel er jo på nattestid, spesielt når han skal ha permisjon.

på natten trøster far like mye som meg og det er ikke et problem om jeg ikke har lagt meg enda. baby sover i seng ved siden av vår seng.

forskjellen er at jeg trøster baby i sengen sin. men far tar baby opp i vår seng og trøster han der. da ser baby meg og bagynner å gråte å åle seg mot meg for å få trøst av meg. det er en av gangene jeg syntes det er ekstremt vanskelig å ikke gi trøst.

det er flere ganger jeg har måttet gå ut av soverommet på natta.

jeg har sagt at far ikke skal trøste i sengen vår. men baby roer seg best med far der om jeg ikke er der. så han mener det er det beste å gjøre.

han er ganske så sta av seg og det er jeg også. så er jammen ikke lett

Anonymous poster hash: e18d2...097

[AnonymBruker]

Jeg tror du må la barnet få lære at det er ok at pappa trøster. Det barnet lærer når du kommer springende er at det er du som skal trøste, det er du som gjelder når barnet trenger trøst. Barnet har det jo ikke verre hos far enn hos deg.

jeg mener ikke at barnet har det værre hos far enn hos meg.

det handler mer om at jeg har hatt han mest i permisjonen og han er derfor tryggest på meg.

derfor vil han også til meg.

han får jo trøst av far også. og har alltid fått.

er først nå i det siste at det er blitt et problem med at han vil mer til meg.

er jo typisk i den alderen at han søker veldig den han er tryggest på.

Anonymous poster hash: e18d2...097

[AnonymBruker]

Her har jeg også tatt over, far får trøste når jeg ikke er der og da roer hun seg fort hos far. Nå er hun 1,5 år og nå kan pappaen også trøste når jeg er der. Så for oss gikk det seg til. Jeg mener dette er en del av tilknytningaprosessen, barnet vil il den primære omsorgsgiver når det er lei seg og etter hvert som denne tilknytningen erbmerderdig (mellom 1-2 år) kan de trøstes av andre også. Syntes ikke mor skal nekte et barn å komme til henne når det tydelig trenger den aller næreste

Anonymous poster hash: 69233...7bf

[Mafalda]

Min jente på 10 måneder har også en sånn fase for tiden. Pappaen tar det med knusende ro, for han er også klar over at det nettopp er en fase, som kommer til å gå over når hun blir litt større (og snart er det pappa som er mest populær ). Så her trøster far, og hvis jenta vil til meg, så får hun gå dit. Med mindre mor tar over alt, hele tiden, og gjør seg selv til den eneste omsorgspersonen i huset, så retter det seg av seg selv når tiden går.

Når det er sagt, så ville jeg prøvd å holde meg litt unna og ikke være synlig hele tiden når far og baby er sammen, sånn at de får tid og rom til å utvikle sitt eget samspill. Det er viktig. Men om datteren min gråter sårt og strekker seg mot meg, så får jeg meg ikke til å si at Nei, du skal være hos pappa nå, for det er mest rettferdig. Det skjønner hun jo foreløpig ingenting av. Men vi har jo også erfaring fra fire eldre søsken som ikke forskjellsbehandler mamma og pappa i det hele tatt, selv om de nok har fått være mest hos meg da de var små, kanskje det er derfor vi er så tilbakelente på det?

[AnonymBruker]

Min jente på 10 måneder har også en sånn fase for tiden. Pappaen tar det med knusende ro, for han er også klar over at det nettopp er en fase, som kommer til å gå over når hun blir litt større (og snart er det pappa som er mest populær ). Så her trøster far, og hvis jenta vil til meg, så får hun gå dit. Med mindre mor tar over alt, hele tiden, og gjør seg selv til den eneste omsorgspersonen i huset, så retter det seg av seg selv når tiden går.

Når det er sagt, så ville jeg prøvd å holde meg litt unna og ikke være synlig hele tiden når far og baby er sammen, sånn at de får tid og rom til å utvikle sitt eget samspill. Det er viktig. Men om datteren min gråter sårt og strekker seg mot meg, så får jeg meg ikke til å si at Nei, du skal være hos pappa nå, for det er mest rettferdig. Det skjønner hun jo foreløpig ingenting av. Men vi har jo også erfaring fra fire eldre søsken som ikke forskjellsbehandler mamma og pappa i det hele tatt, selv om de nok har fått være mest hos meg da de var små, kanskje det er derfor vi er så tilbakelente på det?

Sånn har vi det også. Er jeg i samme rom og hun tydelig viser at hun vil til meg så får hun det. Det er nok lettere når man har flere barn for da vet man at det vil gå over.

Anonymous poster hash: 1d42b...f80