Gift for barnas skyld

[AnonymBruker]

De aller fleste personer gifter du deg ikke med eller får barn med eller?

Nei, da må det være noe mer.

Men om denne forelskelsen falmer, har man fremdeles et felles liv, historie, barn, hjem, venner, familie, fellesskap, respekt, samarbeid osv. Sex og et godt gjensidige respektfull forhold er mer enn man ofte kan få igjen om man løper ut av forholdet.

Anonymous poster hash: 0750b...7f7

[AnonymBruker]

Så utrolig sant, en familie er basert på mer enn det å elske noen. Det handler om stabilitet, selskap, arbeidsfordeling, vennskap, trivsel, sex, og mye mer. Det og elske noen er bare en av komponentene, om denne forsvinner og du har det bra på andre måter ser jeg ingen grunn til å skille seg...

Anonymous poster hash: c8b83...2c4

Så enig.

Anonymous poster hash: 0750b...7f7

[minister-mio]

Så utrolig sant, en familie er basert på mer enn det å elske noen. Det handler om stabilitet, selskap, arbeidsfordeling, vennskap, trivsel, sex, og mye mer. Det og elske noen er bare en av komponentene, om denne forsvinner og du har det bra på andre måter ser jeg ingen grunn til å skille seg...

Anonymous poster hash: c8b83...2c4

Dette blir ikke oppgitt som grunner til at de er gift. De er bare gift for barnas skyld

[AnonymBruker]

Dette blir ikke oppgitt som grunner til at de er gift. De er bare gift for barnas skyld

Barna trenger selskap, vennskap, at man er to foreldre å fordele jobben på, trivsel og ja sex (for hvis ikke blir det ingen barn) og mye mer. Dette handler jo om familien som en enhet og det inkluderer jo også barna

Anonymous poster hash: c8b83...2c4

[AnonymBruker]

Dette blir ikke oppgitt som grunner til at de er gift. De er bare gift for barnas skyld

Tro det eller ei, men forhold er som oftest mer kompliserte enn hva man oppgir i en setning til en nysgjerrig utenforstående.

Ta det helt med ro, dette trenger du verken forså eller like. De er voksne mennesker som gjør dette av fri vilje.

Anonymous poster hash: 0750b...7f7

[AnonymBruker]

Hadde jeg kunne spå inn i framtiden, så kan det hende jeg hadde vurdert å ikke gå.

Her sviktet far flere ganger, og følelser forsvant gradvis. Men vi var venner, kranglet så og si aldri. Jeg trodde vi skulle bo hver for oss, få leve livet igjen, og dele på ansvaret for barna. Han har lagd så mye faenskap i ettertid, og latt det gå utover barna, for å ta meg. Resultatet er at jeg nå aldri har barnefri, har ikke familie heller. Og ene barnet sliter og må gå til psykolog, og jeg har dårlig økonomi.

Så tanken på om det hadde vært bedre å bare fortsette med han, og gjøre det beste ut av situasjonen. Men det vet jeg jo ikke svaret på. Og nå er det uansett for sent, etter det han har gjort er jo hver minste lille følelse av noe drept.

Anonymous poster hash: ef154...927

[AnonymBruker]

Altså, et forhold kan være ganske slapt og allikevel ha gode kvaliteter.

Men når TS sier at de holder sammen for barnas skyld, tolker jeg det som at de ikke ville vært sammen hvis det ikke er for barna. Med andre ord: det er ikke så mye bra igjen i forholdet.

At ingen er nyforelsket i årevis er ikke det samme. Alle forhold går litt opp og ned, og de aller fleste blekner litt med tiden, men å holde sammen kun for barnas skyld tilsier vel at begge heller skulle ha vært et annet sted...

Anonymous poster hash: 3934b...cdc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kjærlighetsløse ekteskap er elendige forbilder for barna. Barn merker at foreldrene ikke elsker hverandre og vil kopiere atferden når de blir voksne nok for forhold selv.

Anonymous poster hash: 17c73...113

[AnonymBruker]

Jeg tenker at kjærlighetsløse ekteskap er elendige forbilder for barna. Barn merker at foreldrene ikke elsker hverandre og vil kopiere atferden når de blir voksne nok for forhold selv.

Anonymous poster hash: 17c73...113

Ja så blir de voksne og forelsker seg og gifter seg og så finner de ut at følelser er flyktige ting og at man må ha et mer stabilt fundament å bygge en livslang relasjon på enn en følelse. Da vil de huske sine foreldres ekteskap og finne ut at det er verd å kjempe for familien selv om selvrealiseringsprosjektet "evig kjærlighet" ikke ble slik de trodde. Jeg tror absolutt slike ekteskap kan være et godt forbilde for barna.

Anonymous poster hash: c8b83...2c4

[AnonymBruker]

Altså, et forhold kan være ganske slapt og allikevel ha gode kvaliteter.

Men når TS sier at de holder sammen for barnas skyld, tolker jeg det som at de ikke ville vært sammen hvis det ikke er for barna. Med andre ord: det er ikke så mye bra igjen i forholdet.

At ingen er nyforelsket i årevis er ikke det samme. Alle forhold går litt opp og ned, og de aller fleste blekner litt med tiden, men å holde sammen kun for barnas skyld tilsier vel at begge heller skulle ha vært et annet sted...

Anonymous poster hash: 3934b...cdc

Er vel sånn jeg tenker også, men jeg ser at det er flere som har en annen oppfatning av hva et ekteskap innebærer. Da har jeg egentlig fått svar. TS

Anonymous poster hash: 5e9c3...4cf

[Britt Banditt]

Det er greit i noen tilfeller, andre ikke. Det er helt ok å holde sammen hvis man er glad i hverandre, er venner, har respekt for hverandre, krangler lite osv, men det er bare "spenningen", forelskelsen og evt "de store følelsene" som mangler. Da tror jeg ikke det er ille for barna.

Om det derimot er forhold som er preget av lite respekt, utroskap, krangling, null kommunikasjon, man sover på separate rom, fysisk/psykisk vold etc etc. (trenger selvfølgelig ikke være alle disse tingene, men dere skjønner tegninga), DA tror jeg det er best å gå, og ikke holde sammen for barnas skyld.

[Verpus]

Jeg mener at når man gifter seg er man enige om at det er de to for alltid. Om man mister følelser kan man jobbe med å få de tilbake. For meg måtte det vært ekstremt ille om jeg skulle skille meg. Ville blitt for barna, hvertfall om de fortsatt var små.

[AnonymBruker]

Mine følelser har gått fra intens forelskelse i min mann for 12 år siden, til nå å handle om vennskap, samhold, respekt og gjensidig støtte i hverandre. Det er nok for oss, vi higer ikke etter stormende romantikk. Sammen jobber vi for å skape vi en trygg ramme for våre barn. Det er vår fordømte plikt!<br />Vi giftet oss, fikk barn sammen - og har et annet fokus enn på oss selv. Folk som skilles er ofte egoistiske - de ser ikke barnas rolle i det hele. Det er min mening.<br />Jeg har flere venner som skilte seg etter noen år. De trodde gresset var grønnere... det var det ikke. Noen av dem er svært ensomme idag.<br />Dårlig økonomi. Unger med diverse problamatikk. Ensomhet. Angst. Vanskelige familieforhold.<br />Slike resultater ser man ofte i etterkant av skilsmisser.

Anonymous poster hash: d9990...c81

[AnonymBruker]

Ja så blir de voksne og forelsker seg og gifter seg og så finner de ut at følelser er flyktige ting og at man må ha et mer stabilt fundament å bygge en livslang relasjon på enn en følelse. Da vil de huske sine foreldres ekteskap og finne ut at det er verd å kjempe for familien selv om selvrealiseringsprosjektet "evig kjærlighet" ikke ble slik de trodde. Jeg tror absolutt slike ekteskap kan være et godt forbilde for barna. Anonymous poster hash: c8b83...2c4

Dette er min personlige erfaring også, etter å ha vokst opp i en turbulent familie.

Jeg har vært sammen med mannen min i ti år, og hadde jeg tenkt annerledes hadde vi nok ikke vært sammen. Det har hendt to ganger at følelsene mine for han forsvant. Men ved å ikke gi opp og gi alt, så kom de tilbake. Vi vet begge to at bølgedaler kan komme, og at de kan vare leeeeenge, men også at om vi går inn for det så kommer de gode følelsene tilbake igjen. Jeg vil aldri forlate mannen min, med mindre det er utroskap eller vold inne i bildet. Jeg ga han et løfte som jeg skal holde, og jobbe for. Og DET tror jeg er et godt forbilde for barna.

Anonymous poster hash: 2f4df...730

[AnonymBruker]

Jeg er sammen me barnas far, kun av den grunn at vi har barn sammen. Ble gravid før jeg kjente ham, og har hele tiden følt at jeg må gi det en sjanse, for barnets skyld. Nå er barnet 2 år, og vi bor fortsatt sammen. Men har hvert vårt soverom, jeg har ingen følelser overhodet, har bare skrudd av følelseslivet mitt. Vi fungerer som kolleger, og jeg er veldig fortvilet over situasjonen! Vi hadde ALDRI fortsatt sammen dersom jeg ikke hadde blitt gravid! Elsker barnet mitt over alt. Klarer ikke se for meg et liv der jeg kun får ha barnet annenhver uke, annenhver jul osv, derfor blir jeg her, selv om jeg føler meg død innvendig. Baaah,,,

Anonymous poster hash: 70db2...259

[AnonymBruker]

Jeg er sammen me barnas far, kun av den grunn at vi har barn sammen. Ble gravid før jeg kjente ham, og har hele tiden følt at jeg må gi det en sjanse, for barnets skyld. Nå er barnet 2 år, og vi bor fortsatt sammen. Men har hvert vårt soverom, jeg har ingen følelser overhodet, har bare skrudd av følelseslivet mitt. Vi fungerer som kolleger, og jeg er veldig fortvilet over situasjonen! Vi hadde ALDRI fortsatt sammen dersom jeg ikke hadde blitt gravid! Elsker barnet mitt over alt. Klarer ikke se for meg et liv der jeg kun får ha barnet annenhver uke, annenhver jul osv, derfor blir jeg her, selv om jeg føler meg død innvendig. Baaah,,,

Anonymous poster hash: 70db2...259

Høres trist ut! Men du vet hva de sier, where there's a will,there's a way.

Anonymous poster hash: 22750...235