Redd for å være bipolar!

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 19 år som i flere år har blitt fortalt av mine foreldre at de har ønsket å sende meg til psykolog. Jeg har alltid nektet. De har ønsket å sende meg dit av flere grunner som mangel på empati og at jeg kan være noe sosial dum i blant, kan si mye dumt når foreldrene mine har besøk for eksempel, flere av tanter i familien har kommentert det osv. Jeg er ofte veldig glad og ivrig når jeg sier noe, når foreldrene mine for eksempel har sagt at de har kommentert det blir jeg veldig lei meg, fornærmet, for en slags trang til å gråte og føler meg dum.

Det er også ellers i det siste at jeg har begynt å tenke på det da jeg ikke visste hva det var før, og kan fremdeles ikke så mye om det.

Jeg har veldig mye humørsvingninger. Noen ganger når jeg er på jobb for eksempel, kan være veldig stressende i blant, så gruer jeg meg gjerne før jobb, og er ganske sliten og vil ikke mer, og så kan jeg plutselig bli helt gira, det er jo bra, da føler jeg at jeg gir ordentlig service og kan skravle i vei, og er gira i noen timer.

Jeg kan også være veldig langsur og blir fort fornærmet for småting, tenker at det kommer aldri til å gå over, om jeg f-eks har kranglet med kjæresten min så tenker jeg at jeg kan ikke tilgi han igjen eller noe, men så helt ut av det blå jeg bli helt glad og gira og ikke en gang gi slipp på han, og bli helt desperat om vi må skilles i noen timer eller dager. Og noen timer/dager etter så kan jeg bli helt rolig, ikke ha noe ønske om å snakke med han en gang.

Trodde jeg var deprimert under hele ungdomsskolen da jeg var veldig asosial ofte, og ikke likte å være med noen, før jeg plutselig kunne ha en trang til å måtte være med noen. Selv om det var mest depressivt før, og jeg følte meg mye alene og ensom.

Jeg har skyldt på p-pillene hele tiden ang. humørsvingningene mine, da de kan være helt ekstreme til tider. Jeg bestemte meg for å slutte på p-pillene i noen mnd, og følte det ble bra. Men så ble det verre igjen noen uker før jeg begynte på p-piller igjen-nytt merke- og har fremdeles samme svingninger.

Og skylder ofte på at jeg er overtrett om jeg blir helt gira, da det gjerne skjer utover kvelden, og kjæresten min kommenterer ofte at jeg må være overtrett, eller ha spist sukker.

Føler jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg har lest på nettet, har ikke spesifisert så mye i dette innlegget da det hadde blitt altfor langt. Men jeg er jo også redd jeg bare er desperat etter å få et svar på hvorfor jeg føler meg så urolig innvendig og at humøret mitt er så merkelig.

Vil til psykolog å snakke om det, men redd for at jeg ikke skal ha noe i det hele tatt og ikke bli tatt seriøst. Noen her som har noe kunnskap?

Anonymous poster hash: 3cec9...615

[AnonymBruker]

Du kan høre med fastlegen din om du kan få henvisning til en psykiater for utredning. Det er vanskelig å si om det er det ene eller andre. Hvis du får en utredning og de finner ut at du f eks er bipolar 1 eller 2, har du noe å forholde deg til. For de lidelsene finnes det gode medisiner, spesielt når det gjelder bipolar 2. Jeg har denne lidelsen og takket være god medisinering, har jeg ingen plager med sinnstemninger. Jeg fungerer helt normalt.

Så hør med fastlegen din om h*n kan henvise deg videre i systemet.

Lykke til

Anonymous poster hash: 11eee...180

[AnonymBruker]

Du kan høre med fastlegen din om du kan få henvisning til en psykiater for utredning. Det er vanskelig å si om det er det ene eller andre. Hvis du får en utredning og de finner ut at du f eks er bipolar 1 eller 2, har du noe å forholde deg til. For de lidelsene finnes det gode medisiner, spesielt når det gjelder bipolar 2. Jeg har denne lidelsen og takket være god medisinering, har jeg ingen plager med sinnstemninger. Jeg fungerer helt normalt.

Så hør med fastlegen din om h*n kan henvise deg videre i systemet.

Lykke til

Anonymous poster hash: 11eee...180

Takk for svar!

Jeg vil nok prøve å få en time med fastlegen til uken, men jeg er bare så redd for å ikke bli tatt seriøst, for det jeg vil er å bare få et svar på om det er noe galt eller om dette jeg opplever er normalt.

Anonymous poster hash: 3cec9...615

[AnonymBruker]

Du kan høre med fastlegen din om du kan få henvisning til en psykiater for utredning. Det er vanskelig å si om det er det ene eller andre. Hvis du får en utredning og de finner ut at du f eks er bipolar 1 eller 2, har du noe å forholde deg til. For de lidelsene finnes det gode medisiner, spesielt når det gjelder bipolar 2. Jeg har denne lidelsen og takket være god medisinering, har jeg ingen plager med sinnstemninger. Jeg fungerer helt normalt.

Så hør med fastlegen din om h*n kan henvise deg videre i systemet.

Lykke til

Anonymous poster hash: 11eee...180

bipolar er vel det samme som manisk depressiv lidelse? Hvilke medisiner hjelper? Jeg har en mistanke om at jeg også er i grenseland eller kanskje har aspergers.

Anonymous poster hash: 08850...271

[AnonymBruker]

bipolar er vel det samme som manisk depressiv lidelse? Hvilke medisiner hjelper? Jeg har en mistanke om at jeg også er i grenseland eller kanskje har aspergers.

Anonymous poster hash: 08850...271

Ja, bipolaritet er det som het manisk depressiv lidelse før, så man har manier som er oppstemthet og nedstemthet som er depresjoner.

Er så lett å kjenner seg igjen i flere diagnoser man leser om, så det som er farlig. Men føles ikke godt å ha en slik urolighet inni meg hele tiden.

Føler meg mange ganger så dum også, når jeg er ekstremt gira, og jeg er for eksempel er med folk som jeg ikke kjenner så godt, og snakker med de, sier ting jeg absolutt ikke burde si, tuller altfor mye, så etter en stund kan jeg bli flau over meg selv, bli mye mer seriøs, lure på hva de tenker om meg som må være så sosial dum i blant, og bare sier noen ting uten å tenke. Når jeg er mer nedstemt tenker jeg alltid før jeg snakker, vil helst ikke snakke for mye heller, har ikke så mye å si.

Vet ikke så mye om aspergers, men vi burde kanskje oppsøke fastlege begge to!

Anonymous poster hash: 3cec9...615

[AnonymBruker]

Siste var forresten meg; ts

Anonymous poster hash: 3cec9...615

[Gjest Teta]

Jeg er en jente på 19 år som i flere år har blitt fortalt av mine foreldre at de har ønsket å sende meg til psykolog. Jeg har alltid nektet. De har ønsket å sende meg dit av flere grunner som mangel på empati og at jeg kan være noe sosial dum i blant, kan si mye dumt når foreldrene mine har besøk for eksempel, flere av tanter i familien har kommentert det osv. Jeg er ofte veldig glad og ivrig når jeg sier noe, når foreldrene mine for eksempel har sagt at de har kommentert det blir jeg veldig lei meg, fornærmet, for en slags trang til å gråte og føler meg dum.

Det er også ellers i det siste at jeg har begynt å tenke på det da jeg ikke visste hva det var før, og kan fremdeles ikke så mye om det.

Jeg har veldig mye humørsvingninger. Noen ganger når jeg er på jobb for eksempel, kan være veldig stressende i blant, så gruer jeg meg gjerne før jobb, og er ganske sliten og vil ikke mer, og så kan jeg plutselig bli helt gira, det er jo bra, da føler jeg at jeg gir ordentlig service og kan skravle i vei, og er gira i noen timer.

Jeg kan også være veldig langsur og blir fort fornærmet for småting, tenker at det kommer aldri til å gå over, om jeg f-eks har kranglet med kjæresten min så tenker jeg at jeg kan ikke tilgi han igjen eller noe, men så helt ut av det blå jeg bli helt glad og gira og ikke en gang gi slipp på han, og bli helt desperat om vi må skilles i noen timer eller dager. Og noen timer/dager etter så kan jeg bli helt rolig, ikke ha noe ønske om å snakke med han en gang.

Trodde jeg var deprimert under hele ungdomsskolen da jeg var veldig asosial ofte, og ikke likte å være med noen, før jeg plutselig kunne ha en trang til å måtte være med noen. Selv om det var mest depressivt før, og jeg følte meg mye alene og ensom.

Jeg har skyldt på p-pillene hele tiden ang. humørsvingningene mine, da de kan være helt ekstreme til tider. Jeg bestemte meg for å slutte på p-pillene i noen mnd, og følte det ble bra. Men så ble det verre igjen noen uker før jeg begynte på p-piller igjen-nytt merke- og har fremdeles samme svingninger.

Og skylder ofte på at jeg er overtrett om jeg blir helt gira, da det gjerne skjer utover kvelden, og kjæresten min kommenterer ofte at jeg må være overtrett, eller ha spist sukker.

Føler jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg har lest på nettet, har ikke spesifisert så mye i dette innlegget da det hadde blitt altfor langt. Men jeg er jo også redd jeg bare er desperat etter å få et svar på hvorfor jeg føler meg så urolig innvendig og at humøret mitt er så merkelig.

Vil til psykolog å snakke om det, men redd for at jeg ikke skal ha noe i det hele tatt og ikke bli tatt seriøst. Noen her som har noe kunnskap?

Anonymous poster hash: 3cec9...615

En god psykolog vil uansett ta deg på alvor. Hvis du ikke "har noe" betyr jo ikke det at du ikke vil kunne ha nytte av veiledning/få hjelp med å rydde opp i tankene. Psykologer jobber ikke bare med diagnoser. Jeg synes du bør bestille en time siden du selv ønsker det.

[AnonymBruker]

bipolar er vel det samme som manisk depressiv lidelse? Hvilke medisiner hjelper? Jeg har en mistanke om at jeg også er i grenseland eller kanskje har aspergers. Anonymous poster hash: 08850...271

Bipolar 1 er det man tidligere kalte manisk depressiv lidelse, med store svingninger mellom ekstrem oppstemthet og -oppførsel, og dype depresjoner. I tillegg finnes det mildere utgaver av bipolaritet, hvor depresjonene som regel oppleves som det store problemet.

Det er mange ulike regimer for medikamentelll behandling:

http://www.helsebiblioteket.no/pasientinformasjon/brosjyrer/bipolar-lidelse-hvilke-medikamenter-virker

Anonymous poster hash: 2f287...0ca

[AnonymBruker]

Jeg gikk lenge i behandling og trodde jeg emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Når jeg endelig klarte å si noe om det gjorde vi en utredning og jeg skåret langt over kriteriene på de fleste skåringspunktene. Mine mistanker ble plutselig realitet m nytt stempel i passet..

Jeg har nylig opprettet en blogg med innhold av EUPF og PTSD diagnoser og tanker rundt dette.

Sinnslidelse.wordpress.com

Anonymous poster hash: 0aba2...e65

[AnonymBruker]

bipolar er vel det samme som manisk depressiv lidelse? Hvilke medisiner hjelper? Jeg har en mistanke om at jeg også er i grenseland eller kanskje har aspergers.

Anonymous poster hash: 08850...271

Det finnes sikkert en del medisiner som hjelper den milde formen, men disse må tilpasses etter hver pasient. Det beste er, som jeg sa, å få en utredning. Noen trenger mer og noen trenger mindre medikamenter for å holde seg stabile.

Anonymous poster hash: 11eee...180

[roberta]

Jeg synes ikke det høres spesielt ut som bipolar lidelse. Det at du svinger så ofte er en av grunnene. Men uansett, når du opplever dette som svært vanskelig bør du bli utredet. Og det er jo ikke noe å være redd for. Samme hvilken diagnose du eventuelt ville få så ser du jo fremdeles deg selv. Diagnosen forandrer ingenting, men gir deg en mulighet til å bli bedre gjennom rett behandling. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres spesielt ut som bipolar lidelse. Det at du svinger så ofte er en av grunnene. Men uansett, når du opplever dette som svært vanskelig bør du bli utredet. Og det er jo ikke noe å være redd for. Samme hvilken diagnose du eventuelt ville få så ser du jo fremdeles deg selv. Diagnosen forandrer ingenting, men gir deg en mulighet til å bli bedre gjennom rett behandling. Lykke til!

Signerer denne. Jeg synes heller ikke det høres ut som svigningene er sterke nok og langvarige nok til å være verken bipolar lidelse. Heller ikke emosjonelt ustabil perosnlighetsforstyrrelse, da ville du hatt langt sterkere lidelsestrykk og mer relasjonsproblemer.

Men det skader ikke å få en utredning,om du selv opplever det som vanskelig. Men det virker som så ekstremt mange i dag tror de har en alvorlig psykisk lidelse av de minste plager. Ikke for å bagatellisere, men jeg blir litt satt ut når jeg leser enkelte innlegg her inne. Folk tror de har depresjon, fordi de ikke orker å trene fem ganger i uka. Kanskje mange ville hatt nytte av å senke kravene og forventningene til seg selv (og andre), begynne å roe ned litt.

Anonymous poster hash: 6a44d...ce4

[AnonymBruker]

Signerer denne. Jeg synes heller ikke det høres ut som svigningene er sterke nok og langvarige nok til å være verken bipolar lidelse. Heller ikke emosjonelt ustabil perosnlighetsforstyrrelse, da ville du hatt langt sterkere lidelsestrykk og mer relasjonsproblemer.

Men det skader ikke å få en utredning,om du selv opplever det som vanskelig. Men det virker som så ekstremt mange i dag tror de har en alvorlig psykisk lidelse av de minste plager. Ikke for å bagatellisere, men jeg blir litt satt ut når jeg leser enkelte innlegg her inne. Folk tror de har depresjon, fordi de ikke orker å trene fem ganger i uka. Kanskje mange ville hatt nytte av å senke kravene og forventningene til seg selv (og andre), begynne å roe ned litt.

Anonymous poster hash: 6a44d...ce4

ts her

Det er litt det jeg er redd for, at jeg kanskje bare egentlig overdriver og bare er hypokonder.

Anonymous poster hash: 3cec9...615

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres spesielt ut som bipolar lidelse. Det at du svinger så ofte er en av grunnene. Men uansett, når du opplever dette som svært vanskelig bør du bli utredet. Og det er jo ikke noe å være redd for. Samme hvilken diagnose du eventuelt ville få så ser du jo fremdeles deg selv. Diagnosen forandrer ingenting, men gir deg en mulighet til å bli bedre gjennom rett behandling. Lykke til!

enig i dette.

Anonymous poster hash: e937f...f77

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen.

Klem fra anonym !

Anonymous poster hash: 82135...386