"Hope u like foreign food - like taliban-kebab" sitat fra øverste hold

[Lanista1984]

Latitude 34.84

Longitude 71.09

Solen stråler og reflekterer snøen på toppen av fjellene mot øst. Langt nede i dalen ser jeg geiter. Og noen menn. Kan ikke høre dem. De er for langt unna.

Det er fjell-landskap på alle sider.

FOB Joyce kan skimtes herfra.

Jeg ble født i Brooklyn i 1984. Noen år senere fikk jeg to grinete tvilling-søstre. Jeg kan fortsatt huske tvillingtårnene lyse inn gjennom gardinene når jeg prøvde å sove.

Jeg måtte ofte legge en ekstra pute over ansiktet for å få det mørkt.

Husker ikke detaljer men mener at pappa etter hvert kom på en ide med noen tepper som han la over gardinstengene.

Det var ikke bare tårnene som lyste. Det var hele Manhattan. I alle fall nedre del av den unike øya.

Det er en øy. Den splittes opp av en elv før du når South Bronx.

Men det var ikke der jeg bodde. Jeg bodde i et italiensk område i Brooklyn. De fikk en aksent som er både populær og lett å karikere for amerikanske komikere;)

Brooklyn + Italy = Funny.

Faren min døde i 1991. Da dro vi "hjem."

Når jeg vokste opp i førskolealder, hadde jeg en nesten meterlang oransje tiger(!) som lå ved siden av meg. Det var fjerde i etasje. Etternavnet vårt var på en slitt postkasse som jeg tror var brun.

Det var ikke et rikt italiensk nabolag. En gang klatret jeg ned branntrappene på utsiden av gården og ga moren min nesten hjerteattakk.

Det var alltid liv utenfor.

Alltid latter, sirener og tuting. Og også inne var det liv. Som regel besøk nesten hver dag.

Ofte gamle folk. Kyss på begge kinn. Hatet det. Våte kyss og "bello, bello." Kyss, kyss. Det var tanter og onkler. Bestemor og grandtanter og grandonkler. Og venner.

Pappa hadde mange brødre. Den eldste kjente jeg ikke så godt. Han virket alltid hyggelig. Men ble behandlet annerledes. Som han hadde noe smittsomt. Husker solbriller, skjegg og brautende smil. Mamma sa han var syk og at jeg ikke skulle være alene med han. Han prøvde innimellom, for å bli bedre kjent med meg, men jeg hørte på mamma.

Noe av årsaken var at han også hadde sittet inne to år, ikke en uvesentlig detalj. Lang historie kort. Han var ingen pedofil, men en alvorlig deprimert og alkoholisert pillemisbruker. En gang ble det en kjempekrangel og jeg husker han smalt neven i stueveggen så hånden hans blødde kraftig, deretter gikk han og jeg så han ikke på veldig lenge.

Jeg forsto ikke det da, men han var som regel på noe hele tiden. Jeg kjente at han luktet og jeg synes han ikke var veldig pen å se på, men han var ellers ok. I senere år fikk jeg se bilder av han som 25-åring. Han var kjekk som bare det. En ”italiano-mafia 60’s type” av verste sort. Som Al Pacino i Gudfaren. Jeg synes han så tøff ut i alle fall. Moren min kjente han ikke den gang. Han var over til år eldre enn faren min. Jeg forstod i skolealder hjemme i Norge at det var krigen som var årsaken til ”sykdommen.”

Han snakket aldri om det. Han hadde hatt USMC som sitt hjem i Vietnam i tre eller fire år. Men alle visste at han hadde vært med på ”ubeskrivelige ting." Det var alltid utsagnet ”ubeskrivelige ting."

Hva kunne være ubeskrivelig tenkte jeg alltid? Bestod det av ord med bokstaver som lå utenfor alfabetet?

Ord noen veldig få hadde kjennskap til?

Fra jeg var syv og fremover bodde jeg i et kaldt land med tre flere bokstaver i alfabetet, men det onkelen min hadde gjort og opplevd var fortsatt alltid ubeskrivelig og knapt min egen far hadde visst noe som helst om det. Men onkelen min overlevde pappa med to år og ble vel 13 år eldre, tror jeg. Men ut fra mitt eget førskoleminne, kan det ikke ha vært mye til liv. Onkelen min og jeg ble aldri kjent. Han prøvde, men det ble aldri noe av. Han hadde ingen barn selv. Jeg husker bare bruddstykker.

Mange døde der han tjenestegjorde i Vietnam. Over 50.000 amerikanske gutter døde der. (Hva de gjorde der er en helt annen sak)

Kanskje det er en skjebne verre enn døden å komme hjem til et så tett familie?

Uten å vite hvordan man skal mestre sinnet sitt? Når alle snakker om deg og ingen til deg? Hva er ubeskrivelig? Hva kan egentlig være ubeskrivelig? Hva gjorde han? Hva fikk andre han til å gjøre? Det vil jeg aldri få vite. Jeg var ni når han døde og jeg hadde flyttet til Norge når han mistet sin lillebror to år tidligere. Altså pappa.

En dag må han ha vært en som pappa så opp til. En staut storebror. Men så må alt ha raknet. Og ingen ville eller kunne forstå han lenger. Hvorfor? Hva er ubeskrivelig?

Her er forresten ikke himmelen dekket til av neon og billioner av lyspærer. Her er det stjerneklart om natten. Og det eneste jeg vet er at jeg i dag forstår han sannsynligvis bedre enn noen andre i vår familie noensinne gjorde. Skål for en gammel mann jeg aldri kjente.

En skål til uncle Sal. I'm so sorry I never trusted you..

[Lanista1984]

^{To Uncle Sal!}

^{http://www.youtube.com/watch?v=TGm_vWuzlig}

[Lanista1984]

Dette er sangen som best beskriver mine følelser;)

Filmet i Central Park tre år før jeg ble født.

http://www.youtube.com/watch?v=mUiVzQYBSiA

[Lanista1984]

I tidlig alder begynte jeg å vise talent for sport. Jeg var best i fotball, men ikte best svømming. Jeg imponerte jentene i klassen med å holde pusten på bunnen av bassenget altfor lenge. Det ble sendt bekymringsmeldinger til min mor om jeg var suicidal..

Det var jeg ikke. Jeg har bare gode lunger.

Jeg stupte fra ti-meteren hver gang jeg fikk muligheten og svømte fort opp for å høre applausen.

Jeg drømte om OL og svømte så fort jeg kunne. Jeg hadde en proff trener når jeg var 14. Derfra var det svømming hver dag. Jeg var en av de idiotene som trodde nordmenn kunne hevde seg i sommer-OL. Jeg kunne også prøve meg som amerikaner men forsto raskt at der ville konkurransen ha blitt for tøff.

Når jeg som 17-åring så tvillingtårnene falle på TV i Oslo, skjedde det noe med meg. Jeg trodde det var Saddam. Jeg hadde aldri hørt om Taliban eller AQ. Eller Bin Laden.

Noe skjedde.

Jeg søkte om marinejeger-opptak. De sa jeg var for ung. Jeg ga ikke opp og maste. Jeg visste at mine egenskaper i vann kunne komme til nytte.

Til slutt gadd de ikke lenger å svare.

Jeg fullførte VGS. Samtidig søkte jeg om opptak i US Navy. Og til slutt fikk jeg muligheten i området ved de store sjøer. Boot Camp. Det var iskaldt og snøen lavet ned. Jeg kom i kontakt med mine vikingfedre på min mors side og knekte koden. Det var bare å gjennomføre. Tenke frem til neste måltid. Ikke lenger. Overleve. Høre på hva de fortalte oss. Og gjøre akkurat det.

Jeg løp fort. Jeg svømte fort. Også i iskaldt vann. Jeg trente og trente.

Hverken fotball eller svømming ble min lidenskap. Det var militæret som skulle bli det. Der fikk jeg utløp for en høy konkurranseevne. Der fikk jeg stilnet tørsten etter å være best.

Jeg var 20 år og et verdig medlem av US Navy.

Jeg dro hjem en tur etter boot camp. Moren min hadde laget lasagne. Vi satt der alle fire da hun brøt ut i gråt og måtte forlate bordet. Jeg skjønte ingenting. Jeg så på mine to søstre. Det virket som de forsto bedre. Den ene forklarte at hun ikke vil at du skal dra i krig.

Krig?

Jeg hadde nesten ikke tenkt tanken. Jeg tenkte bare på å vinne. Jeg tenkte på krig når jeg så terror-aksjonen i NY fra TV i Oslo. Men etter hvert som programmet ble tøffere og tøffere, ble bare tankene om å vinne de jeg fokuserte på.

Senere den kvelden fikk jeg snakket ut med moren min. Som ble enke så altfor tidlig. Ei eventyrlysten jente som dro til verdensbyen og traff en kjekk amerikaner med italiensk bakgrunn.

Jeg lovet henne å være forsiktig. Den kvelden gikk det opp for meg at jeg faktisk skulle i krig snart. Når de snakket om deployment før jeg dro hjem, tenkte jeg mest bare at det var neste skritt.

Ikke noe mer.

På den tiden var Irak-krigen på sitt verste.

Etter at søstrene-pynte seg-dra på fest hadde klakket ut av oppgangen i Hegdehaugsveien, satt jeg der med en deprimert mor. Jeg husker jeg strøk håret hennes som om hun skulle ha vært en kjæreste, mens jeg sa at ingenting vil skje med meg. Jeg lover, sa jeg sikkert ti ganger. Det var en rar kveld. Jeg opplevde meg som en idiot. Jeg var et konkurranse-menneske. Jeg hadde nesten ikke tenkt på krig. Hva var krig?

Jeg dro ikke i krig da. Jeg søkte om spesialutdannelse. Bli spesialsoldat. Jeg fikk lov å prøve meg. Det skulle foregå i nærheten av San Diego i California. Jeg ble hjemme i fire uker før jeg dro. Moren min var glad. For at jeg ikke gikk i "arbeid etter en bachelor, men ønsket en master..."

Jeg skulle på testprøving. Indoc. Pre-BUD/S. Plutselig så følte jeg meg så norsk og bare norsk. Hva visste jeg om USA som hadde bodd i Oslo siden jeg var 7?

[Lanista1984]

Ok. later

[Lanista1984]

Prøvde å fortsette, men klarte ikke akkurat nå. Temaet er veldig hardt. Som stein. Det er ingen vei igjennom. Det må forklares slik det er. Jeg skal prøve igjen.

Det er dumt fordi det er nå jeg har dekning. Til og med gjennom en norsk server. Men internett finnes andre steder også. Men det er liksom best her.

Jeg blir her til søndag.

Jeg skal prøve å ta meg sammen og skrive videre på historien før jeg drar. Men det var litt tøft nå kjenner jeg. Noen dager er gode andre er ikke så gode. Det er ikke noe jeg kan kontrollere.

Ikke når det gjelder skriving. Jeg kan kontrollere det gjennom arbeid. Men ikke følelser.

Vet ikke om det gir noen mening.

Sorry. Bla-bla-bla

[Gjest Lille-pus]

Det gir mening... også når vi ikke helt forstår alt... det gir mening, vi forstår de store linjene. Bær over med oss når vi ikke forstår alt, når vi spør... når vi leser feil...

Er du i trygge omgivelser nå så la tankene reise litt... fly litt med oss...strekk vingene og bli med 'opp'... du vil være friskere til sinns når vi lander.

Un bacio,

Pus

[Lanista1984]

Takk Lille-pus.

Da kan jeg like godt ta med at jeg satt inne noen dager etter å ha slått ned en ubehagelig mann. Han fleipet med en dame og begynte å være truende ovenfor kjæresten hennes. Han var nær ved å legge han i bakken da jeg brøt inn. Jeg lot for mye aggresjon ut mot han. Og politiet måtte kontakte min nærmeste leder i militæret. Det var ydmykende. Han gikk god for meg og de slapp meg ut etter tre dager. Men jeg fikk gjennomgå når jeg kom tilbake.

Jeg lar historien fra San Diego hvile. Jeg kom dit og ble møtt av en vegg av motstand. To uker Indoc. 4 uker BUD/S.

Alt var umulig. Bortsett fra jeg lærte i Boot Camp. Tenk til neste måltid. På en finurlig måte kom jeg gjennom "gå og bli våt og full av sand."

De ga oss varm kyllingsuppe når vi lå i strandkanten og fikk det kalde Stillehavet over oss.

Tro meg. Vannet i San Diego kan være veldig kaldt.

Så var det denne helvetesuken som alle måtte igjennom. Tøffere karer enn meg ga seg hver dag den uken.

Jeg vet ikke hvorfor men det må ha vært mentalt. De kunne ha lagt meg i bakken når som helst. Jeg løp en km til lunsj hver dag. Og spiste godt. Veldig godt.

En kveld kom noen og raserte rommet vårt. Kort etter var det inspeksjon. Og jeg fikk huden full av kjeft. Jeg brukte resten av natten på å fikse rommet. Jeg la med ned og drømte omverdensrommet i ti minutter før signalet gikk.

Signalet for at en ny dag hadde startet. Jeg klarte meg. Jeg visste at alt var tester. Takk, Gud for at jeg visste det. Andre hadde ikke fullt ut skjønt det.

Derfor ble jeg en av få som ble igjen og ikke ringte i bjella som betydde at man ga opp.

Den dagen, den timen jeg fikk høre at "Hell Week is Secured," tror jeg muligens at jeg vætet trusa litt. Jeg husker bare bruddstykker fordi jeg var så utslitt.

Jeg sov omtrent ikke noe på en uke. Jeg bare forholdt meg til matpauser og hva de sa. Jeg levde som en slave.

For å gjennomføre.

Jeg klarte det og jeg vil aldri i verden slutte å være stolt over at jeg i konkurranse med så mange ble en som klarte det.

Jeg gråt. Det gjorde mange andre også. Vi var våte, fulle av sand. Det tok dager og få ut all sanden fra rompa mi. Jeg fikk lungebetennelse. Måtte ta det rolig en periode. Og jeg hadde et lite brudd i ankelen.

De fikset dette så prof. Jeg fikk anledning til å henge på videre ved neste klasse. Vi var ferdig testet.

Resten gikk i ren utdannelse.

Etter måneder med våpentrening. Mange måneder med våpentrening og teori.

Så kom tiden jeg måtte ringe hjem. Og fortelle at jeg dro i krig allikevel.

Det var egentlig bare et tidsspørsmål.

- Mamma?

- Hei, min skatt?

- Jeg drar snart il Ramani

Det ble stille.

- Jeg drar først til Baghdad..og jeg har veldig dyktige folk rundt meg.

-Ok, sa hun.

- Mamma. Jeg elsker deg.

- Ok, sa hun.

Så la jeg på.

Dette husker jeg som det var i går.

Jeg var seks mnd i Irak og så langt 30 i Afg.

Men dette var starten.

Håper at noen setter pris på historien.

Den er ikke godt skrevet, men den er sann.

[Lanista1984]

Vi ble sluppet over Ramadi om natten. vi hadde et oppdrag om å finne en spesiell person En big boss.

Saddam styrte. Og vi løp i dekning med en gang vi traff solid grunn. Fordi skudd som vi ikke hørte på grunn av rotorene over oss, sprøytet seg inn i betongen. Og jeg fikk panikk. Jeg hadde ikke gjort alt dette - så mange år med arbeid - for å dø så fort jeg landet.

Jeg løp eller haltet fort inn i et skjul. Vi gikk innover. Vi kom til en stue. Der satt det omtrent ti personer. Jeg glemmer aldri blikkene. En jente på omtrent 7 så på meg. Med et blikk jeg ville ha brukt 200 sider for å forklare. Hun så bare på meg. Hun fulgte meg.

Jeg håper hun lever i dag.

Vi kom oss opp på taket og fikk laget en stilling. Morgenen kom. En sniper tok vekk to av deres snipere.

Vi klappet pent når han gjord det.

På morgenen startet skuddene igjen. Jeg vet jeg tissa i buksa så jeg kan like godt skrive det også. Jeg følte jeg hadde null kontroll.

Jeg lå og våket over kanten. Dette var ikke oppdraget. Dette var ikke hva vi hadde forberedt oss

på. Vi var spesielle. Vi ble bare kalt inn til å ta ut viktige objekter. Det var det jeg hadde trent for i så lang tid.

Når jeg lå på det taket forbannet jeg hele Navy-felleskapet og presidenten. Fuck.

Jeg hadde utdannet meg til å bli en jeger. Ikke åte.

Jeg har sikkert rester av den betongen mellom tennene enda. Det sprutet overalt.

Vi traff. Igjen og igjen.

Jeg så en med en AK som løp mellom to hus. Han stoppet opp et sekund Han så på meg et sekund. Han hadde pene brune øyne. Lange vipper. Jeg trakk av og han datt. Som en sekk. Ikke som i Holywood. Han bare datt rett ned.

Jeg var en morder og en av klubben.

Etterpå føltes det som jeg hadde skåret i fotball.. Det var en følelse av noe godt. Etterpå så jeg barn løpe gjennom samme gate. Kanskje de hadde løpt der hele tiden. Jeg la merke til det først når vi følte vi hadde kontroll.

Når natten kom, gikk vi inn i det huset vi skulle ta. Tre på taket. Fire rundt hjørnene. Jeg var en av dem. Jeg hørte skudd. og løp mot stedet. Det var tre døde og noen gråtende venner. En tok frem en pistol og jeg og flere andre fyrte av massivt.

Ja da vi traff målet vårt. Han døde før jeg nådde døren.

Hva gjorde jeg der?

Hva var poenget?

På gatene lå det døde barn. Mødre som lå over dem. Plutselig kunne ei ku komme løpende i panikk. Jeg lo. Litt der og der. Men ikke fra hjertet.

Jeg så brente mennesker hver dag. Hver dag.

Ramadi var visstnok det verste helvete i hele landet. Jeg tror nok at de som var i Baghdad hadde det verre.

Jeg prøver fortsatt å forsvare min tilstedeværelse i Irak.

Saddam ble styrtet?

100.000 døde. ok

Eller flere.

Greit. Jeg kan ikke forklare min tilstedeværelse der. et var seks harde måneder som gjorde at jeg mistet noe av meg selv. Jeg mistet lit av sjelen i Irak.

Hva gjorde jeg der?

[Lanista1984]

^{Men jeg kommer ikke til å unnskylde mine 30 mnd i afg.}

[Lanista1984]

Jeg kunne ha fortalt historien fra Irak mye styggere. Men jeg valgte å la det være. Det var seks stygge måneder. De forandret meg.

Jeg vil heller bruke tid på å forklare min posisjon i Afghanistan når jeg kan.

Det er en posisjon jeg kan forklare.

Snart.

[Lanista1984]

Hjemme satt jeg ofte i vinduskanten. Jeg brettet gardinene pent bak meg slik at jeg kunne sitte der alene og se ned. Alle sov. Innimellom var det en søvndrukken søster som stablet seg inn på badet for å tisse. Stort sett var det stille.

Moren min sov alltid godt. Tror hun valgte valium eller imovane. Hun hadde mistet sin kjærlighet veldig tidlig uten at hun lot oss få vite hvordan det var.

Jeg fortalte henne at jeg også sov godt. Men det var unntaket. Jeg elsket vinduskarmen. Jeg nøt å være hjemme. Vite at tre damer sov der og at de trengte meg.

Utenfor forbi Horgan's gikk folk og lo. Noen på altfor høye hæler. Men de kom seg nok hjem alle sammen. Hver gang.

Ingen åpenbar voldtekt i Hegdehaugsveien som jeg kunne løpe ned til. Alle hadde det fint.

Jeg duppet av noen ganger og ble vekt av at en aviskjerre skrapte opp asfalten utenfor.

Da hadde fuglene begynt å lage sitt eget interne bråk. Alt så grått ut. En time senere, ville gaten ligge i sol.

Da gikk jeg ned fra karmen og i seng.

Når moren min vekket meg var jeg alltid i svime. Frokost?

OK. Gi meg ti minutter.

Jeg prøvde alltid å skjule at jeg sov lite.

Det ble en vane. I flere år - både innlands og utenlands - sov jeg maks tre timer i løpet av et døgn.

Kanskje jeg ikke trengte mer.

Jeg elsket frokost med gjengen. Egg, bønner og bacon. Cherry-tomater og masse annet rart. Og te. Elsker te med sitron. I en stor kopp med en bie på.

Her ville ingen min død. Her ble jeg aldri skutt. Her slapp alle å legge seg på gulvet.

Her var det bare tre fantastiske kvinner som fikk meg til å le.

Tiden hjemme er alltid et høydepunkt.

Nå skal jeg i dusjen og en ny dag er klar. Min skal bli bra. Gjør din egen likeså.

Ciao!

[Lanista1984]

http://www.youtube.com/watch?v=xAAiYMgFcbw

Denne ser jeg på ofte om natten. Vet ikke hvorfor, men jeg som regel sulten.

[Lanista1984]

Jeg vil fottsette om noen dager. Om noen følger eller ikke.

Jeg skal fortsette.

[Gjest Lille-pus]

Noen følger... som en katt sittende på gjerdet... stille... stille... følger vaktsomt med alt som skjer.

Sender en liten hilsen i din retning, Lanista, og ønsker en god uke uten behov for blod.

http://www.youtube.com/watch?v=jmK2LmASjLs

[Lanista1984]

_{Usikker. Finner ikke frem. Er dette min dagbok?}

[Lanista1984]

Hei.

Fungerer denne?

Kan jeg skrive her?

[Lanista1984]

Det er ingen som leser dette, men det betyr noe for meg. Hvor enn jeg drar, betyr det noe å lagre noe til nettet.

Har vært her en liten stund. Noen dager. Litt over en uke.

Annerledes enn Afg.

Mer urbant.

Og motstanderen kunne ha hatt en master i markedsføring fra BI.

Svarte flagg, klar profil. Klart budskap og ikke minst klare aksjoner. Noe som de forvirrede ønsker å følge.

Krigsoffrene fra krigene mot USA. De som hater USA.

Hat Bush og hans far. Ikke USA.

Mine ord betyr ingenting.

I morgen går jeg ut i Kurdistan og skal fortsette en bånd skapt med hard hånd mot irakiske spesialister. Sammen skal vi drive ned IS eller ISIL.

Støvlene er de samme når jeg våkner. Slitte men av utrolig kvalitet.

Uniformen er ny av mange grunner.

Ansiktet er det samme.

Noen år eldre.

Øynene har fortsatt gnist.

En dag finner jeg den rette og en dag lever jeg i en verden av hvite gjerder og grønn plen.

Men først må jeg sovne og våkne til lastebiler og militært kjøretøy. Og en skjør balanse mellom USA og Iranske styrker i nord.

Jeg vil vaske mitt ansikt og glemme andre kapitler. Jeg må.

Fordi jeg er nødt å skape et nytt.

Jeg tror jeg vil puste dypt inn gjennom nesen og ut gjennom munnen.

Og igjen gå ut ferdig utrustet med hodet hevet.

Men nå skal jeg sove.

Takk for at jeg fortsatt lever.

M.

[Lanista1984]

https://www.youtube.com/watch?v=hTWKbfoikeg

Vi drikker vin av syv sorter bær:)

Den er sterk. Minimum 20%.

Det er stemning. En tøff dag som ble langt tøffere en vi kunne ha ant at den skulle bli.

Nirvana jammer og svarte muskelbunter fra South Bronx jammer med:)

Haha.

Livet leker selv når det holder på å rase sammen.

[Lanista1984]

Tøffe netter. To netter. Glemmes aldri. RIP.