Uten en rød tråd

[Ciara]

Allis! J

 

Halloween: Måtte le av mannen din. Det minnet meg om en fyr Eldstemann ringte på hos. «Knask eller knep» sier Eldstemann, og mannen svarer: «Hva gjør du hvis jeg tar knep, da?» Det hadde ikke Eldstemann tenkt på, så han ble stående der stum som en østers

 

Jeg legger også merke til både menn og kvinner jeg synes ser bra ut. Men nå er jeg heldig på den måten at jeg ikke synes det mest «perfekte» er penest. Som jeg kommenterte i en tråd om mannekropper her på forumet – jeg vil ikke ha en mann som ser ut som om han bare trener vekter foran et speil. Derimot synes jeg en trente menn som ser ut som om de ferdes ute i marka en del fort ser kjempebra ut. Altså sånne som du ser er sterke og sporty, men som bærer preg at de har trent mest kondis. De kan gjerne også være mer ustrigla (det er noe med resten av stilen til slike bodybuilder-light-folk som også frastøter meg, gi meg en fyr i jeans og ullgenser, liksom, ikke masse gelé i håret og syntetiske klær). Det samme gjelder damer. Damer som ser sterke, sporty og friske ut er flotte. Sånne med null gram fett, silikonpupper og annet mer ekstremt? Nei. Da kan jeg se at kroppen objektivt sett er pen, men den tiltaler meg ikke. Og så er det et tilleggspoeng her, og det er at jeg er litt fordomsfull overfor bodybuilder-light-folka på andre måter også: Jeg antar nemlig raskt at de og jeg ikke har så veldig mye til felles ellers, interessemessig. Der kan det jo hende jeg tar feil, selvsagt.

 

Tepper: Det finnes mange lekre tepper, men jeg kommer aldri til å kjøpe et lys et hvor flekker synes. Ikke for ungenes del, og ikke for egen del, heller (både mannen og jeg kan søle i blant, og da vil jeg helst ikke ha et teppe til 20 000 å bekymre meg for…). Men fine, det er de. Men jeg lurer alltid på hvor pertentlige folk er når de kan ha sånne. Eller når de kan ha hvite stoffsofaer.

 

[Gjest Tekola]

Min mor kjøpte en nydelig, lys stoffsofa da frøkna vår var året. Den var på tilbud, ellers hadde hun nok ikke kjøpt en så lys sofa, og hun innrømte for litt siden at hun aldri sitter direkte i den, hun har alltid et teppe under, selv når det bare er hun og faren min som sitter i den!  

Det er fint, det er det ikke tvil om! Men jeg kjenner at jeg er typen som må ha møbler som kan brukes. Jeg liker ikke tanken på å måtte være ekstra forsiktig med et møbel. Ikke at alle møbler skal tåle å herjes med, men å alltid måtte være forsiktig, nei, det hadde jeg ikke trivdes med tror jeg! Og det hadde ikke fungert, for vi er noen kløner begge to  

Mennesker som trives med seg selv og sin kropp er ofte de jeg synes er mest attraktive, og som ser ut som de har en livsstil som "passer inn" med min, om det gir mening?  Det er en del forskjellige "kulturer" her i området. Både de som fort kunne bodd i Oslo Vest og passet inn der, og de som har så de klarer seg, men ikke det store overskuddet. Og det er fascinerende å se når vi kommer til barnehagen med vår 20 år gamle bil, og parkerer ved siden av Teslaer. Nå er jeg jo en del yngre enn mange av de andre med jevnaldrende barn, men det er fascinerende å observere dem som holder barna på en armlengdes avstand ved henting, for barna må for all del ikke skitne til mammas drakt eller pappas dress. Og så har du håndtverkerungene som ikke vil gi pappa klem, for de vil ikke bli møkkete. Og alle midt imellom  

Jeg tar meg selv i å lure på hvilket signal man egentlig sender til barna sine. Jeg er vokst opp med en mamma som fjerner hår sånn av og til, når hun "må". Og hun bruker bittelitt sminke bare, farger håret litt innimellom og trener, for å føle seg vell. Og jeg tror det har vært med på å bygge min trygghet med meg selv. Samtidig brukte jeg lang tid på venne meg av å måtte se "skikkelig ut" når vi bare skulle på butikken, for det har alltid vært viktig for henne, som hun igjen har fra sin mor. Nå kan jeg fint gå på butikken usminket og i joggebukse, men det har tatt noen år Og da lurer jeg på, hva ville jeg følt et "press" for om hun hadde begynt med botox og restylane og slikt? For all del, om det er det man trenger for å føle seg vell, vær så god. Men hvilket signal gir det egentlig til barna?  

Beklager eventuell mangel på sammenheng, det ble kaffe på tom mage i dag, så det tar litt tid før koffein og blodsukker balanserer hverandre  

[Ciara]

Mennesker som trives med seg selv og sin kropp er ofte de jeg synes er mest attraktive, og som ser ut som de har en livsstil som "passer inn" med min, om det gir mening?  Det er en del forskjellige "kulturer" her i området. Både de som fort kunne bodd i Oslo Vest og passet inn der, og de som har så de klarer seg, men ikke det store overskuddet. Og det er fascinerende å se når vi kommer til barnehagen med vår 20 år gamle bil, og parkerer ved siden av Teslaer. Nå er jeg jo en del yngre enn mange av de andre med jevnaldrende barn, men det er fascinerende å observere dem som holder barna på en armlengdes avstand ved henting, for barna må for all del ikke skitne til mammas drakt eller pappas dress. Og så har du håndtverkerungene som ikke vil gi pappa klem, for de vil ikke bli møkkete. Og alle midt imellom  

Jeg tar meg selv i å lure på hvilket signal man egentlig sender til barna sine. Jeg er vokst opp med en mamma som fjerner hår sånn av og til, når hun "må". Og hun bruker bittelitt sminke bare, farger håret litt innimellom og trener, for å føle seg vell. Og jeg tror det har vært med på å bygge min trygghet med meg selv. Samtidig brukte jeg lang tid på venne meg av å måtte se "skikkelig ut" når vi bare skulle på butikken, for det har alltid vært viktig for henne, som hun igjen har fra sin mor. Nå kan jeg fint gå på butikken usminket og i joggebukse, men det har tatt noen år Og da lurer jeg på, hva ville jeg følt et "press" for om hun hadde begynt med botox og restylane og slikt? For all del, om det er det man trenger for å føle seg vell, vær så god. Men hvilket signal gir det egentlig til barna?  

Helt enig i det uthevede her!

Jeg tenker også en del på hvilke signaler jeg sender. Derfor er jeg opptatt av å være mest mulig naturlig, men samtidig signalisere at jeg også er opptatt av både hygiene og å se bra ut. Jeg kan jo ikke gi blanke (ville ikke gjort det uansett), så de lærer naturligvis at vi dusjer, grer håret, tar på rene klær hver morgen og er velstelte generelt. Jeg sminker meg jo også, og forklarer det med at jeg liker å pynte meg fordi det er gøy. Samtidig er jeg bevisst ganske naturlig på andre fronter – nå som barna mine er så små ser de meg ofte naken i dusjen, så dette er for eksempel ikke fasen for de mest vågale intimfrisyrene, for å formulere meg slik Et annet viktig poeng her er jo forholdet til mat. Skulle jeg vært syltynn måtte jeg ha kuttet alt av kake, men nå synes jeg faktisk livet er for kort til å kutte ut kake, og enda viktigere: Jeg har ikke lyst til å være en sånn mamma som aldri spiser dessert med barna sine. Samtidig trener jeg jo en del nå, og det får ungene med seg. Men når Eldstemann spør hvorfor jeg skal trene sier jeg at jeg trener for at jeg skal klare å løpe like fort som ham

 

Og apropos mødre, min egen mor har nå fått vippeextensions Det synes jeg faktisk var ganske merkelig, for hun er kanskje den minst jålete dama i historien, så det hadde jeg virkelig ikke forventet.

 

Til slutt må jeg si at jeg synes det er noe litt trist over å holde ungene på en armlengdes avstand for at de ikke skal skitne til pene klær, men samtidig forstår jeg jo det. Noen har jo jobber med en sånn kleskode. Jeg er vel bare først og fremst glad for at jeg ikke har en sånn jobb selv.

 

[Ciara]

Episode X i serien "Ciara lister opp sine altfor dyre kunstforelskelser":

http://www.alesundkunstforening.no/grafikk/vinternatt

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Angående forbilde så tenker jeg at det gjelder å velge sine kamper.

For meg er ikke "hår eller hår/sminke" og annet utseendemessig innenfor normalen så viktig å henge seg opp i. Det viktige er hvilke verdier vi har, hva vi står for og hvordan vi er ovenfor andre mennesker.

Om prinsipper om naturlighet og hvorvidt man skal bruke bh eller ikke er viktig i livet, da har man valgt feil i mine øyne.

Bruker du eller bruker du ikke endel sminke eller barberer litt for lite/mye? Javel? Det spiller ingen trille for noe som helst i verden. Det er hvordan man forvalter livet som jeg tenker blir innsatsen verdimessig for min del. 

Sålenge alt er innafor en nokså normal grense er det virkelig av nada interesse sånn egentlig,  og ungene mine tror jeg gir blaffen i om jeg har litt eller mye hår på høna om det som kommer ut av kjeften min handler om noe av betydning. 

Hjelper ikke å være naturlig om man har intetsigende verdier ellers. Det er nok av "livet handler om strikking/bil/hage/hund/hytta/oppussing/joggeforeninga"foreldre der ute, og barna får jo ikke dårlig selvtillit av det- men spesielt utfordret i verdier blir de jo ikke akkurat heller.

[Ciara]

Det et ekstremt utseende sier mye om er jo selvbilde og tidsbruk. Begge deler synes jeg for så vidt er viktig. Målet er at barna vokser opp med et sunt forhold til kropp (men det er selvsagt avhengig av langt flere faktorer enn mors intimbarbering ;)). Og ikke minst tidsbruk - om all tid går med på å pleie utseendet blir det lite tid til andre interesser eller annet engasjement som omhandler noe utenfor en selv.

[Ciara]

Ah, søskenkjærlighet. Det finnes lite som er mer hjertevarmende enn det. Softie og Eldstemann kan terge hverandre som bare det, men når andre er på besøk omtaler Softie Eldstemann konsekvent som "storebroren min"

[Daria]

Så herlig  Mitt favorittbilde av storesøster og meg er tatt på hennes første skoledag. Hun poserer stolt med ny ransel og ved siden av står Daria (4) og ser opp på henne med verdens mest beundrende blikk... Mulig akkurat det blikket har gått over etterhvert  men søsken, altså - gull verdt.

[Gjest]

Hallooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo 

(dette var en formell klage på at du ikke har skrevet innlegg på sikkert................dagesvis!  )

Hvordan behandler livet Ciara om dagen?

Endret 12. november 2015 av Allis Hagtorn

[Ciara]

Hallooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo 

(dette var en formell klage på at du ikke har skrevet innlegg på sikkert................dagesvis!  )

Hvordan behandler livet Ciara om dagen?

Takk for at du spør, Allis J

 

Livet behandler meg greit, vil jeg si! Guttene trives og vokser, mannen og jeg har det bra, dagene tusler (for) raskt av gårde som vanlig.

 

Men jeg tenker nok stadig for mye. Og det er jo ikke småtterier jeg tenker på, heller, jeg funderer på ting som meningen med livet Tenker faktisk på det mange ganger om dagen. Jeg tror det skyldes at det nettopp går temmelig knirkefritt på andre fronter. I årene fram til dette har vi hele tiden vært så framtidsrettet, mannen min og jeg. Planlagt barn, fått ett, planlagt et barn til, fått et til. Drømt om større bolig, lett etter det, fått det og pusset den opp. Planlagt utdannelse, jobb og karriere. Fått sånn ca sånn jobb jeg vil ha, mannen min også. Og da blir jo spørsmålet: «What’s next?» Jeg vil ikke lenger ha flere barn, mannen min vil jeg ikke bytte ut, huset vil jeg ikke flytte fra og jobben vil jeg heller ikke skifte (det er så mange fordeler med den at det mer enn veier opp for å jobbe et sted som ville vært morsommere). Så mye er riktig, men jeg har behov for å drive med noe  mer enn barn, mann, hus og trening. Og hva gjør man da? Begynner på kickboksing? Prøver å redde verden? Jeg er rett og slett litt rastløs.

 

Men neste uke venter både avkobling og spenning. Jeg legger ikke ut detaljer her, men dere som kjenner meg på fb kan lett finne det ut J

 

[Skravla]

Funderinger på meningen med livet hører mørketiden til. Jeg er litt der at jeg lurer på om det er dette jeg skal gjøre resten av livet (sukk). 

 

Men avkobling og spenning høres herlig ut. Vi som kjenner noen som kjenner deg på FB kan kanskje bli sladret til....

 

Ha en supergod helg, Ciara. 

[Ciara]

Å, jeg er så glad i de to guttebassene mine. De er bare så gode og så morsomme å snakke med!
 

Når jeg legger Eldstemann er ritualet slik at vi først leser en bok, så forteller jeg en historie, og så synger vi nattasangen. Historien er det mest interessante. Noen ganger får jeg velge fritt, andre ganger spør han etter bestemte ting, for eksempel en historie fra jeg var barn, eller fra bestefar var barn, eller fra mitt voksne liv med Eldstemann som baby. Eller noe helt annet, som noe i kroppen. Det siste har det vært mye av denne høsten. Jeg elsker kroppen og snakker gjerne om den. Vi snakker om alt mulig, fra tissen til hjernen, hjertet eller huden. Hvorfor er det egentlig viktig at hjertet banker? Hva er tiss for noe? Hvordan ville det vært hvis vi ikke hadde hud? Emnene er mange og morsomme. Og i blant sneier vi innom en femårings bekymringer, som gårsdagens spørsmål:

 

«Kan jeg dø av å holde pusten?»

«Nei, Eldstemann, det kan du ikke. Hvis du holder pusten veldig lenge får ikke hjernen din luft, og den vil tvinge deg til å puste. Eller du besvimer, og da vil du også puste helt av deg selv igjen. Men det er farligere å holde pusten for lenge under vann, da. For hvis du besvimer under vann er det ikke noe luft der å puste inn. Da kan man drukne.»

 

«Kan jeg slutte å puste av meg selv mens jeg sover?»

«Noen ganger slutter mennesker å puste når de sover. Men det er nesten bestandig gamle mennesker. Du kommer ikke til å slutte å puste. Kroppen puster helt av seg selv, har du lagt merke til det? Du må ikke konsentrere deg for å puste. Og kroppen klarer det helt av seg selv når du sover.»

 

«Kommer du til å slutte å puste?»

«En gang, så. Men jeg tror det er veldig lenge til.»

«Men du er jo litt gammel da.» (Takk skal du ha, Eldstemann, takk skal du ha… ;))

«Neida. Ikke egentlig. Jeg er mange, mange år eldre enn deg, men tenk – farmor og farfar er jo mye eldre enn meg også. Og oldefar! Han er gammel.»

 

Og Softie, han er i det absurde hjørnet om dagen. Der er det mye oppfinnsomhet og fri diktning som foregår. Og han er veldig opptatt av å fortelle om alt han IKKE har gjort.

 

«Softie, var dere på tur i barnehagen i dag?»

«Ja!»

«Hvor gikk dere?»

«Vi gikk ikke til det store treet på toppen!»

 

 

[Serafina.]

Å ha tid til litt refleksjon og ettertanke er bra og de fleste av oss tenker over hva vi vil med livet i ny og ne. Jeg har lurt på om jeg er på rett hylle i 20 år, tror jeg. Og nå er jeg ganske fornøyd. Men jeg skjønner godt hva du mener med at du trenger noe "mer".

Jeg synes også det er morsomt å snakke med tantebarna mine. Så herlig når de begynner å bli så store at de reflekterer og ser sammenhenger.

Ønsker dere her inne en fin helg og kos deg med planlegging av neste ukes hendelse, Ciara. Ei venninne la ut et fantastisk bilde fra stedet i går og da kjente jeg det fristet å dra tilbake altså.

[Gjest]

Jeg synes som regel jeg har funnet noe "mer" gjennom frivillighet, det er vel igrunnen også forsket på at øker opplevd livskvalitet hos samtlige involverte

Jeg er den evige verver

Nei, men helt seriøst: jeg vet ikke om det er noen særlig mening med selve livet, men vi har nå iallefall mange muligheter for å fylle det med mening når vi først er her.

Og der er iallefall mellommenneskelige relasjoner hvor hverdagslig glede er greia som gir meg mest følelse av en mening som mest "føles". Sånn utover egen indre krets og familie selvsagt.

Som frivillig betyr man ofte noe for andre uten at man helt skjønner hvorfor, og de man er frivillig ovenfor betyr plutselig også ganske mye for en selv etterhvert  

Det er noe innmari koselig med å gjøre hverdagen bedre for hverandre uten at det ligger noen andre krav om prestasjoner på ulike arenaer der. Frivillighet

Endret 13. november 2015 av Allis Hagtorn

[Ciara]

Jeg har lyst til å melde meg som besøksvenn, men det som holder meg tilbake er at man skal forplikte seg for en periode. Sannsynligvis går det fint, men jeg er redd for at det plutselig er noe i familien som gjør at jeg må avlyse avtaler innimellom, og det vil jeg ikke. Samtidig er kanskje ikke risikoen så stor egentlig, for hvis ungene er syke kan jo sikkert mannen ta seg av det en stund. Og man kan jo bli syk selv, men det gjelder jo alle besøksvenner

Jeg kan gjerne også vurdere annen type veldedighet, så tips i vei, Allis!

Nå om dagen engasjerer jeg meg i FAU og denslags, og det gir meg mye mening. Det føles bra å gjøre noe for andre, og man blir kjent med mange hyggelige folk på veien :)

[Gjest]

Besøksvenn er topp  Og forpliktelsen over tid er liksom endel av pakka, sålenge kjemien er grei mellom begge to. Avlysninger grunnet sykdom avogtil er ikke noe problem

Alle aktiviteter som går på flyktninger er smekkstappfulle om dagen. 

Jeg får ofte den tilbake at "jeg vil være frivillig men vil ikke forplikte meg, og helst bare noe som går på flyktninger" av folk som ikke tenker som deg(altså pga sykdom og hensyn til den andr-da tenker man jo faktisk på den andres behov)- og sier jeg det ikke, men tenker at da er man kanskje ikke så interessert i å bruke så mange kalorier på noe som betyr noe for andre enn en selv. Det blir sånn ren egokjørgreie. 

Folk blir ikke mindre ensomme av at "ingen har tid". Kutt ned på tvtid og pc, så tjener sikkert de fleste inn drøssevis av timer hvis 4-5 timer i måneden kan brukes på andre. 

Men man skal ha lyst og få iallefall en glede av det

Jeg forpliktet meg i en periode hvor helsen var sånn halvveis, og jeg trengte faktisk bare avlyse en gang på 3 år. Men det var før barn da  

 

[Ciara]

Jeg hadde rett og slett en nydelig helg. Ingen planer! Hadde ukeshandlet før helga, så vi hadde ingen plikter, kunne bare drive av gårde og følge innfallsmetoden. Jeg var roligere på søndag kveld enn jeg har vært på lenge.

 

Men terroren L Det er like fælt hver gang. Først og fremst for alle dem det angår, men også for frykten det skaper ellers. Og så hater jeg facebook litt etter slike tragedier, for facebook blir en eneste stor PK-fest, altså en endeløs rekke politisk korrekte statuser som er så trøttende i sum at jeg får lyst til å slette hele appen. I min krets har det rast inn med statuser om hvor latterlig #prayforparis er, for eksempel. Som ateist tror jeg jo ikke at bønn hjelper for Paris i den forstand, men folk må da få lov til å tro det de vil og sørge på sin måte. Synes de det føles bra å be, forstår jeg ikke hvorfor andre ønsker å kritisere det. Og så har man alle statusene om at vi burde bli like sjokkerte over alle terrorangrep i resten av verden. Og ja, dette er et godt poeng. Men samtidig litt naivt. Det er ikke til å unngå at noen angrep går mer innpå oss enn andre, og at det er vesentlig at det er forholdsvis nær oss. Men for all del, det er jo bra hvis det kommer noe godt ut av tragedier i form av folkeopplysning.   

[Skravla]

Jeg har en tendens til å unngå fb i sånne situasjoner. Er som regel innom for litt oppdateringer dersom jeg vet om noen som befinner seg i området. I helgen kom den bekreftelsen på insta og da unngikk jeg en del frustrasjon. 

Jeg forstår at noen ønsker å "gjøre" noe og at bytte av profilbilde/innmelding i grupper/pk-statuser er deres måte å gjøre ting på. Men det jeg ikke forstår og som jeg har hatt et par grinete diskusjoner på er hvorfor må jeg gjøre det samme som dem. Hvorfor anser de at det er deres plikt å invitere meg inn i rasistiske frp-grupper og antiflyktningegrupper. Hvem hjelper det liksom? Så jeg har "slettet" et par fra feeden min i helgen - burde sikkert slettet dem fra fb også men noen ganger er det litt vanskelig å få til. 

 

 

[Daria]

Aftenposten hadde en helside om terrorbombingen i Beirut i fredagsavisen - jeg så ikke noen i feeden min hverken på fb eller twitter si et ord om det før etter at det hadde smelt i Paris og de kunne sette seg på sin høye hest og påstå at hvite europeiske liv tydeligvis var mer verdt enn arabiske... Jo nærmere det er oss, jo mer preger det oss, det gjelder alle hendelser. Og for å ta den litt kyniske vinklingen - terrorangrep i Paris  er et større sjokk enn nok en selvmordsbomber i Midtøsten og vil vekke mye sterkere reaksjoner.

[Ciara]

Jeg tenkte det samme, Daria. Dvs jeg tenkte flere ganger "Når ble du så opptatt av Midtøsten?" etter hvert som harmen over Beirut spredte seg. Hvor mange poster ser jeg om Boko Haram? Jeg synes det blir noe skinnhellig over en del av dette. Verden er et stort sted og det skjer grusomme ting daglig som vi burde vite om. Men vi kan ikke være opptatt av alt, vi må velge oss ut noe. Dessverre eller heldigvis. Da synes jeg det blir galt, og virker mot sin hensikt, å klage når folk faktisk engasjerer seg i tragedier som Paris-terroren. Noe føles nærmere. Det er jo dønn naturlig at Utøya gjorde et uutslettelig inntrykk på de fleste nordmenn, selv for oss som ikke kjente noen som ble direkte rammet.