Dere med barn sammen, er dere fortsatt et par?

[AnonymBruker]

Alle med barn vet hvor vanskelig det kan være til tider. Man er sliten og trøtt og skal samtidig ha tid til å pleie parforholdet sitt. De siste 1-2 årene har fem av mine venninner fått barn og per dags dato er det kun to av disse som fortsatt er sammen med barnefaren. Vi har selv et barn og er fortsatt sammen etter 2,5 år etter fødsel, men jeg har kjent på den følelsen at det noen ganger hadde vært bedre om det kun var meg selv og barnet å tenke på. Men vi holder fortsatt sammen. Vi har funnet en fin måte å pleie parforholdet på også.

Det jeg lurer på er hvor mange av dere på KG som fortsatt er sammen med barnefar/mor og hvor mange av dere som ikke er det. Jeg tror det kan henge sammen med hvor godt man kjente hverandre fra før av så skriv gjerne opp hvor lenge dere hadde vært et par før dere fikk barn. Skriv gjerne litt om hvilke utfordringer dere hadde/har også.

Anonymous poster hash: dee15...702

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 9 år, bodd sammen i 7. Vi har to barn på 5 og snart 3 år.

Har vært 5 tøffe år med svært lite søvn(begge ungene har hatt lakenskrekk).

Vi har ikke noe rosenrødt forhold og romantikken kunne nok vært litt mer til stede, men vi har allikevel et godt forhold. Vi kan være uenige, men krangler aldri.

Har også "overlevd" et år med husbygging og planlegger å gifte oss i løpet.

Anonymous poster hash: aa988...b23

[Majott]

Vi hadde vært sammen i 1 år da barnet kom, men hadde kjent hverandre i flere år. Var gift i 14 år etter at barna kom, så det var ikke småbarnsperioden som ble for tøff, men andre ting som ikke hadde med barn å gjøre. Ikke utroskap heller, for å utelate det.

Det å ha barn var ikke noen utfordring for oss. Begge tok del i barna, og vi hadde ingen krangler om det. Det var "hverdagsfella" som tok oss. Det at vi brukte mye tid på jobb, pusse opp hus osv, og mindre tid på hverandre.

Vi er fortsatt gode venner, og hadde vi vært mer bevisst den gangen, og jobbet mer med forholdet, så hadde vi kanskje fortsatt vært et par. Vi trivdes godt sammen som personer, men gled fra hverandre i jobb og lite tid sammen.

Nå har jeg vært gift med han som er mannen min nå i 10 år, og har det bra med han. Erfaringen fra det forrige forholdet lærte meg å ta vare på de gode stundene, og sette av tid til å få dem. Ha opplevelser sammen. Minner sammen, som en kan leve lenge på, istedet for å bruke all tid på jobb, oppussing og hverdag.

Endret 23. februar 2014 av Majott

[*Ariel*]

Vi har vært sammen i 19 år. Ble gravide etter en med sammen. Har barn på 18 og 15, og en på 6 uker.

Vi har sammen kommet oss gjennom psykisk sykdom hos mannen og fysisk sykdom hos meg, begge deler oppstått etter vi fikk barn.

Endret 23. februar 2014 av *Ariel*

[Gjest chiki]

Har ei jente på 3 år og 4 mnd, og får nr2 til sommeren. Vært sammen i 6 år, samboere i 5 år og gift i 1 år.

Har aldri vurdert å gå fra mannen min, vi har det veldig bra sammen. Selv om vi har gjennomgått huskjøp og 2 års sykdom mens for mannen før de fant ut hva som feilet han. Dette mens jeg tok siste året på utdannelsen min

[Sunshine]

Vi har vært sammen i ti år (gift i 3,5), har hatt barn i 2,5 år og venter en til. Vi har det samme forholdet nå som før barnet kom bortsett fra at jeg føler meg mye mer trygg på oss. Vi er like kjærlige men jeg føler at vi setter hverandre høyere enn før. Mannen min er i allefall ekstremt flink til å skjemme meg bort, og han er en fantastisk pappa som tar like mye (ofte mer) ansvar for datteren vår. Jeg kan ikke se for meg et liv uten han.

Vi har gått igjennom en del tunge opplevelser med alvorlig sykdom hos familiemedlemmer, og plutselig død hos nærmeste familie de siste 5 årene. Det året vi giftet oss var strengt tatt et mareritt, men vi har blitt sterkere sammen pga det. Å få barn har vel vært enkelt i forhold.

Endret 23. februar 2014 av Sunshine

[AnonymBruker]

Jeg observerer også at så snart barna kommer, så ryker forholdet. I mange tilfeller så blir jeg litt oppgitt på vegne av bruddene, når det blir tydelig for andre at de ga opp for fort. Ja, jeg mener virkelig at å bryte ut mens barna er under 2 år pga "vi hadde aldri sex", "alt handler bare om barna", "vi er aldri kjærester lengre, barnet kom først hele tiden", "jeg føler jeg mister meg selv"/"jeg føler mindre for kjæresten nå sammenlignet før barn kom", "det er så skjevt i husarbeid hele tiden" osv er å gi opp uten grunnlag.

Tiden frem til barnet blir mer selvstendig ER beinhard for mange, og en prøvelse for forholdet. Det ER normalt å kjenne man ikke strekker til som verdens beste partner mens barna er små, og det ER mer fokus på barn. Det kan gjøre at man tror alt kjærestegrunnlaget er borte, men i virkeligligheten er den bare gjemt litt bort og må hentes frem igjen. Det er noe man lærer seg med tiden, og erfarer hvordan man best tar vare på forholdet. Det er ikke gratis for alle, og ofte må det jobbes for om man skal skille kjærester fra foreldrerollen.

Angående husarbeid og jobb så er det en dealbreaker om den ene styrer unna ALL plikt hjemme, men husk det at å senke forventninger til standard på hvor plettfritt det skal være, og det å drite i regnskap på hvem som gjør hva over en periode kan spare forholdet for mye.

Det er ikke uhygienisk eller livsfarlig å ta kun kattevasker mens barna er små. Just saying.

Med det sagt, vi hadde vært ilag i 3 år da vi fikk barn. Det første året ble vi satt på prøve om og om igjen, vi var late på å ha kjærestekvelder og foretrakk å slappe av hver for oss. Jeg foran tven, han foran pcen. Følelsene for hverandre var ikke tilstedeværende ofte, sex var et fremmedord, jeg ble grinete over rot og hadde støv på hjernen. Han jobbet ekstra en periode, så jeg følte jeg mistet selvstendiggeten ved å være hjemme med bare husarbeid og baby. Barnet begynte i bhg da det nesten var 1,5 år. Først da tok vi tak, og innførte at vi ryddet ilag 15 min etter leggetid, slappet mer av ilag og brukte barnevakter oftere for å komme oss ut ilag. Vi ble enige om at jeg uansett ville ikke være fornøyd med renhetsskala i hjemmet, så jeg tar hele huset mot at han hadde kjøkken som sitt arena. Vi skulle slutte å hakke på hverandre for ting den andre ikke gjorde, og heller oppmuntre mer.

I begynnelsen ble det rart og påtatt, men rutiner på kjærestetid og det å se igjennom fingrene for småting reddet oss. Vi måtte ta mer ansvar begge to.

Anonymous poster hash: 72a2b...70c

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 3,5 år (kjente hverandre et halvt år før det), gift i snart 1 år, og har en datter på snart 2 år, og nr. to kommer til sommeren.

Spedbarnsperioden var tøff med kolikk i 3 mnd og søvnvansker til hun var ca. 14 måneder, men vi har hjulpet og støttet hverandre og vært flinke med å fortelle hverandre hvor mye vi elsker hverandre, kysse og klemme, har barnevakt en gang i mellom, og drømmer sammen om vårt fremtidige hus og vårt fremtidige liv med barna.

Tiden går jo så fort, så jeg skjønner ikke hvordan noen i det hele tatt rekker å tenke tanken på å gå fra hverandre før barnet har fylt to år!

Kan ikke se for meg at vi to skal gå fra hverandre, selv om vi begge vet at livet ikke bare kommer til å være en dans på roser.

Anonymous poster hash: 6ecec...e0b

[AnonymBruker]

Vi var et par 3 mnd før jeg fant ut at jeg var gravid. Det var selvfølgelig tøft, og det tok skikkelig på forholdet, da vi hadde ulike meninger om abort eller ikke. Men vi kom oss gjennom det på et vis, og det tror jeg kommer av den tøffe perioden etter fødselen. Sønnen vår ble født uke 24, og jeg tror det på en måte brang oss litt mer sammen, som en familie og som kjærester.
Vi har vokst opp med hverandre da, vært gode venner gjennom oppveksten, så det kan vell også ha noe å si.

3 år etter er vi fortsatt et par, og har det veldig fint sammen. Kan ikke si for sikkert at det vil være oss livet ut, men slik ting ser ut nå vil jeg si at det ser veldig lyst ut

Anonymous poster hash: 827eb...014

[MockingJay]

Vi har vært sammen i 5 år, og har en tulle på 7 mnd.

Vi kjente hverandre inn og ut før hun kom, og gjør det forsåvidt enda. Vi kan lese hverandre slik at vi forstår vist alt er nødt til å falle på en av oss for endag. Jeg kan være så direkte som jeg vil i hva jeg mener om ting, uten at det blir total krasj. Selvom vi er uenige. Vi skal også gifte oss til neste år, og vi håper på en nr 2 etter det.

Jeg tror ikke folk går i fra hverandre kun fordi man får barn. Men at når man får barn, så blir man kjørt sånn på felgen at all fasade man engang kan ha vist blir borte.

[Gjest Gemini7]

Ja, vi er fortsatt sammen! Jeg og mannen har vært sammen i 13 år og har ei jente på snart 12 år og ei på 7 år!! Dvs at vi ikke hadde vært sammen lenge da jeg ble gravid første gang (8 mnd) og vi var i tillegg ganske unge. Men noen ganger er man bare the perfect match og da klarer man hva som helst.

Vi har holdt sammen gjennom 2 småbarnsperioder, en med kolikk og en med KISS, to mastergrader og 2 doktorgrader etterpå (noe som i tillegg til småbarnsfaser er kjent for å kunne strupe mange forhold), 4 flyttinger og et massivt oppussingsprosjekt så jeg er temmelig sikker på at vi holder uansett. Man VET liksom bare hvis det er den rette...

Jeg synes dessuten at mange ser ut til å gi opp for fort. Vi har aldri hatt kriseperioder i vårt forhold. Det har riktig nok vært perioder med lite søvn, lite tid sammen pga mye jobbing, mye babygråt osv- ,men det har aldri vært noe som har truet OSS. vi har vært et team og kjernen - vårt forhold - har vært fjellstøtt uansett hva. Jeg tror nok likevel vi er veldig heldige som matcher så utrolig bra på alle plan. Stor kjærlighet overvinner alt.

Endret 23. februar 2014 av Gemini7

[AnonymBruker]

Vi hadde kjent hverandre i 2,5 år da jeg ble gravid. Forholdet tok slutt da babyen var 4 måneder. Pappen taklet dårlig å få barn, han var og er rett og slett ikke moden nok for papparollen. Når barnet var et par uker gammelt begynte han å få et voldsomt behov for å feste og treffe gutta opptil flere ganger per uke. Etter hvert var det fest hver fredag og hver lørdag - og komme hjem ved 6,7 tiden neste morgen. Ved et tilfelle ble han kastet på glattcelle etter å ha havnet i slåsskamp, og kom ikke hjem før på formiddagen dagen etter. I lengden gikk jo ikke dette.

Det rare er at han var ikke sånn FØR graviditeten. Da var det fest kanskje 2 ganger i måneden. Vet ikke helt hva som skjedde, han fikk vel panikk.

Anonymous poster hash: 366b2...051

[AnonymBruker]

Vi hadde kjent hverandre i 2,5 år da jeg ble gravid. Forholdet tok slutt da babyen var 4 måneder. Pappen taklet dårlig å få barn, han var og er rett og slett ikke moden nok for papparollen. Når barnet var et par uker gammelt begynte han å få et voldsomt behov for å feste og treffe gutta opptil flere ganger per uke. Etter hvert var det fest hver fredag og hver lørdag - og komme hjem ved 6,7 tiden neste morgen. Ved et tilfelle ble han kastet på glattcelle etter å ha havnet i slåsskamp, og kom ikke hjem før på formiddagen dagen etter. I lengden gikk jo ikke dette.

Det rare er at han var ikke sånn FØR graviditeten. Da var det fest kanskje 2 ganger i måneden. Vet ikke helt hva som skjedde, han fikk vel panikk.

Anonymous poster hash: 366b2...051

Skjer dessverre med veldig mange menn dette... mange er bare gutter i hodet :I( Og det er kanskje mye av problemet- at dama får lite støtte i de tøffeste periodene---

Anonymous poster hash: 792d4...bb4

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg er fortsatt gift med barnefaren. Vi ble foreldre da vi hadde vært sammen i overkant av 2 1/2 år. Det gikk litt slag-i-slag med oss med tanke på forlovelse-samboerskap-giftermål-barn. Vi hadde ikke kjent hverandre i så lang tid før vi ble sammen heller. De eneste utfordringene vi har hatt er vel kanskje svigers-problematikken. Men den er ganske gjensidig. Som med de aller fleste andre langvarige forhold er det jo noen dager her også som har vært ganske "mørke", men det er mest positive dager. Vi har snart vært sammen i 7 år nå.

Endret 1. april 2014 av Mrs. Random Nick

[Enyya]

Jeg var sammen med eksen i 7 år før vi fikk barn sammen. Ble slutt da han var 1, 5 år. Forholdet vårt taklet ikke det å få barn og min eks ble ikke en moden pappa før han måtte ta ansvar alene. Er i dag samboer med en ny mann og kommer ikke til å få barn med han. Vi har et fantastisk forhold nå og vil ikke riskere det. Vet hvor stor påkjenning et barn kan være på et forhold.

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 8-9 måneder når jeg ble gravid. All tida vår gikk med til jobb, jobb, jobb, så vi hadde ikke rukket å bli ordentlig kjent med hverandre, sånn på privaten, så det at vi plutselig skulle få ett barn sammen og ta en annen retning i livet, var nok ingen god idè.

Mens jeg var gravid, kom den ubestemte og impulsive siden hans frem, og bare uker før fødsel sto vi midt i flytting. Etter barnet kom, tok jeg alt ansvaret mens han levde sitt eget liv.. Etter 2 år, gikk jeg. Vi deler nå omsorgen, men vi er jo så forskjellig. Det første året var veldig tøft, men nå klarer vi hvertfall å snakke sammen og prøver å gjøre det som er til beste for barnet.

Men av dette har jeg lært 1.) Vær nøye med prevensjon! Ikke tro at du aldri blir gravid bare fordi det ikke har skjedd hittil.. 2.) Ikke ha sex med "hvem som helst" Hvis du ikke kan forestille deg at han du har sex med, kunne vært far til dine barn - Lukk igjen beina!

Anonymous poster hash: 179be...e0e

[Timseh]

Var sammen og kjent hverandre i 3 mnd før jeg ble gravid. Det var overhode ikke planlagt, gikk på pillen og vi var sjeldent med hverandre fordi jeg jobbet døgnet rundt. Så havnet jeg i en ulykke hvor jeg samtidig fikk vite at jeg var gravid. Hadde det ikke vært for ulykken så hadde jeg tatt abort.

Har verdens fineste sønn på 2,5 år (snart) og vi har nå vært sammen i 3,5 år (snart). Vi er forlovet og satser på et bryllup neste år.

Edit: sønn, ikke sånn

Endret 23. februar 2014 av HenLu

[thinkywinky]

Vi har vært sammen i 9 år, og har ei på litt over 2 år.

For vår del var hjelper det at vi kjenner hverandre veldig godt etter disse årene. Jeg har også en mann som bidrar masse hjemme (mer enn meg, vil jeg si!).

Vi har det like bra, om ikke bedre nå med barn. Samtidig vil jeg si at per nå er det passe med bare en. Tror 2 ville vært utrolig slitsomt for både meg selv og forholdet.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 14 år, og kan si at graviditet var veldig tøft for forholdet - det satte virkelig spor.

Det var ikke grunnet hormoner hos meg - men mye pga endring hos ham faktisk.

Barnet var veldig ønsket og planlagt, men omveltningen emosjonelt(plutselig frykt og bekymring for det ufødte barnet) ble en såpass stor endring(og jeg var mye dårlig underveis) at det satte et spor i forholdet som må jobbes med.

Jeg er bestemt på å ikke ta en avgjørelse om å gå fra hverandre i småbarnstiden, men generelt må man jo være to om den innstillingen for at det skal fungere.

Her ble det bestilt time på familievernkontoret i graviditeten da vi etterhvert kom inn i en dum spiral med mye meningsløse diskusjoner/krangler.

Anonymous poster hash: 603bd...da9

[Stinelin]

Vi er sammen, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi vurdere å gjøre noe annet! Vi valgte jo hverandre med den intensjon om å stå ved hverandre i tykt og tynt resten av livet, så å vurdere skilsmisse pga søvnmangel er helt på jordet for vår del.

Javisst er det slitsomt når vi sover minimalt og må fungere både på jobb og hjemme (dag og natt), men vi finner løsninger på det meste, og gleder oss til ungene sover gjennom natta.

Vet at det ikke er like enkelt alltid, og at det er lett for meg å si, men jeg synes på en måte at folk har alt for lett for å gi opp. Eller så har de lett for å få barn med feil person.

Edit: Har forresten vært sammen i 5 år, og har to gutter, den eldste er snart 2år.

Endret 23. februar 2014 av Stinelin