Er tariffavtaler bra?

[AnonymBruker]

I Norge, så forsøker vi arbeidstakere å kollektivt tvinge arbeidsgiver til å gi oss alle høyere lønn, ved å forhandle fram kollektive avtaler på arbeidstid og lønn. Dette oppleves som fordelaktig internt i yrkesgruppen.

Om ansatte på offentlige sykehjem klarer å få minstelønna opp i 400 laken årlig, så er det sikkert fint for alle de som allerede er ansatt. Men det er dårlig for resten av oss i landet. Vi må betale mer for tjenester samlet sett.

Det er også dårlig i det private, ettersom dyrere arbeidskraft kan gå utover bedriftseier, føre til lavere konkurranseevne, og føre til at færre blir ansatt, eller i worst-case, at bedriften går dukken.

Per idag, så er det slik at de som har fordel av denne ordningen i samfunnet, er de som har så kjempegod tariffavtale, at den gjør at yrkesgruppen har høyere lønn i forhold til andre yrkessgrupper, sammenliknet med hvordan den lønna ville vært i forhold til andre yrkesgrupper om det ikke var noe som het tariffavtale. Du får mer lønn, men du må også skatte mer for å lønne de andre som har tariff, og inflasjon øker prisene i markedet og spiser av lønnsøkningen din.

På sett og vis så sloss vi derfor alle mot hverandre.

Hadde det vært mer fordelaktig om hva hver og en av oss var verdt, rett og slett bare ble bestemt av markedet? Hvis det er overskudd av sykepleiere, så får resten av oss da dritbillig sykepleie. Hvis det er overproduksjon av sosiologi-studenter, så får vi jævlig billige byråkrater. Slutt på at lønna di bestemmes av hvor flink gruppen din er til å sutre, og start på at lønna di bestemmes av hvor mye verdt du er.

Anonymous poster hash: 2c8d9...d34

[AnonymBruker]

Alt i alt mener jeg det er bedre med en tariffavtale. Problemet ligger ikke i avtalen selv, men at noen grupper krever for mye. Dette kunne heller blitt justert med å innføre begrensninger på hvor mye fagforeningene kan kreve slik at man ikke får urimelige krav som går utover andre.

Men nei, de bør ikke fjernes i sin helhet, man får heller jobbe med de foreningene som fremsetter urimelige krav. Generelt sett er det et gode for arbeidstakere, det handler ikke bare om lønn men også om bla. arbeidstid.

Er selv i en bransje som er veldig lite regulert, og vet hvor tøft det kan være. Kjenner flere som i praksis 7 dagers uker, 10-12 timer om dagen i snitt. Og det er ikke fordi de ønsker, men fordi de må for å beholde jobbene. Tariffavtaler sikrer noen felles spilleregler for både arbeidsgiver- og taker. Man kan jo se litt på land der det er færre slik avtaler. Gjerne mindre ferie, mindre lønn og fritid, og det meste skjer egentlig på arbeidsgivers premisser. Resten av røkla, som innebærer de aller fleste, må bare henge med for å beholde jobben. Er det slik man vil ha det?

Anonymous poster hash: 4d48b...c67

[AnonymBruker]

Hadde det vært mer fordelaktig om hva hver og en av oss var verdt, rett og slett bare ble bestemt av markedet? Hvis det er overskudd av sykepleiere, så får resten av oss da dritbillig sykepleie. Hvis det er overproduksjon av sosiologi-studenter, så får vi jævlig billige byråkrater. Slutt på at lønna di bestemmes av hvor flink gruppen din er til å sutre, og start på at lønna di bestemmes av hvor mye verdt du er.

Problemet med dette er at det er relativt få arbeidsgivere og veldig mange arbeidstakere. Det er derfor mye lettere for arbeidsgivere å spille på splitt-og-hersk og dermed få en stor fordel. Den eneste måten arbeidstakere i yrker der en person lett kan byttes ut med en annen kan stå imot det er ved å stå sammen, og da blir også felles lønnsforhandling en konsekvens som er vanskelig å komme unna.

Anonymous poster hash: 1cc92...be0