Presset og stresset tar knekken

[AnonymBruker]

Trenger å få ut noen tanker..

Jeg er så sinnsykt lei av skolen, og jeg får aldri fred fra den. Når jeg hjemme bekymrer jeg meg og er stressa over den. Bare tanken på skolen gjør meg trist, irritert, bekymra, stressa og jeg er blitt så utrolig negativ... Jeg takler ikke alt stresset, presset på skolen. Jeg orker ikke lenger å henge med på skolen med lekser, oppgaver, prøver. Jeg blir så sinna på meg selv, for jeg må jo bare ta meg sammen. Men det er ikke så lett når har så mye følelser inni deg som suger energi. Som tar motivasjonen.

Holder tårene tilbake på skolen, for jeg har virkelig fått nok av den.

Jeg var den pliktoppfyllende, den som arbeida hardt med skolen for å nå langt, men nå gir jeg snart opp. Hva har skjedd med meg?...

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Hva skole går du på?

Anonymous poster hash: ebf27...600

[AnonymBruker]

Tar realfagene på vgs.

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Jeg føler at skolen ikke gir meg noe (i form av hva jeg trenger i livet).

Jeg liker å lære ting, men det må ha mening og kunne gi meg noe.

Jeg klarer bare ikke å holde motet oppe lenger..

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Ta kontakt med rådgiver, TS. Du kan ikke fortsette å ha det sånn. Jeg hadde det selv ekstremt dårlig på skolen, ikke på grunn av mobbing, men fordi jeg ikke taklet presset og stresset. Det gikk så langt at jeg møtte veggen og ble deprimert. Jeg snakket med rådgiveren på skolen min, og hun satte meg i kontakt med PPT (Pedagogisk- og psykologisktjeneste). Jeg snakket da med en PP-rådgiver i tre måneder, og jeg fikk et alternativt opplegg på skolen. I tillegg ble lærerne mine informert om at de skulle være litt ekstra oppmerksomme på meg, så om jeg hadde en dårlig periode hvor alt ble for mye, så forsto de hvorfor, og kunne være litt forsiktig med å presse meg for hardt.

Det finnes hjelp Ts, man må bare tørre å spørre om det.

Anonymous poster hash: 62509...6a6

[AnonymBruker]

Ta kontakt med rådgiver, TS. Du kan ikke fortsette å ha det sånn. Jeg hadde det selv ekstremt dårlig på skolen, ikke på grunn av mobbing, men fordi jeg ikke taklet presset og stresset. Det gikk så langt at jeg møtte veggen og ble deprimert. Jeg snakket med rådgiveren på skolen min, og hun satte meg i kontakt med PPT (Pedagogisk- og psykologisktjeneste). Jeg snakket da med en PP-rådgiver i tre måneder, og jeg fikk et alternativt opplegg på skolen. I tillegg ble lærerne mine informert om at de skulle være litt ekstra oppmerksomme på meg, så om jeg hadde en dårlig periode hvor alt ble for mye, så forsto de hvorfor, og kunne være litt forsiktig med å presse meg for hardt. Det finnes hjelp Ts, man må bare tørre å spørre om det. Anonymous poster hash: 62509...6a6

Tusen takk. Jeg holdt på å hoppe helt ut av skolen i fjord, for jeg møtte veggen. Det er helt forferdelig..

Håper de kan forstå situasjonen og hjelpe meg.

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Jeg knakk også helt sammen på andreåret på vgs. Hadde realfag, og følte hele tiden at jeg måtte henge med i de fagene. Hadde problemer med å skjønne fysikken, og det gjorde det enda verre da jeg måtte bruke mye tid og energi på det. Etter hvert greide jeg ikke henge med på noen av fagene, og på dette tidspunktet fikk jeg min aller første stryk på en prøve (noe som er unormalt for meg da jeg alltid pleide å gjøre det bra).

Jeg greide å skjerpe meg på tredjeåret fordi jeg da bestemte meg for at det var lege jeg ville bli. Fikk mer motivasjon (jeg jobbet endelig mot et mål!) og fikk bedre karakterer. Men andreåret ødela jo selvfølgelig snittet mitt slik at jeg var nødt til å ta opp fag som privatist for å komme inn.

Anonymous poster hash: 73ffb...e54

[AnonymBruker]

Jeg knakk også helt sammen på andreåret på vgs. Hadde realfag, og følte hele tiden at jeg måtte henge med i de fagene. Hadde problemer med å skjønne fysikken, og det gjorde det enda verre da jeg måtte bruke mye tid og energi på det. Etter hvert greide jeg ikke henge med på noen av fagene, og på dette tidspunktet fikk jeg min aller første stryk på en prøve (noe som er unormalt for meg da jeg alltid pleide å gjøre det bra). Jeg greide å skjerpe meg på tredjeåret fordi jeg da bestemte meg for at det var lege jeg ville bli. Fikk mer motivasjon (jeg jobbet endelig mot et mål!) og fikk bedre karakterer. Men andreåret ødela jo selvfølgelig snittet mitt slik at jeg var nødt til å ta opp fag som privatist for å komme inn. Anonymous poster hash: 73ffb...e54

Leit å høre. Det er sånn jeg også har det. Sliter veldig med fysikken, og klarer snart ikke henge med i noe som har med skole å gjøre. Jeg har alltid vært en av de flinkeste, men nå er jeg på bunnen. Jeg orker ingenting som har med skole å gjøre lenger, for det gjør. Eg så deprimert, stressa, irritert, trist, sliten, utslitt og så utrolig lei, motløs og verdiløs...

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Du trenger å lære deg å legge vekk skolen hver kveld og gi deg selv fri. Tren skikkelig noen dager i uka og driv med oppmerksomhetsmeditasjon så skal du se det blir lettere å sove om kvelden. Og når du sover skikkelig blir livet så mye enklere. Let opp mindfulness meditation på YouTube og hør på instruksjonene mens du ligger i senga. Veldig behagelig og hodet blir tomt for tanker før du faller i dyp søvn. Pass også på å spise sunt.

Anonymous poster hash: 0b29f...32f

[AnonymBruker]

Du trenger å lære deg å legge vekk skolen hver kveld og gi deg selv fri. Tren skikkelig noen dager i uka og driv med oppmerksomhetsmeditasjon så skal du se det blir lettere å sove om kvelden. Og når du sover skikkelig blir livet så mye enklere. Let opp mindfulness meditation på YouTube og hør på instruksjonene mens du ligger i senga. Veldig behagelig og hodet blir tomt for tanker før du faller i dyp søvn. Pass også på å spise sunt.Anonymous poster hash: 0b29f...32f

Tusen takk for tipset. Jeg tenker hele tiden, så hadde trengt å bli tom for tanker. Jeg har også vansker med å sovne og sover lett.

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[AnonymBruker]

Du trenger å lære deg å legge vekk skolen hver kveld og gi deg selv fri.

Anonymous poster hash: 0b29f...32f

Jo, det er viktig å kunne legge vekk skolen (slappe av mentalt) når man ikke skal jobbe med fagene. Ellers bruker man energi på "skolearbeid" uten å egentlig gjøre noe som helst, og det er slitsomt og demotiverende.

Anonymous poster hash: 73ffb...e54

[AnonymBruker]

Jo, det er viktig å kunne legge vekk skolen (slappe av mentalt) når man ikke skal jobbe med fagene. Ellers bruker man energi på "skolearbeid" uten å egentlig gjøre noe som helst, og det er slitsomt og demotiverende. Anonymous poster hash: 73ffb...e54

Det er akkurat det jeg gjør. Bruker tid på skolen uten å gjøre noe.. Og det dreper motivasjonen og gjør meg trist, stresset. Vanskelig å kunne legge det bort mentalt. Er en person som tenker hele tida på alt og ingenting og er et skikkelig følelsesmenneske. Føler og tenker hele tida..

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[t0nje]

Høres ut som meg i fjor da jeg gikk i 3. klasse. Gikk på toppidrettsgymnas og bodde på internat hvor alle trente samme sport. Jeg ble skada og sykt deprimert fordi jeg ikke kunne delta aktivt på treningene. Jeg fikk ikke hjelp av trenerene mine og heller ikke noen form for behandlig. Heldigvis for meg har jeg nært forhold til mine foreldre, de snakket mye med kontaktlæreren min. Jeg presset meg helt sinnsykt på vgs og i mars/april møtte jeg veggen med et brak. Karakterene raste i gulvet og størsteparten av russetiden min ble jeg liggende med øye, øre, og halsbetennelse fordi immunforsvaret mitt var lik 0 på grunn av alt stresset og måten jeg presset meg selv. Måtte reise hjem i et par uker og bare sove. Var verst tenkelig tidspunkt da jeg var midt inni tentamen og eksamenstid. Men på en eller annen måte klarte jeg det med god hjelp fra kontaktlærer og foreldre. Når jeg ser tilbake på det nå så er det fortsatt helt merkelig at jeg i det hele tatt klarte å kave meg igjennom. Besto alle eksamener og fikk vitnemål, dog veldig mye dårligere karakterer en jeg i utgangspunktet hadde håpet på men jeg er så glad for at jeg ikke droppet ut. Stå i det, det order seg til slutt

Endret 13. februar 2014 av t0nje

[AnonymBruker]

Høres ut som meg i fjor da jeg gikk i 3. klasse. Gikk på toppidrettsgymnas og bodde på internat hvor alle trente samme sport. Jeg ble skada og sykt deprimert fordi jeg ikke kunne delta aktivt på treningene. Jeg fikk ikke hjelp av trenerene mine og heller ikke noen form for behandlig. Heldigvis for meg har jeg nært forhold til mine foreldre, de snakket mye med kontaktlæreren min. Jeg presset meg helt sinnsykt på vgs og i mars/april møtte jeg veggen med et brak. Karakterene raste i gulvet og størsteparten av russetiden min ble jeg liggende med øye, øre, og halsbetennelse fordi immunforsvaret mitt var lik 0 på grunn av alt stresset og måten jeg presset meg selv. Måtte reise hjem i et par uker og bare sove. Var verst tenkelig tidspunkt da jeg var midt inni tentamen og eksamenstid. Men på en eller annen måte klarte jeg det med god hjelp fra kontaktlærer og foreldre. Når jeg ser tilbake på det nå så er det fortsatt helt merkelig at jeg i det hele tatt klarte å kave meg igjennom. Besto alle eksamener og fikk vitnemål, dog veldig mye dårligere karakterer en jeg i utgangspunktet hadde håpet på men jeg er så glad for at jeg ikke droppet ut. Stå i det, det order seg til slutt

Å tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. Jeg vet med meg selv, om jeg droppet ut, vil jeg ikke tilgi meg selv... Jeg prøver å stå på og ikke gi opp, men nå er jeg snart ferdig... Takk for tipset.

Så bra du ikke droppet ut og at du besto

Anonymous poster hash: 21c14...e07

[t0nje]

Å tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. Jeg vet med meg selv, om jeg droppet ut, vil jeg ikke tilgi meg selv... Jeg prøver å stå på og ikke gi opp, men nå er jeg snart ferdig... Takk for tipset.

Så bra du ikke droppet ut og at du besto

Anonymous poster hash: 21c14...e07

Sånn er jeg og, hvis jeg hadde endt opp med å droppe ut hadde det bare gjort vondt verre. I hvert fall med tanke på at det er "bare er et halvt år igjen dette greier du". Er alt annet en bare bare, sinnsykt tungt men den mestringsfølelsen i ettertid det er den du må søke etter: den er fantastisk!

Fordi jeg er en skikkelig lykkegris, møtte veggen nok en gang i høst da jeg begynte på en bachelor i USA. Endte opp på en superkristen skole (som ateist) og fikk 0 venner på de knappe 4 mnd jeg var der. Fortsatt i 'tåken' av å avslutte vgs med en 3 på muntlig eksamen i historie gjorde ikke saken bedre (var skikkelig skuffet til tross for at dette var en eksamen som jeg hadde i juni: hvorfor presset jeg meg ikke hardere til å gjøre det bedre? sykt dårlig av deg, du er dårlig på skolen etc.). Klarte meg forsåvidt greit, men på det aller verste gikk jeg til psykolog, student support spesialist, snakket med studentprest i Ansa, rådgivere i Ansa you name it. Endte opp med å avbryte studiet (friheten med høyere studier ) og reise hjem og helt ærlig: det er den beste avgjørelsen jeg noen gang har gjort!

Økonomisk smell ja, men jeg innså at fordi jeg hadde hatt et sinnsykt dårlig 3. klasseår så burde jeg lyttet til kroppen og tatt meg et friår. Dum som jeg var presset jeg meg nok en gang til å begynne rett på, gikk med andre ord rett på en ny blemme. Jeg har i hvert fall lært nå etter å ha gått på mange smeller det siste året. Først og fremst at jeg må lytte på den fornuftige delen av meg og hva jeg virkelig har lyst til. Jeg må slutte å legge et veldig press på meg selv og stresse med skole for det har bare negative konsekvenser. Jeg har innset at jeg har all verdens tid på å finne ut av meg selv og hva jeg skal gjøre videre jeg må ikke begynne rett på, og jeg må ikke ha toppkarakterer for å være fornøyd. Jeg må senke kravene til meg selv dvs. jeg trenger ikke karakteren 6 i alle fag for å være fornøyd, men 4 og 5 er en akseptabel karakter og 6 er en bonus.

Jeg har mange år fremover, og for å ha noe gjøre på framover har jeg nå meldt meg opp som privatist slik at jeg får ryddet i de karakterene som jeg er så misfornøyd med fra før av, det er vanskelig ja, men føler virkelig at det er riktig avgjørelse også fordi at jeg har så mange muligheter nå som jeg allerede har vitnemål i boks og dermed kan trikse og mikse med det slik at jeg blir fornøyd og går videre til høyere studier etter hvert når jeg er psykisk klar for det. I tillegg føler jeg at dette er den rette plassen å begynne da jeg "angriper" problemet og gjør noe med det. Og så får jeg bare håpe på at denne gangen så skal det gå bra, gjør det ikke det er det bare å prøve på nytt. En ting er sikkert jeg skal hvertfall ikke gi opp og innerst inne tror jeg du vet at det kommer ikke du til å gjøre heller. Bruk tid på alt som betyr noe for deg og gi f i alt annet som ikke gagner deg på en postiv måte. Dette er energityver og er bare ute etter å stjele tid og energi. Du klarer deg nok fint til slutt skal du se, det er jeg veldig sikker på

[AnonymBruker]

Psykolog.

Anonymous poster hash: 634e0...1a4

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen!

Anonymous poster hash: 21c14...e07