28-åring med ca. 2 års arbeidserfaring

[AnonymBruker]

Med bare studiekompetanse å vise til av utdanning. Uten noen alvorlige psykiske lidelser.

Hva er deres umiddelbare tanker? En taper?

Anonymous poster hash: e1988...738

[Ferdigstudent]

Det kommer nok ann på hva grunnen til dette er. Ettersom du har studiekompetanse regner jeg med at du fullførte vgs, da er man rundt 19 år. (Dersom du tok opp fag som privatist etter vgs kan det veie opp for noen år)Med to års arbeidserfaring er vi opp i ca 21. Da har du et hull på ca 7 år.

Hva skyldes dette hullet på CVen?

Endret 9. februar 2014 av Ferdigstudent

[AnonymBruker]

Hvis du har vært så heldig at du har vunnet/arvet/fått penger så du har hatt å leve for alle disse årene, så ser jeg ikke på deg som en taper. Men kanskje bare litt korttenkt/usmart. (Hvis du ikke er mangemillionær da). Men hvis du har snyltet på staten, så ser jeg på deg som litt mer taper.. Men egentlig så tenker jeg ikke så mye over sånne ting. Folk får drive på som de gjør, så lenge det ikke går utover meg

Hadde jeg vært arbeidsgiver hadde jeg dog sikkert hatt en litt mer kritisk syn.

Anonymous poster hash: 15423...301

[Ryvita]

Hadde ikke tenkt noe spesielt. Ville spurt om kandidaten var aktuell og håpt jeg fikk ett ærlig og reflektert svar.

[AnonymBruker]

En tanke som umiddelbart ville streifet meg er at dette er en person som har sittet hjemme og spilt PC-spill på gutterommet i mange år.

Men som potensiell arbeidsgiver ville jeg selvfølgelig spurt om hva årsaken til hullet er, og derfra vurdert om dette vil tale mot en eventuell arbeidsavtale

Anonymous poster hash: 4e2be...333

[AnonymBruker]

Hadde lurt veldig på hva denne personen hadde drevet med. Kan være mange årsaker til at slike ting kan skje, og jeg tenker absolutt ikke taper i det hele tatt. Men jeg blir veldig nyskjerrig...

Anonymous poster hash: 9eb37...298

[kaprifolen]

Spørs absolutt hva hullet skyldes, ja!

[AnonymBruker]

TS her.

Er ikke så heldig å ha vunnet i lotto eller arvet store penger.

Jeg har bare aldri visst hva jeg ville gjøre med livet, hatt et lite nettverk, samt et dårlig selvbilde og en slitsom angst for å være i fokus hos andre mennesker (derfor slitt med å finne jobb). Det samme med å ta ordet i forsamlinger, gjøre fremføringer osv.. Jeg styrer unna alle slike ting.

Så når jeg sa at det ikke var noen alvorlig psykisk sykdom, er det kanskje feil? Samtidig så fungerer jeg ganske greit sosialt, når jeg først er sosial.

Anonymous poster hash: e1988...738

[Gjest Gaea]

Hva har du levd på? Bodd hjemme?

[AnonymBruker]

Hva har du levd på? Bodd hjemme?

3 år levde jeg på oppsparte midler og bodde hjemme. Var ikke i NAV-systemet engang. Så begynte jeg på Universitetet, men greide bare noen få måneder (slutta pga framføringer og feil studie).. Etter dette ble det sosialhjelp (har aldri hatt krav på dagpenger), og hadde arbeidspraksis via NAV i 1,5 år.. Og nå er det gått 2 år siden arb-praksisen tok slutt.

Anonymous poster hash: e1988...738

[AnonymBruker]

Nå har du jo svart, men min umiddelbare tanke hadde vært "hva i alle dager har han brukt tiden på?", rett og slett. Jo mindre informasjon man har, desto mer dømmer man. Jeg ville tenkt psykiske plager ganske raskt, da det er mange flere unge som lider av det enn fysiske sykdommer som gjør en arbeidsufør så lenge. Jeg jobber med ei som har hatt leukemi som 25-åring (er nå 27) og en som fikk hjerneslag lenge før han fylte 30 og begge har jobbet mer enn deg, så jeg hadde absolutt begynt å lure.

Anonymous poster hash: a5a26...209

[AnonymBruker]

Nå har du jo svart, men min umiddelbare tanke hadde vært "hva i alle dager har han brukt tiden på?", rett og slett. Jo mindre informasjon man har, desto mer dømmer man. Jeg ville tenkt psykiske plager ganske raskt, da det er mange flere unge som lider av det enn fysiske sykdommer som gjør en arbeidsufør så lenge. Jeg jobber med ei som har hatt leukemi som 25-åring (er nå 27) og en som fikk hjerneslag lenge før han fylte 30 og begge har jobbet mer enn deg, så jeg hadde absolutt begynt å lure.

Anonymous poster hash: a5a26...209

Vet det ikke ser bra ut. På mange måter føler jeg ikke jeg har vært syk nok til å være ute av arbeidslivet.. Samtidig som jeg har vært livredd for å f.eks sitte i ei kasse i en butikk. En slags sosial angst. Men de arbeidserfaringene jeg har fått har vært nokså sosiale jobber, og har jo klart meg helt greit.

Tror de største problemene begynte på videregående, da jeg ble mer og mer utbrent og ga en stor F i skolen spesielt i det siste året.. Dårlig timing, kan man si. Fram til dette hadde jeg vært en OK student, spesielt på ungdomsskolen. På barneskolen var jeg faktisk en "barnestjerne" innen alle fag, men det snudde da faren min døde. Jeg husker faktisk starten på likegyldigheten min til skole.. Det var i 6.klasse..

Jeg har egentlig gitt litt opp, selv om jeg søker jobber.. Jeg vil aldri kunne stikke meg ut i en søknadsbunke med min CV. Vil heller aldri ha selvtillit nok til å overbevise en potensiell arbeidsgiver om at jeg er motivert nok.

Kanskje ikke alle andre ser på meg som en taper, men det gjør jeg selv. Spørsmålet er vel heller om jeg vil kunne få uførepenger.. Sosialhjelp gir meg fryktelig lite å leve for.. Har et studielån for et halvt år og betale ned på også..

Anonymous poster hash: e1988...738

[Atrix]

Det gjelder jo bare ikke å gi opp.

Du vil kanskje ikke havne først i bunkene med din bakgrunn, men kanskje finnes det en åpning for deg.

Hva med å ta ny utdanning, noe det er lett å få jobb innenfor. Det burde bedre sjansene dine betraktelig.

[AnonymBruker]

TS her.

Er ikke så heldig å ha vunnet i lotto eller arvet store penger.

Jeg har bare aldri visst hva jeg ville gjøre med livet, hatt et lite nettverk, samt et dårlig selvbilde og en slitsom angst for å være i fokus hos andre mennesker (derfor slitt med å finne jobb). Det samme med å ta ordet i forsamlinger, gjøre fremføringer osv.. Jeg styrer unna alle slike ting.

Så når jeg sa at det ikke var noen alvorlig psykisk sykdom, er det kanskje feil? Samtidig så fungerer jeg ganske greit sosialt, når jeg først er sosial.

Anonymous poster hash: e1988...738

Jeg vil mene det er feil i allefall... Men forstår hvordan du har det. Er i ca samme situasjon selv.

Anonymous poster hash: 43fe3...346

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt skeptisk til å ansette noen med så store hull i CV. Men nå er det heldigvis ikke jeg som ansetter folk hos oss, selv om vi ofte får spørsmål om vi har innvendiger før evt ansettelser.

Til sammenligning blir jeg 25 til sommeren, da har jeg 2,5 år erfaring fra 100 % stilling, 3 år høyere utdanning og 8 år fra deltidsstilling.

Sånn generelt kan det være veldig viktig å jobbe noe i ungdomsårene. Vet HR-sjefen hos oss valgte å ikke ansette en 22 åring med veldig gode karakterer pga at personen ikke hadde noen arbeidserfaring å vise til. Type absolutt ingenting, ikke en eneste time betalt arbeid.

Anonymous poster hash: fdf5a...cc4

[AnonymBruker]

Jeg tenker umiddelbart at du bør ta deg selv i nakken. Har selv en hullete og mindre pen CV av alvorlig psykdom, men å bare sitte på ræva og fundere på om man er frisk eller syk? Ærligtalt. Jobb med selvbildet ditt (selvhjelpsbøker, psykolog) og utsett deg selv for å være mer selvstendig (flytte ut, reise uten fast plan). Høres også ut som om du trenger nye impulser og friske fjes, og det får du ikke ved å sitte inne og sture, da blir man bare sykere.

Anonymous poster hash: e4cfa...861

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt skeptisk til å ansette noen med så store hull i CV. Men nå er det heldigvis ikke jeg som ansetter folk hos oss, selv om vi ofte får spørsmål om vi har innvendiger før evt ansettelser.

Til sammenligning blir jeg 25 til sommeren, da har jeg 2,5 år erfaring fra 100 % stilling, 3 år høyere utdanning og 8 år fra deltidsstilling.

Sånn generelt kan det være veldig viktig å jobbe noe i ungdomsårene. Vet HR-sjefen hos oss valgte å ikke ansette en 22 åring med veldig gode karakterer pga at personen ikke hadde noen arbeidserfaring å vise til. Type absolutt ingenting, ikke en eneste time betalt arbeid.

Anonymous poster hash: fdf5a...cc4

Slikt hater jeg å lese. Det minner meg på min egen situasjon, og det gjør meg fryktelig deppa.

Mitt store problem er at jeg trekker meg unna alt som er sosialt, fordi jeg VET at det første man spør om er "hva jobber du med da".. Det er det verste jeg vet. Derfor er jeg asosial.

Hvis noen vet om yrker som er asosiale og som krever en ikke altfor krevende utdannelse, med null muntlige framføringer, setter jeg pris på det..

Jeg er helt blank hva gjelder utdanning, og har en likegyldighet til det. Jeg har bare ingen interesser.

Anonymous poster hash: e1988...738

[Chloe-]

Du sier du hadde arbeidspraksis via NAV i 1,5år, men at det er TO år siden. Det er dette jeg hadde reagert mest på.

Alle kan kludre det til, og komme på etterskudd med både skole og jobberfaring, men her viser du jo at du faktisk har klart å komme i jobbrutiner - men så falt fra i to hele år.

Men gjort er gjort, og spist er spist, så nå er det bare å komme inn i et godt spor igjen. Lykke til.

[AnonymBruker]

Slikt hater jeg å lese. Det minner meg på min egen situasjon, og det gjør meg fryktelig deppa.

Mitt store problem er at jeg trekker meg unna alt som er sosialt, fordi jeg VET at det første man spør om er "hva jobber du med da".. Det er det verste jeg vet. Derfor er jeg asosial.

Hvis noen vet om yrker som er asosiale og som krever en ikke altfor krevende utdannelse, med null muntlige framføringer, setter jeg pris på det..

Jeg er helt blank hva gjelder utdanning, og har en likegyldighet til det. Jeg har bare ingen interesser.

Anonymous poster hash: e1988...738

Utrolig smakløst av den personen å skrive det her i denne tråden, hvor det er helt åpenlyst at du har litt mindreverdighetskomplekser . Så ikke bry deg så mye om det.

Anonymous poster hash: 9eb37...298

[AnonymBruker]

Det er ikke psykiske problemer. Alle har usikkerheter, nesten alle er redde for presentasjoner og aa staa foran folk...jeg sier ikke dette for aa trykke deg ned - jeg sier det fordi det finnes folk med reelle psykiske lidelser, som vaakner til et sort hull, skjelver, graater dagen lang, og faktisk sliter med hverdagen uansett hva - og det er ikke riktig ift. dem aa kalle alle menneskelige svakheter for "psykiske lidelser".

Jeg sier ikke at du har gjort det, men jeg ser det er andre som gjor det.

Du er rett og slett nodt til aa legge fortiden bak deg, innse alvoret og ta tak. Se an hva dine styrker er, og understreke disse. Ta utdannelsen du trenger for aa komme dit du vil. Og kanskje viktigst av alt - toerre aa se det motiverende i ting som stiller deg litt til veggs.

KG er fullt av folk som ikke taaler motstand. Saa snart de hoerer om folk som har bedre okonomi, allerede er gift, har en bedre grad eller flere venner, saa er de "sykt demotivert". Du maa jobbe deg frem til aa kunne inspireres av andre - tenke at det kan jeg ogsaa. For det kan du.

http://www.ted.com/talks/meg_jay_why_30_is_not_the_new_20.html

Hoer litt paa hva hun sier om identitetskapital - gjor ting som gir verdi til den du er. Om det er utdannelse, jobb, internship, reise eller hva. Noe av verdi. Om du ikke har gjort det foer, hva saa, gjoer det naa.

Anonymous poster hash: d75aa...cbf