psykologi profesjon :)

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to stykker som kom inn på medisin start vår i forfjor, og de kom inn like før skolestart etter jul. Vet dessverre ikke hvor på ventelista de sto. Antar det er samme opplegg for psykologi start vår.

Anonymous poster hash: 93cd4...abd

Vet du hvor lang unna de var poenggrensa som sto på samordna opptak?

Anonymous poster hash: 46127...d70

[AnonymBruker]

Vet du hvor lang unna de var poenggrensa som sto på samordna opptak?

Anonymous poster hash: 46127...d70

Nei det vet jeg dessverre ikke. Men jeg tror det er flere som har fått plass i løpet av høsten/vinteren, og så takket nei fordi de allerede har lagt planer for året

Anonymous poster hash: 93cd4...abd

[listefyll]

Takk for godt tips! Jeg tenker å ta opp matte ja, har to firere i faget. Så om jeg får fire igjen, så blir snittet uansett høyere Er biologi 2 mye vanskeligere enn 1? Vil du fortelle litt om hvordan dette faget er, i forhold til biologi 1? Tror egentlig jeg heller skal fokusere på å forbedre de jeg allerede har, før jeg eventuelt legger til nye.

Ja, kroppsøving er jeg veldig usikker på... Har 4'er i faget, selv om jeg er skikkelig dårlig i ren praktisk gym. Skulle absolutt tatt det opp da det bare var teoretisk, men men. For sent nå..

Takk for tips om excel-ark, det skal jeg gjøre

Anonymous poster hash: 46127...d70

Hvis du har 3 mattekarakterer, og får redusert dem til 1, hvordan blir snittet ditt da? (Det er jo der min gode venn excelarket gir så raske og flotte svar) 1P matte er vel ganske enkelt, og tror du fint kan satse på å klare 5 i det, med undervisning.

Biologi 2 er helt anderledes enn biologi 1. Det er biokjemi, arvelighet og sånt, men veldig gøy. Likevel en del mer pugg enn i biologi 1. Jeg synes det var gøy, men 6eren er etter min erfaring vanskeligere å få der enn i f.eks. geofag. Før fikk man jo 1 poeng for biologi 2, men nå er det bare 0,5 poeng, og da står det liksom ikke helt i stil med arbeidsmengden..

Skjønner at det ikke er så fristende å ta ekstra fag. For min del måtte jeg ha to 6ere for å veie opp for en 4er (hadde noen som ikke gikk an å ta opp), så om du kan endre 4erene er det kjempekjekt.

Og ja, jeg går selv på psykologi, og kjenner mange som kom inn etterpå. Mange kommer inn på vår, men får plass på høst, og flytter dermed over. Dermed er det gode muligheter for sent innpass

PS! Ikke la deg skremme av statistikkprat lenger opp her. Jeg er elendig i matte, men synes metodefagene er kjempespennende, og klarer mattedelen helt fint. Det er jo ikke snakk om utregninger, men om å sette på uttrykk, og dermed går det mer på å forstå enn å "griseregne".

[AnonymBruker]

Nei det vet jeg dessverre ikke. Men jeg tror det er flere som har fått plass i løpet av høsten/vinteren, og så takket nei fordi de allerede har lagt planer for året

Anonymous poster hash: 93cd4...abd

Takk for svar Det høres veldig bra ut!

Anonymous poster hash: 46127...d70

[AnonymBruker]

Hvis du har 3 mattekarakterer, og får redusert dem til 1, hvordan blir snittet ditt da? (Det er jo der min gode venn excelarket gir så raske og flotte svar) 1P matte er vel ganske enkelt, og tror du fint kan satse på å klare 5 i det, med undervisning.

Biologi 2 er helt anderledes enn biologi 1. Det er biokjemi, arvelighet og sånt, men veldig gøy. Likevel en del mer pugg enn i biologi 1. Jeg synes det var gøy, men 6eren er etter min erfaring vanskeligere å få der enn i f.eks. geofag. Før fikk man jo 1 poeng for biologi 2, men nå er det bare 0,5 poeng, og da står det liksom ikke helt i stil med arbeidsmengden..

Skjønner at det ikke er så fristende å ta ekstra fag. For min del måtte jeg ha to 6ere for å veie opp for en 4er (hadde noen som ikke gikk an å ta opp), så om du kan endre 4erene er det kjempekjekt.

Og ja, jeg går selv på psykologi, og kjenner mange som kom inn etterpå. Mange kommer inn på vår, men får plass på høst, og flytter dermed over. Dermed er det gode muligheter for sent innpass

PS! Ikke la deg skremme av statistikkprat lenger opp her. Jeg er elendig i matte, men synes metodefagene er kjempespennende, og klarer mattedelen helt fint. Det er jo ikke snakk om utregninger, men om å sette på uttrykk, og dermed går det mer på å forstå enn å "griseregne".

Har ikke laget excel arket enda, men skal gjøre det i løpet av uken

Jeg har to mattekarakterer fra vg1, en fra vg2. Så jeg skal redusere de to fra vg1 til en karakter. Jeg skal ikke ha undervisning i noen fag, det er for dyrt. Skal lese alt selv. Men satser på å klare iallefall en 4'er likevell Tror mitt fokus skal være å ta opp de fagene jeg har 4 i, ja

Kjekt å høre at du kjenner mange som kom inn etterpå. Vet du hvor langt unna de var snittet som sto på samordna opptak og hvor på ventelisten de låg? Og takk for betryggende ord angående satistikkfagene Kan jeg spørre hvilken type matte du hadde på vgs og hva karakter du fikk?

Anonymous poster hash: 46127...d70

[Glassklokken]

Interessant å høre deg fortelle fra psykologistudiet. Jeg har studert medisin noen år, har tatt pause nå og vurderer sterkt å hoppe over til psykologi. Har kjent på det lenge at jeg er på feil sted, interesserer meg mye mere for det mentale fremfor somatikk. Kan på mange måter si at jeg brenner for psykologifaget, leser en del psykologi på fritiden. Hvordan vil det være for meg å begynne på psykologi med min bakgrunn tror du? Jeg trives ikke spesielt godt i medisinmiljøet med spisse albuer og folk som tror de vet best, vil være best, er opptatt av lønn og status. Hvordan er miljøet på psykologi versus medisin tror du? (du som er sammen med en lege :-) Jeg går nå på UiO så det blir vel der jeg tar psykologi også. Har hørt at det er et helt annet miljø på psykologi enn medisin. Jordnære mennesker som er mere i kontakt med seg selv eller? På medisin er det et vanvittig stressnivå hele tiden, folk løper i gangene og er småhysteriske flere uker før eksamen, veldig masse obligatorisk (er på skolen eller sykehuset hele tiden),og høye forventninger til hva du skal kunne. Hørt flere si det er et mere avslappet miljø på psykologi, hva tror du?

Og hvor gammel er de eldste studentene på kullet ditt? Er det stort spenn i alder? Hva slags personlighetstrekk tror du kan være en fordel å ha for å bli en god psykolog? :-) Bør man være veldig utadvendt og sosial for å være en flink psykolog?

Håper du kan svare på noen av spørsmålene selv om jeg ikke er ts. :-)

Anonymous poster hash: 0a2cb...cf5

Beklager litt sent svar, mye å gjøre her om dagen. Skal prøve å svare etter beste evne, håper du ser dette selv om det kommer noen dager forsinka.

Ettersom jeg ikke har gått medisin selv, er det vanskelig for meg å råde folk til å velge det ene over det andre. Jeg har hørt litt om medisinstudiet fra min samboer og flere av hans venner, men siden jeg ikke har førstehåndskunnskap om det, er det vanskelig å si noe om psykologi passer bedre for deg. Når jeg leser det du skriver tenker jeg umiddelbart at psykologi muligens er hakket bedre, men jeg må presisere at selv om vi neppe har like høyt ambisjonsnivå som dere på medisin, så har albuene blitt en god del spissere etter at karakterskalaene ble innført. Generelt tror jeg (utifra det jeg har hørt, igjen, ikke førstehåndskunnskap) at ambisjonsnivået er lavere på psykologistudiet, men det vil alltid finnes mennesker som er veldig konkurranselystne. Flere som går på mitt kull er over gjennomsnittet glad i å ta ordet på forelesninger, så det er ikke sånn at alle er helt laid back her, heller. Når det er sagt, tror jeg svært mange som går her brenner genuint for fagene (fremfor prestisje, som noen medisinstudenter jo gjør), det sier seg jo selv at psykologi ikke gir samme prestisjen som medisin.

Når det gjelder alder tror jeg at jeg svarte på det i et tidligere innlegg, men som sagt, stort spenn her. Noen som kom rett fra vgs, og andre som er eldre. Vil tro at snittalderen på nybegynnerne i mitt kull var 24-25 da vi begynte. Jeg tror definitivt at snittalderen er høyere enn blant medisinstudentene, basert på det jeg har sett og hørt. Hvor gamle de eldste er, er vanskelig å si, siden jeg ikke kjenner dem så godt, men det finnes helt klart mennesker som er over 40 her. Muligens 50 også, men jeg må si at jeg synes det er vanskelig å gjette alder på folk.

Hva angår miljøet, så synes nok jeg, med utgangspunkt i det jeg har hørt, at medisinstudentene kanskje er litt likere og at det virker enklere å finne en gruppe man passer inn i der. Her er alle spredt i alder, mange bor et stykke unna Oslo, og jeg personlig har ikke fått nære venner på studiet (er riktignok fra Oslo, så har min omgangskrets). Man får helt sikkert venner hvis man går inn for det, men når jeg ser på min samboer og hvor mange gode venner han har fra studiene, har jeg inntrykk av at samholdet, iallfall blant de han holder sammen med på sitt kull, var bedre. Nå skal det sies at jeg og min samboer er totalt ulike av personlighet. Han er utadvendt, sosial sommerfugl og med på det som skjer, mens jeg er roligere, mer analytisk og trives best blant få og nære venner. Så, basert på det er det vanskelig å trekke konklusjoner. Jeg tror hvor godt man trives avhenger av mange faktorer, men jeg har overhodet ikke mistrivdes, selv om jeg kanskje skulle ønske at min samboer og jeg var etablert i Trondheim, har hørt at det sosiale er langt bedre der.

Det som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at jeg lurer på (det kommer selvfølgelig an på hvor langt du har kommet), om et alternativ kan være å spesialisere seg i psykiatri? Da får du gjøre det samme som en psykolog, med mer. Vi kan ikke sykemelde, skrive ut resepter osv., og det er helt klart en fordel å ha mulighet til det - iallfall om man en dag ønsker å være privatpraktiserende.

Dersom du ikke trives på studiet er jeg enig i at du kanskje bør revurdere valget, men jeg tror som sagt at hvorvidt man trives sosialt avhenger av flere faktorer. Jeg hadde nok heller engasjert meg i studentforeninger eller forsøkt å finne venner på andre arenaer enn å bytte studium pga miljøet.

[AnonymBruker]

Beklager litt sent svar, mye å gjøre her om dagen. Skal prøve å svare etter beste evne, håper du ser dette selv om det kommer noen dager forsinka.

Ettersom jeg ikke har gått medisin selv, er det vanskelig for meg å råde folk til å velge det ene over det andre. Jeg har hørt litt om medisinstudiet fra min samboer og flere av hans venner, men siden jeg ikke har førstehåndskunnskap om det, er det vanskelig å si noe om psykologi passer bedre for deg. Når jeg leser det du skriver tenker jeg umiddelbart at psykologi muligens er hakket bedre, men jeg må presisere at selv om vi neppe har like høyt ambisjonsnivå som dere på medisin, så har albuene blitt en god del spissere etter at karakterskalaene ble innført. Generelt tror jeg (utifra det jeg har hørt, igjen, ikke førstehåndskunnskap) at ambisjonsnivået er lavere på psykologistudiet, men det vil alltid finnes mennesker som er veldig konkurranselystne. Flere som går på mitt kull er over gjennomsnittet glad i å ta ordet på forelesninger, så det er ikke sånn at alle er helt laid back her, heller. Når det er sagt, tror jeg svært mange som går her brenner genuint for fagene (fremfor prestisje, som noen medisinstudenter jo gjør), det sier seg jo selv at psykologi ikke gir samme prestisjen som medisin.

Når det gjelder alder tror jeg at jeg svarte på det i et tidligere innlegg, men som sagt, stort spenn her. Noen som kom rett fra vgs, og andre som er eldre. Vil tro at snittalderen på nybegynnerne i mitt kull var 24-25 da vi begynte. Jeg tror definitivt at snittalderen er høyere enn blant medisinstudentene, basert på det jeg har sett og hørt. Hvor gamle de eldste er, er vanskelig å si, siden jeg ikke kjenner dem så godt, men det finnes helt klart mennesker som er over 40 her. Muligens 50 også, men jeg må si at jeg synes det er vanskelig å gjette alder på folk.

Hva angår miljøet, så synes nok jeg, med utgangspunkt i det jeg har hørt, at medisinstudentene kanskje er litt likere og at det virker enklere å finne en gruppe man passer inn i der. Her er alle spredt i alder, mange bor et stykke unna Oslo, og jeg personlig har ikke fått nære venner på studiet (er riktignok fra Oslo, så har min omgangskrets). Man får helt sikkert venner hvis man går inn for det, men når jeg ser på min samboer og hvor mange gode venner han har fra studiene, har jeg inntrykk av at samholdet, iallfall blant de han holder sammen med på sitt kull, var bedre. Nå skal det sies at jeg og min samboer er totalt ulike av personlighet. Han er utadvendt, sosial sommerfugl og med på det som skjer, mens jeg er roligere, mer analytisk og trives best blant få og nære venner. Så, basert på det er det vanskelig å trekke konklusjoner. Jeg tror hvor godt man trives avhenger av mange faktorer, men jeg har overhodet ikke mistrivdes, selv om jeg kanskje skulle ønske at min samboer og jeg var etablert i Trondheim, har hørt at det sosiale er langt bedre der.

Det som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at jeg lurer på (det kommer selvfølgelig an på hvor langt du har kommet), om et alternativ kan være å spesialisere seg i psykiatri? Da får du gjøre det samme som en psykolog, med mer. Vi kan ikke sykemelde, skrive ut resepter osv., og det er helt klart en fordel å ha mulighet til det - iallfall om man en dag ønsker å være privatpraktiserende.

Dersom du ikke trives på studiet er jeg enig i at du kanskje bør revurdere valget, men jeg tror som sagt at hvorvidt man trives sosialt avhenger av flere faktorer. Jeg hadde nok heller engasjert meg i studentforeninger eller forsøkt å finne venner på andre arenaer enn å bytte studium pga miljøet.

Takk for svar

Anonymous poster hash: 46127...d70

[AnonymBruker]

Tusen takk for godt og utfyllende svar. Beklager, men fikk ikke med meg at du hadde svart. Nå har jeg permisjon fra medisinstudiet og søkt psykologi fra høsten. Så får vi se. Jeg synes normalpsykologi er vel så spennende som det abnormale/patologiske, og det er noe psykiatere lærer svært lite om.

Har du noen formening om hvilke egenskaper en psykolog bør ibesitte for å være en såkalt "flink" terapeut? :-)

Beklager litt sent svar, mye å gjøre her om dagen. Skal prøve å svare etter beste evne, håper du ser dette selv om det kommer noen dager forsinka.

Ettersom jeg ikke har gått medisin selv, er det vanskelig for meg å råde folk til å velge det ene over det andre. Jeg har hørt litt om medisinstudiet fra min samboer og flere av hans venner, men siden jeg ikke har førstehåndskunnskap om det, er det vanskelig å si noe om psykologi passer bedre for deg. Når jeg leser det du skriver tenker jeg umiddelbart at psykologi muligens er hakket bedre, men jeg må presisere at selv om vi neppe har like høyt ambisjonsnivå som dere på medisin, så har albuene blitt en god del spissere etter at karakterskalaene ble innført. Generelt tror jeg (utifra det jeg har hørt, igjen, ikke førstehåndskunnskap) at ambisjonsnivået er lavere på psykologistudiet, men det vil alltid finnes mennesker som er veldig konkurranselystne. Flere som går på mitt kull er over gjennomsnittet glad i å ta ordet på forelesninger, så det er ikke sånn at alle er helt laid back her, heller. Når det er sagt, tror jeg svært mange som går her brenner genuint for fagene (fremfor prestisje, som noen medisinstudenter jo gjør), det sier seg jo selv at psykologi ikke gir samme prestisjen som medisin.

Når det gjelder alder tror jeg at jeg svarte på det i et tidligere innlegg, men som sagt, stort spenn her. Noen som kom rett fra vgs, og andre som er eldre. Vil tro at snittalderen på nybegynnerne i mitt kull var 24-25 da vi begynte. Jeg tror definitivt at snittalderen er høyere enn blant medisinstudentene, basert på det jeg har sett og hørt. Hvor gamle de eldste er, er vanskelig å si, siden jeg ikke kjenner dem så godt, men det finnes helt klart mennesker som er over 40 her. Muligens 50 også, men jeg må si at jeg synes det er vanskelig å gjette alder på folk.

Hva angår miljøet, så synes nok jeg, med utgangspunkt i det jeg har hørt, at medisinstudentene kanskje er litt likere og at det virker enklere å finne en gruppe man passer inn i der. Her er alle spredt i alder, mange bor et stykke unna Oslo, og jeg personlig har ikke fått nære venner på studiet (er riktignok fra Oslo, så har min omgangskrets). Man får helt sikkert venner hvis man går inn for det, men når jeg ser på min samboer og hvor mange gode venner han har fra studiene, har jeg inntrykk av at samholdet, iallfall blant de han holder sammen med på sitt kull, var bedre. Nå skal det sies at jeg og min samboer er totalt ulike av personlighet. Han er utadvendt, sosial sommerfugl og med på det som skjer, mens jeg er roligere, mer analytisk og trives best blant få og nære venner. Så, basert på det er det vanskelig å trekke konklusjoner. Jeg tror hvor godt man trives avhenger av mange faktorer, men jeg har overhodet ikke mistrivdes, selv om jeg kanskje skulle ønske at min samboer og jeg var etablert i Trondheim, har hørt at det sosiale er langt bedre der.

Det som slo meg da jeg leste innlegget ditt er at jeg lurer på (det kommer selvfølgelig an på hvor langt du har kommet), om et alternativ kan være å spesialisere seg i psykiatri? Da får du gjøre det samme som en psykolog, med mer. Vi kan ikke sykemelde, skrive ut resepter osv., og det er helt klart en fordel å ha mulighet til det - iallfall om man en dag ønsker å være privatpraktiserende.

Dersom du ikke trives på studiet er jeg enig i at du kanskje bør revurdere valget, men jeg tror som sagt at hvorvidt man trives sosialt avhenger av flere faktorer. Jeg hadde nok heller engasjert meg i studentforeninger eller forsøkt å finne venner på andre arenaer enn å bytte studium pga miljøet.

Anonymous poster hash: 0a2cb...cf5

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash:

[acronym="Full hash:

0a2cb4a58de977682c9d21d86c185cf5"]

0a2cb...cf5

Tusen takk for godt og utfyllende svar. Beklager men fikk ikke med meg at du hadde svart. Nå har jeg permisjon fra medisinstudiet og søkt psykologi til høsten. Så får vi se. Jeg synes normalpsykologi er vel så spennende som det abnormal/patologiske, og det er noe psykiatere lærer svært lite om.

Har du noen formening om hvilke egenskaper en psykolog bør ibesitte for å være en såkalt "flink" terapeut?

Anonymous poster hash: 0a2cb...cf5

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har 63,8 i karaktersnitt og har søkt på profesjon psykologi i Trondheim. Snittet i fjor var på 63,0. Hvordan tror dere mine sjanser er for å komme inn?

Anonymous poster hash: 5c141...b64

[fxnuabo]

Hei,

Jeg har 63,8 i karaktersnitt og har søkt på profesjon psykologi i Trondheim. Snittet i fjor var på 63,0. Hvordan tror dere mine sjanser er for å komme inn?

Anonymous poster hash: 5c141...b64

Hei! hvordan klarte du å få dette snittet? sliter hardt med å øke poengsummen min, har du noen tips? tok du noen tilleggsfag?