Når helsepersonell trenger helsehjelp..

[Turid Laila]

Jeg er ung lege, har en jobb jeg trives godt i, men med relativt høyt arbeidspress og lange dager. Jeg er gift med en trygg og flott mann i tilsvarende jobb som min men noe lenger reisevei. Vi har 2 gutter på 2 og 4 år, hus, biler og ganske grei økonomi.

Vi har nylig flyttet til min hjemby, men uten familie i nærheten nå. Jeg har gode venner fra studietiden, men vi bor langt fra hverandre og ses sjelden. Jeg har nok ikke vært flink nok til vedlikeholde vennskap med gamle venner hjemmefra med barn, studier og etterhvert jobb. Vi har nok vokst mye fra hverandre de siste 5-6 årene. Jeg er nå i en situasjon hvor de har sluttet å inkludere meg, og jeg blir sjelden invitert på ting som skjer. Senest en hyttetur for noen uker tilbake.

Jeg har mye å glede meg over, og vet jeg egentlig er veldig heldig. Særlig sønnene mine gir meg masse glede. Likevel er jeg så ensom! Jeg savner nære venner og er lei meg for dem jeg har mistet kontakten med. Dette tenker jeg stadig mer på, og jeg er ganske så sikker på at jeg har dn klinisk depresjon. Flere av symptomene er tilstede. Jeg fungerer greit i hverdagen og klarer å dekke over dette. Har ikke engang snakket med min mann om det. Og nå kommer altså hovedpoenget. Som lege selv syns jeg det er så vanskelig å be om hjelp! Kollegene kjenner jeg såpass godt at det blir rart, det samme gjelder min fastlege. Jeg klarer liksom ikke å se meg selv som pasient. Er det andre helsearbeidere som har opplevd lignende situasjon? Hvordan omstille seg?

[AnonymBruker]

Jeg var sykepleier, ikke lege. Jeg opplevde å falle helt sammen (og kom meg aldri tilbake til yrket - derfor vil jeg anbefale å søke hjelp før det går for langt).

Som sykepleier følte jeg det var ganske greit å be om hjelp (når jeg til slutt fikk hjelp). Man har kanskje en fasade som (nyutdannet) helsepersonell, særlig leger kanskje? Men en forståelsesfull og noenlunde erfaren fastlege har helt sikkert møtt andre i liknende situasjon. Leger er da også mennesker. Har egentlig innteykk av at en del leger sliter i perioder. Det er vel en av de yrkesgruppene der selvmordsraten er høyest.

En depresjon kan jo som regel behandles med samtaleterapi, kanskje i kombinasjon med medikamenter. Så det er da håp. Kanskje man kan få en gradert sykemelding, så man kan gå i behandling, men ikke mister tilknytningen til kollegene og arbeidsmiljøet helt (om det ikke er en virkelig alvorlig depresjon).

Det er også til hjelp å åpne seg for sine nærmeste. Det må være utrolig slitsomt å opprettholde en fasade der også. Da er det liksom ikke noe sted man kan senke skuldrene og bare være seg selv, med sine følelser (positive og negative) og tanker. Det skal jo være en trygg havn.

God bedring! Håper du tar mot til deg og søker hjelp!

Anonymous poster hash: e4724...f2c

[AnonymBruker]

Selv om du er lege så er du jo et menneske som alle andre. Anbefaler deg å snakke med noen.

Anonymous poster hash: 2a6d9...639

[AnonymBruker]

Vi som er helsepersonell er de siste til å søke hjelp, selv om vi burde være de første til å forstå symptomer og å handle.

Jeg fikk en skikkelig knekk da moren min døde og trengte noen å snakke med. Skammet meg veldig, og gikk på jobb og snakket ikke med noen om det. Jeg kjente fastlegen min både privat og fra jobb, og valgte å bytte lege i en periode. Det er jo heldigvis slik at vi selv kan velge. Så jeg har fastlege ganske langt hjemmefra nå, men det var veldig godt å få hjelp i den perioden. Og man kan jo bare bytte tilbake i etterkant. Håper du tar tak i det og passer litt på deg selv!

Anonymous poster hash: 07492...9d7

[AnonymBruker]

Og dine gamle venner kan du sikkert ta kontakt med igjen. Det høres jo ikek ut som noen endelige og konfliktfylte brudd her. Knskje du kan invitere dem hjem til deg når du har fått hodet over vannet? Eller skrive en mail, ta en telefon osv?

Anonymous poster hash: e4724...f2c

[FruLuna]

Bytt lege hvis du har mulighet til å velge en du kan ha litt mer profesjonelt forhold til. Noen steder finnes det også "lege for leger", men det er vel helst i de store byene.

Ellers kan du jo sjekke ut Villa Sana på Modum, mulig det kan være noe for deg

Jeg er også lege, og har ikke hatt de samme problemene som deg, men kjenner til problemet med at man gjerne treffer på bekjente når man søker helsehjelp, og at terskelen gjerne er høyere.

Endret 7. februar 2014 av FruLuna

[Missi89]

Tok meg 5 år å søke hjelp for depresjonen min. Noe av det vanskeligste jg har gjort. Er selv sykepleier under utdanning. Er til tider veldig suicidal og føler meg psykotisk. Burde vært innlagt kanskje. Men holder de verste symptomene for meg selv for å ikke bli lagt inn på tvang.