Jeg har ødelagt livet mitt...

[AnonymBruker]

Jeg har satt meg selv i ei skikkelig suppe, det er kun min egen feil, og jeg hater meg selv for at det har blitt slik. Jeg tok en utdannelse som jeg visste jeg ville komme inn på for jeg var så desperat for å komme meg vekk fra fødestedet. Men jeg var så jævla retarded i hodet at jeg ikke sjekka om dette var noe som gav jobb etterpå. Det gjorde det ikke etter et år med søking over HELE landet, hver minste lille fille-stilling. 3 år bortkasta, og masse studielån, og jeg måtte til slutt ta en butikkjobb jeg pinte meg gjennom hvert eneste minutt av.

Ingenting av det jeg kunne tenkt meg til å studere gir jobb. Så jeg fant ingen annen utvei enn å søke jeg meg inn på en utdanning jeg visste ville gi jobb når jeg var ferdig, og grei lønn. Problemet er at jeg ikke har noe interesse av den. Jeg sliter og haler meg gjennom studiet, og tenker med gru på at jeg skal gjøre dette i 2 år til, for så å jobbe med dette resten av livet. Jeg får pustebesvær på tanken, men jeg er for gammel til å begynne på noe nytt, og jeg kan ikke ta opp mer studielån. Og nå er jeg så sint på meg selv for at jeg har kløna ting så til for meg at jeg kan skrike så jeg påkaller jordskjelv!

Alternativet er å gå tilbake å jobbe på butikk eller renhold for det er det eneste jeg har erfaring med og da vet jeg virkelig ikke hva jeg kommer til å gjøre...!

Og siden studiet ikke interesserer meg så er det jo vanskelig å lære noe, får ingenting inn i den jævla tjukke skallen og sitter fra jeg står opp til jeg går å legger meg å leser, pugger, skriver oppgaver, sammendrag osv. for å prøve å få inn noe. Så jeg sitter med gardinene trukket for og går lengre ned i kjelleren for hver dag.

Jeg KAN ikke starte på noe nytt, ikke bare pga. lån og at jeg ikke finner noe som jeg interesserer meg for, men skal jeg har unger må jeg snart få ut finger'n! Og verste er; jeg er ikke sikker på om jeg vil HA barn en gang, og jeg kan i alle fall ikke få det i det økonomiske sølet jeg er i nå! Hus/leilighet og jobb må jeg jo nesten ha på plass først.

Jeg har ikke familie, jeg har masse lån, et studie jeg ikke liker, en fremtidig jobb jeg ikke liker, nesten ingen venner, jeg er bare feit og dum!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg gjennom studiet såpass! Jeg MÅ jo det, for jeg klarer ikke håndtere låna mine med ufaglært butikklønn! Og stryker jeg i noe på i studiet så er det ikke lov med heng-fag og jeg må starte på nytt! Og jeg kan tilogmed bli vurdert som uskikket og da får jeg ikke fortsette i det hele tatt, noe jeg egentlig er siden jeg ikke vil være der i det hele tatt!

Hvorfor har jeg gjort dette mot meg selv!?

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at du engang vurderer å studere til noe du ikke vil bli. Da kan du vel likegodt ha en butikk du ikke trives med? Men når det er sagt, så fins det fler jobber enn i butikk, som du kan få som ufaglært. Hva med sykehjem? barnehage? bolig for funksjonshemmede? vikar på barneskole? lager? kontor? Eller så kan kanskje sportsbutikk, klesbutikk eller interiørbutikk være artigere enn matbutikk?

Anonymous poster hash: f6600...e77

[AnonymBruker]

butikkjobb*

AB #2

Anonymous poster hash: f6600...e77

[plix]

[.Elena..]

Hva er du utdannet som? og hvilket studie går du på nå? Lettere å gi råd om du er spesifikk

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre om hva slags utdanning du tok først? Hva interesserer du deg for? Er det ikke noe du kan studere som både gir jobbmuligheter og som er av interesse? Føler veldig med deg! Det er ingen lett situasjon du sitter i og jeg skjønner så godt at du føler på frustrasjon

Kan du ikke snakke med en form for rådgiver på skolen? Snakk med noen og be om hjelp!

Anonymous poster hash: 1311d...04d

[AnonymBruker]

Er virkelig utdanningen din så vanvittig smal at det ikke går an å tenke litt alternativt? Til en viss grad holde seg innen fagfeltet, i hvertfall? Du må nesten fortelle hva du er utdannet som, hvis det skal være mulig å gi deg konkrete råd.

Anonymous poster hash: affe8...e19

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at du engang vurderer å studere til noe du ikke vil bli. Da kan du vel likegodt ha en butikk du ikke trives med? Men når det er sagt, så fins det fler jobber enn i butikk, som du kan få som ufaglært. Hva med sykehjem? barnehage? bolig for funksjonshemmede? vikar på barneskole? lager? kontor? Eller så kan kanskje sportsbutikk, klesbutikk eller interiørbutikk være artigere enn matbutikk?

Anonymous poster hash: f6600...e77

Men om jeg tar en sånn ufaglært stilling, så vil jeg jo ikke klare å betjene låna mine med den lønnen:( Føler jeg liksom ikke har noe valg og at dette er siste sjangse ellers er jeg helt fucked for life.

Hva er du utdannet som? og hvilket studie går du på nå? Lettere å gi råd om du er spesifikk

Kan si så pass at begge er innen helse. Vil ikke si noe spesifikt, særlig på det jeg studerer nå, rett og slett fordi jeg en gang fikk masse hat for at jeg ikke ønsket å jobbe med dette, og at jeg var et forferdelig menneske:(

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Er det lov å spørre om hva slags utdanning du tok først? Hva interesserer du deg for? Er det ikke noe du kan studere som både gir jobbmuligheter og som er av interesse? Føler veldig med deg! Det er ingen lett situasjon du sitter i og jeg skjønner så godt at du føler på frustrasjon

Kan du ikke snakke med en form for rådgiver på skolen? Snakk med noen og be om hjelp!

Anonymous poster hash: 1311d...04d

Tørr ikke vise trynet mitt hos noen på skolen ang. dette. Det er jo der jeg blir vurdert for skikkethet! Blir jo å skyte seg selv i foten føler jeg.

Er virkelig utdanningen din så vanvittig smal at det ikke går an å tenke litt alternativt? Til en viss grad holde seg innen fagfeltet, i hvertfall? Du må nesten fortelle hva du er utdannet som, hvis det skal være mulig å gi deg konkrete råd.

Anonymous poster hash: affe8...e19

Faktisk er utdanningen min veldig bred, jeg blir utdannet som en type pleier. Og det eneste jeg virkelig kunne tenkt meg å jobbe med som denne utdanningen faktisk kan gi meg, er det mikroskopiske sjanser for å få

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Tørr ikke vise trynet mitt hos noen på skolen ang. dette. Det er jo der jeg blir vurdert for skikkethet! Blir jo å skyte seg selv i foten føler jeg.

Faktisk er utdanningen min veldig bred, jeg blir utdannet som en type pleier. Og det eneste jeg virkelig kunne tenkt meg å jobbe med som denne utdanningen faktisk kan gi meg, er det mikroskopiske sjanser for å få

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

Det høres så underlig ut for meg. Er det noe man trenger overalt i absolutt hele landet, så er det jo helsepersonell og pleiere. Forstår ikke helt hvorfor det er så vanskelig og umulig.

Anonymous poster hash: affe8...e19

[AnonymBruker]

Det høres så underlig ut for meg. Er det noe man trenger overalt i absolutt hele landet, så er det jo helsepersonell og pleiere. Forstår ikke helt hvorfor det er så vanskelig og umulig.

Anonymous poster hash: affe8...e19

Fordi jeg tror jeg ikke er i stand til å gi dem det de trenger og fortjener. Og min idioti skal jo ikke gå utover dem!

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Men om jeg tar en sånn ufaglært stilling, så vil jeg jo ikke klare å betjene låna mine med den lønnen:( Føler jeg liksom ikke har noe valg og at dette er siste sjangse ellers er jeg helt fucked for life.

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

Det du driver med nå er jo å ta opp enda mer lån, på noe du over hodet ikke er interessert i. Det høres ikke akkurat så økonomisk ut det heller..

Hva med jobbe mer enn 100%, (ha en 100% dagtid-jobb, og jobbe ekstra på kvelder og helger innimellom), eventuelt ta på deg skiftarbeid som gjør at du tjener bra på kvelds- og nattevaker.

Klarer ikke helt å se hvordan det er mulig å ikke få seg jobb i helsevesenet? hjemmesykepleien? sykehjem? boliger? avlastningshjem? +++

- AB #2

Anonymous poster hash: f6600...e77

[AnonymBruker]

Det du driver med nå er jo å ta opp enda mer lån, på noe du over hodet ikke er interessert i. Det høres ikke akkurat så økonomisk ut det heller..

Hva med jobbe mer enn 100%, (ha en 100% dagtid-jobb, og jobbe ekstra på kvelder og helger innimellom), eventuelt ta på deg skiftarbeid som gjør at du tjener bra på kvelds- og nattevaker.

Klarer ikke helt å se hvordan det er mulig å ikke få seg jobb i helsevesenet? hjemmesykepleien? sykehjem? boliger? avlastningshjem? +++

- AB #2

Anonymous poster hash: f6600...e77

Ja, men lånet jeg alt HAR kan heller ikke betjenes med en ufaglært stilling, så selv om jeg må ta opp mer lån for å få en utdannelse, så vil den lønnen kunne betjene begge lånene.

Og alt dette du nevner er jo stillinger der jeg er i tvil om jeg kan gi disse gruppene det de trenger:( Jeg mener ikke det rent fysiske som å skifte på en seng f.eks. men jeg skal jo ikke bare være en maskin som kommer inn og gjør det jeg skal og går ut igjen.

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[-Jiinxs-]

Hvor gammel er du TS? Om du vil si det.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du TS? Om du vil si det.

29:\

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Hva mener du med "jeg tror jeg ikke er i stand til å gi dem det de trenger og fortjener. Og min idioti skal jo ikke gå utover dem"? Du har en utdanning i et felt innenfor helse og studerer nå innenfor helse?

Det er dette du vil eller er det mer interesse innefor feltet? Jeg prøver bare å forstå hvordan du tenker her. Hvordan er du som person ellers, er du usikker?

Det med at du ikke vil snakke med noen på skolen gjør det bare værre. Det kan være ekkelt å hoppe i sånne ting, men ikke føl på det. Du går igjennom noe som er vanskelig for deg, og det bryter deg ned. Du burde gjøre noe med det før det blir værre, du skal ikke måtte gå rundt å bekymre deg over dette, det virker som det tærer veldig på deg!

Snakk med skolen, del bekymringene og be om råd, evt. hvor du skal henvende deg. Det viser bare at du vil ordne opp i problemene!=)

Anonymous poster hash: 1311d...04d

[AnonymBruker]

Med det mener jeg sånn emosjonelt sett, jeg skal jo ikke bare gjøre de fysiske oppgavene jobben innebærer, jeg skal jo være en støttespiller for dem også. Vet ikke om det ble noe lettere å forstå...? Om jeg ikke er der emosjonelt sett så kunne man jo liksågodt brukt en robot.

Og med min idioti mener jeg jo at jeg ikke gjør en god nok jobb nettopp pga. det over her, og det går jo utover de menneskene jeg jobber med. At jeg har tabba meg ut i utdanningen skal jo ikke gå utover noen andre enn meg.

Ja, jeg har en utdanning innen helse fra før, som ikke gir jobb. Da var jeg sikker på at jeg ville jobbe med dette. Men jeg forandret meg så ufattelig mye i løpet av 20 åra, at jeg nå ikke er like sikker. Men jeg visste dette studiet ville gi jobb og noe av stoffet er jo kjent i fra før fra mitt forrige studie.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil lengre, enten er studiet for urealistisk/kommer ikke inn, eller så er det studier som ikke gir jobb etter endte studier.

Prøver å tenke at jeg ikke har et valg, og at dette er det beste alternativet alt tatt i betraktning, men likevel klarer jeg liksom ikke slå meg til ro med det. Og samboeren min er jo selvsagt klar for huskjøp og denslags, og jeg har ikke somla meg ferdig med utdannelsen enda! Så jeg føler han går å venter på meg slik at jeg ødelegger livet for han og:(

Hva mener du med "jeg tror jeg ikke er i stand til å gi dem det de trenger og fortjener. Og min idioti skal jo ikke gå utover dem"? Du har en utdanning i et felt innenfor helse og studerer nå innenfor helse?

Det er dette du vil eller er det mer interesse innefor feltet? Jeg prøver bare å forstå hvordan du tenker her. Hvordan er du som person ellers, er du usikker?

Det med at du ikke vil snakke med noen på skolen gjør det bare værre. Det kan være ekkelt å hoppe i sånne ting, men ikke føl på det. Du går igjennom noe som er vanskelig for deg, og det bryter deg ned. Du burde gjøre noe med det før det blir værre, du skal ikke måtte gå rundt å bekymre deg over dette, det virker som det tærer veldig på deg!

Snakk med skolen, del bekymringene og be om råd, evt. hvor du skal henvende deg. Det viser bare at du vil ordne opp i problemene!=)

Anonymous poster hash: 1311d...04d

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

[AnonymBruker]

Gjør du dette fordi du vil, eller fordi det er forventet av deg?

Kan ikke tenke meg noe mer depressivt enn å konstant jage, bekymre seg for at man ikke får barn før man fyller 30.

Jeg er 27 og jeg er på det samme stedet. Finner ikke ut hva jeg vil, hva jeg virkelig brenner for. Finner jeg det så vil jeg gå inn for det 100%, men inntil da, så stresser jeg ikke. Det er alltid muligheter, karriere er ikke nødvendigvis livet. Det finnes så utrolig mange muligheter der ute, verden er stor, tenk utenfor boksen.

Jeg skal til Los Angeles i 3 mnd, jobbe som bartender, og ta det derfra. Livet er for kort til å mure seg inne med et A4 liv der man må følge retningslinjer, finne en partner man føler man har det OK med (fordi man må jo få familie innen man er "gammel"!) Er det det man lever for?? Nok en arbeidsmaur som er ubetydelig den dagen man sitter på et gamlehjem? Satt litt på spissen så klart! Mange som trives slik og har et flott liv, men følg hjertet ditt. Den sikreste og korteste veien til depresjon er presset og at man gjør det som er forventet av andre og ikke deg selv. Finn noe du virkelig elsker og brenner for, utdannelse eller ei! Du har ikke ødelagt livet ditt, livet er så mye mer om du bare tillater det.

Anonymous poster hash: 513a3...e08

[AnonymBruker]

Så det er mer det sosiale innenfor utdanningen du ikke føler du mestrer? Man kommer jo veldig tett på disse menneskene og det er sant som du sier, det er jo ikke bare å re en seng, man må jo være tilstede.

Du må jo ikke tenke at du må hvis du ikke vil. Hvis du tar en utdanning du misliker og får en jobb du mistrives i fører det bare til økt sykefravær og utbrenthet. Hvis du er helt sikker på at dette ikke er noe for deg så kom deg ut av det og finn ut av hva du vil. Du er ennå ung, tro det eller ei, du har mange år foran deg. Mange som hopper på en utdanning som er mye eldre enn deg!

Hva med å ta deg en tur på et karrieresenter? De skal jo kunne hjelpe deg med å se flere muligheter. Kanskje det er noe du ikke har tenkt på før? Kanskje du kan kombinere utdanningen din med noe eller bygge på?

Senk skuldrene ts og ikke føl deg fanget. Du har ikke ødelagt livet ditt! Du har ennå tid på å finne ut av hva du vil og gjøre det. Ikke gi opp

Anonymous poster hash: 1311d...04d

[AnonymBruker]

Ja, men lånet jeg alt HAR kan heller ikke betjenes med en ufaglært stilling, så selv om jeg må ta opp mer lån for å få en utdannelse, så vil den lønnen kunne betjene begge lånene.

Og alt dette du nevner er jo stillinger der jeg er i tvil om jeg kan gi disse gruppene det de trenger:( Jeg mener ikke det rent fysiske som å skifte på en seng f.eks. men jeg skal jo ikke bare være en maskin som kommer inn og gjør det jeg skal og går ut igjen.

Anonymous poster hash: 39bc5...a2d

Du taper ca 600 000kr i inntekter på å ta to år med studier kontra det å jobbe. I tillegg til at du opparbeider deg en gjeld på ca 130 000kr i løpet av to år med studielån. Så jeg forstår ikke helt regnestykket ditt med at du kommer til å tjene på dette her. (På lang sikt vil du jo gjøre det, men med en jobb du hater vil du ikke kunne tenke så langt, det vil slite deg ut psykisk lenge før du har tjent noe som helst).

Du sier du er usikker om du klarer å være tilstede emosjonelt for disse menneskene? I hvilken jobb i helsevesenet slipper du å være tilstede med hele deg selv?

Dessuten, det er vel ikke noe verre enn å prøve? Og hvis det fungerer, så er det helt topp, men om det ikke fungerer, så kanskje du finner ut av hva du skal gjøre for å få det til å fungere?

- AB #2

Anonymous poster hash: f6600...e77