Mistet grepet - lei meg

[AnonymBruker]

Er 23 aar gammel og trenger litt utlufting og kanskje respons fra noen som har vaert i samme situasjon...

Er en av disse som foler meg litt i en "kvartlivskrise". Dvs. at jeg ikke foler at jeg har kommet meg saa mye lengre enn jeg var i tenaarene, at tiden plutselig gaar veldig fort og at jeg faller fullstendig bakpaa.

Som barn og tenaaring var jeg veldig nerdete, og gjorde det ekstremt bra paa skolen. Lekser var det forste jeg tok meg til og jeg laa alltid godt foran. Det var gitt at jeg skulle prestere akademisk, og foreldrene mine fokuserer ekstremt paa dette.

Uansett, det som skjedde var at jeg studerte to aar i utlandet, skulle deretter utveksle til en annen skole men ombestemte meg (var ikke interessert i deres alternativer). Jeg sokte en ny skole i en annen storby, men de godkjente ikke saa mange credits.

Mens jeg studerte motte jeg paa mange maater veggen og folte at business ikke var rett for meg overhodet. Jeg tok en pause i studiene et semester og var intern i et galleri. Fortalte ikke mine foreldre dette.

Naa har jeg attpaatil stroket i flere fag. Burde vaert ferdig til sommeren, men antakelig er jeg ikke ferdig foer til jul, eller kanskje t.o.m. neste sommer. Da har jeg kastet bort MYE tid.

Jeg er fortsatt dyktig akademisk, deltar i timene, har gode forhold til laerere. Men jeg har gaatt glipp av noen frister, faatt noe fravaer (som de er ekstremt strenge paa) og derfor mistet noen fag.

Jeg faar ikke lenger studielaan saa moren min har lagt ut skolepenger, hvilket er ganske mye. De har svaert god raad, men det er jo likevel ikke noe man vil sporre om. Ikke minst gir det henne tilsvarsrett ift. mine planer - hun tror jeg er ferdig til sommeren og mener derfor at jeg skal flytte hjem. Det har kommet til det punktet at hun forteller meg at det er det jeg skal.

Jeg eier en bolig hjemme som jeg fikk kjopt etter aa ha arvet penger og som jeg naa leier ut - saa det er jo noe. Ellers har jeg hatt noen fine opplevelser de siste aarene og foler jeg har utviklet meg. Men likevel sitter jeg igjen med lite. Jeg bodde i Frankrike, men laerte meg ikke skikkelig fransk. Motte nye mennesker, men flere av dem bor naa overalt i verden og jeg ser dem aldri. Datet to bra fyrer, men det ble aldri noe seriost og det smuldret bort. Er attraktiv og faar mye oppmerksomhet fra menn men har vel noe problemer med aa aapne opp og virkelig klare aa investere i forhold naar det kommer til stykket.

Foler at alle loper forbi meg, jeg ser noen fullforer master snart, de har mer jobberfaring ogsaa. Mange har kjaerester, noen er forlovet.

Jobbmarkedet her er ganske umulig. Jeg har sokt paa frivillige stillinger i organisasjoner bare for aa faa erfaring, og selv det er vanskelig aa faa.

Trengte bare en liten utblaasning her...fikk eksamensresultater idag og ser det ikke har gaatt bra.. Klarer av uviss grunn ikke aa score paa skriftlig eksamen, selv om jeg leser. Har alltid hatt spraaket paa min side - vet ikke hva som har gaatt galt, om jeg misforstaar oppgaven eller hva.

Noen som har folt seg slik i tyveaarene og kommet ut av det?

Anonymous poster hash: 308bb...45e

[AnonymBruker]

Og nå er du i London?

Du får studielån i opp til 8 år uansett om du stryker eller ikke. Dessuten er du bare 23 og det å henge etter et år er en dråpe i havet. Det er bare sunt for flinke piker å gå på en liten smell.

Anonymous poster hash: 01c85...dd8

[AnonymBruker]

Og nå er du i London?

Du får studielån i opp til 8 år uansett om du stryker eller ikke. Dessuten er du bare 23 og det å henge etter et år er en dråpe i havet. Det er bare sunt for flinke piker å gå på en liten smell.

Anonymous poster hash: 01c85...dd8

Jeg faar studielaan til master naar jeg tar den, men ikke til resten av bachelor. Det spiller visstnok ingen rolle om jeg avlegger poeng hvert semester, naar jeg ligger saapass mye etter paa selve graden.

Anonymous poster hash: 308bb...45e

[AnonymBruker]

Jeg faar studielaan til master naar jeg tar den, men ikke til resten av bachelor. Det spiller visstnok ingen rolle om jeg avlegger poeng hvert semester, naar jeg ligger saapass mye etter paa selve graden.

Anonymous poster hash: 308bb...45e

Da må du snakke med lånekassen igjen, for det der stemmer ikke.

Anonymous poster hash: 01c85...dd8

[Ferdigstudent]

Da må du snakke med lånekassen igjen, for det der stemmer ikke.

Anonymous poster hash: 01c85...dd8

Jo det stemmer. Ligger du mer enn 60 studiepoeng bak får du ikke støtte.

[FruLuna]

Det eneste praktiske problemet ditt, slik jeg ser det, er dette med skolepenger. Hvis foreldrene dine har god råd, kan du kanskje avtale at dette er et lån som du skal betale tilbake. Da slipper du å føle at de taper penger på at du blir forsinket.

Men først må du finne ut at du virkelig vil dette. Kanskje trenger du en pause? Se om du har muligheter til å fullføre en grad et annet sted eller på en annen måte? Eller begynne på noe nytt? Jeg følte også at jeg var "for gammel" til å begynne på noe nytt da jeg var 23, men i ettertid ser jeg at det er man ikke! Virkelig ikke. Du har god tid til å finne ut hva du egentlig vil

Det viktigste for deg tror jeg blir å innse at du må gjøre det DU føler er viktig, og ikke prøve å leve opp til forventningene som foreldre og evt. andre har til deg. Det er ditt liv, og dine valg.

Med tanke på eksamensresultatene, er det ofte veldig verdifullt å få tilbakemelding fra sensor om hva som gjorde at du fikk den karakteren.

[AnonymBruker]

Det eneste praktiske problemet ditt, slik jeg ser det, er dette med skolepenger. Hvis foreldrene dine har god råd, kan du kanskje avtale at dette er et lån som du skal betale tilbake. Da slipper du å føle at de taper penger på at du blir forsinket.

Men først må du finne ut at du virkelig vil dette. Kanskje trenger du en pause? Se om du har muligheter til å fullføre en grad et annet sted eller på en annen måte? Eller begynne på noe nytt? Jeg følte også at jeg var "for gammel" til å begynne på noe nytt da jeg var 23, men i ettertid ser jeg at det er man ikke! Virkelig ikke. Du har god tid til å finne ut hva du egentlig vil

Det viktigste for deg tror jeg blir å innse at du må gjøre det DU føler er viktig, og ikke prøve å leve opp til forventningene som foreldre og evt. andre har til deg. Det er ditt liv, og dine valg.

Med tanke på eksamensresultatene, er det ofte veldig verdifullt å få tilbakemelding fra sensor om hva som gjorde at du fikk den karakteren.

Takk for svar

En pause er ikke aktuelt naa, ettersom jeg allerede ligger bakpaa og veldig gjerne vil fullfore graden. Jeg forsoker aa finne deltidsjobb, frivillig arbeid samt internship/jobb for sommerferien for aa kompensere.

Alt moren min laaner meg er et laan, saa det er ikke som om jeg ikke skal betale tilbake. Men hun spyttet ogsaa noe inn i min leilighet (ikke etter mitt onske, lang historie men de bod paa leiligheter for meg mens jeg bor ute og gikk over "taket" jeg hadde gitt dem for pris, saa sa hun heller at hun ville betale resten).

Uansett, siden jobbmarkedet og lonninger er langt bedre i Norge mener hun at jeg skal hjem saa jeg kan spare og begynne aa betale henne tilbake. Det er jeg jo enig i, men jeg er ikke ferdig til sommeren...

Det jeg tenker jeg kan gjore mens jeg er her, utenom jobb er aa starte GMAT trening - man trenger aa ta den proven med gode resultater for aa komme inn paa en god master/MBA. Jeg er likevel ikke sikker paa om jeg vil gjore business og det er vanskelig...interessene mine er innenfor mer kreative omraader og jobbmarkedet er et helt annet der. Jeg vil jo tjene tilbake pengene jeg har brukt paa skolegang m.m.

Dette med aa loesrive seg fra foreldres krav er ekstremt vanskelig. Stefaren min er enda hardere paa dette enn mamma og da sosteren min ble forsinket i studiene ble hun helt avskrevet som haaploes og ubrukelig. Hun har kommet seg igjen naa, men det er som om hele ens status sirkler rundt dette. Jeg misunner andre som har foreldre som stotter dem uansett.

Anonymous poster hash: 308bb...45e

[AnonymBruker]

Dette høres ut som vestkantsyndromet. Foreldrene dyrker barna sine, og legger tydelige føringer for hva de vil de skal bli. Gir dem ikke ubetinget kjærlighet. "Man må bli noe stort så man kan være bedre enn de andre".

Hvorfor bygge selvbildet ditt på å være skoleflink og tekke foreldrene dine? Konkurrere med søstern din? Økonomisk greier du deg helt fint. Du kan bare selge leiligheten du uansett ikke bor i, for å få frigjort litt kapital hvis det kniper. Det er ikke som om du står i bunnløs gjeld, slik noen faktisk gjør.

Se for deg en fri, glad person som jobber med det de vil og har løsrevet seg helt fra foreldrenes forventninger. Hvordan tror du det føles?

Anonymous poster hash: 01c85...dd8

[FruLuna]

Takk for svar

En pause er ikke aktuelt naa, ettersom jeg allerede ligger bakpaa og veldig gjerne vil fullfore graden. Jeg forsoker aa finne deltidsjobb, frivillig arbeid samt internship/jobb for sommerferien for aa kompensere.

Alt moren min laaner meg er et laan, saa det er ikke som om jeg ikke skal betale tilbake. Men hun spyttet ogsaa noe inn i min leilighet (ikke etter mitt onske, lang historie men de bod paa leiligheter for meg mens jeg bor ute og gikk over "taket" jeg hadde gitt dem for pris, saa sa hun heller at hun ville betale resten).

Uansett, siden jobbmarkedet og lonninger er langt bedre i Norge mener hun at jeg skal hjem saa jeg kan spare og begynne aa betale henne tilbake. Det er jeg jo enig i, men jeg er ikke ferdig til sommeren...

Det jeg tenker jeg kan gjore mens jeg er her, utenom jobb er aa starte GMAT trening - man trenger aa ta den proven med gode resultater for aa komme inn paa en god master/MBA. Jeg er likevel ikke sikker paa om jeg vil gjore business og det er vanskelig...interessene mine er innenfor mer kreative omraader og jobbmarkedet er et helt annet der. Jeg vil jo tjene tilbake pengene jeg har brukt paa skolegang m.m.

Dette med aa loesrive seg fra foreldres krav er ekstremt vanskelig. Stefaren min er enda hardere paa dette enn mamma og da sosteren min ble forsinket i studiene ble hun helt avskrevet som haaploes og ubrukelig. Hun har kommet seg igjen naa, men det er som om hele ens status sirkler rundt dette. Jeg misunner andre som har foreldre som stotter dem uansett.

Anonymous poster hash: 308bb...45e

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å løsrive seg fra foreldrenes krav, men det er ikke riktig at de skal styre livet ditt. Jeg har vært i litt motsatt situasjon - hadde ingen forventninger fra foreldrene mine utover at de ønsket at jeg skulle finne et yrke jeg kunne trives i - men jeg valgte å studere medisin og gå for doktorgrad, som vel kanskje er det mange foreldre drømmer om at barna deres skal gjøre. Det har vært hardt arbeid, men likevel ikke så vanskelig fordi det er noe jeg har valgt selv, og noe jeg ønsket å gjøre. Du må være ærlig med deg selv og tenke nøye gjennom om du gjør valget kun for å glede foreldrene dine, eller om det også er det du ønsker selv. Å skulle gjennomføre en lang utdanning kun på bakgrunn av ytre motivasjon (som å glede foreldre) er vanskelig og tungt. Har du en indre motivasjon, vil studiene gi mer mening for deg.

[AnonymBruker]

Glemte en ting, TS. Bruk all den tiden du bruker her inne på å lese heller. Jeg har bare strøket når jeg har hatt for stor tro på mine egne akademiske evner. Selv på medisinstudiet tror mange de kan flyte på intelligensen. Man må lese, og man må lese riktig. Få i hvert fall ferdig bacheloren din så du ikke henger etter med Lånekassen, og så velger du etter hjertet og ikke etter snobberi senere, hvis du i det hele tatt vil ha master.

Anonymous poster hash: 01c85...dd8