Hjertesukk fra en psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk, og har vært det over halve livet. Jeg sliter veldig for tiden, og opplever å ikke få nok eller riktig hjelp.

Jeg fungerer ikke i hverdagen, jeg klarer ikke å gjennomføre helt normale ting som voksne mennesker strengt tatt burde klare. Det er vondt og flaut å ikke klare seg selv, og det er vanskelig å spør om hjelp til ting man føler man burde få til.

Jeg har et veldig lavt funksjonsnivå, og har i det siste opplevd ting som jeg har lest at kan være tegn på kognitiv svikt. Dette blir ikke fanget opp av hjelpeapparatet, til tross for at jeg har fortalt om det. Jeg har også flere andre symptomer som jeg som pasient opplever som alvorlige.

Jeg er veldig bekymret for min egen helse, fordi jeg ikke føler meg ivaretatt av hjelpeapparatet. Jeg opplever forverring i situasjonen min, men føler ikke at noen av symptomene mine blir tatt på alvor. Jeg føler at jeg holder på å miste meg selv, og er redd jeg skal miste forstanden. Jeg er redd for hva som kan skje om jeg blir enda dårligere, noe jeg tror jeg blir om jeg ikke får mer hjelp. Jeg har fortalt flere personer i hjelpeapparatet om hva jeg trenger, men ingenting blir gjort.

Det er sikkert ingen her som kan hjelpe, men jeg må bare skrive fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hvem jeg kan kontakte, jeg har tenkt på pasientombudet men jeg tror neppe de kan gjøre noe for meg. Hva gjør man når man ikke får den hjelpen man trenger, når det virker som om alle er enige med med i at jeg trenger mer hjelp men ingenting blir gjort?

Rett og slett bare et fortvilet hjertesukk fra en ung kvinne, som føler livet glir forbi fordi jeg ikke får hjelp til å bli frisk.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[nadiine]

Hei er det psykolog/psykiater du føler ikke hører på deg? Nå vet jeg ikke hvilken psykisk helse du har, om du har en lidelse eller annet. Min erfaring er iallefall at om man er isolert og mye aleine med tankene sine føler man seg verre og verre.

[AnonymBruker]

Hei er det psykolog/psykiater du føler ikke hører på deg? Nå vet jeg ikke hvilken psykisk helse du har, om du har en lidelse eller annet. Min erfaring er iallefall at om man er isolert og mye aleine med tankene sine føler man seg verre og verre.

Takk for svar. Jeg har en psykolog og i tillegg har jeg ofte timer med fastlegen. Føler dessverre at ingen skjønner hvor syk jeg er, og at de ser meg for lite til at de klarer å oppfatte tegn på at jeg er dårlig.

Det kan jo hende at jeg tar feil, jeg er jo bare pasient og ingen fagperson. Men jeg har opplevd tidligere å være mindre syk enn jeg er nå, og likevel fått mye mer hjelp. Både hjelp som jeg har bedt om selv, og hjelp som jeg har blitt "tvunget" til (i hermetegn da det aldri har vært snakk om tvang på ordentlig).

Jeg er mye alene, har egentlig ingen å snakke med. Jeg prøver å gjøre ting som får meg til å føle meg litt bedre, men det er vanskelig å finne energi til å orke så mye.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[2shy]

Kanskje du trenger å prate med en coach istedet for psykolog? Hva slags diagnose har du og hvordan er hverdagen din? Alder?

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger å prate med en coach istedet for psykolog? Hva slags diagnose har du og hvordan er hverdagen din? Alder?

Har ingen erfaring med coach. Hvordan jobber de i forhold til en psykolog eller lege?

Jeg har flere diagnoser og mange problemer. Sosial angst, traumer, anoreksi, alvorlig depresjon for å nevne noe. Jeg er 26 år. Jobber ikke, går ikke på skole. Gjør veldig lite i hverdagen, er mye sliten og prøver å finne energi til ting jeg kan synes er gøy. Som for eksempel ser jeg mye film, tegner og leser bøker. Har ikke noe nettverk, så det er vanskelig å komme seg ut. Bor i kjelleren hos foreldrene mine, og de hjelper meg med mye som husvask. Og jeg spiser hos dem. Jeg klarer ikke slike ting selv, som å rydde eller vaske klær.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[2shy]

En psykolog jobber mye med fortiden og følelser. En coach er mer hands on. Hvor er du i dag, og hvordan skal vi endre på hvordan du ser deg selv og livet ditt på. La fortid være fortid og jobbe med å skifte fokus og få deg fremover. Det viktigste er å forstå hvorfor man har blitt syk.

[Antlers]

Du fremstår som oppegående, reflektert og "normal" når du skriver her, og da kan det dessverre fort hende at andre oppfatter deg som for frisk til å være så syk, om du skjønner hva jeg mener. I tillegg til dette har de fleste av oss en naturlig vegring mot å fortelle om hvor ille vi egentlig har det - særlig når det gjelder psykisk helse. "Nei, det går jo opp og ned, da, men det er andre som har det verre, så jeg skal vel ikke klage for mye". Det kan ofte bli litt halvhjertet når vi skal fortelle om plager.

Jeg vet ikke om dette gjelder for deg, du kan være kjempeflink til å si fra for alt jeg vet, men i møte med lege og psykiatri vil jeg påstå at det å bli hørt er 80% hvordan du legger frem problemene (ikke vær redd for å ta i) og 20% hvordan hjelpeapparatet oppfatter det du legger frem. Om du er nøye med å ikke underdrive, er det større sjanse for at lege/psykolog oppfatter hvor alvorlig det er. Om du har noen du stoler på, ta dem med deg til neste avtale, så de kan bekrefte at det faktisk er alvorlig. Jeg har selv fulgt flere (ellers oppegående folk) som rett og slett ikke har klart å formidle hvor vondt de har det (og et par som har klart å formidle det, men allikevel ikke ble tatt på alvor). I alle disse tilfellene fikk pasientene (mer) hjelp. Ikke nødvendigvis nok hjelp, men det ble i alle fall bedre enn det var før.

Ønsker deg lykke til, og håper du får den hjelpen du trenger. Stå på!

[AnonymBruker]

En psykolog jobber mye med fortiden og følelser. En coach er mer hands on. Hvor er du i dag, og hvordan skal vi endre på hvordan du ser deg selv og livet ditt på. La fortid være fortid og jobbe med å skifte fokus og få deg fremover. Det viktigste er å forstå hvorfor man har blitt syk.

Feil. Psykologer som jobber med kognitiv terapi jobber med her og nå og har en annen og mye bedre bakgrunn en coacher. Og det viktigste er ikke alltid å forstå hvorfor man har blitt syk. Det aller viktiste er uansett å finne ut hva man kan gjøre her og nå for å bli friskere.

Anonymous poster hash: 66a03...a0a

[AnonymBruker]

En psykolog jobber mye med fortiden og følelser. En coach er mer hands on. Hvor er du i dag, og hvordan skal vi endre på hvordan du ser deg selv og livet ditt på. La fortid være fortid og jobbe med å skifte fokus og få deg fremover. Det viktigste er å forstå hvorfor man har blitt syk.

Jeg og psykologen snakker mer om her og nå enn om fortiden. Jeg har en del traumer, men liker ikke å snakke om dem så de er aldri tema i timene. Vi snakker mye om hverdagen min, og for tiden mye om ting som er relatert til spiseforstyrrelsen min.

Du fremstår som oppegående, reflektert og "normal" når du skriver her, og da kan det dessverre fort hende at andre oppfatter deg som for frisk til å være så syk, om du skjønner hva jeg mener. I tillegg til dette har de fleste av oss en naturlig vegring mot å fortelle om hvor ille vi egentlig har det - særlig når det gjelder psykisk helse. "Nei, det går jo opp og ned, da, men det er andre som har det verre, så jeg skal vel ikke klage for mye". Det kan ofte bli litt halvhjertet når vi skal fortelle om plager.

Jeg vet ikke om dette gjelder for deg, du kan være kjempeflink til å si fra for alt jeg vet, men i møte med lege og psykiatri vil jeg påstå at det å bli hørt er 80% hvordan du legger frem problemene (ikke vær redd for å ta i) og 20% hvordan hjelpeapparatet oppfatter det du legger frem. Om du er nøye med å ikke underdrive, er det større sjanse for at lege/psykolog oppfatter hvor alvorlig det er. Om du har noen du stoler på, ta dem med deg til neste avtale, så de kan bekrefte at det faktisk er alvorlig. Jeg har selv fulgt flere (ellers oppegående folk) som rett og slett ikke har klart å formidle hvor vondt de har det (og et par som har klart å formidle det, men allikevel ikke ble tatt på alvor). I alle disse tilfellene fikk pasientene (mer) hjelp. Ikke nødvendigvis nok hjelp, men det ble i alle fall bedre enn det var før.

Ønsker deg lykke til, og håper du får den hjelpen du trenger. Stå på!

Tusen takk for kjempefint svar! Jeg tror du har rett i mye av det du skriver, jeg har fått høre at jeg er veldig oppegående og ressurssterk, og jeg har nesten følt at det har blitt brukt mot meg at jeg kan mye om egen sykdom. Jeg har nok også en tendens til å ikke fortelle hvor ille det egentlig står til, spesielt med tanke på mørke tanker. Det er jo ikke så enkelt for noen å få et helhetlig syn på hvordan jeg er når de ser meg kanskje bare 10 min (lege) eller 45 min (psykolog) i uka.

Jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg egentlig har det, men jeg har både en vegring for å si det som det er samt at jeg ikke er så flink til å ordlegge meg når jeg snakker. Det blir stort sett til at jeg sier de samme tingene hele tiden, og da er det kanskje ikke så lett å skjønne at det er en forverring?

Jeg har ingen jeg kan ta med meg til time, for jeg føler heller ikke at familien min innser hvor dårlig jeg er. De har likevel kommentert ting som for meg er et tegn på at jeg har blitt verre, men som de nok ikke skjønner at er sykdom. Disse tingene har jeg forsøkt å si videre til psykolog.

Det er bare så vondt å merke at jeg blir verre og verre, og føle at jeg mister funksjoner som jeg hadde før. Det å måtte bruke en uke på å klare å komme seg så langt at man får satt på en maskin med klær. Eller at jeg i det siste har fått store problemer med kommunikasjon, jeg skjønner ikke hva folk mener når de snakker og jeg sliter med å snakke selv. Jeg snøvler, får ikke alltid til å snakke så høyt at folk hører det, snakker med ufullstendige setninger. Kan plutselig stoppe midt inni en setning og ikke skjønne hva jeg forsøkte å si, det blir mye babling uten mening. Dersom jeg skal forklare noe bruker jeg tre-fire ganger så lang tid og så mange ord som tidligere.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[2shy]

Feil. Psykologer som jobber med kognitiv terapi jobber med her og nå og har en annen og mye bedre bakgrunn en coacher. Og det viktigste er ikke alltid å forstå hvorfor man har blitt syk. Det aller viktiste er uansett å finne ut hva man kan gjøre her og nå for å bli friskere.

Anonymous poster hash: 66a03...a0a

Jeg vet det, men det er ikke slik at alle psykologer jobber kognitivt. Noen ganger trenger man å forstå hva som har utløst det, det finnes ikke noe fasitsvar.

[AnonymBruker]

Jeg vet det, men det er ikke slik at alle psykologer jobber kognitivt. Noen ganger trenger man å forstå hva som har utløst det, det finnes ikke noe fasitsvar.

For ordens skyld; jeg får ikke kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[AnonymBruker]

Kjære deg !

Jeg er kvinne 43 år som har slitt psykisk siden jeg var 21.

Jeg har vært opp og ned i alle disse årene. Jeg har en diagnose som går på angst og depresjon.

Jeg fikk først fått skikkelig hjelp da jeg var 36 - da mannen min tok meg til legen å ba de

høre på de som omgikks meg og ikke hva de ser på ett legebesøk.

Anbefaler deg å få mor, far eller andre å bli med deg til legen å fortelle hvordan DE opplever deg og

din hverdag.

Masse lykke til og klem fra meg

Anonymous poster hash: bce38...faa

[Pringle]

Har du gjennomgått en nevropsykologisk utredning, med tanke på din kognitive svikt (som jeg også sliter med å oppfatte ut fra hvordan du uttrykker deg!)? Både legen og psykologen din kan henvise til nevropsykolog, tror jeg.

[AnonymBruker]

Kjenner til det med å ikke få hjelp. Jeg har selv en spiseforstyrrelse og har prøvd og fått hjelp til å bli friskere. Problemet er jo bare at psykologen har ikke peiling. Etter å nøye ha kartlagt alt mulig, så var det rett på matskjema, og etter det så er alt fokuset på mat, mat og atter mat. Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke kan begynne der, at hvordan jeg spiser er bare en konsekvens av hvordan jeg har det, men jeg blir ikke hørt.

Så jeg har sluttet, og heller søkt hjelp hos personer med personlig erfaring med spiseforstyrrelser som faktisk aner hva det dreier seg om. Og jeg har blitt mye friskere.

Synes det er synd mange pasienter ikke blir hørt. Mange vet faktsik mer om egen diagnose enn en psykolog/lege noen gang kan vite, og derfor fortjener man å bli hørt.

Anonymous poster hash: e23cc...a65

[Pringle]

Kjære deg !

Jeg er kvinne 43 år som har slitt psykisk siden jeg var 21.

Jeg har vært opp og ned i alle disse årene. Jeg har en diagnose som går på angst og depresjon.

Jeg fikk først fått skikkelig hjelp da jeg var 36 - da mannen min tok meg til legen å ba de

høre på de som omgikks meg og ikke hva de ser på ett legebesøk.

Anbefaler deg å få mor, far eller andre å bli med deg til legen å fortelle hvordan DE opplever deg og

din hverdag.

Masse lykke til og klem fra meg

Anonymous poster hash: bce38...faa

Og dette!

[Sofie_22]

En psykolog jobber mye med fortiden og følelser. En coach er mer hands on. Hvor er du i dag, og hvordan skal vi endre på hvordan du ser deg selv og livet ditt på. La fortid være fortid og jobbe med å skifte fokus og få deg fremover. Det viktigste er å forstå hvorfor man har blitt syk.

Psykologer/psykiatere jobber også på denne måten. Snakker av egen erfaring

[Sofie_22]

Jeg er psykisk syk, og har vært det over halve livet. Jeg sliter veldig for tiden, og opplever å ikke få nok eller riktig hjelp.

Jeg fungerer ikke i hverdagen, jeg klarer ikke å gjennomføre helt normale ting som voksne mennesker strengt tatt burde klare. Det er vondt og flaut å ikke klare seg selv, og det er vanskelig å spør om hjelp til ting man føler man burde få til.

Jeg har et veldig lavt funksjonsnivå, og har i det siste opplevd ting som jeg har lest at kan være tegn på kognitiv svikt. Dette blir ikke fanget opp av hjelpeapparatet, til tross for at jeg har fortalt om det. Jeg har også flere andre symptomer som jeg som pasient opplever som alvorlige.

Jeg er veldig bekymret for min egen helse, fordi jeg ikke føler meg ivaretatt av hjelpeapparatet. Jeg opplever forverring i situasjonen min, men føler ikke at noen av symptomene mine blir tatt på alvor. Jeg føler at jeg holder på å miste meg selv, og er redd jeg skal miste forstanden. Jeg er redd for hva som kan skje om jeg blir enda dårligere, noe jeg tror jeg blir om jeg ikke får mer hjelp. Jeg har fortalt flere personer i hjelpeapparatet om hva jeg trenger, men ingenting blir gjort.

Det er sikkert ingen her som kan hjelpe, men jeg må bare skrive fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hvem jeg kan kontakte, jeg har tenkt på pasientombudet men jeg tror neppe de kan gjøre noe for meg. Hva gjør man når man ikke får den hjelpen man trenger, når det virker som om alle er enige med med i at jeg trenger mer hjelp men ingenting blir gjort?

Rett og slett bare et fortvilet hjertesukk fra en ung kvinne, som føler livet glir forbi fordi jeg ikke får hjelp til å bli frisk.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

Det er vondt å høre at du føler du ikke får den hjelpen du trenger og ikke blir hørt. Hva slags respons har du fått når du har sagt du føler du trenger mer hjelp? Vær klar og tydelig, og stå på ditt. Jeg førstår det er enklere sagt enn gjort, men det er viktig for at de skal forstå deg bedre. Hva slags hjelp har du fått tidligere og føler du noe av dette har hjulper?

[AnonymBruker]

Kjære deg !

Jeg er kvinne 43 år som har slitt psykisk siden jeg var 21.

Jeg har vært opp og ned i alle disse årene. Jeg har en diagnose som går på angst og depresjon.

Jeg fikk først fått skikkelig hjelp da jeg var 36 - da mannen min tok meg til legen å ba de

høre på de som omgikks meg og ikke hva de ser på ett legebesøk.

Anbefaler deg å få mor, far eller andre å bli med deg til legen å fortelle hvordan DE opplever deg og

din hverdag.

Masse lykke til og klem fra meg

Anonymous poster hash: bce38...faa

Godt å høre at du fikk riktig hjelp til slutt! Jeg skulle ønske noen kunne bli med meg, men jeg vet ikke hvem det skulle være. Mine foreldre skjønner nok ikke så mye av sykdommen min, de forstår ikke at det er sykdom som gjør at jeg blir sånn som jeg er. Men kanskje jeg skal gi det en sjanse likevel. Jeg skulle likevel ønske jeg hadde en venn eller noen som så hvordan jeg hadde det og som klarte å forstå at det er fordi jeg er syk at jeg er sånn.

Har du gjennomgått en nevropsykologisk utredning, med tanke på din kognitive svikt (som jeg også sliter med å oppfatte ut fra hvordan du uttrykker deg!)? Både legen og psykologen din kan henvise til nevropsykolog, tror jeg.

Nei altså, jeg har bare selv lest at ting jeg opplever kan være tegn på kognitiv svikt. Det kan jo også være andre ting som gjør det. Jeg klarer å skrive greit føler jeg, men jeg sliter veldig med kommunikasjon og tale samt andre ting. Jeg føler rett og slett at hele meg går litt tregere, jeg tenker ikke like klart som før, sliter veldig med hukommelsen, konsentrasjon og andre ting som jeg har lest at kan tyde på det. Det kan som sagt være noe annet, jeg har bare merket en veldig brå forverring i disse symptomene.

Kjenner til det med å ikke få hjelp. Jeg har selv en spiseforstyrrelse og har prøvd og fått hjelp til å bli friskere. Problemet er jo bare at psykologen har ikke peiling. Etter å nøye ha kartlagt alt mulig, så var det rett på matskjema, og etter det så er alt fokuset på mat, mat og atter mat. Jeg har prøvd å forklare at jeg ikke kan begynne der, at hvordan jeg spiser er bare en konsekvens av hvordan jeg har det, men jeg blir ikke hørt.

Så jeg har sluttet, og heller søkt hjelp hos personer med personlig erfaring med spiseforstyrrelser som faktisk aner hva det dreier seg om. Og jeg har blitt mye friskere.

Synes det er synd mange pasienter ikke blir hørt. Mange vet faktsik mer om egen diagnose enn en psykolog/lege noen gang kan vite, og derfor fortjener man å bli hørt.

Anonymous poster hash: e23cc...a65

Jeg har en flink psykolog, men jeg føler ikke helt at vi kommer noen vei likevel. Når det handler om mat føler jeg at psykologen skjønner at det ikke er bare å begynne å spise og slutte å føle seg feit og så er alt i orden, men spiseforstyrrelsen er for meg et tegn på at noe annet er galt. Det er bare et symptom, ikke problemene. Det føler jeg at psykologen forstår. Resten av plagene mine synes jeg det er vanskelig å sette ord på, og har derfor kanskje ikke fått forklart godt nok hvor mye de sliter på meg i hverdagen.

Det er vondt å høre at du føler du ikke får den hjelpen du trenger og ikke blir hørt. Hva slags respons har du fått når du har sagt du føler du trenger mer hjelp? Vær klar og tydelig, og stå på ditt. Jeg førstår det er enklere sagt enn gjort, men det er viktig for at de skal forstå deg bedre. Hva slags hjelp har du fått tidligere og føler du noe av dette har hjulper?

Det er vanskelig å være klar og tydelig når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg har fått forskjellig respons når jeg har bedt om hjelp. Det jeg oftest får spørsmål om er hvorfor jeg trenger mer, hvorfor det jeg ber om vil hjelpe meg osv. Det er det vanskelig å svare på.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

[Pringle]

Har du gjennomgått en nevropsykologisk utredning, med tanke på din kognitive svikt (som jeg også sliter med å oppfatte ut fra hvordan du uttrykker deg!)? Både legen og psykologen din kan henvise til nevropsykolog, tror jeg.

Nei altså, jeg har bare selv lest at ting jeg opplever kan være tegn på kognitiv svikt. Det kan jo også være andre ting som gjør det. Jeg klarer å skrive greit føler jeg, men jeg sliter veldig med kommunikasjon og tale samt andre ting. Jeg føler rett og slett at hele meg går litt tregere, jeg tenker ikke like klart som før, sliter veldig med hukommelsen, konsentrasjon og andre ting som jeg har lest at kan tyde på det. Det kan som sagt være noe annet, jeg har bare merket en veldig brå forverring i disse symptomene.

Og der kom du selv med et eksempel på det jeg innledningsvis var tilbakeholden med å foreslå - utredning for autismespekterforstyrrelse (Asperger). Det er "typisk Asperger" å tolke bokstavelig; det opplever jeg at du gjør her når du bare svarer at du ikke har blitt utredet - det jeg mente var at jeg i tilfelle syntes du burde utredes.

.... Resten av plagene mine synes jeg det er vanskelig å sette ord på, og har derfor kanskje ikke fått forklart godt nok hvor mye de sliter på meg i hverdagen.

Det er vanskelig å være klar og tydelig når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg har fått forskjellig respons når jeg har bedt om hjelp. Det jeg oftest får spørsmål om er hvorfor jeg trenger mer, hvorfor det jeg ber om vil hjelpe meg osv. Det er det vanskelig å svare på.

Anonymous poster hash: 5d2a6...29e

Dette du skriver her er også typisk for mennesker med Asperger. Det er også statistikk på at de fleste som lider av anoreksi også har Asperger.

Disclaimer: Jeg kan ikke si om du har Asperger eller ikke; jeg er ikke lege eller psykolog, og jeg har ikke møtt deg IRL, men jeg har Asperger selv og kjenner mange andre som har det. Jeg mener bare du burde få det undersøkt av noen som har greie på jenter/kvinner og autisme. Mange kvinner med Asperger blir ikke diagnostisert før de selv søker om utredning, og etter mange år i psykiatrien. Selvforståelsen og tilnærmingen i behandling vil bli en helt annen og mye mer hensiktsmessig med riktig diagnose.

[Brimi]

Jeg har det på akkurat samme måte. Med "bablingen" osv.

Det trenger ikke å være kognitiv svikt. Jeg fikk ihvertfall ikke utslag på det.

Jeg får ikke psykolog da, men psykiatrisk team fra kommunen( venter på brev).