Panikkangst, NÅ

[AnonymBruker]

Sliter med panikkangst akkurat nå, har ingen å prate med. Kan noen fortelle meg hva som kan hjelpe meg med å roe meg ned? Jeg tror jeg har noen beroligende medisiner her, men jeg foretrekker å bli kvitt dette på en naturlig måte...

Huff

Anonymous poster hash: 8843c...97d

[amonyn]

For meg så hjelper det å tenke at det ikke er noe galt med kroppen.

[amonyn]

Tenke at det bare er adrenalin og kortison.

Det går over. Det er ikke farlig.

Bare å puste rolig inn og ut. Tenk på en rolig innsjø. Sommerkveld. Solnedgang. Kaninunger.

Vet ikke, altså. Sånt funker for meg, ihvertfall.

Endret 10. mars 2014 av amonyn

[AnonymBruker]

Nå er det ikke sikkert dette fungerer på deg, men er råd fra psykomotorisk fysioterapeut som jeg syns hjelper meg. Tramp hardt i gulvet, sånn at du kjenner at beina står i gulvet. Deretter klapp på deg selv over hele kroppen, start på et bein og klapp litt opp og ned, så det andre beinet. Så både på rygg og mage og til slutt begge armene. Ikke klapp i fjes og hodet, men prikk forsiktig med fingertuppene. Ikke noe av dette skal gjøres for hardt, men slik at du kjenner det. Det du gjør er å skape bakkekontakt og du aktiviserer nervene i kroppen. Nå vet jeg ikke hva din panikkangst skyldes, men hos meg er det ofte pga ting i framtiden jeg bekymrer meg for, eller ting som har skjedd som jeg ikke liker å tenke på. Poenget med denne øvelsen er at kroppen kun eksisterer her og nå, den kan ikke gå fram og tilbake i tid slik hodet gjør. Også viktig å puste godt mens en holder på.

Ellers så anbefaler jeg deg til å forsøke å distrahere deg selv, tenk på noe som gleder deg, et godt minne, en venn, en reise, hva som helst. Hold fast i den tanken, prøve å slappe av.

Anonymous poster hash: b49e9...5eb

[amonyn]

Fortiden er forbi, fremtiden kan ikke kontrolleres. Alt vi har er nuet.

[AnonymBruker]

Om du hyperventilerer, så hjelper det å puste i en pose (inne og ut i posen). Ellers hjelper det kanskje å tenke at det ikke er farlig, bare veldig ubehagelig, selv om jeg av erfaring vet at man tror man skal dø.

Anonymous poster hash: 51e18...d62

[AnonymBruker]

Dere er så snille, jeg setter stor pris på alle svarene.

Når jeg har det som verst, får jeg en plutselig følelse om å være kjempevarm, svimmel, at jeg mister kontroll på kroppen og blir "gal".

Gikk til psykisk helsesøster for dette før. Hun lærte meg ikke teknikker, men hun prøvde å få meg til å forstå grunnen til anfallene. Hun hjalp meg til å kjenne bedre meg selv. Anfallene kommer av bekymringer, tanker/ideer/planlegging av fremtiden. Er sånn at jeg iblant ikke klarer å styre fremtidsplanene mine; kan begynne å planlegge ALT, også spør jeg meg selv "men hva hvis", akkurat som om noe skal gå galt, så prøver jeg å finne løsning på problemet - jeg skaper altså falske bekymringer.

Jeg får ikke hjelp lenger da jeg har flyttet utenlands og jeg følte jeg klarte meg bra da jeg flyttet. Har ikke hatt anfall på ca 2-3 år.

Vet at anfallene kommer av disse bekymringene og planleggingene. Grunnen er at jeg er ung, har samboer og skal flytte tilbake til Norge sammen med han, mens foreldrene mine blir igjen her. Tror jeg går rundt og bekymrer meg så mye pga det er første gang jeg skal flytte ut, også flytter jeg tilbake til Norge. Dessuten blir det en prosess med UDI pga utenlandsk samboer.

Har glemt å kjenne etter meg selv; bør få ut alle tankene og bekymringene mine, men føler meg kanskje litt til bry? Dessuten har jeg kun ei god venninne her, kanskje hun blir lei om jeg snakker så mye om problemer, vet ikke. Må bare snakke med noen, også får jeg sende en mail til hun jeg gikk hos før.

Anonymous poster hash: 8843c...97d

[AnonymBruker]

Det som har hjulpet meg veldig er å ikke være redd for angsten, bare la den komme og skylle over deg som en bølge. Høres kanskje rart ut, men når man tenker "nå får jeg angst, herregud" så blir det bare verre. Bli litt oppgitt over den, og bare vent til den går over. Prøv å fokusere på andre ting, som å telle biler som kjører forbi eller lignende. Jeg brukte beroligende før, grunnet panikkangst, men jeg merket at jo mer/oftere jeg tok de, jo sterkere ble panikkanfallet neste gang. Det anbefales ikke.. Det er en utrolig frihetsfølelse å ikke ha behov for de lenger.

Når det gjelder alle tankene og bekymringene, ikke ta alle på en gang. Det som skjer, skjer. Bare tenk en uke fremover av gangen og skriv opp en plan for hver dag (trenger ikke å være detaljert, bare det store bildet). Sånn får du en oversikt, og kan dele opp hva som skjer. Det kommer helt sikkert til å gå bra med UDI og den prosessen med å flytte tilbake til Norge. Det er sikkert lurt, som du sier, å sende en mail til hun du gikk til før. Prøv også å snakke med venninnen din, for å få "kastet litt ball", så du får sortert tankene dine litt. Ikke vær redd hun skal bli lei, men husk å ta deg tid til å spørre hvordan hun har det også Lykke til

Anonymous poster hash: 24ca6...0fb

[AnonymBruker]

I går kikket jeg ikke på tråden etter jeg hadde lagd den, i frykt for å provosere fram et anfall. Lå i senga og så på Americas Funniest Homevideos på Youtube helt til jeg sovnet.

Først hadde jeg nattbordslampen, taklampen og tven på, så skrudde jeg etterhvert av taklampen, dempet tven, skrudde den av, så lukket jeg dataen da jeg var på vei inn i drømmeland.

Samboeren min ringte meg akkurat da jeg hadde sovnet, for å si ifra at han kom hjem. Han skulle overnatte hos bestemoren sin, men det skjedde noe som gjorde at det var best å dra hjem.

Ventet på han oppe og fortalte han at jeg hadde hatt noen anfall mens han var borte pga alt "kaoset" rundt oss. Jeg fikk armen hans rundt meg som hjalp, men etterhvert sovnet han og snudde seg, så det ble til at jeg klemte han. Fikk desverre sånne anfall med varme og svimmelhet mens jeg holdt han, men det gav seg da jeg tenkte på at det blir bedre i morgen. Sovnet til slutt.

Våknet uten problemer, men det blusset litt på igjen med nerver etter gårsdagen. I tillegg måtte samboeren min dra tilbake til bestemoren og hjelpe til med noe, så han kommer ikke hjem før senere i dag.

Det hjelper at han holder rundt meg og "kosesnakker" med meg, men nå er jo ikke han her. Er sulten men vet ikke om jeg orker å spise, er kjempetrøtt og føler meg ikke uthvilt i det hele tatt, men tør ikke å lukke øynene i tilfelle jeg får anfall.

Har et svømmebasseng her, kanskje det hjelper å svømme? Eller kan fysisk aktivitet trigge fram anfall?

Spiste forresten peanøttsmør i går, noe jeg ikke har gjort på år! Det har vel ikke noen sammenheng, føler meg dum som kobler peanøttsmør og panikkanfall sammen, haha.

Ps, skriver på mobilen, får ikke sett hele teksten før den er postet, så beklager om den ikke er ordentlig delt opp eller om det er skrivefeil.

Anonymous poster hash: 8843c...97d