Sliter med kroppen min

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et anstrengt forhold til mat i mange år. Jeg har/hadde diagnose på at jeg har anoreksi og jeg var svært undervektig før. Jeg gikk i behandling i mange år, men det var ikke før BMI´en min lå på 15 og jeg begynte å merke det på helsa at jeg tok tak i problemene mine og virkelig jobbet i terapien.

Jeg ble bedre, elektrolyttbalansen min ble bra, jeg sluttet å besvime, fikk mensen tilbake og var i bedre form. Fikk BMI´en opp til 19.5 og for hvert kilo tenkte jeg at jeg var ett skritt nærmere målet mitt.

Jeg holdt vekta stabil i ett år, ble friskemeldt og vi avsluttet terapien.

I det siste har jeg følt meg så tom. Jeg blir ikke glad når folk sier jeg ikke ser syk ut lenger og at jeg er slank men pent slank. Jeg blir deprimert. Det er som om en del av meg er borte, føles nesten ut som kjærlighetssorg. På tross av helseproblemer var den tida jeg var på det tynneste den lykkeligste i mitt liv. Jeg så meg i speilet og smilte. Jeg koste meg med shopping og klær, følte meg bra når jeg gikk ut og selvtillitten var flott.

Nå orker jeg nesten ikke være sosial, jeg hater å kle på meg og mitt eget speibilde brekker jeg meg av.

Jeg takler ikke tanken på å ha en sunn BMI. Alt over 18 er uutholdelig. Jeg føler meg rullet inn i tre lag bobleplast av fett og jeg sliter med å la samboeren min se meg uten klær eller ta på meg. Jeg føler alt han kjenner er et hav av spekk.

Den siste uka sa noe stopp i hodet mitt og jeg begynte på diett. Det har gått veldig fint eller veldig dårlig. Alt ettersom, men jeg har holdt meg under 700 kcal dagen. I går fikk jeg i meg 296 kcal og den lykkefølelsen jeg hadde da jeg la meg på kvelden var fantastisk.

Jeg vet det er dumt av meg, men jeg vil bare være lykkelig igjen. Og jeg har vel gitt opp håpet om å noengang bli det på denne vekta her. Jeg har prøvd og det går ikke. Jeg føler størrelsen på kroppen min hemmer meg.

Å være tynn er hele identiteten min. Det er det eneste jeg er god til, det er det eneste i livet mitt jeg mestrer og har kontroll på (hadde hvertfall). Jeg har slanket meg siden jeg var 9 og nå er jeg 30.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, trenger nok bare å få det ut. Er så skuffet over meg selv som ikke klarer å være normal og lykkelig.

Anonymous poster hash: 8554b...4f6

[Sayang]

Kontakt lege.Slanke deg er det siste du bør nå. Jeg håper alt order seg

[AnonymBruker]

Du trenger en å snakke med regelmessig. Har du ikke en person du gikk til tidligere for å snakke om alt? Høres ut som du fikk en altfor brå avslutning på behandlingen og at oppfølgingen sluttet?

Anonymous poster hash: 8b795...e81

[AnonymBruker]

Du må nok få innhold i livet, andre ting som definerer din identitet enn vekt og mat. For eksempel fritidsinteresser, utdanning, personlighet, venner, samboer. La disse tingene bety noe. Og innse at om man skal få en sunn kropp, må man ha et visst inntak av næringsstoffer. Men livet handler om så mye mer enn det.

Anonymous poster hash: 71937...fa3

[AnonymBruker]

Det er akkurat det. Jeg vet ikke om jeg vil ha hjelp, for jeg føler jeg får hjelp til å få en sunn kropp, men det går på bekostning av selvfølelsen og lykken min.

Jeg har innhold i livet mitt, jeg har en samboer som jeg elsker. Men jeg vil ikke prate med han. Han var med meg i behandling en gang og han har vært veldig støttende. Han lagde mase god mat til meg, passet på at jeg spiste nok og sier at han bryr seg ikke om hvordan jeg ser ut så lenge jeg er sunn og har det bra. Jeg er redd han ska begynne å tvangsfore meg igjen om jeg forteller han dette.

Jeg har hund, masse venner, jeg er glad i år gå på konserter, kino, og jeg leser mye. Jeg går også i en strikkeklubb og venninnegjengen har jentekveld hver måned.

Jeg har prøvd hardt og lenge, men jeg makter bare ikke å være lykkelig i denne kroppen. Jeg hater den.

Har lyst til å bure meg inne til jeg føler meg anstendig nok til å møte folk.

Anonymous poster hash: 8554b...4f6