Lov å gråte forran pasient i helsevesenet?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er "lov" å begynne å grine når man er sammen med pasienten. Hender jo at det er noen grusomt triste historier, hvor det egentlig er umulig å ikke begynne å gråte. Men er det noe man skal unngå for å virke profesjonell?

Anonymous poster hash: 6e07f...889

[AnonymBruker]

Nei. Du skal vise omsorg og empati ovenfor dine pasienter, men samtidig opptre profesjonelt. Å gråte foran pasienter er ikke en profesjonell atferd.

Anonymous poster hash: 37300...d0f

[apekatt]

Man kan ikke som helsefag arbeider begynne å grine foran pasienten. Min framtidige sykepleie oppgave er å lindre smerte og lidelse, ikke forverre ting

[Gjest Linn Cathrin]

Det er ingen regel mot å gråte foran en pasient, men det er jo ikke spesielt profesjonelt. Det er selvfølgelig meget viktig å vise empati, men å gråte foran pasienter kan jo faktisk gjøre ting verre.

[AnonymBruker]

Ikke noe man bør gjøre..

Anonymous poster hash: f796c...7e1

[Gjest]

Lov, ja, men ikke særlig profesjonelt.

[AnonymBruker]

Klart man skal prøve å unngå det.

Jeg husker psykologen min begynte å gråte da jeg fortalte litt om meg selv og mine opplevelser, og jeg opplevde det som uprofesjonelt. Der satt jeg, en tenåringsgutt, og trøstet en fagperson i 30-årene. Det gikk greit nok, jeg forstår jo at man kan bli berørt av triste historier og at også fagfolk har følelser, men det er en uting. Det bør unngås så langt det er mulig.

Anonymous poster hash: 66fca...cd8

[AnonymBruker]

Det er ingen lov mot det. Men man har plikt til å oppføre seg profesjonell.

Noen ganger så kan det være helt greit å gråte SAMMEN med pasienten, andre ganger bør man kanskje vise moderesjon og bare bli rørt. Det spørs jo helt situasjonen.

Jeg har hørt så mange fæle historier i min jobb i helsevesenet at jeg skal innrømme at tårene har sprengt i øynene. Jeg har klart å holde meg, men det har ikke vært lett. Det gjelder både sammen med pasienter og pårørende.

Anonymous poster hash: 45a68...155

[AnonymBruker]

Det er ingen lov mot det. Men man har plikt til å oppføre seg profesjonell.

Noen ganger så kan det være helt greit å gråte SAMMEN med pasienten, andre ganger bør man kanskje vise moderesjon og bare bli rørt. Det spørs jo helt situasjonen.

Jeg har hørt så mange fæle historier i min jobb i helsevesenet at jeg skal innrømme at tårene har sprengt i øynene. Jeg har klart å holde meg, men det har ikke vært lett. Det gjelder både sammen med pasienter og pårørende.

Anonymous poster hash: 45a68...155

Signerer denne. Har også lært gjennom sykepleierstudiet at i enkelte situasjoner er det helt greit å gråte SAMMEN med pasienten. Ikke at man hengir seg i krampegråt på gulvet såklart, men å felle noen tårer feks med en mor som mister barnet sitt? Det kan like godt være riktig som feil.

Selv om vi er profesjonelle arbeidere, sykepleiere, så er vi like mye mennesker. Det er en balanse. Man kan ikke utføre god omsorg i helsevesenet uten denne balansen. For å kunne gi oppriktig omsorg av seg selv er man nødt til å være mennesket i seg selv, ikke bare arbeideren. Det er en rolle det er viktig å finne.

Husker en fagbok vi hadde der det var puttet inn pasient- og pårørendehistorier. Der ble det flere ganger beskrevet hvor godt det kjentes når de så oppriktig sorg og oppriktig medfølelse hos sykepleier eller lege, gjerne i form av tårer. Men som sagt, alt med måte. Det er en balanse.

Anonymous poster hash: 47a49...b2b

[AnonymBruker]

Alt med måte, tenker jeg og. Det er noe med at man skal kunne stole på at de som passer på og behandler pasienter klarer å holde hodet kaldt, og ikke mister fatningen. Men å bli rørt evt få en tåre i øyekroken føler jeg er innafor.

Anonymous poster hash: 52066...237

[Gjest Heartbeat]

Signerer denne. Har også lært gjennom sykepleierstudiet at i enkelte situasjoner er det helt greit å gråte SAMMEN med pasienten. Ikke at man hengir seg i krampegråt på gulvet såklart, men å felle noen tårer feks med en mor som mister barnet sitt? Det kan like godt være riktig som feil.

Selv om vi er profesjonelle arbeidere, sykepleiere, så er vi like mye mennesker. Det er en balanse. Man kan ikke utføre god omsorg i helsevesenet uten denne balansen. For å kunne gi oppriktig omsorg av seg selv er man nødt til å være mennesket i seg selv, ikke bare arbeideren. Det er en rolle det er viktig å finne.

Husker en fagbok vi hadde der det var puttet inn pasient- og pårørendehistorier. Der ble det flere ganger beskrevet hvor godt det kjentes når de så oppriktig sorg og oppriktig medfølelse hos sykepleier eller lege, gjerne i form av tårer. Men som sagt, alt med måte. Det er en balanse.

Anonymous poster hash: 47a49...b2b

Signerer denne

[AnonymBruker]

Alt med måte selvsagt.

Har opplevd å felle noen tårer ved ekstreme situasjoner, og det selv med pårørende tilstede. Har i ettertid hatt samtale med pårørende, og de har fortalt at det gjør godt å se at vi ansatte(leger, sykepleiere,psykologer) våger å vise følelser, og at det er en trøst.

Det er ikke forbud mot å vise følelser som helsepersonell. Om vi ikke gjorde det ville nok pasientene ha opplevd oss som roboter som ikke bryr oss om pasientene våre.

Anonymous poster hash: fcd76...b29

[AnonymBruker]

Psykologen min felte noen tårer en gang jeg fortalte om noe vanskelig fra barndommen min, og jeg syntes det var fint å se at hun til syvende og sist bare er et menneske hun også (til vanlig er hun svært profesjonell og privat av seg). Og det føltes som en bekreftelse på at det jeg har vært utsatt for faktisk er lov å være trist og lei seg for.

Samtidig er jeg glad for at hun ikke gråter hver time vi har, hehe. Tror nok ikke hun var helt komfortabel med at hun brast i gråt foran meg, men for meg var det helt ok. Bedre med en behandler som faktisk er menneskelig enn at hun bare skal sitte der med steinansikt.

Anonymous poster hash: 7a3cc...151

[Gjest Kim]

Det kan da skje, helsepersonell er mennesker de og.

[fresia]

som sagt er det kanskje ikke så veldig profesjonelt, men det er jo ikke noe man kan styre heller. vi er bare mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at man bare er mennesker, men jeg mener fortsatt at man skal gjøre sitt ytterste for å ikke gråte med mindre det er åpenbart at det sømmer seg. Jeg kan tilgi at det brister iblant, men man skal ikke la seg prege. Ikke ambulansepersonell eller politifolk heller, ikke foran de de hanskes med. Jeg jobber i rettsvesenet, og jeg skal da heller ikke begynne å fremstå som følelsesmessig engasjert i en straffesak.

Det er jeg som skrev over her om min erfaring med min psykolog, og hele greia gjorde meg litt lite lysten på å komme tilbake. Jeg oppførte meg fint og trøstende, men jeg føler jo ikke at vedkommende har så mye å bidra med når bare beskrivelsen av tingene jeg har opplevd gjør at hun ble såpass satt ut at hun ikke kunne gi meg tilbakemelding på det jeg sa. Kall meg gjerne rar, det er jo fordi jeg er rar at jeg går dit i utgangspunktet.

Så forstår jeg at det er grader av å gråte også, det er forskjell på å bli blank i øynene og å tute og miste det fullstendig, men målet bør da være å ikke gråte med mindre det fremstår som det beste for pasienten.

Anonymous poster hash: 66fca...cd8

[AnonymBruker]

hadde en sykepleier eller noe begynt å grine forran meg hadde jeg bedt om at h*n ikke fikk behandle meg mer. du skal opptre profesjonelt. en ting er å tryne for å kutte seg skikkelig opp på en kant eller noe, en annen ting er å sippe på grunn av en historie etc. du må klare å distansere deg.

Anonymous poster hash: 3cf66...256

[AnonymBruker]

Signerer denne

Den var jo allerede signert da du kopierte den...?

Anonymous poster hash: 0ef8b...318

[AnonymBruker]

Hadde ikke likt det

Anonymous poster hash: f88a1...692

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og det har trillet noen tårer. I den aktuelle situasjonen ble jeg rørt over noe en pas fortalte. Det sa jeg til vedkommende. " nå ble jeg også rørt" . Tror neppe pas opplevde det som uprofesjonelt.

Anonymous poster hash: 05dc5...182