Når barn blir engler

[Gjest Crazycatlady]

Forstår litt hva Ts mener.

Jeg har også mistet noen før Facebook, og det var svært få som faktisk sa kondolerer eller noe. De fleste unngikk meg, men om folk hadde hatt Facebook så tror jeg faktisk at flere hadde vist sin støtte.

Det kan jo kanskje være noe positivt i det, at de som syns det er vanskelig å si noe ansikt til ansikt får muligheten til å vise støtte de også.

Samtidig så har det i hvert fall for meg større verdi at noen kommer bort for å kondolere, for det å få det over nett er veldig upersonlig og er nok derfor det er lettere for mange å skrive noe enn å gjøee det samme i virkeligheten.

Tror kanskje det var noe sånt ts mente, at folk bare henger seg på siden det er på nett, men kanskje aldri ville gjort det samme i virkeligheten.

Er jo litt det samme som at man legger til folk som venn på Facebook, men aldri sier hei i virkeligheten.

Jeg bryr meg ikke så veldig om folk kaller avdøde for engler selv om jeg selv ikke hadde likt at noen kalte noen jeg hadde mistet for engel. Blir bare veldig fremmed for, men det var lite engler og klisjeer da jeg mistet noen. Husker at sorgen var tung og vond, og hadde noen kommet med engler osv da så tror jeg at jeg hadde blitt forbannet faktisk.

Det bør være åpenhet for å sørge på ulike måter, men det har kanskje blitt mer engler i det siste eller kanskje ser man det lettere nå som man kan dele det meste med omverdenen uten å se dem.

[AnonymBruker]

Jeg har lest første innlegg omigjen, og mener det er flere ting sammenfiltret der, og at TS kanskje selv ikke har helt klart for seg akkurat hva det er hun reagerer så sterkt på med kondolanser på Facebook. Dermed blir temaet for diskusjonen også tilsvarende uklart.

Momenter jeg finner i førsteinnlegget:

• Hun reagerer mot flokkmentaliteten i deltagelse ved dødsfall på Facebook, at det er uforpliktende og dermed overflatisk å slenge seg med i kondolansene når noen har mistet noen.
• Hun reagerer på bruken av det hun oppfatter som religiøs terminologi. Øyensynlig fordi hun selv har et anstrengt forhold til religion (?) og derfor får negative assosiasjoner til kommentarer om engler etc. Og fordi hun tar som premiss at ingenting annet enn religiøs overbevisning kan rettferdiggjøre slik ordbruk - ellers er det igjen overflatisk og ikke ektefølt.
• Hun reagerer på at det er en overveiende tendens til å skjønnmale i måten å uttrykke sorg og deltakelse på i sosiale medier. Og synes å trekke slutningen at det dermed ikke er tilsvarende sosialt akseptert å uttrykke sinne og negative følelser i tilsvarende livskriser når man omgås på nett.
• Knyttet til siste punkt: Hun ønsker å diskutere det å bli pådyttet andres beskrivelser av egen sorg når man er i en krise, og om hvor vondt det kan være. Dvs at man selv er rasende og fortvilet og at andre i stedet for å lytte (fordi det er for vondt og ubehagelig å ta innover seg) kommer og skal trøste med noe påtatt forsonende som føles helt malplassert og som et overtramp.

Ofte er det vanskelig å se hva man tar for gitt når man starter en diskusjon, fordi noe er så selvinnlysende for en, eller fordi man er for følelsemessig involvert i tematikken.

Jeg mener å se at flere her diskuterer første, andre og tredje punkt i listen min, noe som jeg anser for å være legitimt og på sin plass, mens TS føler seg angrepet på ting som angår i sær fjerde punkt, kanskje? Og særlig når det gjelder fjerde punkt er det i så fall lett å forstå at hun reagerer på å få motbør i stedet for forståelse.

Anonymous poster hash: 29713...128

[SmallTalk]

Når noen kaller andre en engel, så mener de ikke at de er et goddommelig vesen, som er usynlig, har glorie, og flakser rundt i himmelen mens de spiller på harpe.

Substantivet "en engel" blir ofte brukt som et adjektiv, og beskriver et snilt og godt menneske.

"Himmelen" er også et symbol som ofte blir brukt utenfor religiøse settinger.

"Himmelen har fått en ny engel" blir derfor ikke nødvendigvis religiøst betinget, men kun en symbolsk beskrivelse av at et snilt og godt menneske har "byttet bosted".

Jeg kan derfor ikke se noe hyklersk, overflatisk, eller skinnhellig ved en slik symbolsk beskrivelse.

Ikke jeg heller!

Jeg synes dette var en god oppsummering på hva jeg tror de fleste legger i uttrykket "Himmelen har fått en ny engel", og jeg vil repetere det som Silfen skrev tidligere i tråden:

Jeg tror ikke man må være religiøs for å "tro" på engler. Jeg har hørt folk si at engler er noen som passer på de, som de føler trygghet rundt. Men sjeldent hører jeg folk snakke om engler i en religiøs setting.

Jeg har aldri snakker om avdøde som engler, men når folk mister et barn, vel, da endres spillereglene altså. Det kunne ikke falt meg inn i mine villeste fantasier, som den temmelig hardbarkede ateisten som jeg er, å disse folks bruk om engler om sine eller andres avdøde barn, hvor enn unaturlig det føles for meg pr dags dato å bruke samme ordet. Det er rett og slett en no go zone. Til og med jeg skjønner at her holder man godt kjeft og lar de sørge som de vil og bruke de ordene som de vil.

[Manolo]

Joda jeg er enig i at det er ganske mange utrykk jeg kan spare meg for som prinsesser og prinser, mammahjerte og pappahjerte etc når barnet lever.

Men det er forskjell for meg i alle fall på setningen:

"Nwå, se på den lille søte prinsessa mi på vei til barnehagen, kledd i en søt rosa cupcake kjole tripper hun av sted, det store mammahjerte mitt er helt rørt :hjerte:

Kontra

"I dag er det et år siden vår lille prinsesse sovnet inn, savner deg engelen min :hjerte:"

Når et barn dør er det noe av det vanskeligste en mor eller far kan gjennomgå, om de kaller barnet for prinsesse, engel, sommerfugl, klatremus, skatt eller hva som helst så henger jeg meg virkelig ikke opp i det. Noen foreldre tar med seg vodka flasken under dynen og prøver å kvele sorgen, andre blogger og finner fb grupper hvor de kan skrive om sine prinser og prinsesser og at himmelen har fått en ny engel, og i en slik setting bryr jeg meg virkelig ikke hva de kaller barnet sitt for, om det så måtte være det ene eller det andre, og jeg mener helt ærlig at folk som henger seg opp i slikt, spesielt når man sitter på gjerdet uten noen som helst kunnskap eller erfaringer og reagerer på ord som engel, prinsesse eller andre ting har seriøse issues.

Og dette har du bestemt? Så da er det ikke lov å snakke om, diskutere, eller reflektere over det faktum at folk kaller døde barn for engler? Jeg visste ikke at det er du som setter presendens for hva som er lov å diskutere på dette forumet.

Jeg synes "sukkerdryss" på død er en uting, men aksepterer at folk takler sorg ulikt. Snakk om engler, himmel, hage og et bedre sted blir for meg noe som står i veien for en ærlig sorg. Barnet er dødt, det kommer aldri tilbake, uansett hvor mange engler og hjerter som blir delt ut. Det kan være like greit å ta det inn over seg med en gang.

[skreppamedleppa]

Og dette har du bestemt? Så da er det ikke lov å snakke om, diskutere, eller reflektere over det faktum at folk kaller døde barn for engler? Jeg visste ikke at det er du som setter presendens for hva som er lov å diskutere på dette forumet.

Jeg synes "sukkerdryss" på død er en uting, men aksepterer at folk takler sorg ulikt. Snakk om engler, himmel, hage og et bedre sted blir for meg noe som står i veien for en ærlig sorg. Barnet er dødt, det kommer aldri tilbake, uansett hvor mange engler og hjerter som blir delt ut. Det kan være like greit å ta det inn over seg med en gang.

Å herrefred,

"Men det er forskjell for meg i alle fall på setningen:"

Ser du at det står der svart på hvitt, ganske tydelig skrevet... For meg, altså dette er mitt synspunkt sant? Og det må jo jeg få lov å si ikke sant.. Du er enig nå at det står der eller? Det vil ikke si at ikke noen kan være uenige, eller mene noe annet men du fikk kanskje ikke med deg at dette var mitt synspunkt og ikke et universalt, men kanskje du kan se det litt bedre nå når jeg har forstørret det i stor skrift til deg og dere andre det måtte angå, og for meg så er det et bisart tema å snakke om eller å være opptatt av når noen sitt barn faktisk er død, men igjen for å presisere nok en gang, jeg mener at det er et feilt fokus å ha.

Endret 19. januar 2014 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jeg har ikke brukt det selv, men tenker at begrepet er symbolsk. Det har ikke mer realitet enn julenissen, men det kan være en fin symbolikk.

Anonymous poster hash: c5a06...409

[Gjest Vampen]

Og dette har du bestemt? Så da er det ikke lov å snakke om, diskutere, eller reflektere over det faktum at folk kaller døde barn for engler? Jeg visste ikke at det er du som setter presendens for hva som er lov å diskutere på dette forumet.

Jeg synes "sukkerdryss" på død er en uting, men aksepterer at folk takler sorg ulikt. Snakk om engler, himmel, hage og et bedre sted blir for meg noe som står i veien for en ærlig sorg. Barnet er dødt, det kommer aldri tilbake, uansett hvor mange engler og hjerter som blir delt ut. Det kan være like greit å ta det inn over seg med en gang.

Har du mistet et barn selv? Siden du kan avgjøre hva som er like greit for andre, i den krisen det er å miste et barn, så tar jeg det som en selvfølge at du har personlig erfaring. For tro meg, sorgen blir verken mindre ærlig, rå eller reell, av semantikken.

[-Sphinx-]

Det er vel bare en hyggeligere måte å omtale det grusomme, fryktelige som har skjedd, og jeg synes man bør ha respekt for andres måte å sørge på. Hvorfor henge seg opp i om foreldre som har mistet barnet sitt kaller barnet for en engel? De er i en stor sorg, og fryktelig vanskelig situasjon, og det kan kanskje være en slags form for trøst å omtale barnet som en engel istedet for å tenke på at barnet er et lik som ligger under jorda i en kiste.

[Manolo]

Å herrefred,

"Men det er forskjell for meg i alle fall på setningen:"

Ser du at det står der svart på hvitt, ganske tydelig skrevet... For meg, altså dette er mitt synspunkt sant? Og det må jo jeg få lov å si ikke sant.. Du er enig nå at det står der eller? Det vil ikke si at ikke noen kan være uenige, eller mene noe annet men du fikk kanskje ikke med deg at dette var mitt synspunkt og ikke et universalt, men kanskje du kan se det litt bedre nå når jeg har forstørret det i stor skrift til deg og dere andre det måtte angå, og for meg så er det et bisart tema å snakke om eller å være opptatt av når noen sitt barn faktisk er død, men igjen for å presisere nok en gang, jeg mener at det er et feilt fokus å ha.

Jeg ser og jeg har sett. Hvorfor slår du deg selv i hodet og snakker til meg som om jeg skulle være idiot?

Jeg ser at det er din mening. Jeg ser også at du synes man har issues(som du kalte det) hvis man reagerer på at døde barn blir kalt engler, at TS kan "rulle inn og når hun likevel reagerer så er hun "virkelig innenfor sonen med god margin på å være ufattelig respektløs virkelig tankeløs". Da har jeg ikke tatt med doble spørsmålstegn og utropstegn. I tillegg er hun visst sinnsyk. Vet ikke om det var deg som sa det.

[skreppamedleppa]

Jeg ser og jeg har sett. Hvorfor slår du deg selv i hodet og snakker til meg som om jeg skulle være idiot?

Jeg ser at det er din mening. Jeg ser også at du synes man har issues(som du kalte det) hvis man reagerer på at døde barn blir kalt engler, at TS kan "rulle inn og når hun likevel reagerer så er hun "virkelig innenfor sonen med god margin på å være ufattelig respektløs virkelig tankeløs". Da har jeg ikke tatt med doble spørsmålstegn og utropstegn. I tillegg er hun visst sinnsyk. Vet ikke om det var deg som sa det.

Du må holde tungen rett i munnen, du klarte det nesten men det var ikke jeg som skrev at hun var sinnsykt, men ellers så har du klarte deg bra.

Det virket som at du ikke så at jeg skrev at "jeg mente" og ila meg universelle meninger, noe jeg ikke gjorde. Jeg skriver mine meninger på samme måte som det du gjør, og ja helt rett at jeg mener at når man har fokus på vokabularet til de som gjennomgår en ubeskrivelig, (ja faktisk en ubeskrivelig) stor sorg som det å miste sitt barn er og så har man issues.

Når du ikke har forhåndskunnskap om hvordan det er så mener jeg at da er det faktisk best å holde fullstendig kjeft fremfor å henge seg opp i ord som blir brukt.

Men selvsagt, noen er vel kanskje ikke helt fornøyd med den realistiske ordbruken før mødre og fedre som opplever det vanskeligste i livet sitt med ord og setninger som omhandler foråtningsprosesen etc. Sorg er irrasjonell, med mindre du har mistet et barn vet du null, niks og nada hvordan det føles, når ts sitter på gjerde og dømmer folk som hyklerske, falske, fæle og tåpelige mennesker og samtidig presterer og kalle seg selv ydmyk (ha-ha) og ønsker en objektiv debatt,så må hun bokstavelig rulle inn ja. Spesielt når hun ikke tåler å bli irettesatt, føler seg dypt såret, og ærekrenket og hånet når hun gjør nett det samme med andre

.

[Gjest Evans]

Å kalle barn som dør for engler er noe som har blitt gjort veldig, veldig lenge. Besteforeldrene mine mistet et lite barn på 30-tallet og på gravstøtta blir han betegnet som en liten engel som har reist hjem.

Jeg tror det henger mye sammen med hvor uskyldige små barn er: De har ikke rukket å gjort noe leit enda; de er som små engler. Også kan det være fint å tenke på at barnet ikke forsvinner, men heller blir til en liten engel.

Noe både foreldre og andre sier for å trøste. Jeg tror ingen mener noe vondt med å kalle et lite barn som dør for en engel. Tvert i mot.

Om jeg hadde vært motstander av å kalle barn engel ville jeg ikke blitt sint om noen kalte barnet mitt som døde en engel. Jeg ville heller satt pris på at de faktisk viste omtanke – selv om det ikke er akkurat de ordene jeg selv ville valgt.

Det er ikke lett å vite hva man skal si når noen mister noen, og mange tør ikke å si noe i det hele tatt. Da syns jeg det er helt greit å skrive hjerter eller kalle barnet en engel. Man viser omtanke, og det er det viktigste.

Når det kommer til FB vs. Virkelige liv vet jeg ikke helt om 100 hjerter på facebook vil gi 100 hjerter i postkassa eller i hånda, men kanskje et hjerte på facebook fører til at personen føler man har tatt første skritt og kan ta neste uten at man er veldig redd for å si noe dumt/feil/upassende? (selv om det skal mye til for at man sier noe feil, tror jeg det er mange som faktisk er redde for akkurat det – og derfor kanskje heller trekker seg litt unna når andre opplever en stor sorg).

For å gjøre det kort: Jeg syns det er helt ok med at folk kaller små barn for engler.

[Manolo]

Har du mistet et barn selv? Siden du kan avgjøre hva som er like greit for andre, i den krisen det er å miste et barn, så tar jeg det som en selvfølge at du har personlig erfaring. For tro meg, sorgen blir verken mindre ærlig, rå eller reell, av semantikken.

Jeg har heldigvis ikke mistet barn selv, så jeg tror deg på ditt ord. Nå mente vel TS ikke akkurat den/de som har mistet noen, men de som velmenende skriver om engler og hjerter på facebook?

[Elanore]

Jeg tror de bare henger seg på massesuggesjonen, Ozelot. Og det er akkurat det jeg også synes er litt hyklerisk.

Nå slenger jeg ut noe som jeg ikke burde; men jeg tror mange av dere som hjerter, smerter, og skriver "himmelen har fått en ny engel" kun gjør det for deres egen samvittighet. Det er ikke genuin empati det dere deler. Og akkurat det er greia med sosiale media: slenge på noen hjerter, engler. Og så kan dere gå videre med deres liv.

For meg føles dette hyklerisk. Og overfladisk. Og ikke minst veldig distantsert.

Er du seriøs nå? Skal du virkelig sitte her og psykoanalysere sørgende og dømme deres måte å takle det på? Det kan se ut som du virkelig sitter her for å ilegge andre egoistiske hensikter, og det er faktisk ganske bedritent å holde på med - ikke minst manipulativt om du hadde truffet en nerve hos noen som faktisk sørger nå. Det er mulig det du skriver her er et veldig nyansert inntrykk ift. en del av de som skriver rundt andres kriser, og i såfall trekker jeg noe av det siste her tilbake. Likevel ser det ikke ut som om du har satt deg veldig inn i hvordan andre ser på det de sier, for det du spør om i HI som et åpent og ærlig spørsmål som jeg faktisk ønsket å lese mer om, ble brått til generaliserende ilegging av hensikter slik jeg tolker det som står over her.

I håp om at jeg kan beskrive mitt syn på dette, og det uten å bli møtt av dømmende holdninger fra majoriteten av leserne, svarer jeg likevel:

For meg er det ikke en frase jeg bruker, men jeg synes det gir et fint bilde på noe som man ikke kan uttrykke. Noe sårt, verdifullt, vakkert og som ikke lenger med oss selv om "en engel" er i tankene til folk fremdeles. Engel for meg betyr noe jeg ikke klarer å beskrive helt, men det ligger litt i det at det blir en måte å ordlegge seg på som man rett og slett får gjennom historien vår - at landet har vært kristent og fått et språk som munner litt utifra det faktum at forfedrene våre i stor grad var kristne. Jeg husker jeg leste en tråd her på kg der en mor mistet barnet sitt, og det var så uendelig sårt å lese om hennes tanker og følelser. Der var det er utrolig fint dikt som inneholdt ordet "engel", og jeg tenker alltid litt over det når jeg lagrer dikt eller reagerer på dem - jeg er jo ikke religiøs, men det trenger jeg kanskje ikke å være heller, det blir vel konklusjonen min. Tårene rant da jeg leste gjennom det denne moren skrev, og jeg fikk utrolig vondt av å lese om hvordan hun følte det - empati, med andre ord. Det å være empatisk er i stor grad basert på det å kunne sette seg inn i andres situasjon - prøve å se verden med deres øyne... Empati var noe jeg følte at denne tråden manglet, for her er det mer av det jeg ser på som den rake motsetning til empati - dømmende holdninger uten å først sette seg inn i hva som ligger bak.

I ekte hyklerisk stil, kan jeg si noe om hva jeg faktisk føler blir litt voldsomt - også i forhold til 22. juli. Det at vi hadde massive reaksjoner med roser og fine ord, var faktisk utrolig mye verdt for mange av oss som mistet mye denne dagen. Det er støttende ord, og det er så mye tilhørighet og tydelige standpunkt som man får gjennom en slik sorgperiode. Jeg kan ikke snakke for flere enn meg og mine, men jeg følte at det var utrolig å få se at folk gjorde det så tydelig at de ikke ønsker at hat skal få ta over samfunnet. Det å vite og føle på at så mange unge ble brutalt drept, er rimelig sterkt for mange mennesker, og selv om jeg ikke vet hvordan 22. juli og ettertiden var for de som ikke mistet sine, så kan ikke jeg måle deres empati. Det krever empati for å forstå det at andre oppriktig er medfølende og prøver å støtte noen, og det krever at man er åpen for at empati har så stor kraft hos folk.

Det jeg derimot reagerer på, er når folk skriver ting eller gjør ting som virker utrolig merkelig i forhold til situasjonen. Da snakker jeg ikke om at de sier "engel" eller "himmelen har fått en ny engel/stjerne", men at de kan se ut til å høste sympati gjennom sorg de ikke egentlig var så involvert i. Det blir en balansegang her, og det er helt subjektivt som tolkning fra min side, men jeg oppfatter det som merkelig hvis noen f.eks. driver og drar på seg sitt flunkende nye AUF-plagg ved enhver anledning hvor 22. juli er tema. Da snakker jeg ikke om folk som har vært med lenge, men gjerne om de som kan regnes som voksne som meldte seg inn i AUF en måned etter terroren - de som faktisk sitter og forteller til folk at "dette var et angrep på meg fordi det angriper det jeg står for!" osv. Hadde det bare vært ett tilfelle hvor jeg møtte noen som ga meg dette inntrykket, hadde jeg ikke reagert, men når det blir så mange tilfeller at det blir et fenomen i mine øyne, så begynner jeg å lure på hva hensiktene deres er. Jeg forteller dem aldri at jeg mistet noen på Utøya, for det er allerede for provoserende å høre på dem legge ut om hvor forferdelig det var at noen angrep "deres" øy. Når dette er de samme som bruker AUF-merkede klesplagg der ingen fra andre partier gjør det samme, så underbygger det bare mitt negative inntrykk - AUF-plagg på det som ikke er en politisk arena blir litt spesielt. Ser det ikke ofte nå, men husker jeg reagerte på det i månedene etter terroren.

Gosh, nå kom jeg litt bort fra tema, tror jeg.. Jaja. Jeg ser poenget med at noen ser ut til å utnytte andres sorg, mer eller mindre... Jeg synes bare at det blir feil å dra så mange under én kam basert på uttrykksmåte alene.

[Gjest Vampen]

Om det er en ting jeg har lært av å miste et barn, så er det at det eneste som er rett, er det som føles rett for deg. Det finnes ingen fasit i sorg. Og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor forståsegpåere skal sette spørsmålstegn ved måten andre ordlegger seg for å beskrive sitt savn, sitt tap og sin sorg. Det bør være opp til hver enkelt å avgjøre hva som føles greiest.

Uttrykk som hyklersk, sukkerstrø, saueflokk, uærlig og overfladisk er så dumme i en slik setting at jeg får åndenød. Tror noen at uttrykk som engel gjør sorgen mindre ekte, enklere å bære eller mer overfladisk,enn om man sier ungen min dævva, den? Den gjør nemlig ikke det. Den gjør heller ikke at man ikke skjønner at barnet er dødt og borte. Det vet man uendelig godt.

Jeg har hatt en periode hvor jeg identifiserte meg som englemamma. Eller mamma med en for lite, eller mamma med tomme armer. Gjorde det sorgen min mindre ekte? Og hvorfor er det andres jobb å synse så mye om det? For min del var det i den verste perioden ord som var enklere å bruke, for å beskrive det ubeskrivelige. Og det til tross for at jeg ikke er religiøs, eller spesielt sukkerspinnete av meg. Jeg facet sorgen min, og jeg gikk gjennom alle stadiene og periodene. Ordene var bare litt enklere å si høyt, fordi de fine ordene ga færre mentale bilder. Mentale bilder av en liten kropp i en kald grav slet jeg nok med som det var, uten å bruke de ordene som tvang fram nettopp de tankene.

I dag kan jeg si det "barnet mitt er dødt". Jeg bruker sjelden engleord lenger. Men så har jeg også brukt år på å få ting på plass, følelsesmessig og mentalt. Sorgen er ikke lenger like rå og nær, og jeg er ikke like var for de tankene som i starten holdt på å rive meg i fillebiter. Så får de av dere som mener å ha noe med hvilke ord folk velger for å beskrive sin sorg tilgi at jeg en gang hadde behov for å bruke "overfladiske" ord, for å komme meg gjennom det helvete det var. Beklager så inderlig. Eventuelt ikke.

Jeg opplevde også et stort tap for en liten stund siden, og fikk en haug med hjerter, hilsener og meldinger på FB. Jeg satt pris på hver eneste en. Du skal være et ganske skrudd menneske, om du setter deg ned og blir støtt av andres forsøk på å vise medfølelse. Hvorfor ikke velge å se det fine i det, og akseptere at noe slikt er vanskelig å sette ord på? Et hjerte på FB er i min verden bedre enn total stillhet.

Og ja, jeg blir provosert over folks forsøk på å "diskutere" og dømme noe de ikke har noen forståelse for. Å dømme hvordan andre mennesker uttrykker seg i en forferdelig krise, hører ingen sted hjemme. La folk gjøre det som er rett for dem. Det er deres sorg, deres tap. La dem avgjøre hva som er rett.

[Gjest New_Girl]

Veldig fint innlegg Elanore :-)

Og Vampen!

Endret 19. januar 2014 av New_Girl

[Gjest Vampen]

Jeg har heldigvis ikke mistet barn selv, så jeg tror deg på ditt ord. Nå mente vel TS ikke akkurat den/de som har mistet noen, men de som velmenende skriver om engler og hjerter på facebook?

Er det egentlig noen forskjell? Tankene bak valget av ord er vel noe av det samme?

Jeg mistet en av mine nærmeste for noen uker siden. Personlig er jeg ikke noe glad i uttrykket "kondolerer", det er for meg kaldt og upersonlig. Jeg blir da likevel ikke grinete eller lei av at folk skriver eller sier kondolerer. Jeg velger heller å se at de tør å si noe som helst, og at det finnes omtanke og medfølelse der. Det er det som betyr noe, ikke valg av ord.

[FruLuna]

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal problematisere noe som folk gjør ut av omtanke og medfølelse.

Men jeg kan på en måte forstå TS - selv ville jeg aldri skrevet om engler til noen som hadde mistet noen, hverken barn eller voksen, men det er fordi det ikke føles naturlig for meg. Reagerer ikke på at andre gjør det, selv om jeg vet at de ikke er spesielt religiøse. Det er en måte å gjøre døden til noe mer håndterbart, tror jeg. Det er også et uttrykk for kjærlighet og støtte, og det synes jeg ikke man skal kritisere.

Da jeg mistet noen som sto meg veldig nært, sa en muslimsk venn av meg: "Han er hos Allah nå". Vedkommede visste veldig godt at hverken jeg eller den som var død var relilgiøse, men jeg synes likevel det var veldig fint sagt, fordi det var en viktig og vakker ting for han som sa det. Og det forteller meg mye om hans forhold til den som var død. Jeg tenker litt på samme måte når det gjelder snakk om engler, himmel osv. Betydningen bak det som blir sagt, og ønsket om å trøste og lindre, betyr mer enn ordene i seg selv.

[Gjest Vampen]

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal problematisere noe som folk gjør ut av omtanke og medfølelse.

Men jeg kan på en måte forstå TS - selv ville jeg aldri skrevet om engler til noen som hadde mistet noen, hverken barn eller voksen, men det er fordi det ikke føles naturlig for meg. Reagerer ikke på at andre gjør det, selv om jeg vet at de ikke er spesielt religiøse. Det er en måte å gjøre døden til noe mer håndterbart, tror jeg. Det er også et uttrykk for kjærlighet og støtte, og det synes jeg ikke man skal kritisere.

Da jeg mistet noen som sto meg veldig nært, sa en muslimsk venn av meg: "Han er hos Allah nå". Vedkommede visste veldig godt at hverken jeg eller den som var død var relilgiøse, men jeg synes likevel det var veldig fint sagt, fordi det var en viktig og vakker ting for han som sa det. Og det forteller meg mye om hans forhold til den som var død. Jeg tenker litt på samme måte når det gjelder snakk om engler, himmel osv. Betydningen bak det som blir sagt, og ønsket om å trøste og lindre, betyr mer enn ordene i seg selv.

Jeg er helt enig. Jeg fikk mange melding fra folk jeg kjenner som er religiøse etter det siste tapet, om at jeg er i deres bønner og at min kjære har det godt hos Gud. Fra både kristne og muslimer. Jeg er ikke religiøs, jeg synes like fullt det var veldig fint. For de tror, og å be for meg/oss, er utelukkende en fin og omsorgsfull gest fra deres side. Hvorfor være så smålig at man gjør et problem ut av noe som er godt ment?

[Manolo]

Er det egentlig noen forskjell? Tankene bak valget av ord er vel noe av det samme?

Jeg mistet en av mine nærmeste for noen uker siden. Personlig er jeg ikke noe glad i uttrykket "kondolerer", det er for meg kaldt og upersonlig. Jeg blir da likevel ikke grinete eller lei av at folk skriver eller sier kondolerer. Jeg velger heller å se at de tør å si noe som helst, og at det finnes omtanke og medfølelse der. Det er det som betyr noe, ikke valg av ord.

Jeg synes det er stor forskjell på å være midt oppe i en sorgprosess, og det å være en tilskuer til sorgen. TS snakket klart om de som, i hennes øyne, legger igjen overfladiske engle-kommentarer på facebook, twitter, insta osv. Jeg har ikke sett ett eneste sted at hun har snakket negativt om ordbruken til de som er i sorgen.

Det du skriver om ordet kondolerer går jo på noe av samme tema, og virker som nettopp det TS ville diskutere før den virtuelle "shit-stormen".

[Gjest Vampen]

Jeg synes det er stor forskjell på å være midt oppe i en sorgprosess, og det å være en tilskuer til sorgen. TS snakket klart om de som, i hennes øyne, legger igjen overfladiske engle-kommentarer på facebook, twitter, insta osv. Jeg har ikke sett ett eneste sted at hun har snakket negativt om ordbruken til de som er i sorgen.

Det du skriver om ordet kondolerer går jo på noe av samme tema, og virker som nettopp det TS ville diskutere før den virtuelle "shit-stormen".

Nei, det jeg skriver er at å henge seg opp i ord, er dumt.