Angst for å ta styringen under sex

[AnonymBruker]

Jeg er en ung jente som sliter veldig når det kommer til sex. Jeg har hatt 3 sexpartnere tidligere, og nå den 4 som er kjæresten min. Vi har vært sammen i 1 år og er samboere. Han er verdens snilleste og jeg er veldig trygg på han.

Når det kommer til sex og alle former for det, er det han som alltid tar styringen. Han har veldig lyst til at jeg skal gjøre noe også, og jeg vil selv, men er kjempe redd. Det er ikke sånn at jeg bare er redd, jeg har angst for det. Det er akkurat som det er satt opp en mur jeg ikke kommer over.. Har prøvd å runke han, men føler ikke det går så fint. Det er det eneste jeg har gjort! Han har lyst til at jeg skal ri han og suge han, men uansett hvor lyst jeg har, så begynner jeg å grine av tanken. Har tenkt for hver partner, at neste gang klarer jeg ikke. Men det skjer ikke. Og jeg er 100% trygg på han - hvorfor klarer jeg det ikke?

Noen som kan komme med tips? Hvordan skal jeg takle det, hvordan skal jeg gjøre det? Trenger desperat hjelp

Anonymous poster hash: 811b6...d13

[Sweet77]

Vanskelig å vite for en som bare leser dette og ikke kjenner deg

Sånne ting kan være helt naturlig, men veldig sterk sjenanse akkurat i fohold til å ta initiativ og være aktiv. Og at med tid, tålmodighet og forsøk der man har en fin forståelse sammen så kan man nærme seg litt og litt. Da må man samarbeide og bli trygge på hverandre ikke bare generelt, men gradvis også i denne situasjonen. En sånn trygghet er like viktig for han som for deg.

Mange har funnet god hjelp i å snakke med noen profesjonelle dersom det går lang tid før det løser seg. Slike hjelpere kan f.eks lære dere øvelser og metoder som pleier å fungere fint i slike situasjoner.

Men, det er ikke alltid at det er bare naturlig. I enkelte tilfeller så kan reaksjoner som det du beskriver skyldes opplevelser som man kanskje ikke husker en gang, men som kroppen og hjernen husker og som fremkaller reaksjoner.

Også dette kan en profesjonell hjelpe deg eller dere med.

Jeg ville for det første snakket med samboeren om jeg var deg, og vært helt åpen med ham. Det gjør ingen ting om du begynner å grine når du snakker om det, det viktigste er at han forstår og at han ikke tror det er hans skyld. På den måten så vil han kunne fokusere på å hjelpe deg fremfor å bekymre seg om at det kanskje er noe han gjør feil. Begynn på en slik åpen dialog, og sørg for å holde den åpen i tiden som kommer.

Dersom dette ikke fører til den en fremgang som du eller dere er fornøyd med, så syns jeg du eller dere skal ta den turen til en psykolog. Han eller hun vil kunne hjelpe dere videre med dette slik at du på den ene siden finner ut av det, og på den andre siden får løst opp i tingene etter hvert.

Håper svaret var til hjelp

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite for en som bare leser dette og ikke kjenner deg

Sånne ting kan være helt naturlig, men veldig sterk sjenanse akkurat i fohold til å ta initiativ og være aktiv. Og at med tid, tålmodighet og forsøk der man har en fin forståelse sammen så kan man nærme seg litt og litt. Da må man samarbeide og bli trygge på hverandre ikke bare generelt, men gradvis også i denne situasjonen. En sånn trygghet er like viktig for han som for deg.

Mange har funnet god hjelp i å snakke med noen profesjonelle dersom det går lang tid før det løser seg. Slike hjelpere kan f.eks lære dere øvelser og metoder som pleier å fungere fint i slike situasjoner.

Men, det er ikke alltid at det er bare naturlig. I enkelte tilfeller så kan reaksjoner som det du beskriver skyldes opplevelser som man kanskje ikke husker en gang, men som kroppen og hjernen husker og som fremkaller reaksjoner.

Også dette kan en profesjonell hjelpe deg eller dere med.

Jeg ville for det første snakket med samboeren om jeg var deg, og vært helt åpen med ham. Det gjør ingen ting om du begynner å grine når du snakker om det, det viktigste er at han forstår og at han ikke tror det er hans skyld. På den måten så vil han kunne fokusere på å hjelpe deg fremfor å bekymre seg om at det kanskje er noe han gjør feil. Begynn på en slik åpen dialog, og sørg for å holde den åpen i tiden som kommer.

Dersom dette ikke fører til den en fremgang som du eller dere er fornøyd med, så syns jeg du eller dere skal ta den turen til en psykolog. Han eller hun vil kunne hjelpe dere videre med dette slik at du på den ene siden finner ut av det, og på den andre siden får løst opp i tingene etter hvert.

Håper svaret var til hjelp

Tusen takk for fint svar Jeg har snakket med han og han har veldig forståelse, heldigvis. Men føler samtidig at han synes det er veldig dumt. Jeg skal notere meg tipsene dine, og setter veldig pris på at du tok deg til til å svare Det er noe jeg har opplevd tidligere også, som jeg husker, som jeg vet spiller en stor rolle. Der en gutt jeg hadde halvveis vært på gang med, har ødelagt mye i ettertid.

Anonymous poster hash: 811b6...d13