Hva studerer du? Ikke? Hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

FORDI JEG ER DEPRIMERT OG JEG HAR VÆRT DET SÅ LENGE JEG KAN HUSKE! fordi jeg har prøvd å fullføre videregående 4 ganger som privatist og 3 ganger på VGS. Jeg later som jeg ikke bryr meg, men sannheten er at jeg føler jeg hadde vært LYKKELIG om jeg hadde greid å fullføre VGS!

Hvorfor spør du? For å poengtere at du er vellykket, og ikke jeg? For å late som du er interessert i meg? For å unngå stillhet? Du husker nemlig ikke navnet mitt, men du spør meg hva jeg studerer - om jeg studerer. HVORFOR?


Jeg orker ikke å svare uærlig mer.
Jeg sier at jeg ikke får det til. Så ser jeg strengt på deg tilbake også reiser jeg meg og går. Det passet ikke å spørre meg, du var den 5. som spurte i dag og du satte kronen på grine-verket.

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[Limah]

Huff, klem til deg. Men hvor treffer du alle disse menneskene som spør deg om dette hele tiden?

[AnonymBruker]

Jeg jobber på et sykehjem.
Mange nye ansatte og vikarer hele tiden.
Har egentlig opplevd dette i alle jobbene jeg har vært i
Folk introduserer seg ikke en gang før de spør :

"Ja, hva studerer du da?"... ..............

"Nei, jeg studerer ikke."

"Hva skal du studere da? Hva gjør du da, bare jobber du?"

"Nei, jeg er for syk til å jobbe, jeg jobber bare en gang i måneden for å få råd til havregryn fordi jeg er for stolt og tiltaksløs til å gå på NAV. Jeg vil gjerne studere, men jeg greier ikke å fullføre VGS så jeg greier heller ikke se for meg hva jeg vil bli i fremtiden."
"Jeg bare jobber litt nå ja. Skal studere sykepleier neste år".

"Åja, jeg studerer medisin og det er kjempelett. Du burde prøve det!"

"Ja ok jeg skal prøve å studere medisin...."

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[Sissan1]

• Jeg spør fordi jeg er ung og utvider bekjentskapskretsen min - og jeg ønsker å vurdere om du er en av de jeg vil ha som min nye venn, og da er prioriteringer og retning viktig å vite.
• Jeg spør fordi jeg lurer på det. Og siden jeg selv studerer og jobber ved siden av, antar jeg at alle andre også gjør det. Ihvertfall de på min alder.
• Jeg spør fordi jeg enda er så ung at jeg ikke vet at ikke alle har det like lett som meg.
• Jeg spør uten å tenke på at det kan gjøre vondt for deg å bli spurt.
• Jeg spør fordi det er det alle gjør.

Og når du svarer ærlig vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir litt redd for deg, for å ha såret deg, for at du er annerledes enn meg. Men jeg lærer noe av det, og blir kanskje litt mer forsiktig med å spørre neste gang.

Når du lyver derimot - da lærer jeg ikke noe. Og ingen av oss føler oss vel bedre etterpå heller.

Mange gode tanker.

Endret 13. januar 2014 av Sissan1

[Gjest Linaria]

Jeg gikk i tre år og hverken jobbet eller gikk på vgs. Prøvde hvert år, men droppet alltid ut. Privatist, vanlig vgs, tilrettelagt i alle retninger. det gikk bare ikke. Jeg klarte til slutt endelig å fullføre som 22-åring. Nå går jeg på universitetet og endelig har jeg et godt svar på det spørsmålet: "Hva studerer du?"

Det var slitsomt. Noen ganger, når det ikke hadde mye å si, løy jeg om hva jeg gjorde. Andre ganger sa jeg at jeg var sen av ulike grunner. Jeg fikk spørsmål absolutt hele tida, og det var tøft. Vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg har i hvert fall lært å ikke dømme de som ikke greier å studere, men jeg synes det er synd om folk ikke får gjort det de drømmer om fordi vgs er tøft. For meg ble livet 1000 ganger lettere etter VGS. Det var det aller tøffeste å komme gjennom. Alt det sosiale og fokuset på tilstedeværelse uansett hva, var ingenting for meg.

[AnonymBruker]

Jeg spør hvor folk kommer fra, hva de studerer, hvor de jobber osv. for å bli kjent med vedkommende, for å ha noe å si, for å plassere vedkommende og for å finne ut om vi har noe til felles.

Jeg spør ikke for å sette folk i trange båser, for å være slem eller for å ydmyke folk. For meg er det naturlige ting man spør folk man ikke kjenner så godt. Jeg spør aldri "er du uføretrygda?" eller "er du syk"? Det er ting folk skal slippe å måtte fortelle eller lyve om, om de ikke vil fortelle.

Anonymous poster hash: b1292...de2

[AnonymBruker]

Jeg spør aldri folk om de studerer, for det er et personlig spørsmål. Kanskje ikke alle tenker over det, men det kan være LIKE bommert som å spørre om noen (som ikke er gravid) er gravid!

Jeg studerer ikke. Jeg møtte veggen på vgs, og var helt i bunnen. Fikk psykiske problemer som jeg jobber med den dag idag. Har vært i tiltak og gått ett år på voksenopplæring med tre fag, som ble til ett (som jeg fullførte, men mangler fortsatt tre fag). Fikk 6'er i norsk. Men fullførte ikke, det ble for tøft. Og da hadde jeg 3-4 mnd igjen, det gjør vondt å tenke på.

Føler meg mislykket.

Jeg er livredd for å møte på noen jeg kjenner på gata, fordi jeg er redd for at de skal spørre meg om hva jeg driver med nå, om jeg studerer. Det er det verste spørsmålet som finnes for meg, og enkelte andre. Jg har angst hver gang jeg er et stedjeg potensielt kan møte på bekjente eller gamle klassekamerater. De heldige, som har hatt det så lett i livet at de har hoppet gjennom vgs og inn på universitetet i Oslo. Som bare er glade, hele tiden. I allefall utad. Sukk. Skulle ønske det var meg.

Anonymous poster hash: 71589...0aa

[AnonymBruker]

Fint med respons på dette kjenner jeg. Noen motiverte meg nesten tlbake på skolebenken. Nesten.
Men jeg må jobbe litt mer med psyken fordi jeg vet ikke om jeg tåler å møte enda en vegg og skuffelsene av å ikke greie det så mange andre greier.

TIps til dere andre:
Om dere absolutt må spørre om det:
"hva studerer du?"

Jeg smiler jo og svarer så godt jeg kan. Men når 1000 stykker spør på et halvt år kommer setningen bare på repeat de gangene jeg føler meg mislykket... Og alle menneskene står over meg og maser... "studerer du?", "studerer du?", "studerer du?", "studerer du?", "studerer du?", "studerer du?" "du burde studere, det er såå gøy"......

Jeg føler meg skikkelig mislykket.

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[elentari]

Huff, jeg liker heller ikke når folk spør meg.. "jo, altså... har fullført vg1 naturbruk, droppet ut av elektro, TIP to ganger og klarte ikke nettstudie for service og samferdsel. Ehe..."

Alle vennene mine har fullført universitetsutdanning eller holder på, og her sitter jeg og ikke klarer å komme meg gjennom vgs engang..

[AnonymBruker]

Huff, jeg liker heller ikke når folk spør meg.. "jo, altså... har fullført vg1 naturbruk, droppet ut av elektro, TIP to ganger og klarte ikke nettstudie for service og samferdsel. Ehe..."

Alle vennene mine har fullført universitetsutdanning eller holder på, og her sitter jeg og ikke klarer å komme meg gjennom vgs engang..

Kanskje vi skal lage vår egen lille mislykka syklubb?

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[pantora]

Samme her. Det vil si, jeg blir spurt om jeg studerer. Nei. "Åja, jobber du?" Nei, det gjør jeg heller ikke. Og siden det er mer sosialt akseptabelt å være lat enn å være psykisk syk, svarer jeg "ingenting" når de spør "Hva gjør du da?", i stede for å fortelle at hverdagen min består av behandling og å overleve, og sånn har det vært i mange år.

[AnonymBruker]

Folk spør for å være høflige, ved å ta fatt i et sannsynlig minste felles multiplum. Man viser den andre interesse ved å spørre om hva man studerer/jobber med, hvor man kommer fra/bor, om man har barn og hvor mange.

Feks er Finn Bjelkes innledningsspørsmål til alle som ringer inn til Popquiz på NRK1 hva de jobber med - altså må alle innringere fortelle nettopp det til hele landet før de kan ta fatt på quiz-spørsmålene.

For oss som ikke har barn kan spørsmål om det virke like invaderende, særlig for dem som har dette som et sårt og vanskelig felt i livet.

Likevel er det nok ganske illusorisk å tro at man skal kunne oppdra flertallet i samfunnet til å slutte med slike spørsmål. Ganske enkelt fordi det som er et fryktet tredjegradsforhør for ulike mindretall er en uproblematisk sosial icebreaker for det store flertallet.

Anonymous poster hash: ed4e3...1db

[AnonymBruker]

Samme her. Det vil si, jeg blir spurt om jeg studerer. Nei. "Åja, jobber du?" Nei, det gjør jeg heller ikke. Og siden det er mer sosialt akseptabelt å være lat enn å være psykisk syk, svarer jeg "ingenting" når de spør "Hva gjør du da?", i stede for å fortelle at hverdagen min består av behandling og å overleve, og sånn har det vært i mange år.

Er det ikke bare å svare at du er syk? Du trenger jo ikke legge ut om hvaslags sykdom. Man spør om jobb/studier fordi det er lettvinte spørsmål. Svarer noen at de ikke studerer/jobber pga sykdom, så godtar jeg det uten å spørre videre, så får de heller utbrodere om de ønsker. Svarer de at de ikke gjør noe fordi de ikke gidder, så skal de ha særdeles mange andre gode kvaliteter for at jeg skal gidde å bruke tid på dem.

Anonymous poster hash: 1d614...df4

[pantora]

Er det ikke bare å svare at du er syk? Du trenger jo ikke legge ut om hvaslags sykdom. Man spør om jobb/studier fordi det er lettvinte spørsmål. Svarer noen at de ikke studerer/jobber pga sykdom, så godtar jeg det uten å spørre videre, så får de heller utbrodere om de ønsker. Svarer de at de ikke gjør noe fordi de ikke gidder, så skal de ha særdeles mange andre gode kvaliteter for at jeg skal gidde å bruke tid på dem.

Anonymous poster hash: 1d614...df4

Selv om du ikke spør videre, er det mange andre som gjør det. Og jeg svarer aldri at jeg ikke gjør noe fordi jeg "ikke gidder".

[LionQueen]

Det er trist å høre at du sitter sånn fast. Kan jeg spørre hvorfor du tror du ikke greier det (jeg vet du er deprimert, men er det rutinen din o.l. som gjør det vanskelig?)? Og hva tror du ville gjort det mulig for deg å fullføre?

Endret 13. januar 2014 av LionQueen

[AnonymBruker]

Du føler det jo langt verre selv enn ha andre tenker om deg. Det er et eksempel på et spørsmål som ikke er ladet med vonde holdninger, men blir mottatt slik fra vedkommende. Da er det grenser for hvor irritert man kan bli på folk.

Man kan heller ikke forvente så mye mer når man konsekvent lyver. Har du forsøkt å være ærlig? Trenger jo ikke brette ut alt, men si at du slet med diverse på VGS og har ikke fått studiekompetansen, men du ville likt å studere. Kun et fåtall ville ikke 'akseptert' et slikt svar, og de er ikke verdt å samle på uansett.

Min nye romvenninne spurte meg mange ting da jeg flyttet inn for et par dager siden - har du ekstrajobb, har du kjæreste, hvorfor ble det slutt med kjæresten osv. - jeg svarte ærlig på alt, om det så ikke var de beste sidene av meg selv jeg la på bordet. Men det er helt greit.

Anonymous poster hash: b2672...181

[AnonymBruker]

Det er trist å høre at du sitter sånn fast. Kan jeg spørre hvorfor du tror du ikke greier det (jeg vet du er deprimert, men er det rutinen din o.l. som gjør det vanskelig?)? Og hva tror du ville gjort det mulig for deg å fullføre?

Det er mange faktorer. Depresjon som i tiltaksløshet, håpløst, umotivert, ser ikke fremover eller har ambisjoner eller drømmer. Bebreider meg selv og har angst som i at jeg ikke tør å møte på prøver og noen ganger til undervisning gjør at jeg til slutt hopper ut. Kan lese i flere uker og være klar, men så avbryter jeg like før. Ytre faktorer som: økonomi, omgangskrets og akkurat nå: vinter - kulde - mørketid.

Jeg føler meg igrunn bare som en forvokst drittunge, en byrde, i veien, negativ energi, unødvendig, har ingen ting å bidra med på jorden (enda). Et surt blikk kan være nok til å ødelegge dagen min, selv om jeg vet at personen kanskje egentlig ikke mente å være så sint (det motsatte kan redde dagen). Jeg føler meg mye fjern og dopet (selv om jeg ikke tar noe). Jeg føler meg ikke til stede og er på "pause" selv om jeg jobber. Jeg er utenfor meg selv og jeg lurer på om det er fordi jeg mistrives inni meg selv.

Du føler det jo langt verre selv enn ha andre tenker om deg. Det er et eksempel på et spørsmål som ikke er ladet med vonde holdninger, men blir mottatt slik fra vedkommende. Da er det grenser for hvor irritert man kan bli på folk.

Man kan heller ikke forvente så mye mer når man konsekvent lyver. Har du forsøkt å være ærlig? Trenger jo ikke brette ut alt, men si at du slet med diverse på VGS og har ikke fått studiekompetansen, men du ville likt å studere. Kun et fåtall ville ikke 'akseptert' et slikt svar, og de er ikke verdt å samle på uansett.

Min nye romvenninne spurte meg mange ting da jeg flyttet inn for et par dager siden - har du ekstrajobb, har du kjæreste, hvorfor ble det slutt med kjæresten osv. - jeg svarte ærlig på alt, om det så ikke var de beste sidene av meg selv jeg la på bordet. Men det er helt greit.

Anonymous poster hash: b2672...181

Jeg svarer for det meste ærlig faktisk og jeg har aldri blitt irritert der og da. Selvfølgelig ikke. Men folk (nå prater jeg om en liten andel av spørrerne, de som aldri i verden leser her inne->) spør ikke nødvendigvis fordi de ønsker å stifte bekjentskap. Poenget mitt er at folk spør uten at de merker det. Hver eneste gang jeg har vært på jobben har det vært 2-3 nye der og de spør uten å spørre om navnet mitt eller f.eks hvor lenge jeg har jobbet der. Jeg føler at det blir (langt i fra, men) nesten som å spørre noen "går det bra med deg?" også ikke ha tid til å høre på svaret. De er ikke til stede når spørsmålet blir stilt og når svaret kommer aner de ikke hvordan de skal respondere. Ofte kan de virke mer opptatt av at jeg skal stille spørsmålet tilbake, så de kan skryte av at de tar et avansert studie. Det er kollegaer som jeg, og ofte de selv, vet at ikke ser igjen og på en sånn jobb er det FAKTISK ingen vits å bruke energien sin på å bli kjent med 3-4 nye kollegaer i lunsjen hver gang. Jeg virker utadvent og selvsikker (men får helt angst etterpå) utenpå, og har sjeldent følelsen av å lage "klein stemning", men jeg har ALDRI fått noe ut av kollegaforhold på sykehjem i byen. Det er bare en mellomstasjon før studentene drar videre! De voksne som har vært der i 40 år kan jeg forstå at interesserer seg! Men som sagt, jeg viser aldri at jeg blir irritert eller lei meg. Jeg svarer også så ærlig det er mulig og prøver gjerne å få samtalen over på noe annet. Det er mer når man sitter alene en dag at sånne tanker kommer. For eksempel om kvelden når man vil sove og klandrer seg selv for at man ikke gjør noe fornuftig og at man er mislykka osv.

Jeg skjønner at det er godt ment og sånt. Men jeg ønsket bare å skrive med noen om det nå. Å se at andre er i samme situasjon og kanskje gi andre en tankevekker. Latskap kan være et annet ord for depresjon om du vil. De færreste VIL være late (tror jeg, eller liker jeg å tro?). Mange tenker på de som dropper ut av VGS som late, rebelske eller umodne. Selvfølgelig har de fleste forstått at halvparten faktisk oppriktig talt slter med noe, at det er synd på dem, MEN at de jo bare burde gå til psykolog og få fikset det. Så enkelt er det virkelig ikke alltid.

Jeg kunne gjort mye et år i forkant av å prøve på nytt - dersom jeg VISSTE at jeg ville greie å fullføre. Og tro meg: jeg vil fullføre, men så sier det bang og alt raser i hodet mitt.

Å sette av årevis på dette uten å få det til føles så dumt. Og utakknemlig. Fordi jeg har fått mulighetene så mange ganger. All den tid jeg har lagt ned på lesing og å presse meg selv igjennom starten. Jeg har sittet å grått mens jeg har lest og jeg har sittet på prøver mens tårene rant. Jeg har tatt utallige medisiner for å prøve å få konsentrert meg, roet meg, for å få søvn eller for å ikke gråte alt for mye, men det har enten vært 0 virkning, dårlig virkning eller for mye bivirkning. Støtten ved siden av har vært så som så. Jeg gir som sagt ikke opp helt enda. Jeg tror det fins en psykolog eller noe hjelp der ute. Og jeg er klar over at jeg må ville det selv. Men jeg har ikke fått det til enda.

Jeg har ikke gått på NAV heller. Jeg har spart opp penger hver sommer i forkant av forsøkene mine og i det jeg gir opp har jeg gått på en økonomisk smell samtidig.

Så har jeg startet på nytt....... Jeg tør ikke gå tilbake til jobben.... "Hvor har du vært?"

"Har vært syk"

"Å, er det alvorlig? Så bra at du er frisk igjen"

- Å ha ferie, fokusert skole, vært sliten, osv er oppbrukt. Jeg skulle ønske jeg var usynlig noen ganger. Men det er kanskje litt vanskelig å være usynlig på et sykehjem. Nå prøver jeg. Jeg svarer ikke på meldingene de sender meg. Jeg er usynlig, jeg fins ikke lenger, mobilen min er ødelagt, jeg har forduftet!

ts

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[Gjest pluviophile]

Oi. Jeg er ikke typen til å klemme - verken irl eller virtuelt, men her er det på sin plass.

Velkommen i klubben, sier jeg bare!

Som bipolar har jeg så mange avbrutte studieforløp bak meg at jeg ikke engang gidder å liste dem opp. Evnene har jeg, men når det er mørkt så er det så inni gamper*va nattsvart at jeg ikke kommer meg opp av sengen på ukevis.

Så nå sitter jeg her da, med en grei jobb og en inntekt jeg kan leve av, men uten utdannelse. Jeg føler ikke for å konkurrere med mine jevnaldrende som nå har digre hus og fete lønnsslipper, men jeg føler meg utrolig låst fordi jeg ikke har papirer.

Min løsning blir å jobbe meg sakte, men sikkert oppover. Ett kurs av gangen ved siden av jobb, innen emner som er relevante for jobben. Håpet er at for hvert fullført kurs øker mestringsfølelsen litt, slik at jeg til slutt får muligheten til å skaffe meg en jobb jeg virkelig elsker. Håpet er alltid like lysegrønt.

Edit; Jeg har heller ikke fullført VGS, men manglet kun ett fag. Tok nesten komplett studiekompetanse på Folkeuniversitetet før jeg kræsjet igjen. Kom inn på høyskole, fullførte to emner, kræsjet. Ny skole to år senere, nytt kræsj. Osv, osv...

Endret 13. januar 2014 av pluviophile

[AnonymBruker]

Oi. Jeg er ikke typen til å klemme - verken irl eller virtuelt, men her er det på sin plass.

Velkommen i klubben, sier jeg bare!

Som bipolar har jeg så mange avbrutte studieforløp bak meg at jeg ikke engang gidder å liste dem opp. Evnene har jeg, men når det er mørkt så er det så inni gamper*va nattsvart at jeg ikke kommer meg opp av sengen på ukevis.

Så nå sitter jeg her da, med en grei jobb og en inntekt jeg kan leve av, men uten utdannelse. Jeg føler ikke for å konkurrere med mine jevnaldrende som nå har digre hus og fete lønnsslipper, men jeg føler meg utrolig låst fordi jeg ikke har papirer.

Min løsning blir å jobbe meg sakte, men sikkert oppover. Ett kurs av gangen ved siden av jobb, innen emner som er relevante for jobben. Håpet er at for hvert fullført kurs øker mestringsfølelsen litt, slik at jeg til slutt får muligheten til å skaffe meg en jobb jeg virkelig elsker. Håpet er alltid like lysegrønt.

Takk skal du ha, jeg er heller ikke klemmetype - men den klemmen var faktisk ganske god!

Det kan høres ut som du har hodet over vannet i dag, drukner litt i morgen, men siden du har gjort det så mange ganger før, så vet du at du får puste igjen snart?

Det er sikkert lurt å ikke ha for mange krav og forventninger, jobbe sakte, målrettet og ta det litt som det kommer. Det beste hadde vært å ikke føle, eller skape, press i det hele tatt. Være komfertabel i nuet.

Siden vi begge holder ut er jo tydeligvis håpet der et sted, lysegrønt eller rødt.

Det er der så lenge jeg orker å være her hvertfall!

Jeg skulle gjerne funnet meg en jobb jeg likte så godt at utdanning og skole forsvant helt fra mine tanker.

ts

Anonymous poster hash: 38ed8...a39

[AnonymBruker]

Selv om du ikke spør videre, er det mange andre som gjør det. Og jeg svarer aldri at jeg ikke gjør noe fordi jeg "ikke gidder".

Da bør du kanskje, både for din egen skyld og for å oppdra raringene som vil grave i andre folks sykdom, lære deg et kjapt og enkelt standardsvar.

- Jeg er dessverre syk.

- Å, hvordan syk da?

- Det er privat, og det synes jeg ikke man skal spørre folk om hvis man ikke kjenner dem godt.

Hvis man lærer seg et standardsvar som man ikke trenger å bruke tankekapasitet eller følelser på, så blir alt mye lettere.

For øvrig merkelige folk du omgås - jeg har vært gjennom en alvorlig sykdom, og det hender jeg nevner det ifbm studiet mitt - og alle som da har spurt noe videre har uten unntak sagt "kan jeg spørre om..?", eller lignende, og da er det lett å svare nei om man ikke vil diskutere det akkurat da (og dette er selv om jeg selv har tatt opp temaet).

Anonymous poster hash: 1d614...df4