Jeg er gal

[AnonymBruker]

Jeg er gal.. Som overskriften sier. Følelsesmessig ustabil, humøret står og vingler på en snor, og det skal ingenting til før det skifter, jeg er aggressiv og frustrert, for så i det neste øyeblikket være mitt snille, gode jeg.

Og jeg ser alt sammen selv, klarer å gå såpass inn i meg selv at jeg vet alt det der. Men hva gjør jeg med det? Har ikke mulighet til å dra til psykolog, det passer ikke. Og så tror jeg ikke på psykologi etter å ha kjent en som gikk til psykolog siden han var 15, i 10 år uten resultater.

Men har ikke tid. Tror liksom at det skal ordne seg, bare jeg slutter å stresse.. Det er da jeg blir verst, når jeg er stressa. Og uten nattesøvn, og med en lett depresjon blir jeg lett stressa. Jg kan ikke få beroligende heller kunne kanskje tatt allergitabletter, de blir jeg trøtt av, men da hadde jeg vel sovnet overalt.

Vet ikke helt hva jeg ville med innlegget, strekke ut en hånd kanskje, føler meg litt ensom og misforstått.

Anonymous poster hash: 02e62...7d8

[Gjest Bringebær55]

Hvis dette er hverdagen din, så må du jo bare ta deg tid til å søke og ta imot hjelp hvis du vil ha bedre livskvalitet. Selv om du vet om en som ikke hadde utbytte av psykologihjelp betyr ikke det at det ikke vil hjelpe deg. Ta en prat med fastlegen din.

[AnonymBruker]

Jo, det var det og, det eneste de vil tilby er psykiatrisk sykepleier. Har vært der for et par år siden, var ikke noe for meg. Satt og snakket om sommerferien og været... Og punger ikke ut av egen lomme for psykolog.

Jeg får vel bare være gal. Så går det kanskje over når jeg er så sliten at jeg bare sitter og glaner.

Anonymous poster hash: 02e62...7d8

[MsMax]

Jeg er også gal om det er noen trøst. Emosjonellt ustabil, sinneproblemer, tunge depresjoner 90% av tiden, klarer ikke å jobbe eller ha ett forhold, noen ganger kommer jeg meg ikke ut av sengen engang.

Har gått til psykolog i 5 år, null forandring. Går også på medisiner som ikke hjelper i det hele tatt.

Med min diagnose så har jeg måttet innfinne meg i at jeg aldri blir bra, at jeg kaaanskje kan bli litt mer stabil ved hjelp av medisiner og ukentlige samtaler med psykolog.

Hele situasjonen føles håpløs. Hvordan skal jeg kunne ha det slik resten av livet?!
Jeg kommer nok aldri til å ta selvmord, og det irriterer meg for hadde vært fint å bare slippe.

Er kanskje ikke noe hjelp i dette innlegget for deg, men du er ikke alene ihvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg er også gal om det er noen trøst. Emosjonellt ustabil, sinneproblemer, tunge depresjoner 90% av tiden, klarer ikke å jobbe eller ha ett forhold, noen ganger kommer jeg meg ikke ut av sengen engang.

Har gått til psykolog i 5 år, null forandring. Går også på medisiner som ikke hjelper i det hele tatt.

Med min diagnose så har jeg måttet innfinne meg i at jeg aldri blir bra, at jeg kaaanskje kan bli litt mer stabil ved hjelp av medisiner og ukentlige samtaler med psykolog.

Hele situasjonen føles håpløs. Hvordan skal jeg kunne ha det slik resten av livet?!

Jeg kommer nok aldri til å ta selvmord, og det irriterer meg for hadde vært fint å bare slippe.

Er kanskje ikke noe hjelp i dette innlegget for deg, men du er ikke alene ihvertfall.

Jeg har et forhold, dårlig, men det er der.. Men han har også problemer, så ikke mye trøst å hente.

Håper du blir bedre da, at vi begge blir det. Nei, er ikke der at jeg tar selvmord jeg heller, jeg har jo gleder, selvom ting er vanskelig. Har tenkt på bipolar lidelse noen ganger, men nei. Orker ikke å tenke på sånt.

Har ingen utdanning, kun halvveis fullført vgs, pga problemer. Det er nok litt av grunnen til stresset og sånn, fordi jeg ikke har fått til noe i livet, jaja..

Anonymous poster hash: 02e62...7d8

[MsMax]

Jeg har et forhold, dårlig, men det er der.. Men han har også problemer, så ikke mye trøst å hente.

Håper du blir bedre da, at vi begge blir det. Nei, er ikke der at jeg tar selvmord jeg heller, jeg har jo gleder, selvom ting er vanskelig. Har tenkt på bipolar lidelse noen ganger, men nei. Orker ikke å tenke på sånt.

Har ingen utdanning, kun halvveis fullført vgs, pga problemer. Det er nok litt av grunnen til stresset og sånn, fordi jeg ikke har fått til noe i livet, jaja..

Anonymous poster hash: 02e62...7d8

Jeg har da også hatt forhold, flere langvarige faktisk, men pga mine problemer så varer de aldri.

Har heller ingen utdannelse pga jeg skadet meg midt i studiet, og siden det var fysisk jobb så måtte jeg slutte.

Jeg synes du skal søke hjelp da, om så bare for å få en diagnose (det kan hjelpe å vite hva det er), og evt medisiner om du er villig til den slags.

Det man må vite med psykiske lidelser da er jo at det tar tid, MASSE tid å bli bedre.

Får ofte høre at det er jo bare å tenke positivt, eller at jeg bare må skjerpe meg fordi jeg er lat osv. Men alle som vet hvordan det er vet at det ikke er så enkelt.

[Gjest Bringebær55]

Det finnes vel annet man kan gjøre, må jo ikke gå til psykolog. Finnes jo folk som driver med coaching som kanskje kan hjelpe med andre verktøy til hvordan takle forskjellige ting og snu på situasjoner slik at ting kanskje ser annerledes ut. Psykiatrien har ikke alltid alle svarene.

[Gjest Gjest_Erica]

Hvis du strever mye med stress og indre uro, kan kanskje mindfullnes være noe, eller en annen autogen trening. Det er mulig å kjøpe CD-er med avslapningsprogram innlest.

[småprippen]

Godt at noen innrømmer at de er litt gale!Om bipolar lidelse kan være årsaken til hvordan du føler deg, så er det forskjellige grader/ variasjoner av denne tilstanden/ sykdommen. Jeg er ingen ekspert, men du er jo inne på det selv.Men det er jo selvsagt og helt naturlig opp og ned i humøret er vi vel alle i løpet av et døgn. Jeg har visst et snev av Bipolar2 har jeg fått høre av ekspert en gang men vil ikke ha medisiner av typen antidepp eller noe beroligende, for jeg vil heller være litt gal enn et " kjemisk lobotomert apemenneske". Slik følte jeg meg nemlig etter at jeg frivillig utsatte meg for et ekspriment med min psyke for noen år siden. Kuttet ut psykoterapi (Som jeg følte bare var å kverne ut en historie å fortelle psykolog så den timen gikk og så bestille ny time for ny ladning med ny drittpakke igjen. JA,det høres vel helt forfedelig ut, men jeg hadde vel ikke helt dagen da som det heter og når jeg kunne gå ut igjen fra disse timene var jeg lettet og lurte på hva slags vås jeg nå hadde liret av meg igjen. Kjempegivende? NOT!

Det går faktisk an å føle seg oppløftet og full av pågangsmot og happiness etter en fin samtale med et vilt fremmed menneske som ikke er profesjonell i forhold til psykiske lidelser også. Jeg var mange ganger full av spørsmål og tanker etter mine sessions med de profesjonelle ivertfall. Finnes jo også kjempemange bøker som eks. LYKKEPILLEN som omhandler antideppressive midler. LYKKETYVENE som omhandler hvordan overkomme depresjon og URO som alle er skrevet av kjempedyktige terapeuter. Kanskje man får mer ut av å lese en bok?

Det jeg har veldig troen på er: Nok og bra søvn. Nok og bra mat. Oppsøke positive mennesker og drive med noe lystbetont. En type trening du liker? Nok og bra sex.( ehm, det tror jeg noen eksperter har sagt ivertfall.) Besøke noen som er ensomme. Frivillighetssentralen f.eks?

Avslappning og meditasjon. Finnes mye om det på Youtube eller cd

.Dette er bare noe av det jeg selv driver med nå for å holde meg selv i ørene. Men det finnes sikkert tusenvis av andre ting også.

Mye man kan gjøre for å komme i balanse uten kjemisk stimulans, men selvsagt er det noen som bare burde ta pilla si. Helt klart. Livet er stort sett balansekunst på høyt nivå. Og da mener jeg ikke å bruke stylter eller balansere på fjellhyller...

Aah, nå ser jeg bare frem til min lille ettermiddagshvil.Gjesp! ( Er så trøtt av meg selv noen ganger)

[AnonymBruker]

Går du på p-piller? I så fall kan du kanskje forsøke å bytte?

Anonymous poster hash: 90dff...44a