Jeg er mer glad i barn nr.2

[AnonymBruker]

Ja, jeg må jo være Norges verste mor?!

Saken er slik: mannen min og jeg har et fantastisk forhold, vi har fått to barn sammen og bor i drømmehuset som sto ferdig bygd i sommer. Eldste jenta er nå 15 år, lillesøster er 13. Siden største ble storesøster har hun vært utrolig sjalu og oppført seg til tider ondskapsfult mot lillesøster. Da minste var baby slo og bet hun henne og etter kort tid fant vi ut at de to måtte holdes langt unna hverandre. Leste uttallige bøker og fikk hjelp av helsestasjon til å takle storesøsters sjalusi, men det ble aldri bedre. Det har virket som hun til tider hater søstern sin. Oppgjennom alle årene har eldste vært slem mot oss og søster og de siste 3 månedene har vært så ille at jeg merker at min kjærlighet for henne stadig blir mindre. Hun er rotete, sur, lat, dårlig på skolen og i tillegg urenslig. Hun dusjer sjeldent, har snart sammenvokste øyenbryn og går kun i svarte klær. Har prøvd å kjøpe dyre, fine klær til henne men hun bryr seg ikke. En gang fant jeg den nye Acne-genseren hennes klippet opp under senga hennes. Hun hører bare på bråkete brølemusikk og om jeg ber henne skru av så skriker hun "hore" til meg. Hun kaster ting etter oss og er frekk hele tiden. Sier vi lager vond mat, at hun hater oss og at hun kunne ønske vi forsvant. Jeg klarer ikke å relatere meg til henne! Lillesøster og jeg er mer like, vi elsker å shoppe, dra på kino sammen og holde på med små, felles prosjekter som å strikke Skappelgenser, sy gardiner o.l. Minstejenta er bare snill, sier hun elsker oss og prøver å få kontakt med søsteren sin selv om hun aldri får respons.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen andre har det som meg? Noen der ute som rett og slett elsker et barn mer enn det andre?

Anonymous poster hash: 32654...599

[AnonymBruker]

For det første , la storesøster få gå i de klærne og høre på den musikken hu vil.

For det andre, hun merker nok at du og lillesøster har mer til felles og at du liker henne best. Jeg har vært og er i posisjonen til den eldste dattern til og man merker det veldig godt selv om du kanskje ikke mener å gjøre forskjell .

For å gjøre det bedre så kanskje du kan ta del i din eldste datters interesser. Ta henne med på konsert hun vil se, og dra på shoppingturer til steder som selger sånne klær som hun liker å gå med(Bodymap i Oslo f.eks). Eller kjøp en cd/dvd/ t-skjorte med favorittbandet hennes helt ut av det blå. Kanskje dere finner noe dere har til felles allikevel.. hva slags musikk hørte du når du var yngre? Kanskje det er noen band dere begge liker. Selv om du liker best å gjøre de tingene som lillesøster også liker så ikke la det alltid styre hva dere skal gjøre sammen, en dag kan dere strikke skappelgensere og en annen gang kan dere trykke t-skjorter med bandlogoer.

Ha dager hvor det er bare dere to sammen. Snakk med henne på en voksen måte og prøv å la henne få oppmerksomheten selv om du ikke interesserer deg en døyt for det hun gjør. Ikke kjøp klær til henne men la heller henne bestemme hva hun skal kjøpe når dere er på shoppingtur.

Hun er midt i den alderen hvor det er ganske vanlig å opponere mot foreldrene sine, men ikke la henne kalle deg hore eller si at maten smaker dritt. Sett deg ned med henne og si at du blir lei deg når hun kaller deg hore. Si at hvis hun syns maten smaker dritt så kan hun få lov til å lage mat en gang i uka hvis hun vil, hvis ikke kan hun la være å spise middag med dere hvis det skal være sånn at hu MÅ si den smaker dritt ( men la henne sitte ved bordet og delta i samtalen på lik linje.. spør om noe hun interesserer seg for )

Det at hun ikke dusjer og har dårlig hygiene bør du også gjøre noe med. Si det til henne når det er bare dere to..si at selv om hun kanskje ikke lukter det selv så gjør andre det. Si det på en vennlig måte! Kjøp deodorant til henne og spør om hun har lyst på en parfyme neste gang dere er i byen sammen. Ikke snakk om lillesøstern hennes når hun er der, ikke skryt av henne eller nevn henne i det hele tatt! Vis interesse bare for storesøster når dere to er sammen.

De sammenvokste bryna skal du heller ikke gjøre noe med, men du kan jo gi henne en slags hygienepakke med deodorant, bra shampo, hårfarge(om hun vil ha det) og en pinsett


Storebroren min er favoritten til begge foreldrene mine og jeg har slitt med det siden jeg var ti år. Jeg har hatt det så utrolig vondt og for et par år siden så sa jeg hvordan jeg følte det. Og da ble det bekreftet. Etter det skjønte de hvor vondt jeg har hatt det og begge to ble mye flinkere til å ta del i mitt liv.

Anonymous poster hash: 512c7...23b

[mie23]

Herregud hvor gammel er jenta? oppfører seg som en drittunge, unnskyld ordbruken.

[AnonymBruker]

Herregud hvor gammel er jenta? oppfører seg som en drittunge, unnskyld ordbruken.

Wow. Hva tror du er grunnen til det?

Anonymous poster hash: 375bc...926

[Gjest Inferno]

Ikke så rart når ungen oppfører seg slik.

[mie23]

Wow. Hva tror du er grunnen til det?

Anonymous poster hash: 375bc...926

Ikke at moren er mer glad i den andre datteren hvert fall.

[Gjest åffårno]

Jeg skjønner godt at du lar deg påvirke negativt av dårlig oppførsel - men du kan ikke oppriktig mene at du liker den ene datteren bedre fordi hun går med skappelgenser og hører på snill listepop mens den andre foretrekker tungrock og sorte klær?

Altså, jeg skjønner oppførselen hennes er kritikkverdig og trenger å gjøres noe med, men du gir meg litt følelsen av at du liker at den andre dattera di er en kopi av deg selv, litt som en "mini prinsessedukke" du kan dra på shopping med og dolle opp.

Det er jo åpenbart endel ting som skurrer i oppførselen hennes, og hun kunne hatt fint av å snakke med noen om det - men jeg ser ikke helt hva platesamlinga hennes har med det å gjøre.

Barn er ikke en kopi av en selv, de har en selvstendig personlighet - og jeg tror noe av problemet her, i tillegg til datterens dårlige oppførsel, er dine urealistiske forventninger til hva du mener et barn skal oppfylle av dine behov(altså at du skal forstå ett og alt av personligheten og aller helst skal den likne på din).

"Mørke klær, bråkemusikk og napper ikke øyenbrynene"............hallo - du høres jo ut som en totalt geriatrisk observasjon uten innsikt i utbredt populærkultur. Sånn for å sette litt lys på hva jeg tipper dattera di tenker om deg

Endret 6. januar 2014 av åffårno

[AnonymBruker]

Jeg tror ts har lagt ut en trolletråd.

Anonymous poster hash: ac7a2...ec8

[nickless]

Dessverre er ikke det du beskriver verken sjelden eller uvanlig. I en søskenflokk er det ofte slik at en er mer lik mor-far , og kjemien og kontakten vil ofte bli tettere mellom de to. Det er selvsagt sårt for forelder og det barnet som opplever å føle seg tilsidesatt , og jeg tror det er viktig å gjøre sitt beste som forelder når en opplever en slik situasjon å ikke tillate seg å bruke betydelig mer tid på det barnet en har best kontakt med , ikke mer støtte , penger o.l ( Når barna er blitt så store som ts sine blir jo det med tid annerledes , da ene barnet tydelig ønsker mer kontakt) Forklar eldste barnet ditt att dere to er ulike , men att du er veldig glad i henne og alltid vil være der for henne! Ikke bry deg om klær , musikk og de tingene som ikke er viktig , men prøv å se henne for den ho er og det ho er opptatt av. Hva er hennes inntresser? Hva er viktig for henne? Hvem er hun glad i å omgås , hvorfor? Hvilke utfordringer har hun? Bli kjent med henne for den hun er , innse at det vil ta tid , og snakk med lillesøster om det samme , at storesøster er ulik henne , og kanskje vil de som voksne utvikle seg mer i samme retning,kanskje ikke. Vi er som vi er,meg gode og mindre gode sider,så får vi respektere hverandre så godt vi kan! ps: Neste gang du vil handle til din eldste , kjøp svart Gaver skal vise at vi har tenkt på mottaker,ikke oss selv!

[AnonymBruker]

Det kan jo hende hun stritter mer og mer i mot fordi hun føler at du prøver å forandre henne og ikke er glad i henne for den hun er. La henne handle klær selv, og skryt av henne. Jobb med deg selv, ellers vil dere aldri få dette på rett kjøl. Siden du skriver her, er du vel oppriktig glad i henne og er bekymret for forholdet? Ta eventuelt kontakt med en rådgiver hvis du sliter med egne følelser.

Anonymous poster hash: a739a...206

[Gjest FuturePrimitive]

Ja, jeg må jo være Norges verste mor?!

Saken er slik: mannen min og jeg har et fantastisk forhold, vi har fått to barn sammen og bor i drømmehuset som sto ferdig bygd i sommer. Eldste jenta er nå 15 år, lillesøster er 13. Siden største ble storesøster har hun vært utrolig sjalu og oppført seg til tider ondskapsfult mot lillesøster. Da minste var baby slo og bet hun henne og etter kort tid fant vi ut at de to måtte holdes langt unna hverandre. Leste uttallige bøker og fikk hjelp av helsestasjon til å takle storesøsters sjalusi, men det ble aldri bedre. Det har virket som hun til tider hater søstern sin. Oppgjennom alle årene har eldste vært slem mot oss og søster og de siste 3 månedene har vært så ille at jeg merker at min kjærlighet for henne stadig blir mindre. Hun er rotete, sur, lat, dårlig på skolen og i tillegg urenslig. Hun dusjer sjeldent, har snart sammenvokste øyenbryn og går kun i svarte klær. Har prøvd å kjøpe dyre, fine klær til henne men hun bryr seg ikke. En gang fant jeg den nye Acne-genseren hennes klippet opp under senga hennes. Hun hører bare på bråkete brølemusikk og om jeg ber henne skru av så skriker hun "hore" til meg. Hun kaster ting etter oss og er frekk hele tiden. Sier vi lager vond mat, at hun hater oss og at hun kunne ønske vi forsvant. Jeg klarer ikke å relatere meg til henne! Lillesøster og jeg er mer like, vi elsker å shoppe, dra på kino sammen og holde på med små, felles prosjekter som å strikke Skappelgenser, sy gardiner o.l. Minstejenta er bare snill, sier hun elsker oss og prøver å få kontakt med søsteren sin selv om hun aldri får respons.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen andre har det som meg? Noen der ute som rett og slett elsker et barn mer enn det andre?

Anonymous poster hash: 32654...599

Tja. Hva skal man si? Jeg synes du er en dårlig mor, basert på det du skriver her.

Du foretrekker din yngre datter fordi hun er mer lik deg. Det vitner om at du er utolerant. Det eneste du oppnår med oppførselen din er å indignere eldstedatteren din mer og mer. Du forstår ikke at hun er i opprør til deg/dere? Du, med dine moteplagg, shoppingvaner og (for henne) kjedelige A4-kommers liv.

Er det ikke din PLIKT egentlig, som forelder, å engasjere deg i din datters interesser (et minimum av engasjement i hvert fall), akseptere hennes væremåte og være tolerant ovenfor at hun er som hun er?

At hun ikke dusjer, og lar øyebryna gro sammen er jo ikke "henne", men et resultat av at hun ikke føler seg sett. Hun skjønner jo at du misliker/hater den HUN er, og nå gjør hun enda mer for å irritere deg. Du oppnår bare det stikk motsatte av hva du vil ved å kjøpe "acne"-skjerf og gucci-gensere. Det beste hadde vært om du satt deg litt inn i emo-musikk og sa du digget Tim Burtons filmer. Da hadde hun sannsynligvis begynt på BI dagen etter. (For å trekke det litt langt)

Du annerkjenner ikke datteren din. Enkelt og greit. Du er the bad guy her. Enkelt og greit. Dust.

[Boletta]

Det er forskjell på å ha til felles med og å elske/være glad i. Du skal være mamma, ikke venninne.

[AnonymBruker]

FuturePrimitive: jeg skulle ønske noen hadde sagt det du skriver til moren min, og dette var godt å lese for en som har vært den 15 år gamle jenta i tråden.

TS: Jeg kuttet kontakten med mamma. Jeg var ikke i begravelsen hennes engang. Hun hadde "mer til felles med min eldste søster", som hun likte å si, de var så like de to, fortalte hun meg. Ta til deg det folk skriver her, så slipper du kanskje å miste datteren din helt. Det er jo tydelig at hun har distansert seg voldsomt fra deg allerede. Dette er din feil og ditt ansvar å rette opp igjen.

Anonymous poster hash: 86fc7...7cf

[Gjest Morgun]

Jeg tror ts har lagt ut en trolletråd.

Anonymous poster hash: ac7a2...ec8

Enig. Dette blir for karikert, med Skappelgenser og bråkemusikk.

[AnonymBruker]

Ja hun senser jo at du elsker søsteren mer enn henne, derfor hennes oppførsel. Godtar du henne slik hun er, roser henne, gir henne oppmerksomhet og kjærlighet. Ja da har du henne på gli og dere kan få et godt forhold. Barn som bli nedprioitert for andre søsken blir de som trenger mest oppmerksomhet og kjærlighet. Ta en tur bare dere to sammen. Si alle hennes gode egenskaper. Er sikker på hun er kjempeflink til mye!

Anonymous poster hash: 960d2...f0d

[AnonymBruker]

Dette er en åpenbar trolletråd.

Anonymous poster hash: e4c82...516

[AnonymBruker]

Barn har forskjellig personlighet, og oppførsel som gjenspeiles i denne. Jeg har selv en datter som definitivt ikke er lik meg. Vi har selvsagt en del felles, og vi forsøker begge å fokusere på det, og vi har begge skjønt at vi lar forskjellene ligge. Jeg har også et barn til som er mer lik meg, og som både jeg og omgivelsene synes er lettere å omgåes, og dette barnet har et langt bedre forhold til alt og alle. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker begge barna mine like høyt, hvilket jeg håper og tror kanskje du også gjør, bare atvdu blander det med å like og å forstå.

Datteren min er nå 19 år, og fy f... for noen regelrett jævelige år det var når hun var på sitt verste i puberteten. Mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i, det ble som en annen person inntok kroppen til datteren min.

Det har vært mange tårer, mye krangel og vonde stunder. Det jeg har erfart er at jeg måtte lære å gi slipp på kontrollen, lære meg at hun bare er sånn, og lære meg å akseptere at ting er som det er, og at jeg måtte nærme meg hennes interesser. Uten å utdype det, så har jeg satt meg inn i hennes særinteresse og fått mer forståelse for det hun liker. For min del betydde det å overvinne en frykt (som feks i at hun elsker klatring og jeg med høydeskrekk ble med i klatreveggen)

Mitt råd er; aksepter henne for den hun er nå, sett deg inn i interessene hennes, som en annen foreslo; kjøp bill til konsert for dere to, kjøp t-skjorte med favotittbandet om det er den type plagg hun bruker osv.

Sist, men ikke minst: sett deg ned og forklar henne at dere er forskjellige, og at du må lære deg å bli flinkere til å forstå henne og godta henne for den hun er. Fremhev hennes gode sider, fortell henne hvor høyt du elsker henne og at hun betyr alt for deg: hun er jo din førstefødte øyesten osv. Spør hvordan hun vil ha det, og hva dere begge kan gjøre for å ha en fin hverdag...

Lykke til

Anonymous poster hash: 5d9d5...608

[Raquelle]

Hvordan startet sjalusien da hun var liten, og hva gjorde dere konkret den gangen?

Søskensjalusi er veldig vanlig, og hvordan man tar tak i det når det begynner er veldig viktig for hvordan forholdet vil bli videre i livet.

Dere har kommet veldig skeivt ut fra starten, og det er veldig trist.

Men du innser i hvertfall sannheten, og vil gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

..og takk for at du gir meg god samvittighet for å kun ha ett barn.

Jeg tror hun føler seg tilsidesatt og misforstått, og at det er ting som har skjedd som du ikke tenker over/ikke skriver om. F.eks at du viser at du liker den yngste best. Uansett er det 1: helt vanlig med ungdomsopprør, 2: du ser helt tydelig på klær, hygiene og oppførsel at barnet sliter psykisk. Og det burde tas tak i.

Vet du om hun blir mobbet? Har store komplekser? Er du en kjærlig og forståelsesfull mor som lytter, og har du noensinne hatt ned dypere samtale med denne jenta? Stenger hun seg inne i seg selv, fordi hun føler at dere ikke lytter eller forstår?

Anonymous poster hash: 7cf7f...752

[AnonymBruker]

Jeg må bare få si at jeg er barn nr 1 av 2. Min mor har aldri lagt skjul på at hun likte søsteren min best. Når jeg var lita gjorde jeg alt doe å prøve å få oppmerksomheten hennes, prøvde å gjøre det bra på skolen (noe jeg slet med), tegnet tegninger.. ja, alt som et barn kan finne på, men ingenting. Om jeg og søstra krangla var det jeg som fikk kjeft og måtte innpå rommet, ingenting jeg gjorde var bra nok, var heller ikke fin nok osv.

Jeg var aldri som din datter, jeg hørte (og gjør det fortsatt) på "brølemusikk", og var mye sint..

Det er 4 år mellom oss, det med at mamma hadde favoritt ødela meg fullstendig, selvtilliten min og alt, jeg flyttet ut så snart jeg kunne for å slippe henne.

Jeg føler jeg aldri har hatt en ordentlig mor. Så jeg ville passet på om jeg var deg, dette er skummelt! Heldigvis har jeg en far som alltid passet på meg, det er grunnen til at jeg fortsatt står på beina nå idag, 6 år etter at jeg flytta ut.

Anonymous poster hash: 783cd...ac8