-et -en endinger osv. regel?

[Kjempeliten]

Jeg har en kjæreste som ikke er opprinnelig norsk. Han snakker norsk veldig bra, men innimellom kan han si ting som "den skapen" (det skapet), "i vinduen", "ett hund" osv..

Han har ikke noe imot at jeg retter på han om han sier feil og forklarer han regler for det norske språk. Og han spør gjerne om han lurer på noe, så det er ikke slik at jeg tvinger han til å snakke bedre.

Men å forklare disse reglene sliter jeg med. Også ble jeg jo også nysgjerrig selv. Jeg vet at hannkjønn har -en endinger, og man da sier fks en hund. At intetkjønn blir -et endinger, og man sier fks et skap. Og med hunnkjønn så blir det ei/a (selv om det ikke brukes så mye)

Men så er det så mange "intetkjønn" som har -en endinger. En stol er jo for eksempel ikke et hannkjønn? Det er jo et møbel, samme som et skap som jo har -et ending.

Hvordan kan jeg forklare at man sier EN stol og ikke ETT stol..

Og at han skal si vinduet, og ikke vinduen?

Beklager om det ble litt dårlig forklart spørsmål, jeg er ikke den beste på grammatikk, men syns det er litt moro med disse reglene uansett. Jeg klarer fint å forklare og/å regler, dobbeltkonsonant når han skriver osv, men det her sliter jeg med å forklare til han altså!

edit: ser at dette havnet i helt feil sted på forumet? den får bare flyttes!

Endret 4. januar 2014 av Kjempeliten

[AnonymBruker]

Men så er det så mange "intetkjønn" som har -en endinger. En stol er jo for eksempel ikke et hannkjønn? Det er jo et møbel, samme som et skap som jo har -et ending.

Hvordan kan jeg forklare at man sier EN stol og ikke ETT stol..

Og at han skal si vinduet, og ikke vinduen?

Spiller ikke noen rolle om en stol kan kategoriseres som et møbel :-) EN stol = hankjønn, du må se på det enkelte ordet. Ellers er hvilke kjønn - og dermed hvordan man bøyer substantivet, en klassisk problemstilling når man lærer norsk. Her må det pugg til!

Lykke til!

Anonymous poster hash: 84f06...26f

[AnonymBruker]

En stol er hankjønn. En bil også. Et kjøleskap er intetkjønn. Intetkjønn er her et språklig begrep, det handler ikke om et faktisk kjønn. De fleste vil si "en kvinne - kvinnen", altså som hankjønn, selv om man forstår at kvinner er hunner og ikke hanner.

Det finnes nok ingen gode huskeregler, det er liten logikk i dette, og det er veldig vanskelig for de som ikke har vokst opp som norsktalende. Dessverre.

Anonymous poster hash: 526f5...acc

[Lea2]

Samme problem på mange språk. Må pugges og læres Ofter kommer det også litt an på hvilket språk man snakker fra før.

[Kjempeliten]

En stol er hankjønn. En bil også. Et kjøleskap er intetkjønn. Intetkjønn er her et språklig begrep, det handler ikke om et faktisk kjønn. De fleste vil si "en kvinne - kvinnen", altså som hankjønn, selv om man forstår at kvinner er hunner og ikke hanner.

Det finnes nok ingen gode huskeregler, det er liten logikk i dette, og det er veldig vanskelig for de som ikke har vokst opp som norsktalende. Dessverre.

Anonymous poster hash: 526f5...acc

Ja jeg husker også jeg tenkte over det med "kvinne", det skulle jo vært "kvinna"

Tror jeg kanskje har hengt meg litt for mye opp i "hannkjønn/intetkjønn" men jeg husker det var det vi lærte på skolen. Hvert fall forsto jeg vel det sånn.

[AnonymBruker]

Ja, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn er i denne sammenhengen bare begreper i grammatikken. De kan iblant stemme overens med hankjønn og hunkjønn i dagligtalen, altså noe som er mannlig eller kvinnelig, men det er det ingen automatikk i. I Bergen by sier de for eksempel også "jenten", de har rett og slett ikke hunkjønn i talespråket. I det som på folkemunne kalles dannet dagligtale er det også ganske få hunkjønnsord igjen. Jeg sier jakken og boken, det er omtrent bare i "jenta" og "hytta" jeg bruker -a. Mange bruker heller aldri "ei", selv om de bruker "-a" på noen ord. Det er i teorien litt inkonsekvent, men jeg gjør det selv.

Men det er som sagt ingen gode regler for dette. Går du langt nok tilbake i tid var det lettere å holde styr på det, men i våre dager må man nesten bare lære seg det. Det er mange nordmenn som gjør feil også, blant annet sier de fleste "et kompliment". Det heter egentlig "en kompliment", selv om de aller fleste synes det høres unaturlig ut.

Jeg må forresten legge til en ting: Det er "et", ikke "ett", som står foran intetkjønn i ubestemt form entall. Det er altså "et kjøleskap" når vi snakker om grammatikk og bøyning, ikke "ett kjøleskap". "Ett" bruker man som et tallord, altså for å gjøre klart hvor mange man snakker om.

Altså: Ett kjøleskap, to kjøleskap, tre kjøleskap, fire kjøleskap.

Et kjøleskap, kjøleskapet, flere kjøleskap, alle kjøleskapene.

Mener ikke å være vanskelig, men når fyren skal lære norsk er det like greit at han ikke går rett til å surre med dette i stedet

Anonymous poster hash: 526f5...acc

[Kjempeliten]

Takk for svar! Hehe ja jeg har ikke den mest perfekte grammatikk. Da har jeg fått et/ett forklart og. Surrer litt noen ganger.

Men da må det bare pugging til da! Tviler på at han gidder, også er det ikke så farlig heller. Men jeg ble bare så nysgjerrig da jeg ikke fikk til å forklare det for ham

Har også lagt merke til det med bergenserne. Bodde der selv ett år, og er fra et sted med mye -a endinger, så det var morsomt å høre forskjellen.

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg! Det er som sagt ikke noe vondt ment, bare et lite tips.

Det blir nok eventuelt bare pugging, ja. Jeg har selv vokst opp med både norsk og et annet språk i det daglige, så jeg har fått litt avstand til det norske språket og sett at det er ganske vanskelig for utlendinger (som en av mine foreldre). Det er ikke så vanskelig å lære seg å beherske det norske språket ganske godt, men å snakke det feilfritt er verre enn med de fleste språk.

Anonymous poster hash: 526f5...acc

[Minya]

Det er som de sier lenger oppe, endingen er det samme som artikkelen man setter foran;

En stol - stolen

Ei jente - jenta

Et eple - eplet

Mulig det er noen hysteriske unntak som bekrefter regelen, men sånt noe husker jeg ikke.

[Lea2]

Det finnes variasjoner..

Ei jente - jenta eller En jente - Jenten

Ei dame - dama eller En dame - damen

Slike ting går vel mest på dialekt og begge deler er lov, men forvirrende for de som skal lære.

Men det største problemet er vel å finne ut hvilket kjønn ting har.

En stol, men Et bord.

En tulipan, men En/ei rose

Et skilt, men En plakat

Finnes nok ikke noen regel som sier så mye om sånt.

I mange andre språk har man noe som sier litt om kjønn, blant annet med endinger på ord. Sånt er sjeldent på norsk. Umulig å si om det er en, ei eller et vindu uten å faktisk vite det.

[jaoto]

>Men å forklare disse reglene sliter jeg med

mange vil si at det ikke finnes regler for hva som er intetkjønn og hva som er felleskjønn(det er stort sett å skille intetkjønn fra han/hunkjønn som er et problem). Antagelig er det heller slik at det er for mange regler slik at det blir enklere å lære ord for ord, enn å pugge masse regler som over og understyrer hverandre innbyrdes.

Noen regler som kan være nyttige er.

-Alle substantiver bøyes i samme kjønn som det roten av ordet gjør.

F.eks vet du at barnestol og lenestol også er hankjønn, dersom du vet at roten stol er hankjønn.

F.eks vet du at isfjellet og høyfjellet er intetkjønn, når du vet at roten fjellet er intetkjønn

-det ser ofte ut til å være slik at fulle sykluser er intetkjønn, mens deler av syklusen er hankjønn

f.eks heter det ett år og ett døgn (en hel syklus rundt solen eller sin egen akse for jorden) mens det heter en time, en dag, en natt, en vår, en sommer. Et sekund, et kvartal og et minutt kommer antagelig av skriveregler. Jeg kommer tilbake til det senere.

-det ser også til å være en viss tendens til at helheter også ellers er intetkjønn, mens deler av helheten er hankjønn. Et hus - et slott - et tårn - et bruk - et palass er alle intetkjønn. En etasje, en kjeller, en vegg, gang, en stue er hankjønn.

Når jeg lister disse eksemplene har du helt sikkert funnet andre eksempler som ikke stemmer med hva jeg skriver over. Det finnes masser av skriveregler som delvis kan forklare dette.

F.eks heter det en (ikke et) hytte som jeg har argumentert for at det burde over. Grunnen til det er antagelig at ord som slutter på -tte er hankjønn. En rotte, en katte, en matte og alle andre eksempler jeg kan komme på som ender på -tte er ihvertfall hankjønn.

Andre ord en tårn som slutter på -rn er så vidt jeg klarer å tivel meg frem til også alltid intetkjønn? Et barn, et vern, et korn, et garn.

Et annet eksempel er et minutt og et sekund som så avgjort er fragmenter av døgn og år. Jeg synes ikke det er så lett å vakle meg frem til noen skriveregel her heller, fordi jeg ikke vet om det er -und, -nd eller evt -kund som jeg skal ta utgangspunkt i.

Det jeg i det minste kan gjøre er å fastslå at mikrosekund og millisekund også er intetkjønn fordi sekund er det.

Kanskje å huske på det med roten (siden bil er hankjønn, så er sportsbil og veteranbil det også), finne frem til noen skriveregler som en føler at er til hjelp (f.eks alle ord på -rn er intetkjønn) og evt finne en måte som en kan gruppere ord for å huske hva som er intetkjønn er så langt som en kommer. Mine forsøk med deler vs hele er bare et eksempel, det går sikkert an å finne andre måter å lage pseudo-regler som hjelper mer enn det forvirrer. Mens jeg skriver så har jeg f.eks kommet frem til at alle fiskeslag er hankjønn, unntatt de som ender på -skjell.

>I mange andre språk har man noe som sier litt om kjønn, blant annet med endinger på ord

Ja, norsk (og tysk) er et skikkelig makkverk på dette området.

I russisk ender hankjønnsord på konsonant, hunkjønnsord på a eller ja og intetkjønnsord på o eller e. Så gjenstår det noen ord som ender på et såkalt "mykt tegn" som enten kan være hankjønn eller hunkjønn og en enten bare må lære ett for ett eller bruke noen pseudoregler slik som vi må på norsk (f.eks er en og tostavelsesordene som oftest hunkjønnsord, ord på -ost' er hunkjønn og månedsnavnene er hankjønn).

I arabisk er ord på -a og ord som omtaler kvinner hunkjønn (det er også tilfelle på russisk) ellers er ord hankjønn. Ferdig snakka.

Engelsk og tyrkisk har skjønt dette her og har bare ett kjønn.

>Har også lagt merke til det med bergenserne.

på en måte så har vi "2,5 kjønn" på norsk. Å veksle mellom han- og hunkjønn er like mye en måte å fortelle hvor du kommer fra, hvilket parti du stemmer på og/eller hvor mye foreldrene dine tjener som noe som strengt talt er nødvendig. Å rote med intetkjønn derimot lyder rart på en helt annen måte.

Slik er det forresten i mange andre språk også. Det finnes hunkjønn i mange dialekter i dansk selvom det ikke inngår i skriftspråket. i tysk og russisk er det primært hunkjønn som skiller seg fra hankjønn og intetkjønn som seg i mellom er mye likere osv.