Unnvikende PF - Kronisk. Hvordan takle livet ?

[AnonymBruker]

Jeg har Unnvikende Personlighetsforstyrrelse, noe som i korte trekk betyr en sterk sosial angst. Det ligger ekstremt dypt i personligheten min, og det er ikke kurerbart. Man kan ha gode perioder, eller tilogmed bli kvitt noen få prosent av dette, men man blir aldri "normal".

Problemet mitt akkurat nå er at jeg har det veldig vanskelig på grunn av dette. Jeg har et selvbilde på negativt 100, og er konstant redd og engstelig når jeg er i leiligheten min. Jeg har ingen venner, og jeg har et patetisk liv uten noe kvalitet bortsett fra de gangene jeg er med familien min.

Jeg synes ikke dette er noe akseptabel måte å leve på, og jeg har prøvd så utrolig mange forskjellige metoder for å prøve å få et bedre selvbilde, men ingenting forbedrer seg. Jeg har vært hos psykologer, og for å være ærlig synes jeg hjelpen der er elendig. Eneste de tydeligvis kan tilby er kognitiv terapi (som ikke hjelper en dritt da jeg gjerne kan repetere "eksponeringer" hver dag i et helt år uten at angsten endrer seg det minste) eller gruppebehandling med en blandet gruppe der alle har helt forskjellige problemer (totalt nytteløst for en med Unnvikende PF spør du meg).

Dessuten følte jeg det som en lettelse når jeg sluttet hos psykolog. Jeg gruet meg hele uken til timen, og når jeg gikk der følte jeg meg mindreverdig, og jeg følte faktisk jeg hadde mer peiling enn psykologen. Når jeg sluttet klarte jeg faktisk å få til en hel del selvforbedring på egen hånd.

Nå sitter jeg i leiligheten min helt alene og bekymrer meg for ting, gruer meg til jobb, hater utseendet mitt så mye at jeg er på gråten, og føler generelt at livet mitt er så bortkastet og uten verdi.

Hva skal man gjøre i en sånn situasjon? Jeg føler jeg bare tvinger meg selv til å prøve å ignorere hvordan ting er og bare komme meg igjennom dagene. Føler jeg har prøvd absolutt alt, men ingenting endrer seg. Jeg har ingenting å se fram til i hverdagen.

Jeg har absolutt ingen tanker om å ende ting, bare så det er sagt. Jeg er bare trist, ensom og desperat. Håper på noen oppmuntrende ord eller gode forslag som kan forbedre livet mitt.

Nytter dessverre forresten ikke å si; "begynn å trene, endre kostholdet ditt, gå ut mere". Da jeg har prøvd det meste. Og det å "gå ut mere" er som sagt eksponering for meg, og det føles som sterk psykisk tortur. Så skulle jeg ha gjort det måtte jeg hatt positive ting å se frem til i hverdagen, og motivasjon nok til det.

Anonymous poster hash: ac966...441

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 21 år forresten.

Anonymous poster hash: ac966...441

[mandel92]

Uff da, det høres ikke ut som om du har det helt greit.

Jeg fikk den samme diagnosen for noen år siden (da jeg var 18), og selv om jeg ble fortalt at det ikke var "kurerbart", så ble jeg også fortalt at personligheten fortsetter å utvikle seg lenge etter man er fylt 18 år, og at selv om mange av de uvvikende/engstelige trekkene fortsatt vil være der, så kan de bli mindre tydelige når du blir eldre, dette varierer selvsagt fra person til person. Diagnosen jeg fikk ble forresten fjernet i fjor, og jeg var også ekstremt unnvikende og trodde alt med meg var håpløst, men det gikk bedre etterhvert :-)

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg egentlig skal gi deg, men er det noe du liker å holde på med? Du sier jo at du kan ha gode stunder med familien din, og det er bra. Men er det noen aktiviteter du kanskje kan like å holde på med der du kan bli kjent med andre mennesker?

Hva jobber du som? Er jo bra at du faktisk er i jobb når ting er såpass ille!

[AnonymBruker]

Hva med rollespill i grupper? At man "øver" på ulike situasjoner med andre, som gjerne også har samme PF?

Anonymous poster hash: 910f3...4a2

[AnonymBruker]

Om man presser seg beldig mye i fht til eksponering, kan man får det litt i halsen. Jeg har slitt (og sliter litt fremdeles) med liknende problemer, og jeg fikk også kognitiv terapi (inkludert eksponering) opp i halsen. Det ble så upersonlig og mekanisk.

Det betyr ikke at det ikke hjelper å trene på å eksponere seg litt, men ta det i ditt eget tempo. Kanskje kan du også få henvisning til en psykolog som jobber mer psykodynamisk enn kognitivt. Jeg har bedre erfaring med psykodynamisk terapi. Man går mer i dybden, og man bruker tiden det tar for å bli bedre. I gen quick fix, men et stabilt terapiforhold gjennom noen år.

Anonymous poster hash: fb5eb...79e

[AnonymBruker]

Uff da, det høres ikke ut som om du har det helt greit.

Jeg fikk den samme diagnosen for noen år siden (da jeg var 18), og selv om jeg ble fortalt at det ikke var "kurerbart", så ble jeg også fortalt at personligheten fortsetter å utvikle seg lenge etter man er fylt 18 år, og at selv om mange av de uvvikende/engstelige trekkene fortsatt vil være der, så kan de bli mindre tydelige når du blir eldre, dette varierer selvsagt fra person til person. Diagnosen jeg fikk ble forresten fjernet i fjor, og jeg var også ekstremt unnvikende og trodde alt med meg var håpløst, men det gikk bedre etterhvert :-)

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg egentlig skal gi deg, men er det noe du liker å holde på med? Du sier jo at du kan ha gode stunder med familien din, og det er bra. Men er det noen aktiviteter du kanskje kan like å holde på med der du kan bli kjent med andre mennesker?

Hva jobber du som? Er jo bra at du faktisk er i jobb når ting er såpass ille!

Takk for svar.

Jeg har også hørt, og tenker at det nok er logisk, at noen av symptomene kan bli mildere med alderen.

Hovedproblemet mitt har jeg funnet ut at er selvbildet mitt. Det varierer litt, og jeg føler meg utrolig mye bedre og ser lysere på ting de få øyeblikkene hvor jeg klarer på en eller annen måte å tenke at jeg ser normal eller bra ut. Men så kan jeg få meg et skikkelig slag i trynet hvis jeg for eksempel går forbi et speil og ser meg selv. Da blir plutselig alt ekstremt mye mørkere.

Når det gjelder hva jeg liker, så tror jeg faktisk ikke jeg har noenting jeg interesserer meg spesielt for. På fritiden pleier jeg bare å se filmer eller serier, eller en sjelden gang spille noe. Vet ikke helt hva jeg kunne gjort som ville fått meg i kontakt med andre mennesker uten at det ville føltes helt grusomt skremmende. Jeg er ikke noe fan av å bli kjent med folk over nett heller.

Jeg jobber på en kantine som et tiltak via NAV. Jeg gruer meg til hver eneste dag, og klarer bare jobbe noen dager i uka. Jeg får ikke noe positivt ut av den jobben for å si det sånn. Er bare nødt til å gjennomføre det for å få råd til livets opphold som alle andre. Er bare kjipt å tenke på at jeg vet jeg er en intelligent person som kunne oppnådd mye mer i livet om jeg bare ikke hadde slitt med denne diagnosen.

Hva med rollespill i grupper? At man "øver" på ulike situasjoner med andre, som gjerne også har samme PF?

Anonymous poster hash: 910f3...4a2

Det kunne faktisk nok vært en god ide hvis det hadde eksistert rene Unnvikende PF-grupper. Det eneste stedet i Norge jeg har lest om slike grupper er i Oslo, men det var visstnok bare et slags eksperiment. Og det hadde uansett vært for langt unna.

Jeg foreslo faktisk en slik gruppe hos psykologen min på mitt lokale DPS, men de hadde ikke mulighet til å opprette en slik gruppe.

Om man presser seg beldig mye i fht til eksponering, kan man får det litt i halsen. Jeg har slitt (og sliter litt fremdeles) med liknende problemer, og jeg fikk også kognitiv terapi (inkludert eksponering) opp i halsen. Det ble så upersonlig og mekanisk.

Det betyr ikke at det ikke hjelper å trene på å eksponere seg litt, men ta det i ditt eget tempo. Kanskje kan du også få henvisning til en psykolog som jobber mer psykodynamisk enn kognitivt. Jeg har bedre erfaring med psykodynamisk terapi. Man går mer i dybden, og man bruker tiden det tar for å bli bedre. I gen quick fix, men et stabilt terapiforhold gjennom noen år.

Anonymous poster hash: fb5eb...79e

Jeg føler at alle psykologer er upersonlige og mekaniske. Og det skal de jo forsovet være også.

Jeg har generelt liten tro på at psykologer kan hjelpe meg godt nok til at det hadde vært noen vits i å tilbringe tid hos dem.

Anonymous poster hash: ac966...441

[flinkeceline]

Jeg har slitt med noe av det samme (angst), vi kan gjerne prate om det hvis du vil.

[Gjest Summers]

Vet at universitetssykehuset i oslo har et senter for PF og et forskningsprogram hvor man kan delta, det er visst ganske bra(de legger mye ressurser i deg). Om du ikke bor i nærheten av oslo ville jeg uansett sjekket om det var flere programmer tilgjengelig enn det du får i dag.

Endret 4. januar 2014 av Summers

[AnonymBruker]

Vet at universitetssykehuset i oslo har et senter for PF og et forskningsprogram hvor man kan delta, det er visst ganske bra(de legger mye ressurser i deg). Om du ikke bor i nærheten av oslo ville jeg uansett sjekket om det var flere programmer tilgjengelig enn det du får i dag.

Der har de også egne grupper for dem med unnvikende pf, da disse kan forsvinne litt i grupper med personer med emosjonelt ustabil pf (som utgjør de fleste av pasientene der).

Anonymous poster hash: fb5eb...79e

[AnonymBruker]

Vet at universitetssykehuset i oslo har et senter for PF og et forskningsprogram hvor man kan delta, det er visst ganske bra(de legger mye ressurser i deg). Om du ikke bor i nærheten av oslo ville jeg uansett sjekket om det var flere programmer tilgjengelig enn det du får i dag.

Det var der jeg leste om det ja.

Jeg er veldig sikker på at det ikke er noen bedre tilbud i mitt nærområde. Man har enten DPS eller privatpraktiserende psykologer. På DPS hadde jeg to psykologer, byttet første etter dårlig kjemi, og ba spesielt om en som hadde mer erfaring med mitt problemområde. Den andre psykologen ga meg diagnosen, og fortalte at de dessverre ikke hadde noen andre tilbud til noen med min diagnose bortsett fra gruppebehandling i blandet gruppe. Hun foreslo deretter privatpraktiserende etter jeg takket nei til gruppebehandlingen.

Anonymous poster hash: ac966...441

[AnonymBruker]

Sitter og tenker i dag også at jeg vil ikke akseptere min nåværende livssituasjon. Jeg sitter bare på rommet mitt i leiligheten hele dagen og ser på alt jeg må gjøre som et ork, og følelsen blir forverret av diagnosen min som gjør at jeg nesten ikke tør å lage en lyd her i frykt for utleierne. Som igjen grunner ut i at jeg har så ekstremt dårlig selvbilde, jeg tør ikke være meg selv og føler omtrent ikke at jeg har rett til å eksistere. Jeg opplever omtrent ingenting positivt i hverdagen, kun ting jeg opplever som negative, og det dreper meg sakte mentalt.

Jeg har prøvd å gjøre research på privatpraktiserende psykologer her, men det er vanskelig å finne. I tillegg må de jo være en del av systemet som gjør at man kun trenger å betale egenandel hos dem. Og jeg vet i grunn ikke om jeg vil gjøre et nytt forsøk på psykolog, delvis grunnet at jeg trenger pengene til andre, viktigere ting, og delvis fordi jeg har null tro på at noen kan hjelpe. Det er så vanskelig å finne akkurat den rette personen for meg.

Anonymous poster hash: ac966...441

[Gjest Vevila]

Uff kjenner meg igjen i historien din. Jeg klarer heldigvis å holde hodet over vannet ved hjelp av medisiner, og har blitt litt bedre etter jeg fikk barn. Går for tiden på aap og tenker å utdanne meg innen noe som gir meg minimalt med menneskekontakt, selv om det vil si at jeg må gi opp drømmen din. Har selv gitt opp håpet om å bli "frisk", men psykolog/sosionom kan være greit å gå til for å få tilrettelagt livet sitt i størst mulig grad. Kanskje du skulle snakket om en utdanning du kunne klart? Det er viktig å føle mestring i dagliglivet, uten at det trenger å bety mestring sosialt. Lykke til!

[WubWub]

Jeg har også Unnvikende PF. Har fått medisiner og behandling som har gikk økt livsglede og mestring så det finnes håp for alle

Selvom personlighetsforstyrrelsen er "kronisk" eller "permanent" så går det ann å få behandling og verktøy til å gjøre det lettere å leve med.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar.

Jeg vet enda ikke hva jeg skal gjøre egentlig. Hater å leve som jeg gjør nå, konstant livredd for alt og alle og uten noe positivt i livet. Skulle ønske det var en lett vei ut, men jeg får bare ta hver dag som den kommer. I dag har jeg ihvertfall skrevet ned noen hverdagslige ting jeg skal prøve å få gjort i morgen. Og på mandag er det jobb igjen, så får se om jeg kommer meg ut døra på morgenen med tanke på både kleine forbipasseringer på vei til bussen og selve bussturen. Hver minste lille ting er en stor utfordring.

Anonymous poster hash: ac966...441

[AnonymBruker]

bump

Anonymous poster hash: ff639...622

[AnonymBruker]

veldig bra du jobber da, når du har så sterk angst. Hvordan går det med angst på jobben?

Anonymous poster hash: a8998...439