Sliter sosialt, psykisk og eier ikke sosial kompetanse. :(

[AnonymBruker]

Hei. Er ikke helt sikker på om dette er rette forumet for slike spørsmål, men la gå.

Jeg er en jente på 17år og jeg ble mobbet mye opp gjennom barndommen min siden jeg var overvektig og ikke bra nok. Jeg har aldri hatt en venn og finner det vanskelig å stole på mennesker. Jeg har vert gjennom mye vanskelig opp gjennom de sytten årene mine, blant annet vold og alkoholmissbruk fra foreldrene mine, mobbing, spiseforstyrrelser, depresjon, selvmordstanker og skilsmisse mellom foreldrene mine. (noe som gjorde meg glad der og da, men nå i etter tid har jeg alltid følt på savnet av å ha en pappa.)

Har aldri fått noen hjelp med problemene mine og har måtte gått gjennom alt helt alene uten å fått snakket med noen om dem. (har ikke et godt forhold til moren min)

Dette har før til at jeg er veldig innesluttet og asosial, jeg er helt stille og holder meg alltid for meg selv.

Jeg har veldig lyst til å få meg venner og bli sosial, men jeg har ikke noe erfaring fra barndommen, har alltid vert en einstøing.

Om noen på skolen prøver å snakke med meg så svarer jeg dem så kort som mulig(Som oftest et "ja" eller "nei"), har ikke lyst til å gjøre det, men jeg har ingen anelse om hvordan man snakker til mennesker, hvordan man fører en samtale eller hva man snakker om.

Jeg klarer absolutt ikke å se positivt på framtiden(enda jeg har gode karakterer på skolen), fortiden eller nåtiden min og føler meg helt mislykket, som et menneske som bare bor her på joden og tar opp plass for andre... Det føles som om jeg bare er en gjenstand som sitter der helt alene, mens jeg ser på at alle andre er lykkelige og lever livene sine og der sitter jeg bare å venter på at min tid skal være omme. Noen ganger føler jeg meg usynlig også.

Jeg har sagt ifra til moren min om at jeg har lyst til å gå til en psykolog og få orden i hodet mitt, men hun bryr seg ikke og sier bare "åja, så du har lyst til det ja..."

Er ikke helt sikker på hva jeg vill ha ut av dette innlegget. Jeg vil ikke syte, men føler jeg har et sterkt behov for hjelp. Kanskje dere kan gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre for å bli litt mer sosial i det minste? (for hvem vet, kanskje jeg finner lykke i å ha venner og kanskje senere en kjæreste.)

Tusen takk for all hjelp! <3

Anonymous poster hash: ef0e6...c2a

[Gjest Summers]

Jeg har sagt ifra til moren min om at jeg har lyst til å gå til en psykolog og få orden i hodet mitt, men hun bryr seg ikke og sier bare "åja, så du har lyst til det ja..."

Anonymous poster hash: ef0e6...c2a

Herregud, men dette er jo barnemishandling!

Her er noen telefonnummere,ring i dag, så får du guiding til videre hjelp.

http://www.psykol.no/Fag-og-profesjon/For-pasienter-og-paaroerende/Hjelpetelefoner-og-nettsteder

Og selvsagt får du psykolog om du ber om det!

1000 klemmer og dette kommer til å ordne seg.

Endret 1. januar 2014 av Summers

[Gjest Blondie65]

Hei trådstarter.

Du kan få hjelp av helsesøster på skolen når det gjelder psykolog. Jeg anbefaler sterkt at du kontakter helsesøster i neste uke.

Jeg er selv Introvert / innadvendt og har slitt veldig sosialt. Jeg ble også mobbet på skolen, noe som stjal all selvtillit og skapte et veldig negativt selvbilde.

Det viktigste momentet for å bli mer sosial er å lytte til hva andre sier og så respondere på det. Gjør det til et mål at neste gang en bestemt person sier noe til deg eller spør deg om noe så skal du svare med en hel setning. En person og et helt svar til en person er overkommelig. Når du har utført det vet du at du får det til, da vet du at du kan greie det flere ganger, og du vet at verden ikke går under.

Jeg er heller ingen mester på smalltalk, og det som er verst er at jeg suger på å fortsette en naturlig samtale. F.eks noen sier "hvordan var din juleferie" så svarer jeg helt typisk "jo den var fin den". Stillhet. For jeg glemmer å spørre det helt naturlig spørsmålet tilbake "hvordan var din da". Jeg har blitt bedre, det koster litt anstrengelse. Jeg har løst det ved å prøve å være flink å spørre først ...

Det andre er å lære seg å gi komplimenter. Det betyr at du må bli flink til å ta i mot komplimenter for de kommer av seg selv. En person som gir komplimenter blir oppfattet som oppmerksom og utadvendt (!) fordi de bryr seg om folkene rundt seg. Neste gang du tenker "oi, så fin hun var på håret, har hun vært hos frisøren" så si det. Da er du i gang med smaltalk. Jeg har overrasket meg selv ved å si til en vilt fremmed som står foran speilet i prøverommet "oi så fin den var på deg". Responsen har vært helt fantastisk.

Det er slik at øvelse gjør mester, man må komme over terskelen å forsøke før man mestrer dette, men man blir bedre og bedre, jeg lover.

Vennskap må man tørre å innlede - akkurat som med kjærligheten så må man dessverre risikere avvisning for å få vennskap. På den annen side kan premien være et vennskap som varer livet ut.

Familien din kan du gjøre lite med. Du er snart voksen og skal flytte ut, og da bestemmer du over ditt liv. Frem til den tid anbefaler jeg deg sterkt å søke hjelp som er tilgjengelig på skolen i form av helsesøster, rådgiver.

En annen måte å få venner på er å finne en hobby du kan dele med venner. F.eks hvis du har en interesse og melder deg inn i en klubb der det finnes flere med samme interesse så får du jo omgangskrets med noen som har samme interesse som deg. Da har dere noe å prate om også.

Lykke til!

Endret 1. januar 2014 av Blondie65

[pantora]

Er det en helsesøster på skolen du kunne snakket med?

[JegElskerVafler]

Hei. Er ikke helt sikker på om dette er rette forumet for slike spørsmål, men la gå.

Jeg er en jente på 17år og jeg ble mobbet mye opp gjennom barndommen min siden jeg var overvektig og ikke bra nok. Jeg har aldri hatt en venn og finner det vanskelig å stole på mennesker. Jeg har vert gjennom mye vanskelig opp gjennom de sytten årene mine, blant annet vold og alkoholmissbruk fra foreldrene mine, mobbing, spiseforstyrrelser, depresjon, selvmordstanker og skilsmisse mellom foreldrene mine. (noe som gjorde meg glad der og da, men nå i etter tid har jeg alltid følt på savnet av å ha en pappa.)

Har aldri fått noen hjelp med problemene mine og har måtte gått gjennom alt helt alene uten å fått snakket med noen om dem. (har ikke et godt forhold til moren min)

Dette har før til at jeg er veldig innesluttet og asosial, jeg er helt stille og holder meg alltid for meg selv.

Jeg har veldig lyst til å få meg venner og bli sosial, men jeg har ikke noe erfaring fra barndommen, har alltid vert en einstøing.

Om noen på skolen prøver å snakke med meg så svarer jeg dem så kort som mulig(Som oftest et "ja" eller "nei"), har ikke lyst til å gjøre det, men jeg har ingen anelse om hvordan man snakker til mennesker, hvordan man fører en samtale eller hva man snakker om.

Jeg klarer absolutt ikke å se positivt på framtiden(enda jeg har gode karakterer på skolen), fortiden eller nåtiden min og føler meg helt mislykket, som et menneske som bare bor her på joden og tar opp plass for andre... Det føles som om jeg bare er en gjenstand som sitter der helt alene, mens jeg ser på at alle andre er lykkelige og lever livene sine og der sitter jeg bare å venter på at min tid skal være omme. Noen ganger føler jeg meg usynlig også.

Jeg har sagt ifra til moren min om at jeg har lyst til å gå til en psykolog og få orden i hodet mitt, men hun bryr seg ikke og sier bare "åja, så du har lyst til det ja..."

Er ikke helt sikker på hva jeg vill ha ut av dette innlegget. Jeg vil ikke syte, men føler jeg har et sterkt behov for hjelp. Kanskje dere kan gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre for å bli litt mer sosial i det minste? (for hvem vet, kanskje jeg finner lykke i å ha venner og kanskje senere en kjæreste.)

Tusen takk for all hjelp! <3

Anonymous poster hash: ef0e6...c2a

Hei!

Jeg vet at du skrev dette inlegget for over et halvt år siden men jeg måtte bare svare for

jeg har det akkurat som deg, bare at jeg er 21 år nå og har ADHD, noe som har hindret meg i ufattelig mye, blant annet å være sosial. :frown:

Da jeg gikk på skolen for et par år siden, slet jeg veldig med konsentrasjonen, noe som førte til at jeg nesten ikke fikk gjort noe i timen (var på støttegruppe stadig vekk). Lærerene forskjellsbehandlet meg veldig og kjeftet på meg hver eneste gang jeg ikke klarte å konsentrere meg eller ikke klarte å sitte i ro.. jeg prøvde å si til dem at jeg ikke viste hvorfor jeg ikke klarte å konsentrere meg, eller at jeg følte meg så urolig men de sa bare at jeg var ''dum'' og ''lat''som ikke gadd å gjøre en j***la insats..i tilegg var det slik at når vi hadde gruppeprosjekt hvor vi skal jobbe i grupper, så fikk jeg alltid dårligere karakterer enn de andre..selvom jeg jobbet like effektivt!

Dette kjedde på ungdomskolen og jeg hadde nettop fått min første kjærlighetssorg fordi gutten jeg elsket sviktet meg, vi var ikke sammen men jeg var vanvittig forelska i ham men han valgte en annen jente istedet for meg..

dette er flaut og fortelle, men jeg har aldri hatt en kjæreste. Jeg har hatt MANGE beundrere, men hver gang de har prøvd seg på meg, så har jeg avisst dem eller kuttet all kontakt..jeg har utviklet en slags angst for gutter..fordi jeg har blitt mobba av gutter før som har sagt at jeg er ''stygg'' og ''dum'' og det har endt med at jeg ikke stoler på gutter lengre !

Men er det noe som VIRKELIG går inn på meg, så er det at jeg ikke har noen venner..jeg hadde en bestevenn før men hun ditcha meg for kusina mi (som er en selvdigger og tror at alle guttene liker henne). Hun er en slags ''falsk familievenn''..hun er snill og sånn men hun er falsk. Hver gang jeg prøvde å bli kjent med noen, så trakk folk seg unna..mye fordi de mente at jeg var ''rar'', vill og hyper.

Mange spurte meg om hva som egentlig ''feilte'' meg. Hvorfor jeg var så klengete på folk å sånn, jeg sa bare ''jeg vet ikke''..også så de helt dumt på meg og gikk vekk..

Imotsetning til deg så hadde jeg dårlige karakterer på skolen..grunnet diagnosen min. Du er heldig du som i det hele tatt klarte å konsentrere deg om skolen og jobbe effektivt..det klarte nemelig ikke jeg! Så et stort pluss peong til deg der!

Jeg har dessuten det samme STORE problemet som deg.. å skjønne de sosialet ''kodene''..og få være med i en samtale uten at jeg må spørre ''hva er det dere snakker om??''. Jeg har aldri skjønt meg på hva folk snakker om..og det sliter meg ut! har prøvd å lytte til samtaler og slikt men det er et stort problem for meg.. :frown:

Jeg pleier å be til gud om at jeg vil så gjerne at livet skal snu..jeg vil ha en jobb, jeg vil ha mitt eget hus, jeg vil ha mine egen familie! Men hvordan i he***ete skal jeg klare det når det viktigste i de tre tingene er å være sosial?? føre en samtale uten at det skal stoppe helt opp??!!UTEN problemer?!

Jeg vil bare du skal vite at jeg føler med deg! Og jeg vet, det er sykt vanskelig..jeg håper at det ordner seg for deg!

Jeg ønsker deg lykke til videre i livet, og alt godt.. Stor klem til deg!