Jeg skriker

[Lanista1984]

men ingen hører meg. Snart drar vi alle tilbake. Vi som har kontrakt ut 2016.

Vi rare som ble igjen. Vi uten kvinner. Eller liv. Vi som drev det for langt.

Vi skal være igjen og ta dem når andre har slukket lyset.

Jeg ble født i stor by. I Brooklyn, gikk jeg meg mine første feite skritt. Syv år senere ble min far dyttet ned på T-banen og min mor fikk nok.

Jeg startet et liv i Norge. Ja, jeg er immigrant!

Alt gikk fint. Jeg var først og fremst en god svømmer. Mitt beste fag.

Jeg ga aldri opp. Jeg ville heller dø enn å gi opp.

Jeg vant alt

Så raknet mine sexy tårn. De jeg så fra mitt vindu i Brooklyn. Når jeg var liten. Jeg glemmer dem aldri. De var MINE tårn.

Senere så kjørte noen idioter fly inn i dem. Det var i 2001. Jeg besvimte. Jeg husker jeg datt og fikk hjelp.

Etter var russetiden over. Jeg rushet jeg tilbake.

For å svømme?

Nesten. US Navy trengte menn.

Jeg kunne jo svømme.

Så jeg vant en billett til San Diego.

Der drepte de meg men jeg lever. Bare som kjøtt og blod. Morten døde der borte.

Det var tøffere enn noen kunne ha fortalt meg. DE har ikke fem mill, men 300. Og dødsstraff.

Det gjør noe med hodet til en.

Men som sagt gir jeg aldri opp.

Så jeg vant til slutt en billett. Til helvete.

Etter at vi vant og fikk masse skryt, var det måneder med våpentrening Og kaste seg fra fly.

Alt fordi jeg elsket de tårnene?

Jeg vet ikke. Har vært i Irak i seks mnd og i AFG i seks år.

Jeg vet ikke.

Det er mye jeg ikke vet.

Jeg vet bare at jeg var en vinner.

[Lanista1984]

Jeg vil ikke dra, men jeg må. Jeg manner meg opp. Jeg er en vinner. Jeg har en jobb. Fra USA. Så jeg må dra.

Norge skal alle kle seg pent til nyttårsaften. Noen må gå til krig. What the fuck? Why?

Whyyyyyyy?

Oj, jeg ødelagte dine gardiner med jeg skrek slik at du mistet tråden du holdt?

BEKLAGERRRRRRR!

[AnonymBruker]

Uffda

Anonymous poster hash: 98239...d73

[Gjest Halvor]

Håper det går bra med deg mann, sender deg min djupeste støtte og respekt

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver om. Er riktignok norsk, og jeg har tjenestegjort for Norge der nede, men halve min familie bor i USA. Jeg har familie som jobbet i tårnene. Jeg følte det nok litt som deg. Jeg hadde en kvinne også, men det har jeg ikke lenger. Livet holder jeg på å bygge opp igjen.

Skal ikke påstå at det hele var like ille for meg, for det var det neppe. Jeg var ikke like lenge, og jeg vet ikke om jeg hadde det like hardt. Men jeg har en slags idé om hva du sitter med, mer enn de fleste. Jeg sa fra meg det jeg hadde hjemme. Og hjemme skjønner ikke folk halvparten. Selv er jeg ferdig med "jobben", men jeg blir aldri ferdig med den heller. Jeg håper det går bra med deg, og jeg håper du får kommet deg tilbake i samfunnet på en okay måte. For det må du etter hvert. Dessverre og heldigvis.

Anonymous poster hash: 59e4f...adf

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke dra, men jeg må. Jeg manner meg opp. Jeg er en vinner. Jeg har en jobb. Fra USA. Så jeg må dra.

Norge skal alle kle seg pent til nyttårsaften. Noen må gå til krig. What the fuck? Why?

Whyyyyyyy?

Oj, jeg ødelagte dine gardiner med jeg skrek slik at du mistet tråden du holdt?

BEKLAGERRRRRRR!

Synd at du må krige i det hele tatt. Hva kriger du for? Fred blir det vel aldri uansett:/ Religionen vokser til og med i Norge, og det vil alltid være for og i mot. Så hvordan holder dere motet oppe? Er det noe jeg her hjemmefra ikke får med meg?:/

Jeg skal sende opp en rakett fra Oslo, og tenke på alle tapre soldater som har viet livene sine for noe de tror på!

Anonymous poster hash: 47a83...802

[AnonymBruker]

Synd at du må krige i det hele tatt. Hva kriger du for? Fred blir det vel aldri uansett:/ Religionen vokser til og med i Norge, og det vil alltid være for og i mot. Så hvordan holder dere motet oppe? Er det noe jeg her hjemmefra ikke får med meg?:/

Jeg skal sende opp en rakett fra Oslo, og tenke på alle tapre soldater som har viet livene sine for noe de tror på!

Anonymous poster hash: 47a83...802

Nå kan ikke jeg svare for TS, men jeg har vært med på noe lignende og jeg ser du skriver "dere". Du får lese det om du vil, men som sagt, Lanista1984 får svare for seg selv, jeg vil bare dele mine tanker også:

I USA er i hvert fall den rådende filosofien at fienden ikke skal få ta sivile amerikanske liv på amerikansk jord. Man kjemper for landet sitt og for det man tror på. Det er mer enn god nok grunn for meg. Jeg ønsker ikke å delta i det som står i total opposisjon til mine egne verdier, men mine ønsker stemmer godt overens med det Norge (og Vesten og de verdier vi har her) har av interesser. Og jeg vil være der for kameratene mine. Det fellesskapet som oppstår der overgår alt annet.

I tillegg ønsker jeg å beskytte de verdiene vi har her i Vesten og å gi bedre forutsetninger til andre. Jeg skal ikke påstå at den primære motivasjonen er udelt kjærlighet til menneskeheten, jeg er først og fremst der for Norge, men interessene sammenfaller gjerne. Afghanerne er ikke fiender av oss. Det vil sikkert være uenighet mellom religioner og kulturer uansett, men det er forskjell på uenighet og terrorisme. I 2002 gikk bare en million afghanske barn på skolen. Ti år senere går det syv millioner i grunnskolen, og fire av ti av dem er jenter. Slikt skjer ikke bare med gode intensjoner og humanitær hjelp, ikke mot så bakstreverske krefter som de man står ovenfor.

Søk gjerne opp "Kabul 1970" i Googles bildesøk og se hvordan det har gått de siste tiårene. Det har ikke akkurat gått riktig vei. Det er nødvendig med både militær intervensjon og humanitært arbeid. Så kan vi diskutere hvor lenge den militære tilstedeværelsen må vare (eller burde vart). Vi kan diskutere om det er verdt de sivile tapene, de militære tapene og den økonomiske kostnaden. Vi kan diskutere om man er litt vel selektiv når man velger sine kamper. Men det har skjedd mye godt også, og det drukner litt i alt det negative.

Anonymous poster hash: 59e4f...adf

[AnonymBruker]

men ingen hører meg. Snart drar vi alle tilbake. Vi som har kontrakt ut 2016.

Vi rare som ble igjen. Vi uten kvinner. Eller liv. Vi som drev det for langt.

Vi skal være igjen og ta dem når andre har slukket lyset.

Jeg ble født i stor by. I Brooklyn, gikk jeg meg mine første feite skritt. Syv år senere ble min far dyttet ned på T-banen og min mor fikk nok.

Jeg startet et liv i Norge. Ja, jeg er immigrant!

Alt gikk fint. Jeg var først og fremst en god svømmer. Mitt beste fag.

Jeg ga aldri opp. Jeg ville heller dø enn å gi opp.

Jeg vant alt

Så raknet mine sexy tårn. De jeg så fra mitt vindu i Brooklyn. Når jeg var liten. Jeg glemmer dem aldri. De var MINE tårn.

Senere så kjørte noen idioter fly inn i dem. Det var i 2001. Jeg besvimte. Jeg husker jeg datt og fikk hjelp.

Etter var russetiden over. Jeg rushet jeg tilbake.

For å svømme?

Nesten. US Navy trengte menn.

Jeg kunne jo svømme.

Så jeg vant en billett til San Diego.

Der drepte de meg men jeg lever. Bare som kjøtt og blod. Morten døde der borte.

Det var tøffere enn noen kunne ha fortalt meg. DE har ikke fem mill, men 300. Og dødsstraff.

Det gjør noe med hodet til en.

Men som sagt gir jeg aldri opp.

Så jeg vant til slutt en billett. Til helvete.

Etter at vi vant og fikk masse skryt, var det måneder med våpentrening Og kaste seg fra fly.

Alt fordi jeg elsket de tårnene?

Jeg vet ikke. Har vært i Irak i seks mnd og i AFG i seks år.

Jeg vet ikke.

Det er mye jeg ikke vet.

Jeg vet bare at jeg var en vinner.

Du skriv fantastisk bra. Vi råde deg til å fortsetje å skrive mens du er der nede. Vi som er igjen her i kalde nord treng å lese det som du skriv. Vi treng å forstå kva det er vi har rota oss inn i og kva våre menn og kvinner må gjennom.

Anonymous poster hash: a1e59...2c1