Ønsker at jeg blir hard skadet

[AnonymBruker]

...slik at jeg ikke kan jobbe mer, jeg tror jeg virkelig hater å jobbe. Jeg hater et A4 liv, jeg takler det ikke. Jeg føler meg fanget, jeg får angst av det og depresjoner. Har vært sånn i over to år nå, så og si nettopp startet i ny jobb for å se om det hjalp men det hjelper ikke. Jeg får ikke vært med venner, familie eller noen fordi jeg ikke orker noe når jeg er ferdig på jobb, fordi jeg må virkelig bruke hele meg for å jobbe. Det tar så innmari på, at hver gang jeg går over veien så ser jeg meg ikke for, jeg bare lukker øynene og håper at det er ett eller annet menneske som råkjører som meier meg ned.

Anonymous poster hash: 7a757...afb

[AnonymBruker]

Ta det opp med behandleren din. (psykolog el fastlege)

Anonymous poster hash: 70a56...224

[Edvarda]

...slik at jeg ikke kan jobbe mer, jeg tror jeg virkelig hater å jobbe. Jeg hater et A4 liv, jeg takler det ikke. Jeg føler meg fanget, jeg får angst av det og depresjoner. Har vært sånn i over to år nå, så og si nettopp startet i ny jobb for å se om det hjalp men det hjelper ikke. Jeg får ikke vært med venner, familie eller noen fordi jeg ikke orker noe når jeg er ferdig på jobb, fordi jeg må virkelig bruke hele meg for å jobbe. Det tar så innmari på, at hver gang jeg går over veien så ser jeg meg ikke for, jeg bare lukker øynene og håper at det er ett eller annet menneske som råkjører som meier meg ned.

Anonymous poster hash: 7a757...afb

Hvordan ser du egentlig for deg livet som hardt trafikkskadd? Jeg blir helt matt.

[AnonymBruker]

Dummeste jeg har lest på lenge! Kanskje du kan begynne å jobbe med hardt skadede som trenger pleie, så lærer du å sette pris på det du har.

Anonymous poster hash: b55a2...f73

[Gjest Violetta]

For en egoist du er! Har du tenkt på at det er et menneske som i så fall kjører på deg? Skal du ødelegge deres liv også?

Hvem skal forsørge deg? Jeg er ikke interessert i å jobbe for at du skal drive dank!

Rett ryggen og kom deg på jobb!

[AnonymBruker]

...slik at jeg ikke kan jobbe mer, jeg tror jeg virkelig hater å jobbe. Jeg hater et A4 liv, jeg takler det ikke. Jeg føler meg fanget, jeg får angst av det og depresjoner. Har vært sånn i over to år nå, så og si nettopp startet i ny jobb for å se om det hjalp men det hjelper ikke. Jeg får ikke vært med venner, familie eller noen fordi jeg ikke orker noe når jeg er ferdig på jobb, fordi jeg må virkelig bruke hele meg for å jobbe. Det tar så innmari på, at hver gang jeg går over veien så ser jeg meg ikke for, jeg bare lukker øynene og håper at det er ett eller annet menneske som råkjører som meier meg ned.

Anonymous poster hash: 7a757...afb

Når det er lenge siden man har jobbet og så kjører på uten tid til omstilling kan det nok føles slik i begynnelsen. Og man blir alltid ekstra sliten i hodet og kroppen i begynnelsen av jobbperioden. Men du må bare holde ut. En gang vil du bli vant til det, men det kan ta flere år.

Anonymous poster hash: dd28f...018

[AnonymBruker]

Jeg forstår du sliter.Men jeg er ufør og det eneste jeg ønsker meg,er et liv uten smerter.

Det gjør vondt å puste,jeg sliter med å snu meg i senga,tørke meg etter dobesøk. Måtte ha hjelp til å skjære opp brødskiver, åpne kartonger og boxer av ymse slag.

Spiser masse tabletter som gjør tarmene forstoppet,det igjen gir smerte.Så inn med klyster,som jeg må ha hjelp til å sette...

Ser du hvor jeg vil?

Du er funksjonsfrisk- men sliter tydligvis psykisk. Vi skulle gjerne ha byttet,men det går ikke.

Gjør deg selv en stor tjeneste,gå til en psykolog og få hjelp!

Klem fra meg som er sjalu på ditt A4liv.

Anonymous poster hash: b9b23...348

[Gjest Snuppi]

Ja, det er sikkert helt supert når du ligger i sykesengen lam fra livet og ned.

Matet med sonde og greier.....

Er det ikke lettere å finne seg en annen jobb??

Endret 29. desember 2013 av Snuppi

[AnonymBruker]

Ta det opp med behandleren din. (psykolog el fastlege)

Anonymous poster hash: 70a56...224

og kanskje snakke litt med sjefen på arbeidsplassen, om å få jobbe i redusert stilling

Anonymous poster hash: 00514...7f7

[AnonymBruker]

Når folk skriver som ts gjør, trenger det ikke bare være "normal syting" fra en person som bør skjerpe seg og være glad for å tross alt være frisk. Sannsynligvis er det psykiske utfordringer inne i bildet som gjør at ts føler livet vanskelig. Da hjelper det ikke nødvendigvis så mye å tenke på de som tross alt har det verre, dessverre… I hvertfall ikke med mindre man får kyndig hjelp til det.

Anonymous poster hash: 5729f...017

[Proargi 9+]

Det finnes jobber hvor man ikke trenger å jobbe annet enn når man har lyst.

Så da blir det ikke ett A4 liv.

[AnonymBruker]

Trist at du føler det slik, du bør kanskje snakke med legen din for å få hjelp.

Etter og ha vært syk i over 1 år og delvis avhenig av hjelp fra andre kan jeg trygt si at det er ikke kjekt. Det er ikke noe og trakte etter. Vil heller klare meg selv. Den dagen man står der og ikke kan gjøre noe er fryktelig. Vil du virkelig at andre skal styre livet ditt både hva tid du skal få gå på do eller stelle deg.

Er sikker på at hvis du får hjelp så vil du se ting i annet perspektiv.

Anonymous poster hash: d3483...edf

[AnonymBruker]

Jeg sitter av og til med nesten samme tankene som trådstarter.

Jeg vil ikke bli hardt kvestet, men en brukket arm, eller helst et brukket ben, virker forlokkende av og til.

Ikke fordi jeg ikke vil jobbe, men for å slippe alle krav for noen dager eller uker.

Når så mange krever så mye av meg hele tiden, blir det av og til nok, og for min del er det utmattelse som gir meg disse tankene.

Når jeg har et lite overskudd, noe som er veldig sjeldent, tenker jeg ikke slik i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 7c776...48a

[Capricorn]

Ja, hvis du heller vil ha hjelp til tørke deg i ræva resten av livet så værsågod.....

[pantora]

Ja her var det som vanlig ikke mye støtte for TS... Tror ikke folk flest forstår den smerten, håpløsheten, desperasjonen som ligger bak en slik tanke (for det er en tanke, ikke et faktisk ønske). TS; det skal ikke være så tungt å jobbe. Kanskje bør du jobbe mindre om det sliter deg så ut, eller du bør finne en ny jobb. Be om hjelp i hvertfall, trenger du en forandring så sørg for at det skjer, ikke gå rundt med slike fæle tanker.

[Gjest Blomst83]

Ja her var det som vanlig ikke mye støtte for TS... Tror ikke folk flest forstår den smerten, håpløsheten, desperasjonen som ligger bak en slik tanke (for det er en tanke, ikke et faktisk ønske). TS; det skal ikke være så tungt å jobbe. Kanskje bør du jobbe mindre om det sliter deg så ut, eller du bør finne en ny jobb. Be om hjelp i hvertfall, trenger du en forandring så sørg for at det skjer, ikke gå rundt med slike fæle tanker.

Støtter dette innlegget! Jeg skal ikke nekte for at opp til flere ganger når sykdommen min ikke har vært like synlig har tatt meg selv i å tenke at jeg skulle "ønske" at jeg satt i rullestol med beinet i gips etc.Hvorfor? Jo fordi da kan folk se at det er noe i veien med meg.Psykisk smerte er et helvete,og veldig ofte er det en usynlig smerte.

[AnonymBruker]

Synes flere her er unødvendig krasse mot TS, at hun føler slik hun føler tror jeg ikke er rotet i latskap eller noe slik(når man nesten ønsker å bli trafikkskadd fordi man ikke takle jobb-hverdagen, da snakker man ikke latskap altså...), at hun heller burde prate med fastlege og bli henvist til psykolog. Man skal jo ikke føle det slik. Jeg kjenner meg litt igjen i det hun skriver; jeg er innadvent men har en jobb som krever at jeg er sosial(jeg har selv valgt det fordi det er et fag jeg brenner for), så når jeg da kommer hjem låser jeg døra, slår av telefonen, trekker for gardinene og slår av lyset og later som jeg ikke eksisterer til jeg skal legge meg. Det er slik jeg må "lade opp" til neste dag. Mao: jeg har ikke makt til å hverken trene, drive med hobbyer, treffe venner osv. Jeg vil jo selvsagt ikke bli ufør og bli forsørga av staten, jeg er jo ikke syk bare fordi jeg er innadvent, men jeg skjønner hvor TS kommer fra, og tror nok hun ville hatt godt av å snakke med noen.

Anonymous poster hash: 2476b...5cf

[AnonymBruker]

...slik at jeg ikke kan jobbe mer, jeg tror jeg virkelig hater å jobbe. Jeg hater et A4 liv, jeg takler det ikke. Jeg føler meg fanget, jeg får angst av det og depresjoner. Har vært sånn i over to år nå, så og si nettopp startet i ny jobb for å se om det hjalp men det hjelper ikke. Jeg får ikke vært med venner, familie eller noen fordi jeg ikke orker noe når jeg er ferdig på jobb, fordi jeg må virkelig bruke hele meg for å jobbe. Det tar så innmari på, at hver gang jeg går over veien så ser jeg meg ikke for, jeg bare lukker øynene og håper at det er ett eller annet menneske som råkjører som meier meg ned.

Anonymous poster hash: 7a757...afb

tror det finnes mer lettvinte metoder for å havne på trygd/dagpenger enn å bli meid ned av en bil, for å si det sånn

Anonymous poster hash: 03915...eee