Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

For ni år siden fikk vi vårt første barn. Vi gikk på svangerskapskurs sammen med noen få par til og i og med at vi var så få, ble vi veldig knyttet til hverandre.

Dessverre ble en dødfødt, en født med ryggmarksbrokk og vannhode og er i dag tatt fra foreldrene pga omsorgsvikt. Og det siste paret opplevde og miste barnet i 8 mnd.

De fleste av oss, som tross alt var heldige og hvor alt gikk bra, har holdt kontakten gjennom alle disse årene og vi har alle fått barn etterpå.

Vår sønn og det ene parets sønn som tilfeldigvis fikk samme navn, går i dag i parallellklasse med hverandre. De har også spilt fotball sammen i to år.

Tilfeldighetene gjorde det slik at hans mor og jeg denne gangen også skulle gå gravide samtidig. Vi gledet oss på hverandres vegne og fleipet med at vi hadde planlagt dette godt.

I dag fikk jeg vita at deres ufødte barn ble gravlagt i går. Hun hadde to mnd igjen til termin. Og jeg syns dette er så jævlig.

Her sitter vi og henger oss opp i småting som sokker på gulvet og unger som ikke hører og mannfolka som er noen hensynsløse idioter pga våre hormoner.....Jeg vet at det ikke hjelper dem at jeg sitter her og gråter over tapet deres og at mine unger fremdeles ikke vil høre noe bedre når jeg snakker til dem.

Men jeg bare gråter og gråter og klarer ikke og stoppe, samtidig som det er en liten inne i min mage som i løpet av få uker vil se dagen lys for første gang......

Da vi fikk førstemann var det helt grusomt og gå i butikken med vår nyfødte og flotte gutt. Tenk om vi møtte de som hadde mistet?? De skulle jo egentlig ha et barn og trille de også.

Nå skal jeg gjennom det en gang til og jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre overfor disse foreldrene.

Vil de ha vår sympati eller hva ønsker de? Skal jeg ta kontakt eller de an hva de velger og gjøre?

Dette burde kanskje vært på et annet forum, men det er egentlig ikke noe spørsmål dette her som jeg ønsker svar på.

Jeg bare skulle ønske at vi innimellom tok oss tid til og tenke på de som dessverre opplever dette!

I kveld skal i hvertfall jeg tenne et lys.................

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Vakkert skrevet, Goliat! Vi burde nok alle sammen sette oss ned og tenke oss godt om før vi begynte å kjefte og smelle for alle mulige slags bagateller i hverdagen. Slike hendelser gjør at en får et litt større perspektiv på livet.

Gjest Muslingen
Skrevet

Hva med å ringe på hos dem med blomster? Kan nok være sårt å se deg med din store mage, men de setter nok pris på litt omtanke fra andre...

Jeg tror det verste du kan gjøre er å ikke ta kontakt/holde deg unna dem.

Skrevet

så trist så trist, en ting du ikke skal er at holde dig væk og ikke sige noget, de fleste løber sin vej når nogen dør og det er vigtig at få snakket om det, så ikke vent med at gå derover og kondolere og vær åben og spør hvad skete, selvom reaktionen nok vil være gråd bliver man glad for at noen bry sig.

Skrevet

Jeg er stort sett enig med Ann og Annbjørg, men husk at mange også har behov for å være alene en stund etter en tragisk hendelse som dette. Mange føler at de blir "rent ned" av folk som gjerne vil trøste. Ta kontakt med dem og prøv deg litt fram, du merker vel fort om de helst vil være i fred. Lykke til!

Skrevet

Hva med å sende blomster til dem, med et kort som sier at dere tenker på dem, og at dere er der for dem når de trenger dere eller vil snakke med noen. Det setter de helt sikkert pris på!

Lykke til!

Skrevet

Ta kontakt. Men vær klar over at det ikke er sikkert at de klarer å møte dere enda. Det må jo skje i deres tempo. Det beste er jo å spørre direkte. Mange sier til seg selv at de tar sikkert kontakt når de føler for det. Men det er ikke sikkert at de har overskudd og krefter til det. Hvis du tar kontakt, vet de i alle fall at du tenker på de. Om du velger å ringe, skrive brev, sende blomster eller noe sånt, må du finne ut av. Hva er mest naturlig for deg? Lykke til i avgjørelsen.

Skrevet
Ta kontakt. Men vær klar over at det ikke er sikkert at de klarer å møte dere enda. Det må jo skje i deres tempo. Det beste er jo å spørre direkte. Mange sier til seg selv at de tar sikkert kontakt når de føler for det. Men det er ikke sikkert at de har overskudd og krefter til det. Hvis du tar kontakt' date=' vet de i alle fall at du tenker på de. Om du velger å ringe, skrive brev, sende blomster eller noe sånt, må du finne ut av. Hva er mest naturlig for deg? Lykke til i avgjørelsen.[/quote'] Veldig godt skrevet. :enig_animasjon:
Gjest Anonymous
Skrevet

Jeg er enig med de andre her: det verste du kan gjøre er ingenting. Send en blomsterbukett med noen trøstens ord. Det blir nok satt veldig pris på.

Det er dessverre ingenting å gjøre med. Men kjempetrist for de det gjelder.

Skrevet

Jeg mener du gjør lurt i å vise at du tenker på dem, på den ene eller andre måten. Si at du tenker på dem og at du er der om de trenger deg på noen måte. Da har du gjort ditt og det er opp til dem hva de ønsker. Dødsfall er vanskelig uansett, spessielt når det er unger, men det er omtanken som vises som er av betydning ikke nødvendigvis handlingen.

Skrevet

Jeg tror en av de viktigste tingene man kan gjøre når noen mister noen, er å være der ikke bare nå mens tapet er ferskt, men å være der for dem også om tre, seks og tolv måneder. For omgivelsene går sjokket over dødsfallet over relativt fort, men for dem som har mistet noen forsvinner ikke sorgen før det har gått veldig lang tid, noen ganger mange år. Jeg skulle mene at et dødfødt barn tar en god stund å komme over...

Jeg tror mange som opplever sorg ofte blir "nedrent" av sympati i begynnelsen, men blir fort glemt etterpå. Og så spør folk gjerne "Går det bra?" og forventer å få vite at jotakk, nå går det bedre, når det i virkeligheten er like vondt og meningsløst fortsatt. Og egentlig er det kanskje når det har gått en god stund at de blir mer i stand til å snakke om det som har skjedd.

Send gjerne en blomst og vær nær nå - men vær like tilgjengelig for dem om en stund, også selv om dere har fått barn selv! Det er ingen mening i at du skal ha "dårlig samvittighet" fordi det har gått bra for deg...

Skrevet

Jeg har tenkt at jeg skulle sende en blomst......

Men jeg gikk rett på de i går på skolen da vi skulle sende våre barn i toget. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn og gi de en stor klem og hun gråt og jeg gråt.......

Syns det var kjempetøfft at hun faktisk kom på skolen i går. Hun gråt hver gang jeg tittet bort på henne etterpå og hadde så vondt av henne.

Vi snakket ikke så mye sammen, men jeg fikk "klar beskjed" av mannen hennes om at jeg skulle ikke bekymre meg over dem nå. Jeg måtte tenke på meg selv og ta det med ro.

Men det er lettere sagt enn gjort. Det var ihvertfall godt og se dem og få sagt noen ord, selvom det ble mange tårer og en tung stund etterpå.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...