USA: Middelklassens paradis!

[Gjest Summers]

Greg Mankiw, en av verdens beste økonomer har en god post til de som måtte tro at middelklassen ikke har fått det bedre de siste 30 årene(sier seg jo selv at de har det)

To divert attention from the disastrous rollout of his health reform, President Obama has decided to change the national conversation to discuss increasing inequality. This phenomenon is not new--the trend started about four decades ago--but it is real and important. In case you are a new reader of this blog, you can find my personal views on the matter in this paper.

This national conversation has generated renewed attention to the highly influential Piketty-Saez data. It is worth pointing out, therefore, some limitations of these data, which have been stressed by Cornell economist Richard Burkhauser: The data are on tax units rather than households, they do not include many government transfer payments, they are pre-tax rather than post-tax, they don't adjust for changes in household size, and they do not include nontaxable compensation such as employer-provided health insurance.

Does this matter? Yes! Here are some numbers from the Burkhauser paper:

1. From 1979 to 2007, median real income as measured by pre-tax, pre-transfer cash income of tax units rose by only 3.2 percent. That is a paltry amount for such a long period. You might conclude that middle class incomes have been stagnant. But wait.

2. Households are more important than tax units. Two married people are one tax unit, whereas a couple shacked up are two tax units. We would not want to treat the movement from marriage to shacking up as a drop in income. If we look at households rather than tax units, that meager 3.2 percent rises to a bit more respectable 12.5 percent.

3. Now consider government transfer payments. If we add those in, that 12.5 percent number becomes an even better 15.2 percent.

4. What about taxes? The middle class received some tax cuts during that period. Factoring taxes in, the 15.2 percent figure rises to 20.2 percent.

5. But not all households are the same size, and the size of households has fallen over time. Adjusting for household size increases that 20.2 percent to 29.3 percent.

6. There is still one thing left: employer-provided health insurance, an important fringe benefit that has grown in importance. Adding an estimate of that into income raises the 29.3 percent figure to 36.7 percent.

So, during this period, has the middle class experienced stagnant real income (a mere 3.2 percent increase) or significant gains (a 36.7 percent increase)? It depends on which measure of income you look at. It seems clear to me that the latter measure is more relevant, but the former measure of income often gets more attention than it deserves.

Take this as a cautionary tale. When people talk about changes in income over time, make sure you know what measure of income they are citing.

http://gregmankiw.blogspot.no

[Druid]

Sitter igjen med en stygg føleles om at tallene ikke nødvendigvis er interesante. Men på den annen måte sliter jeg med å komme opp med operative tall som ville tilsi at folk faktisk fikk bedre økonomisk handlingsrom.

Enkle faresignaler er punkt 3. Dette talllet burde minke, ikke øke om den økonomiske situasjonen ble bedre.

Punkt 6. er tilsvarende; det hjelper ikke at de skattefrie inntektene øker, hvis de kommer av at brukerene ikke har råd til å bruke skattede penger. (Jeg ser dette fra ett amerikansk økonomisk ståsted, ikke Nordisk)

Jeg er også skeptisk til premisset med å flytte fokus fra skatteobjekt til husholdning. Da dropper man ballen hvis det viser seg at grunnen til at man ikke lenger gifter seg er at man ikke har råd.

Man trenger å finne ett måltall som dokumeterer større grad av økonomisk frihet, typisk hvor mye middelklassen bruker på luksus og ferier relatert til hvor solid den underliggende økonomien deres er i forhold til pensjon og forsikringer.

[AnonymBruker]

Men middelklassen er variert, du har de som nærmer seg den lavt betalte "arbeiderklassen" og du har den "øvre" middeklassen som nærmer seg eliten, disse har stor forskjell i det økonomiske handlingsrommet.

Jada, jeg er enig i disse tallene i seg selv, men det er jo ikke bare dette som måler velstand og økonomisk handlingsrom. Selv om amerikanerne i større grad styrer sin egen pengeflyt selv istedet for å betale for velferdstjenester over skatteseddelen betyr det på ingen måte at alle har det så fett. Utgifter til helseforsikring kan være betydelige dersom man ikke er blant de heldige som får dekket dette gjennom arbeidsgiver. Så har man utgifter til barnas videre utdannelse som kan være ganske heftig for mange familier, dette har blitt en nødvendighet i de fleste bransjer over there. Mange må også i mye større grad spare til egen pensjon samt legge opp penger til f. eks sykefravær da dette er "benefits" som dekkes i varierende grad av arbeidsgiver. Tilsvarende vil man finne flere eksempler på at man vil måtte binde opp en del kapital til tjenester vi her hjemme betaler over skatteseddelen.

Anonymous poster hash: 325a6...9b9

[Genesis]

Greg Mankiw, en av verdens beste økonomer har en god post til de som måtte tro at middelklassen ikke har fått det bedre de siste 30 årene(sier seg jo selv at de har det)

To divert attention from the disastrous rollout of his health reform, President Obama has decided to change the national conversation to discuss increasing inequality. This phenomenon is not new--the trend started about four decades ago--but it is real and important. In case you are a new reader of this blog, you can find my personal views on the matter in this paper.

This national conversation has generated renewed attention to the highly influential Piketty-Saez data. It is worth pointing out, therefore, some limitations of these data, which have been stressed by Cornell economist Richard Burkhauser: The data are on tax units rather than households, they do not include many government transfer payments, they are pre-tax rather than post-tax, they don't adjust for changes in household size, and they do not include nontaxable compensation such as employer-provided health insurance.

Does this matter? Yes! Here are some numbers from the Burkhauser paper:

1. From 1979 to 2007, median real income as measured by pre-tax, pre-transfer cash income of tax units rose by only 3.2 percent. That is a paltry amount for such a long period. You might conclude that middle class incomes have been stagnant. But wait.

2. Households are more important than tax units. Two married people are one tax unit, whereas a couple shacked up are two tax units. We would not want to treat the movement from marriage to shacking up as a drop in income. If we look at households rather than tax units, that meager 3.2 percent rises to a bit more respectable 12.5 percent.

3. Now consider government transfer payments. If we add those in, that 12.5 percent number becomes an even better 15.2 percent.

4. What about taxes? The middle class received some tax cuts during that period. Factoring taxes in, the 15.2 percent figure rises to 20.2 percent.

5. But not all households are the same size, and the size of households has fallen over time. Adjusting for household size increases that 20.2 percent to 29.3 percent.

6. There is still one thing left: employer-provided health insurance, an important fringe benefit that has grown in importance. Adding an estimate of that into income raises the 29.3 percent figure to 36.7 percent.

So, during this period, has the middle class experienced stagnant real income (a mere 3.2 percent increase) or significant gains (a 36.7 percent increase)? It depends on which measure of income you look at. It seems clear to me that the latter measure is more relevant, but the former measure of income often gets more attention than it deserves.

Problemet er vel heller den relative veksten i realinntekten til middelklassen og underklassen i forhold til de over 95 persentil, som i USA har tatt ut mesteparten av produktivitetsøkningen. Det er vel heller en relativ stagnering det snakkes om, ikke en absolutt en. I dag tjener en gjennomsnittelig CEO 500 ganger mer enn en operativ arbeider, på 60 tallet var det noe sånt som 20 om jeg ikke husker feil.

Da virker plutselig ikke under 40 prosent på 40 år så fryktelig mye. Dessuten er jo kravene til materialle ting mye større i dagens samfunn, man "må" ikke ha en telefon med internet, man har man ikke råd til dette vil man føle seg fattig. Aktører som FN har også begynt å bevege seg mer og mer mot dette begrepet, da det i hovedak er dette som er bestemmende for sentimentet i middel og underklassen. Noe som kan spores tilbake til enkle psykologiske mekanismer som at det er bedre å tjene 500 000 hvis naboen tjener 400 000, enn å tjene 600 000 hvis naboen tjener 700.

Take this as a cautionary tale. When people talk about changes in income over time, make sure you know what measure of income they are citing.

http://gregmankiw.blogspot.no

Selv om

[Druid]

Da virker plutselig ikke under 40 prosent på 40 år så fryktelig mye. Dessuten er jo kravene til materialle ting mye større i dagens samfunn, man "må" ikke ha en telefon med internet, man har man ikke råd til dette vil man føle seg fattig. Aktører som FN har også begynt å bevege seg mer og mer mot dette begrepet, da det i hovedak er dette som er bestemmende for sentimentet i middel og underklassen. Noe som kan spores tilbake til enkle psykologiske mekanismer som at det er bedre å tjene 500 000 hvis naboen tjener 400 000, enn å tjene 600 000 hvis naboen tjener 700.

Det er alltid en fare hvis vi begynner å måle fattigdom på denne måten. For da vil vi bare få flere og flere fattige ettersom tiden går. Det vil alltid være rikere mennekser, og splitten blir større og større.

Jeg regner meg som øvre middelklasse i dag, men siden jeg ikke har en oransje lamborghini med setetrekk i løveballeskinn, så må jeg ta innover meg at noen er relativt rikere enn meg og jeg derfor fattig.

Vi må finne en målestokk for "økonomisk handlingsrom" målt i at man har kapasitet for husvære, mat og økonomisk resilience over sin framtid (dekker inn helse og pensjonskostnader).

[Gjest Summers]

Selv om

Problemet er vel heller den relative veksten i realinntekten til middelklassen og underklassen i forhold til de over 95 persentil, som i USA har tatt ut mesteparten av produktivitetsøkningen.

De som har stått for produktivetsøkningen har fått den, det er ikke sånn at produktivtetsøkningen hadde kommet uansett og at de rikeste knabbet til seg mesteparten. Ta de som startet Google, de har ikke blitt rike ved å ta penger fra de fattige, de har skapt en bedrift. Ikke bare drar produktive bedrifter opp lønningene, men de øker også tilbudet de ikke-rike kan benytte seg av. Selv har jeg aldri jobbet for google, som nordmann har jeg sikkert ikke fått så mye av skattepengene deres heller, men de har gjort livet mitt litt bedre ved at jeg får bruke søkemotoren deres, android, osv. Kanskje er det ikke tildeldig at mange av selskapene dukker opp i USA, ikke bare har de flinke mennesker, men det er også et land hvor om man lykkes så kan man bli blant verdens rikeste. Desto større gevinsten er for å lykkes desto flere vil ta sjansen og desto mer arbeid vil man legge i det. Det er når hovedgevinsten i Lotto er størst flest vil spille, selv om sjansene for å få hovedgevinsten er liten.

[Gjest Summers]

Man trenger å finne ett måltall som dokumeterer større grad av økonomisk frihet, typisk hvor mye middelklassen bruker på luksus og ferier relatert til hvor solid den underliggende økonomien deres er i forhold til pensjon og forsikringer.

Kjøpekraft er vel nettopp det måltallet, da får man selv velge hvordan man vil disponere pengene. Kanskje ønsker man å ha høy pensjon og gode forsikringer, at man da får mindre å rutte med viser ikke at man har dårlig økonomisk frihet, de har jo nettopp hatt firheten til å prioritere.

Edit: kjøpekraftstallet man bruker er kanskje ikke perfekt, men synes det er bedre enn å måle luksus og ferier, for da bruker man sine egne prioriteringer som mål på hvor godt andres liv er.

Kjøpekraft/arbeidstime blir selvsagt også mer riktig.

Endret 17. desember 2013 av Summers

[Druid]

Kjøpekraft er vel nettopp det måltallet, da får man selv velge hvordan man vil disponere pengene. Kanskje ønsker man å ha høy pensjon og gode forsikringer, at man da får mindre å rutte med viser ikke at man har dårlig økonomisk frihet, de har jo nettopp hatt firheten til å prioritere.

Edit: kjøpekraftstallet man bruker er kanskje ikke perfekt, men synes det er bedre enn å måle luksus og ferier, for da bruker man sine egne prioriteringer som mål på hvor godt andres liv er.

Kjøpekraft/arbeidstime blir selvsagt også mer riktig.

ang måling av luksus og ferier: premisset var at man målte det i relasjon til pensjon og forsikring, spesifikt for å forsikre seg at man fikk luket ut de som prioriterte luksusforbruk i forhold til sine grunnleggende soliditet

[Gjest Summers]

ang måling av luksus og ferier: premisset var at man målte det i relasjon til pensjon og forsikring, spesifikt for å forsikre seg at man fikk luket ut de som prioriterte luksusforbruk i forhold til sine grunnleggende soliditet

Men hva er "grunnleggende"? Det er jo høyst subjektivt og det er vel ingen tvil om at hva som menes som grunnleggende i dag var dårligere standard enn for 30 år siden.

[Genesis]

Det er alltid en fare hvis vi begynner å måle fattigdom på denne måten. For da vil vi bare få flere og flere fattige ettersom tiden går. Det vil alltid være rikere mennekser, og splitten blir større og større.

Jeg regner meg som øvre middelklasse i dag, men siden jeg ikke har en oransje lamborghini med setetrekk i løveballeskinn, så må jeg ta innover meg at noen er relativt rikere enn meg og jeg derfor fattig.

Vi må finne en målestokk for "økonomisk handlingsrom" målt i at man har kapasitet for husvære, mat og økonomisk resilience over sin framtid (dekker inn helse og pensjonskostnader).

Nei, hvis flere og flere blir fattig betyr det at gapet mellom de som har og ikke har blir større og større. Og det er ingen naturlov som sier at dette må være tilfellet, det kommer jo helt an på hvordan man vekter henholdsvis økonomisk insentiver og redistribusjon, her er det en klar trade-off. Legger man størst vekt på at den potensielle avkastningen på å komme til topps skal være ekstremt god, eller at det skal smøres ut over flere mennesker. Marginalavkastningen av konsum er jo også veldig avtagende, og undersøkelser viser også at når man 700-800 000 i inntekt har ytterligere inntekt ingenting å si for hvilken livskvalitet man opplever, noe som kan være et argument for høyere skattetrykk.

På en annen side kan man jo si at for å dyrke frem de ekstremtproduktive innovatørene må man ha hårete økonomisk insentiver for at de skal være villige til å ta risiko, men det er viktig å huske på at risikoen også blir mindre hvis det sosiale sikkerhetsnettet blir større. Hvilken modell som er best kommer jo helt an på hvilken risikoaversjon, eventuelt risikolyst man har i sitt eget liv. Dessuten er jo modellen i USA helt hårreisende uansett, topplønningene er så blåst ut av proporsjoner at det er som markedssvikt å regne. For at effektive markeder skal fungere trenger man perfekt informasjon, noe de som sitter på styremøter og avgjør at man skal betale noen 200 millioner i året ikke har, fordi de åpenbart ikke skjønner at evnene til lederen kun er en av svært mange eksogene variabler som påvirker bunnlinjen i selskapet.

[Genesis]

Problemet er vel heller den relative veksten i realinntekten til middelklassen og underklassen i forhold til de over 95 persentil, som i USA har tatt ut mesteparten av produktivitetsøkningen.

De som har stått for produktivetsøkningen har fått den, det er ikke sånn at produktivtetsøkningen hadde kommet uansett og at de rikeste knabbet til seg mesteparten. Ta de som startet Google, de har ikke blitt rike ved å ta penger fra de fattige, de har skapt en bedrift. Ikke bare drar produktive bedrifter opp lønningene, men de øker også tilbudet de ikke-rike kan benytte seg av. Selv har jeg aldri jobbet for google, som nordmann har jeg sikkert ikke fått så mye av skattepengene deres heller, men de har gjort livet mitt litt bedre ved at jeg får bruke søkemotoren deres, android, osv. Kanskje er det ikke tildeldig at mange av selskapene dukker opp i USA, ikke bare har de flinke mennesker, men det er også et land hvor om man lykkes så kan man bli blant verdens rikeste. Desto større gevinsten er for å lykkes desto flere vil ta sjansen og desto mer arbeid vil man legge i det. Det er når hovedgevinsten i Lotto er størst flest vil spille, selv om sjansene for å få hovedgevinsten er liten.

Problemet er vel heller den relative veksten i realinntekten til middelklassen og underklassen i forhold til de over 95 persentil, som i USA har tatt ut mesteparten av produktivitetsøkningen.

De som har stått for produktivetsøkningen har fått den, det er ikke sånn at produktivtetsøkningen hadde kommet uansett og at de rikeste knabbet til seg mesteparten. Ta de som startet Google, de har ikke blitt rike ved å ta penger fra de fattige, de har skapt en bedrift. Ikke bare drar produktive bedrifter opp lønningene, men de øker også tilbudet de ikke-rike kan benytte seg av. Selv har jeg aldri jobbet for google, som nordmann har jeg sikkert ikke fått så mye av skattepengene deres heller, men de har gjort livet mitt litt bedre ved at jeg får bruke søkemotoren deres, android, osv. Kanskje er det ikke tildeldig at mange av selskapene dukker opp i USA, ikke bare har de flinke mennesker, men det er også et land hvor om man lykkes så kan man bli blant verdens rikeste. Desto større gevinsten er for å lykkes desto flere vil ta sjansen og desto mer arbeid vil man legge i det. Det er når hovedgevinsten i Lotto er størst flest vil spille, selv om sjansene for å få hovedgevinsten er liten.

Ja, dette representerer jo det typiske reduksjonistiske synet mange økonomer har på insentiver. Som jeg nevnte er det godt kjent at marginalnytten av konsum er avtagende. Det er ikke sånn at hvis potensiell formue øker med 100 prosent på grunn av gunstigere skatteregler i landet man opererer i, så jobber man dobbelt så hardt for å skape innovasjoner.

USA har noen av de største kompetansemiljøene i verden, det er grunnen til innovasjonstakten, og hvis du går litt dypere inn i enkelthistorier vil du se at økonomiske insentiver ofte var en liten del av en mye større helhet som gjorde av folk tok innovasjonsrisiko. Det farligste for økonomer er å forlese seg på økonomisk teori og være blind for realitetene. Hvor mye påvirker for eksempel din forventning om inflasjon ditt forbruk i praksis? Folk flest (som faktisk utgjør økonomien) tenker ikke som institusjonelle investorer, no mange økonomer har store problemer med å begripe av en eller annen grunn.

[Druid]

Men hva er "grunnleggende"? Det er jo høyst subjektivt og det er vel ingen tvil om at hva som menes som grunnleggende i dag var dårligere standard enn for 30 år siden.

Grunnleggende soliditet er at lånefinansieringen din er trygg, du sparer opp til levelig pensjon og at du har kontroll over helsekostnadene dine.

Så lever du i Norge, har vi i løpet av de siste 10 årene opplevd en generell og kraftig svekkelse av vanlige folks økonomiske soliditet: Lånefinansieringen er fortsatt trygg, men pensjonsløsningen er dramatisk svekket og kostnadene knyttet til helseproblemer har økt signifikant. Hvilket betyr at vi må tjene merkbart bedre for å kunne etterfylle pensjonssparingen, og for å takle fremtidig sykdom.

Ser vi lønnsøkning i perioden separat vil man derfor kunne hevde at Norge har veldig positiv utvikling; ser vi i forhold til svekkelsen av soliditet, er ikke bildet fullt så entydig positivt, og ser vi det i forhold til gjeldsveksten (som spiser opp handlingsrommet) så er det entydig negativt. Men i Norge er dette først og fremst ett personøkonomisk problem, man har relativt høy valgfrihet, og det handler mest om at enkeltpersoner gjør spektakulære økonomiske feilvurderinger.

I USA ser vi tegn på at problemet er strukturproblem, med tanke på hvor mange som har mer enn en stilling, hvor mange som ikke er pensjonsdekket eller tilfredstillende helsedekket. Men jeg vet ikke hvor alvorlig dette problemet er i forhold til den totale massen. Hvis middelklassen defineres som de som har økonomisk soliditet og at gruppem vokser både i bunn og på topp, så snakker du positiv utvikling uavhengig hvor høyt den 1% distanserer seg fra resten.

[Gjest Summers]

Grunnleggende soliditet er at lånefinansieringen din er trygg, du sparer opp til levelig pensjon og at du har kontroll over helsekostnadene dine.

Igjen dette er jo noe som har endret seg de siste 30 årene, helsetilbudet man regner som grunnleggende har vokst i takt med at man stadig har fått bedre og flere behandlinger for sykdommer. Å si at man skal trekke fra kostnadene for helseforsikring fra ens inntekt for å se hvor godt en har det blir derfor feil. Helsekostnadene har vokst fordi tilbudet har blitt bedre. Og som Gro sa alt henger sammen med alt, det at helsetilbudet man kan få har blitt bedre henger sammen med at det lønner seg å satse på medising forskning. Jeg vet ikke sannsynligheten for at en medisin blir suksess, men regner med at den er liten. Det taler for at gevinsten ved suksess må være stor for at det skal lønnes seg å satse. Desto lavere skatter, desto større blir gevinsten etter skatt, desto flere vil satse på medisinsk forskning i forhold til å bruke livet sitt på f.eks fritid eller kapitalen sin på noe annet enn investeringer.

[Druid]

Helsetilbudet man regner som grunnleggende har markant svekket seg de siste 30 år, og det er en god del fornuftige årsaker til dette. Men det er helt relevant å vurdere en helseforsikring som en ny utgift som bør inn i det totale livsløpsregnskapet, både fordi fraværet av helseforsikringen ikke fjerner utgiftene (det er enten eller) og fordi kostbehovet har oppstått i løpet av disse årene.

Det at helsekostene knyttet til utvidet tilbud har økt , er en helt annen diskusjon, men den faller som regel ikke inn under helseforsikring uansett.

Skatter og avgifter har typisk liten negativ påvirkning på ordinære bedrifters virksomhet og gjennomføring. Det er typisk kun i utvalgte bedriftssegmenter der de grunneleggende markedsmekanismene er grunnleggende er defekte, at ordinære skatteprinsipper er problematisk. Det raske eksemplet er rederbransjen, der omsetningen av tjenesten ikke er i nærheten av å forrente verdien av driftsmidlene på noen som heslt forsvarlig måte.