Dere som endte med vanlig liv

[Gjest Summers]

Er en tråd her hvor TS føler seg for god til et vanlig liv, med vanlig liv, menes en vanlig karriere, hun ønsker å gjøre noe stort(kan være hva som helst fra profesjonell skuespiller til leder for Røde Kors). Men svaren hun får er ofte pesimistiske, hun er urealistisk, osv.

Så det jeg lurer på er når dere som mener hun er urealistisk fant ut at de fleste måtte ta til takke med en vanlig karriere? Prøvde dere selv å bli det dere drømte om da dere var yngre eller ble det bare ikke noe av?

[spinnwild]

Life is what you make it.

Hvis du vil gjøre noe ekstraordinært, så må du jobbe for dette.

Hvis hun føler seg "for god" til en "vanlig karriere" så har hun ikke jobbet hardt nok for å nå dit hun vil.

"Vanlig liv" kommer av seg selv.

Man må jobbe, og man må jobbe hardt, for å komme langt opp "i systemet" uansett hvilket "system" det er snakk om. Og det er langt fra alle som kommer igjennom nåløyet. Og da må man se på seg selv og sitt liv, og da eventuelt "ta til takke med" et "vanlig liv".

Vi ønsker vel alle å være spesiell, men om alle som vil det kan bli det, så blir ingen spesielle.

[FrøkenBaker]

Er en liten stund siden jeg leste det, men jeg tror jeg vet hvilken tråd du sikter til. Har ikke kommentert der, men mitt inntrykk var ikke at hun ville gjøre noe, men være noe. Ingen av disse tingene er dårlige mål å strekke seg mot. Men når dette ønsket blir begrunnet med at man vil være noe fordi en føler seg "for god" for et vanlig liv vil det nødvendigvis få noen til å stusse. Etter det jeg husker var ikke alle svarene pesimistiske, men mange stilte spørsmål til det hun skrev, noe som er naturlig.

Å ville være en modell, filmstjerne eller kirurg for statusen, oppmerksomheten og pengene er ikke det samme som å ønske å drive med det en modell, filmstjerne eller kirurg gjør. For å være den beste i sitt felt må en jo ha en interesse for akkurat det en da skal drive med.

Hvis en person sier; "Jeg vil bli skuespiller, det er det jeg har lyst å drive med resten av livet. Jeg vil prøve å bli/være en av de beste innen det, og jeg tror at jeg er god nok", det er flott, bra for deg, du har min fulle støtte og jeg håper for det beste! Men hvis noen kommer og sier; "Jeg føler at jeg er for god for et vanlig liv, jeg fortjener mer, jeg har lyst til å være berømt eller ha masse status og penger, ikke det alle andre har. Vet ikke helt hva, men jeg føler jeg burde ha noe sånt, for jeg er for god for dette", da stusser jeg litt.

Å føle at du vil mer, men ikke vet hva er forsåvidt også helt akseptabelt. Men denne nedvurderingen av de fleste menneskers levemåte, og uspesifikke ønsket basert på at en "føler seg for god for" det en har, men samtidig gjentar om og om igjen at en ikke ønsker å gjøre noe spesifikt med det inspirerer ikke akkurat til støtte.

Kort; det er kjempefint å tro på seg selv, ha store drømmer og ønske å gjøre noe med dem. Flere burde tenke om seg selv at de er gode nok til å gjøre det de virkelig vil.

Men det er ikke det samme som å ville være noe, uten å ville gjøre det som kreves for å bli det, være negativ til alle muligheter og sette seg selv i en kategori som "bedre enn" fordi man ønsker noe mer/annet enn mange andre eller vice versa.

[AnonymBruker]

De "negative" svarene kommer vel kanskej fra folk som har innsett hva det faktisk kreves for å "bli noe"? Joda, det er mange som kan bli flinke yrkesutøvere og mellomledere med moderat innsats, men for å virkelig stikke seg ut så kreves det hard, kontinuerlig og langvarig jobbing innefor det man ønsker å bli god til, derfor virker det kanskje arrogant at man ønsker å være det uten å samtidig ha ønsket om å legge ned innsatsen som kreves. Skal man f. eks nå veldig langt i mange yrker i dag er det ikke til å feie under teppet at en må starte for seg selv og gjøre det bra. Og for å gjøre det må man ofre svært mye fritid og andre opplevelser. For å ta min bransje som eksempel, de som gjøre det aller best har bokstavelig talt jobbet døgnet rundt de siste årene eller mer. Hverdag, som helg og høytid og der ferie er et fremmedord. De færreste er villige til å legge ned den innsatsen, enten fordi de ikke har mulighet på grunn av andre forpliktelser (de fleste vil ha mulighet til et familieliv) eller fordi de innser at livet har andre verdier for deres del. Hva man velger er selvfølgelig helt opp til seg selv og i mine øyne er det ikke noe som er hverken mer eller mindre verdifullt enn noe annet, enhver må gå sin egen vei. Men jeg legger altså merke til at de færreste har det som skal til for å nå til topps.

Jeg er heller ikke helt enig i at man 100% er sin egen lykkes smed. Man må være til riktig sted til riktig tid og kjenne de riktige folkene. For eksempel var Bill Gates helt på riktig tid i historien med sine bidrag til teknologibransjen, det hadde vært nær sagt umulig å gjøre det samme i dag. Han kjente også de riktige folkene som kunne løfte han opp og frem.

Uten det riktige nettverket rundt seg spiller det ikke nødvendigvis noen rolle hvor hardt man jobber. Kontakter er alfa omega og har veldig mye å si for om man får profilert seg eller ikke og kan utgjøre forskjellen på suksess og fiasko.

Anonymous poster hash: ac262...ac7

[zen]

Motivasjonen bak ønsket om å bli noe stort er kanskje relevant?

Hvis man vil bli noe fordi man har et behov for å føle seg bedre enn andre, er det bare tegn på usunn tankegang.

Mange klatrer til topps bare for å finne ut at det ikke var det de søkte etter likevel.

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet noen av stedene hun trodde hun kunne bli "hva som helst", og jeg vet for et faktum at hun hadde vært 100% fullstendig uinteressant i den sammenhengen.

Anonymous poster hash: ad3ab...0eb

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke satt meg inn i den opprinnelige tråden, men jeg synes at "vanlige" liv er ikke noe man ender opp med, men det må man også faktisk jobbe for å oppnå. Jeg har et såkalt vanlig A4 liv, med hus, stasjonsvogn, 2 unger, ektemann, og en helt vanlig jobb i kommunen. Dette livet har jeg jobbet hardt for! Det var et helvete å presse seg igjennom 5 årig utdanning, skaffet meg siden ett gedigent boliglån, to barn som jeg elsker over alt på jord, jeg var ufrivillig barnløs i 8 år, jeg måtte også flytte på meg for å skaffe meg den helt vanlige jobben min.

Og vet du hva? Jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har, ville ikke bytte livet mitt med noen andre, jeg er ikke ekstraordinær men det er virkelig ikke noe jeg streber etter heller.

Nå høres jeg ut som en sur gammel tante, men selv vanlige liv kommer ikke av seg selv.

Anonymous poster hash: 2fef1...f6a

[Knirke]

Jeg merker at jeg ikke ønsker meg det klassiske A4 livet, jeg søker noe mer. Men jeg innser selvsagt at det er mitt eget ansvar å enten gjøre noe for å oppnå drømmene mine, eller tvinge meg selv til å være fornøyd med det jeg har (sistnevnte funker dårlig i lengden)

Uansett tror jeg det finnes en mellomting. Det er jo ikke sånn at man ENTEN må være nedstøvet bibliotekar som jobber fra 8-16 ELLER superkjendis med eget jetfly. Man kan jo gjøre noen små grep for å få et mer spennende liv. F.eks spare opp penger, si opp jobben og reise jorda rundt. Det kan alle gjøre, det er bare noe man bestemmer seg for. Eller man kan spille i rockeband på fritiden, flytte i kunstnerkollektiv, adoptere en pingvin etc

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke helt enig i at man 100% er sin egen lykkes smed. Man må være til riktig sted til riktig tid og kjenne de riktige folkene. For eksempel var Bill Gates helt på riktig tid i historien med sine bidrag til teknologibransjen, det hadde vært nær sagt umulig å gjøre det samme i dag. Han kjente også de riktige folkene som kunne løfte han opp og frem.

Uten det riktige nettverket rundt seg spiller det ikke nødvendigvis noen rolle hvor hardt man jobber. Kontakter er alfa omega og har veldig mye å si for om man får profilert seg eller ikke og kan utgjøre forskjellen på suksess og fiasko.

Anonymous poster hash: ac262...ac7

Men å kjenne de riktige folkene og ha det riktige nettverket rundt seg kommer heller ikke av seg selv.

En må sørge for å oppsøke og være tilstede i de miljøene spennende ting skjer innenfor det fagfeltet en ønsker å drive med. En må være aktiv og vise andre at en faktisk har fagkunnskaper, talent, evner og vilje - og du må bidra med noe i forhold til andre også. Alt dette er en jobb i seg selv, og kommer ikke rekende på ei fjøl.

Så ja, en er avhenging av gode kontakter for å oppnå noe - men en må faktisk jobbe for å skaffe seg disse kontaktene. Og en må i tillegg sørge for å være dyktig i det en gjør, ellers en uinteressant.

Anonymous poster hash: ec76b...a9c

[Gjest Passing by]

Jeg hadde ingen spesielle drømmer da jeg var yngre, og jeg har kommet hit hvor jeg trives ved å prøve forskjellige jobber. Jeg har et vanlig liv, og trives med det. Jeg er mellomleder og føler ikke behov for å komme høyere men har fått forespørsler om det, trives ikke i rampelyset og ønsker ikke mer ansvar enn jeg har i dag. Det er en ganske deilig følelse å finne en jobb man trives med og som man ser for seg en fremtid i, hvor man får brukt kompetansen sine og med mulighet for nye utfordringer.

Jeg tror man selv må finne ut hva man ønsker og vil man være en som betyr noe i den store sammenhengen så må man jobbe for det, knytte kontakter og hoppe på muligheter og ikke minst sørge for å ha den kompetansen som kreves. Man er bare sin egen lykkes smed til et visst punkt.