Normalt eller oppsøke hjelp

[Håndkrem]

Vissste ikke hvor jeg skulle plassere denne tråden, men la gå.

Jeg er ei jente i begynnelsen av 20 årene som sliter med sinneproblemer. Ser ikke noen grunn til å være kjempe glad, og blir irritert når folk er overlykkelig. Livet er urettferdig.

Vet ikke om det kan ha noe sammenheng, men:
ble holdt utenfor på ungdomsskolen.

På vgs fikk jeg meg venner, men også her ble jeg frastøtt etter et år.

Når jeg var 15, møtte jeg en gutt på nettet en by utenfor hjemstedet mitt. Reiste til han på egen hånd uten at noen visste om det.. Han hadde sex med meg mot min vilje.

Hjemmet har jeg en voldelig far med asbergers.

MEN problemene begynte på avlor når jeg ble forlatt av eksen min for et år siden. Jeg er mye sjalu og sur på venner som har det bra, som får seg type etter type.. Aldri har kjærlighetssorg og lever på en rosa sky. Det er stygt av meg, men jeg VIL at folk skal ha det like jævlig som det jeg har. Jeg er ikke slem med noen, men sliter med sjalusi og vil ikke at andre skal ha det FOR bra.

Er det andre som har det likt som meg?? hvordan gjøre noe med dette?? Oppsøke hjelp eller er det normalt?

[liv]

Snakk med fastlegen din

[Gjest Arch]

Oppsøke hjelp ja. Ta kontakt med fastlegen, han kan henvise deg videre.

[Mona26]

Hei kjære deg!

Jeg har vokst opp med en bipolar mor som sa til meg som 5

10 åring på vei til familie på Vestlandet at hun håpte at "flyet ditt styrter og at du dør slik at jeg aldri ser deg igjen" jeg ble også holdt utenfor, jeg ble aldri sett, jeg ble aldri utsatt for overgrep. Men jeg var veldig promiskiøs ( staver jeg det riktig?) og som 17 åring hadde jeg på to år komt meg gjennom litt i overkant av 20 sexpartere. Jeg søkte oppmerksomhet hos menn som behandlet meg som dritt, jeg var rett og slett håpløs.

Jeg har brukt de siste årene på å tenke, lese og analysere min oppvekst med den jeg er i dag. DU er ikke problemet. Du som meg har nok gått gjennom livet som usynlig i troen om at du er verd mindre enn andre, at du ikke er god nok og at du er dumere, eklere og alltid verre enn alle andre. Du burde ikke ha hatt den barndommen du beskriver. Vi har dårlig selvtillit som følge av å leve som usynlig hele vår barndom. Det er selvtilliten din som gjør det sjalu. Jeg er også my sint, blir lett irritert. Tror dette er en forsvarsmekanisme. Vi sørger -men det gjør for vondt å kjenne på sorgen, vi har grått for mange tårer, derfor kanaliseres smerten og viser seg som sinne.

Jeg har nettopp begynt med terapi. Forteller du dette til fastlegen din får du henvisning til psykolog. Elles er det masse selvhjelpsgupper du kan kontakte, hjelpetelefoner og et rimelig alternativ til terapi er e-terapi. Terapi via Mail. Du må sortere følelsene dine og anerkjenne deg selv som et verdig menneske! Lykke til

[Håndkrem]

Hei kjære deg!

Jeg har vokst opp med en bipolar mor som sa til meg som 5

10 åring på vei til familie på Vestlandet at hun håpte at "flyet ditt styrter og at du dør slik at jeg aldri ser deg igjen" jeg ble også holdt utenfor, jeg ble aldri sett, jeg ble aldri utsatt for overgrep. Men jeg var veldig promiskiøs ( staver jeg det riktig?) og som 17 åring hadde jeg på to år komt meg gjennom litt i overkant av 20 sexpartere. Jeg søkte oppmerksomhet hos menn som behandlet meg som dritt, jeg var rett og slett håpløs.

Jeg har brukt de siste årene på å tenke, lese og analysere min oppvekst med den jeg er i dag. DU er ikke problemet. Du som meg har nok gått gjennom livet som usynlig i troen om at du er verd mindre enn andre, at du ikke er god nok og at du er dumere, eklere og alltid verre enn alle andre. Du burde ikke ha hatt den barndommen du beskriver. Vi har dårlig selvtillit som følge av å leve som usynlig hele vår barndom. Det er selvtilliten din som gjør det sjalu. Jeg er også my sint, blir lett irritert. Tror dette er en forsvarsmekanisme. Vi sørger -men det gjør for vondt å kjenne på sorgen, vi har grått for mange tårer, derfor kanaliseres smerten og viser seg som sinne.

Jeg har nettopp begynt med terapi. Forteller du dette til fastlegen din får du henvisning til psykolog. Elles er det masse selvhjelpsgupper du kan kontakte, hjelpetelefoner og et rimelig alternativ til terapi er e-terapi. Terapi via Mail. Du må sortere følelsene dine og anerkjenne deg selv som et verdig menneske! Lykke til

Tusen takk for svaf! Innlegget ditt varmet. Det å vite at andre har det litt på samme måte. Tror jeg må oppsøke psykolog og prøve meg på terapi. Håper det går bedre med deg nå og at du er på bedringens vei og blir frisk:)

[Mona26]

Tusen takk for svaf! Innlegget ditt varmet. Det å vite at andre har det litt på samme måte. Tror jeg må oppsøke psykolog og prøve meg på terapi. Håper det går bedre med deg nå og at du er på bedringens vei og blir frisk:)

Så hyggelig å høre det er en del motbakker -men jeg har lært meg så se meg selv i nytt lys. Jeg innså at jeg ikke var rar, teit, dum eller fortjente å bli holdt utenfor. Jeg har levd med mye skam. Og først nå begynner jeg å se at ting ikke er min feil. Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke livssituasjon. Men vi kan velge å hjelpe oss selv! Håper du finner styrke til å være din egen støttespiller. <3 det blir bedre.

[Mona26]

Jeg må bare legge til at denne sjalusien på venninner den kjenner jeg meg igjen i. Jeg er sjalu på ALT. Jeg er slank, men blir drit sjalu når en venninne som er overvektig har slanket seg fra stor til lubben. Jeg blir nesten skremt av hvor mange onde tanker om andre jeg sitter inne med. Til og med kjærsten min ( nå eks kjæreste) ble jeg sjalu på. Jeg har mer eller mindre sluttet å bruke fb. Det ble en kilde til mye missunnelse for meg. De som var for perfekte har jeg valgt å endre instillinger på slik at jeg ikke mottar oppdateringer. Man må hjelpe seg selv litt. Men roten til sjalusi ligger ofte i dårlig selvbilde. Bruk en del tid på å finne dine styrker. Tipper du er empatisk og sannsynligvis er veldig god til å se andre ( vi som har opplevd en vondt barndom lærer oss å lese stemninger ganske raskt for å kunne beskytte oss selv).