Realkompetanse

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet egentlig svaret på dette spørsmålet, men jeg håper noen her inne kan si at det er mulig likevel og gi meg et lite håp i hverdagen.

Jeg har alltid vært interessert i psykologi, men da tiden kom for å velge yrkesvalg, skulle denne jenta være "tøff" og bli bilmekaniker uten interesse for det. Kun fordi jeg bare hadde guttevenner og ikke ville bli alene i en allmennklasse e.l. Uten interessen for dette, gikk det selvfølgelig ikke så bra og jeg strøk den tverrfaglige eksamenen på Vk1 (det som nå er VG2 tror jeg).

Etter dette har jeg jobbet vanlige jobber som butikk, osv.

Jeg drømmer fremdeles om å bli psykolog og jeg har nå bestemt meg for å gå for det. Problemet mitt er at jeg ikke har studiekompetanse, og siden jeg ikke besto eksamen på VK1 nytter det ikke med bare allmenn påbygg. Alt må tas opp igjen.

Jeg har veldig lyst til å prøve å komme inn på årsstudiumet i psykologi på NKI i første omgang, slik at jeg kan jobbe ved siden av. Det er eneste måten jeg kan ha råd til å sette igang. Men uten generell studiekompetanse er eneste alternativet realkompetanse, noe jeg heller ikke har - tror jeg.

Slik jeg har forstått det, må man skrive et motivasjonsbrev når man søker på grunnlag av realkompetanse. Selv om jeg ikke har erfaring på papir har jeg mye uoffisiell erfaring.

Jeg vokste opp med hva som føles som en armè med psykisk syke rundt meg. Min mor, min far, min stemor, min tante (som også oppdro meg), min fetter, min kusine og mine brødre er/var alle deprimert, har/hadde angst eller psykiske lidelser av annet slag. Jeg måtte fort bli voksen og jeg lærte fort å bli sterk på andres vegne. Allerede fra tidlig alder ble jeg med min mor til lege og psykolog som moralsk støtte, og jeg sugde til meg all informasjon jeg kunne. Jeg begynte å gå på biblioteket og låne bøker om forskjellige psykiske lidelser og leste meg opp på alt jeg kunne. Dette ble veldig kort og dårlig forklart, men en liten forklaring på hva jeg mener med uoffisiell erfaring.

Dette er som sagt drømmen min, hva jeg brenner for. Men jeg har virkelig ikke råd til de ekstra årene som må til for studiekompetansen. Er det noe vits i det hele tatt å prøve å søke med realkompetanse som bakgrunn når jeg kun har personlig erfaring? Hvordan kan jeg få realkompetanse i psykologi hvis ikke? Selv om det gjerne vil ta like lang tid å bygge opp realkompetansen som å ta alle allmennfagene på nytt, så kan jeg ihvertfall ha en inntekt.

Anonymous poster hash: b58cd...800

[AnonymBruker]

Realkompetanse er veldig avhengig av alder egentlig. Du bør være minst 40 før du søker om det.

Men du kan ta studiekompetanse via 23\5 regelen, men da er det vanskelig å få gode nok karakterer til å komme inn på psykologi profesjon i løpet av et enkelt år eller halvår. Dersom du søker via 23\5 vil kun karakterene i matematikk, historie, samfunnsfag, naturfag og norsk telle. Og om du er 27 eller eldre vil du ha 8 alderspoeng (maks) hvis du har gått folkehøyskole eller vert i militæret får du to ekstra. Men du må fremdeles oppnå et snitt på ca 5.2 for å komme inn på psykologi profesjon.

For å være helt ærlig syntes jeg også det er litt frekt om du er 40+ å begynne på et så spesialisert studium som profesjonsstudiumet i psykologi. Da tar det deg minst 6.5-7.5 år før du er klar til å starte som psykolog og du vil ikke egentlig være ferdig utlært før du er 50+. Så jobber du i 10-15 år og pensjonerer deg?...

Og for det tar du i fra et langt yngre menneske en studieplass og kanskje en 40 år lang yrkeskarriere?

Anonymous poster hash: 26971...0a2

[Alayne]

Mulig jeg er litt halvblind, men hvor står det at TS er 40+? Uansett synes jeg ikke det er feil å ta mer utdannelse selv om man er litt oppe i årene, er man 40 har man jo tross alt opp mot 30 yrkesaktive år igjen, og om man da har mulighet for å benytte disse på noe man brenner for synes jeg dette er helt greit.

Det er heller ikke slik at man må være 40+ for å få innpass via realkompetanse, men det er ekstremt vanskelig og jeg tviler dessverre på at du vil få opptak basert på det du skriver her. Ei jeg kjenner har jobbet som helsefagarbeider på diverse sykehjem, og fikk dermed innpass på sykepleierutdanning etter 12 år i arbeidslivet. Men jeg har også inntrykk av at det er forskjellig fra skole til skole, og at jo tøffere det er å komme inn på utdanningen, jo værre er det også å komme inn med realkompetanse. Du kan jo alltids prøve å søke, men som sagt tror jeg nok ikke du kommer til å komme inn. Du kan også høre direkte med universitetet som er aktuellt for deg.

Som AB over skriver, så er den beste løsningen 23/5-regelen, da er det jo bare de få fagene du trenger, og det burde være overkommelig med gode resultater på f.eks. ett/halvannet år om du regner med å jobbe en del ved siden av. Nå kjenner ikke jeg til årsstudiet på NKI, kan du bruke dette til opptak videre til profesjonsstudiet (tilsvarende årsstudiet på en del av universitetene) er det jo fint å ta, hvis ikke er det bortkastet tid og penger. Bruk heller tiden på å ta de fem fagene du trenger for å komme inn!