Jeg har ingen skolelyst ..

[AnonymBruker]

Kan skrive litt om meg selv: Jeg er 21år, har vært ME syk, og derfor vært sengeliggende så og si hele ungdomstiden. Ble virkelig dårlig i 9.klasse, og falt ut av skolen da. Fikk redusert timeplan, men det fungerte ikke. Da jeg begynte på 1.vgs, dumpet jeg, siden jeg ikke var frisk nok til å være tilstede i timene, men kom tuslende i storefri, og orket kun noen timer. Fikk hjemmeundervisning med lærere, men jeg klarte ikke å stå i alle fagene. Nå er jeg så og si frisk, og tar vgs fagene som privatist. Men jeg har nesten ikke ork til å ta fagene. Siden jeg har falt ut av skolen, har jeg nesten ingen venner. Jeg har bare to venninner, som jeg er med en gang i blandt. Jeg føler jeg har gått glipp av alt. Rever, revyfester, bursdager, fester, kjærester, russetiden osv. Jeg synes det er så tungt å ha kommet i denne situasjonen. Det er vanskelig å studere, siden jeg ikke har noen venner å finne på ting med i helgene og i fritiden. Har på en måte ingen gnist eller stå på vilje. Går ofte med klump i halsen, og har bare lyst til å sette meg ned å gråte. Jeg vet jeg fremdeles er ung, og fortsatt kan få det fint, og ta utdanning osv. Men det er så sårt å ha kommer så skjevt ut. Tenker ofte på alt jeg har gått glipp av. De tenårene som aldri kommer tilbake. Hvis noen har vært i en lignende situasjon, og kommet seg videre, blir jeg glad for å høre hvordan du kom deg ut av det.

Anonymous poster hash: ccfcf...c7a

[drue]

Jeg har aldri hatt ME eller noe lignende, men jeg forstår at du føler det er trist at du har "mista" tenårene.

Det jeg derimot syns er du skal tenke på den fantastiske studietiden du kan få! Få studiekompetansen på plass, søk på høyere utdanning. Der har du en sjanse til å få nye venner, gå på fester og generelt oppleve det du gikk glipp av i tenårene.

Prøv også å finne deg en hobby utenfor studiene, der kan du også treffe mange nye folk.

Lykke til, håper du klarer fagene du tar

[Vill]

Hei! Stor klem til deg! Eg er også 21, og begynte å bli sjuk på ungdomsskulen, men vart skikkelig sjuk på vidaregåande. Eg hadde ein lege som ikkje hørte på meg, så eg forstod ikkje kva som skjedde. Eg gjekk fra å ha 5,7 i snitt til å ha som mål å bare komme seg igjennom og stå i alle fag. Eg kom meg igjennom, heldigvis. Men ikkje på langt nær med dei karakterene eg hadde håpa på. Etter vgs har eg prøvd både høgskule og universitet. Det gjekk heller ikkje. Fekk endelig diagnose i mars i år etter utredning på sjukehus. Då gav ting mykje meir meining.

Eg er altså i ein litt anna situasjon enn deg. Eg er sjuk no. Har slitt med depresjon, og skjønner akkurat kva du meiner når du ser veninner studere, gå på fest, leve livet mens vi sitter her på pause.

Viss du treng å prate, treng ein venn eller om det er noko eg kan hjelpe med, så send meg gjerne ein pm. Eg er optimist, og tenker at eg kjem sterkt tilbake. Eg er bare litt på pause. Men det har tatt tid å godta det, og det er ikkje sikkert eg alltid synes det er like greit...

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt ME eller noe lignende, men jeg forstår at du føler det er trist at du har "mista" tenårene.

Det jeg derimot syns er du skal tenke på den fantastiske studietiden du kan få! Få studiekompetansen på plass, søk på høyere utdanning. Der har du en sjanse til å få nye venner, gå på fester og generelt oppleve det du gikk glipp av i tenårene.

Prøv også å finne deg en hobby utenfor studiene, der kan du også treffe mange nye folk.

Lykke til, håper du klarer fagene du tar

Takker for de fine ordene. Vet jeg burde ha den holdningen, selv om det er tungt. Takk. Håper jeg klarer fagene selv også

Hei! Stor klem til deg! Eg er også 21, og begynte å bli sjuk på ungdomsskulen, men vart skikkelig sjuk på vidaregåande. Eg hadde ein lege som ikkje hørte på meg, så eg forstod ikkje kva som skjedde. Eg gjekk fra å ha 5,7 i snitt til å ha som mål å bare komme seg igjennom og stå i alle fag. Eg kom meg igjennom, heldigvis. Men ikkje på langt nær med dei karakterene eg hadde håpa på. Etter vgs har eg prøvd både høgskule og universitet. Det gjekk heller ikkje. Fekk endelig diagnose i mars i år etter utredning på sjukehus. Då gav ting mykje meir meining.

Eg er altså i ein litt anna situasjon enn deg. Eg er sjuk no. Har slitt med depresjon, og skjønner akkurat kva du meiner når du ser veninner studere, gå på fest, leve livet mens vi sitter her på pause.

Viss du treng å prate, treng ein venn eller om det er noko eg kan hjelpe med, så send meg gjerne ein pm. Eg er optimist, og tenker at eg kjem sterkt tilbake. Eg er bare litt på pause. Men det har tatt tid å godta det, og det er ikkje sikkert eg alltid synes det er like greit...

Ja, akkurat den biten er så sår, orker ikke å ha facebook lenger. Synker bare enda lenger ned av å se på fest bilder, ferieturer osv. Trist å høre du er blitt værre:( Har du ME? Vil si det er utrolig beundringsverdig at du kom deg gjennom vgs, og fullførte alle fag. Det står det stor respekt av. Gratulerer så mye med det. Selv om du ikke fikk de karakterene du hadde ønsket, er det utrolig godt gjort med tanke på situasjonen! Takk skal du ha. Kan godt tenker jeg sender deg en pm. Er fint å kunne snakke med andre som kan skjønne hvordan det er.

Anonymous poster hash: c042c...77b

[Vill]

Takk! Ja, eg er så glad eg kom meg igjennom vgs!

Eg har kronisk utmattelse. Ikkje ME-diagnosen men CFS-delen. Eg tok ikkje hensyn til kroppen då kroppen gav beskjed. Eg skjønte ikkje heilt kva som skjedde og fortsatte i samme fart.

Det har hjulpet meg å gå til psykolog, og eg går på antidepressiva. Men det som har hjulpet mest er støtte og forståelse frå dei rundt meg. Vi flytta inn til byen då eg skulle begynne på universitetet i fjor. Gleda meg til å bli kjent med nye folk og leve studentlivet. Det gjekk som sagt ikkje som eg hadde håpa, og eg er ikkje blitt kjent med nokon nye. Har jo hilst på dei som bur i samme bygg, men eg tør ikkje heilt henge meg på dei. Eg har invitert alle i huset på vors, og det var kjekt! Men no er det nye som er flytta inn.

Eg har måtte jobbe mykje med meg sjølv. Bryte negative tankemønstre om at eg ikkje er god nok eller at eg er mislykka som er blitt sjuk... Er stort sett optimist, men sjølv optimister har stunder der alt ser litt mørkt ut. Eg SKAL bli frisk, eg er bare på lading.

Veit du kva du vil bli? Eg føler meg alltid meir motivert viss eg veit kva eg jobbar mot. Kanskje du kan jobbe eit år? Eg har veninner som har bytta studieretning, og går første året no. Så vi heng ikkje så langt etter. Min samboer var ferdig med master samme år han vart 27. Veninna mi var ferdig med fagbrevet i ein alder av 27 og gjekk på vgs frå ho var 23-25. Ho fant ut at ho ville bli frisør, så då begynte ho med det. Sjølv om ho var ein god del eldre enn dei andre i klassen Det finnes også læreplasser der du går på skule ein dag i veka.

Har du snakka med ein rådgiver som kan dette med skule og muligheter? Kanskje du kan få følge undervisningen på nokre av fagene? Vi hadde ei voksen dame som fekk vere med i nokre fysikktimar då eg gjekk på vgs. Ho skulle ta det som privatist. Det er kanskje litt godt å komme seg ut av huset og vere rundt mennesker. Eg er iallefall veldig sosial. Er tøft å bare sitte heime då..

Og igjen.. Bare å sende pm