Ingen som forstår.

[AnonymBruker]

Jeg ble "akutt" syk i år og etter det så har jeg hatt så mange rundt meg som ikke forstår. Samboer forstod ikke i starten, og det gjorde meg bare verre fordi da følte jeg at jeg ikke fikk lov til å føle meg dårlig og syk. Noe jeg visste jeg var hver dag! De dagene jeg skulle tatt meg tid til å dra til legen og ikke jobbe, skulle jeg brukt på å slappe av og komme meg! Men jeg ble presset ut i jobb både av samboer og foreldrene mine. Jeg ble syk etter kyssesyken, og de har funnet et ekstra hjerteslag etter EKG'n jeg tok på sykehuset. Men jeg føler fortsatt ingen forstår!

De på jobben er vel sinte og frustrerte over at jeg er så mye syk, det forstår jeg så godt! Men det at de som skal støtte meg, ikke støtter meg på den måten som jeg føler er riktig! Samboer har faktisk blitt bedre og forstår veldig mye nå. Men enkelte ganger må jeg sitte å forklare alt på nytt, fordi han ikke har "fulgt med" på det jeg har sagt. Foreldrene mine har også blitt en smule bedre, min far sier ikke så mye. Men min mor klager hele tiden, du må ikke ditten, du må ikke datten. osv. Alt jeg gjør er galt, her om dagen prøvde jeg å si det at jeg muligens var gravid, men det ville ho ikke høre på. Fordi det MÅTTE være det med sykdommen, for da var det faktisk greit at jeg var syk. Men så fort jeg ikke er gravid, så blir ho overrasket.. Jeg skjønner bare ikke..

Jeg vil leve mitt eget liv, få lov til å spare kreftene mine og komme meg ut når jeg føler for det. For meg kan jeg bruke 1-2 uker på å få spart opp krefter til å komme meg igjennom en jobbdag. Etter jeg har jobbet er alt av meg borte. Jeg blir svært syk noen ganger og ligger rett ut på sofaen som en som har influensa. Andre dager kan jeg føle meg bra, men tappet av energi.

Men jeg vil ha en liten forståelse fra familien. Det er det eneste jeg ber om. Men noen ganger så er det så vanskelig for dem. Jeg blir frustrert.

Jeg har lært meg å leve med sykdommen jeg har, som ikke legene finner ut av, at jeg trenger bare litt støtte. Er det noen her som forstår meg eller har opplevd lignende?

Anonymous poster hash: 30d7b...397

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstår deg.

Jeg bruker en sammenligning som min venninne har lært meg.

Hun bruker å si at dynamoen hennes er ødelagt, noe jeg synes er beskrivende.

Når en dynamo fungerer som den skal, tilfører den batteriet energi ved bruk, dette er slik de fleste opplever det, i alle fall til en viss grad.

Når en dynamo er ødelagt, må batteriet lades på annen måte - vanligvis ved hjelp av en batterilader når bilen står stille. Søvn/hvile lader mine batterier.

Har jeg brukt mye energi, må batteriet lades mye lenger enn om jeg har brukt lite, og overskudd kan jeg bare glemme!

Dette er ikke så enkelt å forstå for andre som ikke har opplevd det selv.

De kan være slitne, men det er ikke det samme som den totale utmattelsen som jeg har, og som du beskriver at du har, og de har rett og slett ikke erfaringen som skal til for å forstå den fulle konsekvensen av dette.

Jeg har ingen gode råd til deg, annet enn at du må prøve å finne en god balanse mellom aktivitet og hvile for deg selv, og ikke kaste bort energi på å prøve å få dem til å forstå.

De trenger ikke å forstå, alt du behøver fra dem er aksept for situasjonen, og at de skjønner at du selv må styre aktivitetsnivået ditt.

Noen opplever at et kosthold fritt for raske karbohydrater og melk, eller glutenfri kost kan hjelpe, men dette er ikke noe jeg har erfaring med selv.

Anonymous poster hash: d6165...b8a

[AnonymBruker]

Utrolig god sammenligning AB. Den skal jeg ta med meg.

Jeg er ikke TS, men har en kronisk sykdom som gir manko på energi. Jeg føler også at omgivelsene ikke helt klarer å forstå og det skjønner jeg faktisk godt. Jeg skjønte heller ikke hva utmattelse var før jeg ble syk. At en god natt søvn ikke hjalp og at aktivitet tappet en.

Anonymous poster hash: 06d3a...28e