Sexlivet har kollapset i forholdet

[OleMartin]

Hei

Jeg er en mann på 30 år, har vært gift med kona mi i litt over år, og vi har vært sammen i ca 8 år

Vi har et alvorlig problem i sexlivet som vi ikke klarer å komme oss ut av. Dette ble en lang post, men jeg håper noen vise og gode mennesker tar seg tid til å lese dette og kanskje klare å forstå hvor jeg vil.

Vet ikke helt hvordan eller når dette startet, men det har utartet seg til den graden at vi ikke lenger har sex, og det ødelegger oss begge sakte med sikkert.

Selv kan jeg ikke engang huske sist vi hadde bra sex, og før det stoppet helt opp var det stort sett rutinemessige kjappiser før sengetid. Kjappiser er da ingen underdrivelse.

Dette kjedet nok oss begge med tiden, og vi mistet vel rett og slet interessen begge to.

I flere år har vi nå snakket om dette sammen, og jeg har forsøkt og fortelle henne hvor mye et godt sexliv betyr for meg. Men for hver gang vi snakker om det, så virker det bare som om det blir verre i etterkant. Det å ha sex etter en slik samtale, virker da litt påtvunget og kleint, og resulatet blir rett og slett så bedrøvelig at jeg sitter igjen med en følelse etterpå at det hadde vært bedre å la være (harde sannheten det der).

Alt dette har nå gått utover min selvtillit og mitt humør, og jeg er redd for hvordan dette skal gå videre. Spesielt med tanke på at vi nå har hatt en lengre periode med dårlig enn da ting var bra tidlig i forholdet.

Før jeg fortsetter så kan jeg jo si at samlivet vårt ellers helt perfekt. Mange har til og med sagt til oss at vi er prakteksemplaret på et godt par (disse kjenner da ikke til vårt eneste og største problem som jeg nå forsøker å fortelle dere) Vi krangler ikke, vi er ikke uenige om ting, vi samarbeider godt, ler sammen, finner på ting sammen (og hver for oss) og vi er ikke belastet med verken sykdom, familie, økonomiske eller jobbproblemer.

Så hva i svarte er det som skjer med oss da? Jeg blir så lei meg, for jeg vil gjerne være en trygg og god mann for henne, også i sexlivet. Men jeg klarer rett og slett ikke å finne lysten igjen. Dette har gtt for langt. Jeg later til og med som om jeg er trøtt innimellom for å unngå at hun "prøver seg" (selv om det aldri skjer). Jeg skyr klining, for også dette "frykter jeg" kan føre til noe mer. Det høres sikkert ut som galskap for dere, og tenkt da hvordan jeg selv har det. For jeg er meget klar over hva jeg akkurat har sagt.

Alt dette her har vi snakket om, og hun sier faktisk at hun har blitt på samme måten. Over år på år med negativitet har hodet mitt rett og slett blitt programmert til å asosiere sex med noe negativt, og jeg KLARER IKKE kommer over denne kneika. Vi har prøvd så utrolig mange ting, og nå søker jeg altså til alle dere gode mennesker der ute sine erfaringer og råd for å finne hjelp.

Det er så mye mer å si, men for å ikke skremme vekk alle fra å lese lenger, kan jeg jo starte med dette, og heller fortelle mer siden, eller kanskje svare på ting dere lurer på.

Allerede, takk for at jeg kan "snakke med noen" om dette i anonyme former. For meg blir dette for intimt til å ta opp med venner/familie.

OM

[Gjest Smiley_cat]

Uff da.

Høres ut som der har "låst" dere på hver deres kant.

Umiddelbart tenker jeg at når det er så låst som nå, kan det være greit med en 3.part. Da tenker jeg ikke her på kg. Men en parterapeut eller lignende. Tror ikke dere kommer i havn alene, er jeg redd.

Det eneste jeg ville fått ut av fruen før jeg hadde tatt skrittet videre å få inn en tredjepart, var om hun er interessert i å løse problemet sammen med deg. Det beste er jo at hun ønsker det (å løse det).

Enten ønsker hun ikke å gjøre noe med det. (Hva ønsker du å gjøre da videre...?)

Eller så blir forholdet mer betent fordi hun føler seg dolket av at du ønsker å dra inn en tredjepart.

Eller kanskje hun ser på dette som en god ide fordi hun også føler at dette er noe dere ikke klarer å løse selv.

Eller.... (?) Tja, du som kjenner din kone. Kanskje helt annerledes enn det jeg kommer på. Kanskje synes ikke du noe om å måtte dra inn en tredjepart? Jeg har dessverre ikke mange gode forslag, men noen spørsmål du kan ta med deg i vurderingen på hvordan du ønsker å gå videre frem.

Måtte redigere teksten på slutten. Gjentok meg selv tre ganger! :-)

Endret 10. desember 2013 av Smiley_cat

[Kytro]

Vet dette kanskje kan virke litt teit. Men jeg vet at en del prester faktisk ønsker å snakke med mennesker som har problemer. De ønsker jo og at folk skal være godt gift. Så det er jo og en mulighet hvis dere ikke vil til en terapaut.

Tror det kan være viktig å snakke sammen om problemet uten å "forvente" sex rett etterpå. Dette er noe som må komme naturlig. Påtvunget sex vil bare føre dere enda lenger fra hverandre.

Og du OleMartin tror jeg må begynne å tenke annerledes. Klining i seg selv kan være et skritt på veien tilbake til et samliv igjen. Klin og kos dere uten noe krav om sex. Lek sammen og spill et spill. Ja rett og slett snakk med hverandre uten noe sexpress.

[OleMartin]

Hei Smiley

Tusen takk for svaret.
Vi har faktisk snakket om dette et par ganger, altså at vi snart kunne trengt en samlivsterapaut/sexolog eller lignende. For ja, vi har låst oss helt i dette. Jeg har ganske store problemer med å snakke om initimitet med andre folk, men jeg er også av den tro at folk som får betalt og er utdannet til noe, stor sett vet hva de snakker om.

Er det noen her som har erfaringer med slikt? Altså noen å snakke med får å få liv i et radbrekket sexliv?

Hun ønsker nok å løse dette, men jeg frykter at dette rett og slett ikke betyr like mye for henne som det gjør for meg. Har aldri fått henne til å svare rett ut på det, og enkelte ganger virker det som om hun faktisk er litt uinterressert i alt som har med sex å gjøre. Men selvfølgelig kan det også bare være hennes reaksjon på den situasjonen vi har kommet i.

Du stiller også et godt spørsmål: Hva gjør jeg om hun ikke vil gå videre for å rette dette. Eller enda verre, hva om vi rett og slett aldri finner ut av det (lett å tro slik da det har gått så lang tid allerede)?

Vel, jeg elsker henne så mye at det aldri vil være et alternativ å forlate henne eller gjøre noe som helst annen urett mot henne. Og da frykter jeg vel at jeg til slutt kommer til å ende opp fryktelig deprimert, og med enda lavere selvtillit enn jeg har nå om dagen.
Ikke en bra løsning det heller, men hva gjør man når det ikke finnes flere alternativer?

[Marie90]

Når du har pratet med henne, hvordan har samtalen utartet seg? Har hun vært noe passiv, eller har det vært tydelig at hun er like misfornøyd og like proaktiv for å løse det?

Har dere noensinne hatt samtaler om sexbehov? F.eks. når jeg har vært sammen med kjæresten en stund så har vi naturlig nok vært innom det meste som er ingrediens i vanlig sex, men jeg har da spurt om det er noe han vil gjøre seksuelt som vi ikke allerede har gjort (noen ganger må man hale det litt ut hvis det er noe kinky). Vi har alle noe vi liker som ikke er helt A4. Har dere hatt denne typen samtaler?

Og hvordan var sexen i starten? Var det rått og begjærlig tidligere, eller har dere aldri hatt den helt store kjemien?

[OleMartin]

Vet dette kanskje kan virke litt teit. Men jeg vet at en del prester faktisk ønsker å snakke med mennesker som har problemer. De ønsker jo og at folk skal være godt gift. Så det er jo og en mulighet hvis dere ikke vil til en terapaut.

Og du OleMartin tror jeg må begynne å tenke annerledes. Klining i seg selv kan være et skritt på veien tilbake til et samliv igjen. Klin og kos dere uten noe krav om sex. Lek sammen og spill et spill. Ja rett og slett snakk med hverandre uten noe sexpress.

Fint med forslag, men siden jeg er Humanetiker så er dessverre ikke en prest HELT den rette å snakke med i vårt tilfelle. Men igjen, jeg ser at det ikke ville vært helt fjernt, så takk for forslaget.

Og ja, jeg VET at jeg må tenke annerledes, og jeg prøver virkelig hardt for å ta meg sammen. Hadde vi ikke vært helt ute av dette, er det akkurat klinings og kos som hadde sluppet litt opp for oss. Har prøv det flere ganger, og vi får opp stemningen litt over tid, men så dabber det bare av igjen.

For det er også noe av problemet her; innimellom klarer vi å komme litt i normalen igjen og slippe oss litt løs. Men etter hver eneste gang har vi havnet i ugreia igjen til slutt, og for hver gang dette skjer, så blir det enda vanskeligere å komme tilbake igjen.

Tenk, vi ligger alltid innat hverandre, sitter i armkroken foran peisen, og koser oss ofte med spill og film. Men inne i dette fordømte hodet mitt hvisker det alltid en stemme om at vi har problemer "i senga". Og da velger jeg å fokusere på alt det andre fine vi har, nyte nærheten og forsøke å klare meg med det.

Men er det mulig å leve et sexløst samliv når man en gang for lenge siden satt så pris på sex og nærhet på den måten? Jeg får det ikke til, selv om jeg også har vurdert det som en slags løsning.

OM

[Marie90]

Det er en grunn til at det er anbefalt å aldri ha en seriøs diskusjon eller krangel på soverommet. Den typen assosiasjoner må holdes utenfor.

Selv tror jeg heller ikke på TV eller for mye PC på soverom heller. Et rom kun for sex og søvn er best

[OleMartin]

Når du har pratet med henne, hvordan har samtalen utartet seg? Har hun vært noe passiv, eller har det vært tydelig at hun er like misfornøyd og like proaktiv for å løse det?

Har dere noensinne hatt samtaler om sexbehov? F.eks. når jeg har vært sammen med kjæresten en stund så har vi naturlig nok vært innom det meste som er ingrediens i vanlig sex, men jeg har da spurt om det er noe han vil gjøre seksuelt som vi ikke allerede har gjort (noen ganger må man hale det litt ut hvis det er noe kinky). Vi har alle noe vi liker som ikke er helt A4. Har dere hatt denne typen samtaler?

Og hvordan var sexen i starten? Var det rått og begjærlig tidligere, eller har dere aldri hatt den helt store kjemien?

Hun er alltid veldig rolig, slik som meg selv. Men hun virker nok litt passiv og uinterressert, og enkelte ganger innbiller jeg meg at signalene hun sender er at hun ikke bryr seg så mye om dette her.

Jeg har aldri klart å snakke noe særlig om sexbehov med henne. Det høres vel klisje ut, siden jeg er mann, men jeg har nok en god del større behov for litt spenning og forandring i forhold til henne. De få gangene jeg har forsiktig nevt noe, avviser hun det brått, og det sårer meg.

Sexlivet vårt består som regel av fire standard stillinger i variert rekkefølge. Oralsex avbryter hun etter et lite minutt (uavhengig av hvem som gir og hvem som får), og leketøy liker hun ikke i noen former.

Siden jeg kan være anonym her og fordi jeg begynner å bli desperat, kan jeg jo innrømme at jeg sliter med å holde ut noe særlig når vi har "penetreringssex". Heldigvis får hun orgasme nesten like lett som meg, men så snart det har gått for en av oss eller begge, er sexen over. Hun forter seg gjerne i dusjen, og det gir meg en følelse av at hun syntes dette er ekkelt.

Det er vel og bra med en kjappis innimellom (eller ofte for den saks skyld ), men jeg hadde trengt at vi kunne nyte hverandre over litt lengre tid innimellom. Siden jeg helt klart er et problem i den saken, har jeg nevnt for henne at vi kan bruke litt oral og leketøy for å bøte på mine mangler. Men etter kort tid med en av disse overnevnte sakene, sier hun alltid "nå vil jeg ha DEG", jukkjukk og så er det over...

Har spurt SÅ mange ganger om hun ønsker noe annet eller annerledes, men det er aldri noe.

I starten var det noe bedre, men vi har nok aldri hatt et kjempebra sexliv. Men da var det i det minste slik at vi hadde sex flere ganger etter hverandre (og da kunne holde på lenger), og hun virket ivrigere. Nå er det mer slik at hun "bare ligger der", og når hun i tillegg flyr rett i dusjen etterpå, ender det jo opp med at hodet mitt gir meg mye av skylda for dette. Uten at jeg får vite hva som er galt.

Men samtidig har jeg hatt mye mer spennende i det sexuelle forhold enn dette, selv om de har vært SØPLETE på alt annet, og kan ikke sammenlignes med et herlig ekteskap slik som kona og jeg har

[OleMartin]

Det er en grunn til at det er anbefalt å aldri ha en seriøs diskusjon eller krangel på soverommet. Den typen assosiasjoner må holdes utenfor.

Selv tror jeg heller ikke på TV eller for mye PC på soverom heller. Et rom kun for sex og søvn er best

Enig med deg der altså. Soverommet er forbeholdt de to tingene, og alt av elektronikk utenom vekkeklokka er fyfy! Det passer vi på

Vi krangler jo aldri, men vi har hatt de fleste av samtalene våre om akkurat dette problemet i senga, og det skal jeg innrømme at vi burde holde oss unna. Men det er liksom da tankene RUNDT dette dukker opp.

Uansett, advise taken

[AnonymBruker]

Ikke en bra løsning det heller, men hva gjør man når det ikke finnes flere alternativer?

Da flytter man fra hverandre som gode venner. Man kan elske noen selv som venner. Da har man alt og mere, uten noe sex press. Anbefalt!

Anonymous poster hash: c91e3...231

[Mike Waters]

Først og fremst så må du få henne til å forstå hvor viktig dette er for deg, og at du ikke orker å leve slik over langen.

Om det er noe hun ikke bryr seg nevneverdig om så må du jo nesten vurdere om det er noe som er holdbart for deg.

Ta en skikkelig prat utenfor sengen som flere her inne nevner og IKKE gi deg før du har fått svarene på de spørsmålene du stiller her. Du har ikke krav på sex, men du har krav på å få noen vettuge svar

[AnonymBruker]

Det høres helt ærlig ut som dere er venner. Som den store kjemien aldri har vært der. Og dermed aldri vil komme.

Så hva med å tenke utenfor boksen? Dere funker som samboere, ikke som elskere. Så er dere samboere, men gir hverandre lov til å ha sex med andre. En vinn-vinn situasjon, særlig siden du skisserer en kvinne som antagelig ikke egentlig liker sex, og som sikkert vil være lettet over å slippe, straks hun har kvittet seg med tanker om hva naboen tenker om at dere har sex med (kanskje) naboen.

Anonymous poster hash: 33295...9b7

[AnonymBruker]

Jeg har vel ikke vært i nøyaktig tilsvarende situasjon, da det var omkringliggende problemer som gikk utover vårt sexliv på samme måte som du beskriver.

Vi hadde vært sammen kanskje like lenge som dere, og hadde alltid hatt et fint sexliv. Så dukket det opp litt grums - ikke noe enorme greier egentlig, den det bygget seg opp uten at vi klarte snakke ærlig om det.

Ingen av oss visste helt hva vi skulle snakke om, på et vis. Og som du sier; alt annet var jo så bra.

Forskjellen var vel det at jeg var den med behovet, han hadde mindre.

Likheten var også at kvaliteten på sexen ble dårligere og dårligere - jeg opplevde han som egoistisk og lite hensyntakende til meg. Litt som du opplever henne.

Det gjorde meg faktisk ganske sint avgotil under sex, uten at jeg kommuniserte det tydelig, men når jeg da skulle sove kunne jeg bare koke innvendig av sinne som jeg forsøkte mitt beste for å skjule.

Men min mann hadde altså samme responser som deg; disse "unngå ting" i seksuell sammenheng.

Jeg merket det veldig godt - og det var uendelig sårende. Ble avvist gang på gang, og det ble aldri fulgt opp senere på dagen/i uken, så dermed visste jeg av avvisningen ikke bare var "der og da pga at man faktisk er trøtt" - det var en generell avvisning av meg.

Han gjorde akkurat som du - over lang tid. Og jeg ble mer og mer nedtrykt.

Prøvde finne forklaringer, prøvde å ta det opp - og han var enig i at "ja, det var sjeldent, ja vi bør gjøre noe positivt".

Men det førte ingen vei - og ble veldig merkbart da jeg jo hadde ønsker om et over snittet aktivt sexliv, mens han ikke virket å savne det egentlig når jeg skulle se på faktiske handlinger.

Så, når vi da hadde sex ble det jo litt som du beskriver; ikke spesielt heftig, ikke det samspillet man ønsker - og jeg selv gjorde også mindre av ulike ting. Han også. Jeg var jo ikke tent, egentlig.

Uansett så tok vi en skikkelig alvorssamtale på dette og andre ting som lå under der - og snakket konkret om hvordan vi ville ha det.

Jeg sluttet å spørre "hvorfor er det slik" - og spurte istedet "hvordan ønsker du å ha det, om du kan bestemme selv og kun tenke på egne ønsker, helt ærlig".

Enden på visa for oss ble at vi fant tilbake til hverandre ganske fort på disse andre tingene som lå under, og sexlivet formelig eksploderte til et nivå det aldri hadde vært på før.

Det var intenst, nært, eksplosivt og tok igrunnen bare helt av på alle slags måter. Og begge var superfornøyde, og skjønte ikke hva vi hadde drevet på med før på alle slags plan.

Så vi ble enige om å aldri gå tilbake igjen til å la ting bare ligge og ulme - nå som vi så hvor store forskjellene var.

Så for å oppsummere; ja, dere burde snakke med en samlivsterapeut og se om det faktisk kanskje ligger litt mer under enn du/dere tror.

Selv om man ser ut som et glansbilde(det gjorde vi og, fikk mye tilbakemeldinger på det) så kan det være ting som er mer følelsesmessig som ligger der.

Du kan risikere at hun faktisk ER slik hun oppfører seg - at hun ikke har noen behov.

I så tilfelle vil jeg fraråde dere å få barn sammen før du har tenkt deg godt om om hvorvidt du virkelig, virkelig vil leve slik. Jeg kan ikke det, og vurderte i den perioden selv å bryte ut.

Så ordnet jo ting seg drastisk for oss, men om det ikke hadde gjort det hadde iallefall jeg måttet gå videre i livet mitt.

Jeg trenger noe helt annet i et forhold, og klarer ikke leve på glansbilde, vennskap og at den andre er et fantastisk menneske. Jeg trenger sex, nærhet og å føle meg begjæret. Litt som du beskriver; at man har et behov for å nyte hverandre.

Så ja, dere bør kontakte noen å snakke med - og starte en prosess hvor dere begge skal vurdere hva slag samliv dere ønsker og føler er optimalt, og så sette opp en plan for hvordan dette kan jobbes frem.

Vil hun egentlig ikke det og bare snakker med - men ikke viser faktisk handling, så må jo du vurdere om det er godt nok for deg.

For meg ville det vært galskap å bli, men folk er jo forskjellige.

Anonymous poster hash: d0a46...798

[AnonymBruker]

Samme AB som over her; forøvrig synes jeg forslagene om åpenhet er ufattelig dårlige i denne sammenhengen.

Åpenhet vil i denne sammenhengen bare gjøre vondt mye verre da TS faktisk savner partneren sin, ikke sex generelt med hvem som helst. Han vil ha henne og dem - og det er jo dette som gjør ham ulykkelig.

Ikke at han ikke får lov til å flørte litt med andre i ny og ne.

Anonymous poster hash: d0a46...798

[AnonymBruker]

Det at du kommer for fort kan du faktisk gjøre noe med. Ta deg en runk før sex eller tidligere på dagen, og du kan også trene deg opp til å holde lenger hvis du slutter med "death grip" under runkingen. Regner med du har hørt det før men det funker faktisk hvis du trener på det.

Anonymous poster hash: 2cc95...26d

[Gjest Mupsi]

Ta henne med på biltur bare dere to, da kan det være enklere å snakke om ting fordi man ikke blir forstyrret av andre og man sitter ikke og kikker den andre inn i øynene. Lettere å åpne seg da hvis man har litt problemer med det. Virker jo som dere ikke kommuniserer så mye om følelsene deres til hverandre.

[Kytro]

Fint med forslag, men siden jeg er Humanetiker så er dessverre ikke en prest HELT den rette å snakke med i vårt tilfelle. Men igjen, jeg ser at det ikke ville vært helt fjernt, så takk for forslaget.

Og ja, jeg VET at jeg må tenke annerledes, og jeg prøver virkelig hardt for å ta meg sammen. Hadde vi ikke vært helt ute av dette, er det akkurat klinings og kos som hadde sluppet litt opp for oss. Har prøv det flere ganger, og vi får opp stemningen litt over tid, men så dabber det bare av igjen.

For det er også noe av problemet her; innimellom klarer vi å komme litt i normalen igjen og slippe oss litt løs. Men etter hver eneste gang har vi havnet i ugreia igjen til slutt, og for hver gang dette skjer, så blir det enda vanskeligere å komme tilbake igjen.

Tenk, vi ligger alltid innat hverandre, sitter i armkroken foran peisen, og koser oss ofte med spill og film. Men inne i dette fordømte hodet mitt hvisker det alltid en stemme om at vi har problemer "i senga". Og da velger jeg å fokusere på alt det andre fine vi har, nyte nærheten og forsøke å klare meg med det.

Men er det mulig å leve et sexløst samliv når man en gang for lenge siden satt så pris på sex og nærhet på den måten? Jeg får det ikke til, selv om jeg også har vurdert det som en slags løsning.

OM

Det jeg ville frem til er vel egentlig at du må finne noen som du kan snakke med om dette. Det trenger ikke være en terapaut eller pshykolog eller prest. Bare det er noen dere kan stole på. Gjerne en som har taushetsplikt. Så blir det i det rommet.

Så bra dere snakker sammen og kan være "kjærester" uten sex da. Da har dere jo MYE å bygge på. Dere har jo en form for nærhet. Det er jo viktig. Så får dere snakke sammen og finne ut litt mere uten at det skal være noe form for sexpress. Det er ikke noe poeng å ha sex hvis en eller to ikke vil. Da er det bedre uten.

Vet dette er noen dager siden. Har du noen oppdateringer. Følger denne og er spent på utfallet.