I dag er det et år siden...(langt)

[Gjest gjesta]

..ekskjæresten min døde i ei bilulykke, og det gjør fortsatt veldig vondt.

Det verste er at jeg tror at det er min skyld, selv om alle logiske forklaringer og tanker sier at det ikke er min feil. Problemet er at jeg har hørt altfor mange rykter om at jeg var innblandet i det på en eller annen måte, og selv om jeg vet at jeg ikke er det, er det vanskelig å tro på meg selv når "alle" andre motsier meg.

Allerede første skoleuka fikk kjæresten min høre hvor forferdelig jeg var, som hadde skyld i det som hendte. At jeg var en ond heks, og at jeg hadde alle intensjoner om å gjøre livet surt for eksen min.

Alt startet med at jeg ble gravid like før det ble slutt, og jeg turte ikke å si det, for jeg skjønte at noe var galt. Da var det veldig dumt å komme etterdet det var slutt å fortelle det.

Babyen døde i magen min noen måneder før ulykka. Da jeg fortalte at jeg var gravid så sa han at han skulle komme så skulle vi prate om hva vi skulle gjøre. Jeg var 16 år og livredd, og han var 18 år og sikkert enda mer redd enn meg. Han dukket aldri opp, og da ble jeg en smule irritert. Da bestemte jeg meg for at hvis han ville vite noe, så måtte han komme til meg og spørre, for han var tydeligvis ikke interessert. Da babyen døde var jeg så trasig, og jeg skulle ikke fortelle han om at babyen var død. Da fikk han komme til meg.

Da ulykka skjedde så fikk jeg plutselig mange beskyldninger slengt mot meg; at han kjørte utfor med vilje fordi jeg var gravid, at jeg hadde ringt å kjeftet på han fordi han ikke ville ha noe med barnet å gjøre og han hadde ikke konsentrert seg om kjøringa, at jeg ikke hadde fortalt at jeg var gravid og han fikk vite det med noen andre, og dermed kjørte av veien.

Jeg vet jo at dette er helt teit, men alikevel så greier jeg ikke helt å slå fra meg tanken når det er så mange som tror. Jeg tenker at det kanskje ligger noe i det, selv om jeg VET at jeg ikke ringte, at jeg fortalte han det mange måneder før ulykka. Men hvem vet hva han tenkte like før?

Det jeg lurer på er om jeg kunne ha gjort noe annerledes? Det hadde jeg helt sikkert kunne ha gjort, men det er ikke sikkert at det hadde utgjort noen forskjell. Det var jo bare en "vanlig" ungdomsulykke, med høy fart, sprek bil og ung gutt. Alikevel greier jeg ikke å stoppe å tro at jeg kunne ha forhindret det.

Kjæresten min er veldig støttende, og han vet hvor vondt jeg har det med dette, og han prøver å gjøre så godt han kan. Han er på samme alder som eksen min hadde vært hvis han har levd, og han sier at det hadde måtte vært større årsaker for selvmord enn at han skulle bli far, for det hadde ikke vært verdens undergang, og at det var en ulykke som kunne ha hendt med "hvemsomhelst" som kjører for fort. Jeg vet innerst inne at han har rett, for jeg har jo blitt fortalt det flere ganger enn det negative, men likevel overskygger det negative det positive.

Jeg skal ikke på grava i dag. Jeg drar heller en dag senere, så slipper jeg å være redd for å møte noen.

ahh, måtte bare få det ut.

[LilleBille]

Kan ikke gjøre annet enn å sende deg en trøsteklem

[Gjest Anonymous]

Her komme en fra meg også

[Gjest Myumi]

Jeg mistet den første kjæresten min da jeg var på samme alder som deg og du vil ikke tro hva slags konspirasjonsteorier folk klarte og dikte opp for å gi meg skylden for at han kjørte seg ihjel. Folk mistet helt gangsynet og diktet opp historier som ville passet i en middelmådig krimserie på RTL.

Den dagen vi klarer å forhindre dødsfall knyttet til kombinasjonen ung gutt, sprek bil og testosteron har vi jammen utrettet ett sant mirakel.

Alt jeg kan si er at du må bare heve deg over det, det vil alltid finnes noen som tror både det ene og det andre men det får man ikke gjort noe med. Så lenge du vet hva som skjedde så er det nok, din samvittighet er ren. Hva andre mennesker sier betyr ingenting.

[Gjest Anonymous]

Skjønner hvordan du har det. En venn av meg tok selvmord og jeg fikk skylden. Jeg ville ikke være kjæresten hans. Dermed sa alle kameratene og familien hans at det var min skyld at han tok livet sitt. Det tok meg 10 år og innse at de ikke kunne legge skylden på meg. Ikke la folk ødelegge 10 år av ditt liv også.

Dersom han ønsket å kjøre seg ihjel, var det hans avgjørelse. Om det var en ulykke, var det en annens avgjørelse..

Du kunne uansett ikke gjort noe med det.

[Gjest gjesta]

Tusen takk for svar og omtanke alle sammen.

Jeg føler meg bedre nå, etter noen dager med aggresjon da en venninne av han kom bort på "dødsdagen" og spurte om jeg hadde vært på grava. Jeg sa nei, og jeg fikk et blikk tilbake som sa "Å herregud, for en dårlig ekskjæreste du er". Dermed begynte hun å ta frem bilder hun hadde tatt med mobilen sin, for å vise meg. Hvis jeg ville se grava, så hadde jeg vel dratt dit?? Blir så sint av slike mennesker.

[Peluche]

Det var veldig trist å lese. Jeg tror bare man må kle seg i skallet sitt når sånne beskyldninger kommer haglende. Selv bare én eneste antydning føles som at det hagler når det blir sånn. Jeg har en eks som forsøkte å ta sitt eget liv da jeg gjorde det slutt, og faren hans ga meg skylden. Det sitter i meg enda, men jeg prøver å tenke på hva jeg ville gjort i farens situasjon. Sannsynligvis det samme; prøve å finne noen å skylde på for å ta ut følelsene et sted.

Du var vel en "passende" en å legge skylden på for frustrerte mennesker som lette etter en syndebukk. Heldigvis for deg at du har din nåværende kjæreste som støtte, for det trenger man virkelig. Tenk logisk men gi deg selv lov til å sørge. La gleden over det du har overskygge frykten for å miste det. Ikke lev i historien, men la historien være minner du kan bygge framtida di på. Bruk det du har opplevd til å gjøre framtiden din tryggere, bedre og lykkeligere både for deg og de du skal dele den med. Glem aldri sorgen men kjenn hvor god en sorgløs dag er og nyt den til fulle. Det er verdifullt å ha følt ekte sorg, bare slik kan man vite hva ekte glede er. Du tror du har et tomrom inni deg men i virkeligheten er det en ny forståelse av livet som trenger tid for å tilpasse seg den kunnskapen du allerede innehar. Du trenger tid for å få den til å passe inn i den logikken livet har lært deg, fordi den virker så ulogisk.

Lykke til!!

[Hedda-78]

Veit ikkje heilt kva eg skal skrive, ville berre gi deg ein klem! Det er fleire av oss som har skuld-tankar i ny og ne, meir eller mindre fornuftige. Min ex tok livet av seg, men heldigvis har ingen (andre enn meg sjølv innimellom) klandra meg for det. Stor klem til deg!