Hva kan eleven gjøre?

[Gjest avocadoen]

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10148429

Men vårt største problem er følgende:

Vi har ikke lenger en kultur for læring, og ei heller en kultur for hardt arbeid. Problemet er at man kan få et ganske ålreit liv uten å ta høyere utdanning.

Hva synes dere om dette innlegget?

Jeg synes det er et ganske bra innlegg, men det er jo ganske åpenbart at problemet ikke alltid er lærerne. Men dette med "det står i opplæringsloven at eleven skal delta aktivt i opplæringen, men hva skal vi gjøre hvis han ikke deltar? Ingenting, for vi har ingen sanksjonsmuligheter." er jeg litt uenig i. For jeg ser at det finnes en del mennesker som har sykdommer o.l som ikke alltid kan delta aktivt i opplæringen. Og hvorfor er det da så galt at disse menneskene gjør det de skal hjemme? For at det er ikke alltid det holder at man kan få trekt 10 dager fravær osv. Noen kan bare ikke alltid møte til timen, og så lenge man gjør det bra på prøvene så synes jeg egentlig ikke det er så ille? Da må jo den eleven som ikke er på skolen ha gjort veldig mye hjemme.

Dessuten så tror jeg det er sånn på VGS at om man har mer enn 30 dager fravær, så blir stipendet omgjort til lån.

Men for all del, det er bare mine personlige tanker da. Jeg har selv ingen løsning på problemet, annet enn at foreldrene må gi "barna" motivasjon til å ville få høyere utdanning og en god jobb

[Nordvesta]

Det var et godt innlegg og jeg er enig i mye av det han skriver.

Det snakkes mye om hva lærerne og hva skolen skal tilby, hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det (mer spennende og interessant) og ikke minst: hvor dårlig stelt det er med lærerne i dag. Vel, det tror jeg er halvferdige "sannheter" for alle har et ansvar for egen læring. Et ansvar om å møte opp, om å delta i timene, om å stille spørsmål dersom man ikke skjønner noe og om å si fra dersom undervisningen er dårlig. Man har et ansvar for å lese pensum og om å stå på eksamen, dersom det er målet. Om det ikke er målet så er skolen kun en oppbevaringsplass og man kaster bort både tid og penger.

En lærer kan ikke dra lasset alene og elevene må selv yte noe for å få noe (gode resultater) tilbake.

[Gjest avocadoen]

Det var et godt innlegg og jeg er enig i mye av det han skriver.

Det snakkes mye om hva lærerne og hva skolen skal tilby, hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det (mer spennende og interessant) og ikke minst: hvor dårlig stelt det er med lærerne i dag. Vel, det tror jeg er halvferdige "sannheter" for alle har et ansvar for egen læring. Et ansvar om å møte opp, om å delta i timene, om å stille spørsmål dersom man ikke skjønner noe og om å si fra dersom undervisningen er dårlig. Man har et ansvar for å lese pensum og om å stå på eksamen, dersom det er målet. Om det ikke er målet så er skolen kun en oppbevaringsplass og man kaster bort både tid og penger.

En lærer kan ikke dra lasset alene og elevene må selv yte noe for å få noe (gode resultater) tilbake.

Det er helt sant! Men det vanskelige er hvordan man skal få elevene mer motiverte? For jeg personlig tror ikke tvang gir motivasjon.

[Nordvesta]

Det er helt sant! Men det vanskelige er hvordan man skal få elevene mer motiverte? For jeg personlig tror ikke tvang gir motivasjon.

Utfordringer og mestring kan gi motivasjon. Tvang gir nok ikke så mye, det er sant, Jeg tror også det er viktig at vi som er foreldre spiller på lag med skolen, både for å motivere, men også for å bidra til et bedre samspill mellom skole og hjem som kan gange elevene, og også gi skolelyst og mestring til våre egne barn.

Uff, dette ble mye rør.... Sitter selv og skal lese til eksamen, hehe, og burde kanskje heller sovet litt nå

[Druid]

"Du kan få ett ålreit liv uten høyere utdanning"

Okay, det finnes ett lite utvalg jobber som kan gi deg en fornuftig lønn uten utdanning, men ellers kjenner jeg meg ikke igjen. Vi har ikke en veldig luksuriøs tilværelse, og det er ikke slik at vi sparer opp tusenlapper hver måned. Jeg ser ikke hvordan man kunne endt opp med en helt okay standard på halve lønna vår.

Spesielt ikke nå, når man faktisk har ett ganske mye større kapitalkrav både for bolig og pensjon.

Alle ungdommer som i dag ikke klarer ta en høyere utdanning har egentlig tapt, de er dømt til en framtid som fattige. Ser jeg på min sønn med høyere akademisk utdannelse, så må jeg si at jeg har vært heldigere enn han. Og jeg må innse at mine og hans besteforeldre sine ressurser kommer til å være forskjellen på at han får ett rikt liv med familie og annen luksus, istedet for en framtid fra hånd til munn.

Sånn sett er vi værre stilt enn utlandet. De opplever at det er for få jobber, det er en kortvarig situasjon. Her opplever vi overskudd av jobbene som krever kompetanse, mens det snart er totalt slutt på jobber som er tilgjengelig uten videreutdanelse. Du kan snart ikke sitte i kassa på Rema1000 uten å ha grunnleggende datakunnskaper og god leseforståelse. 10-15% av en populasjon har ikke evnene, hvor gjør vi av dem?

Problemet er at det ligger lite fokus på motivering. Vi har fokus på prestering, og det motiverer kun en egen gruppe. De som har konkuranseinstinkt. Men vi har som samfunn ikke lenger forståelse for verdien av dannelse. Den har druknet i stadig større fokus på titler og øking av kompetanse og livslang læring. Og den økende etterspørselen for måling av resultater har dreid fokus fra forståelse til kunnskap, fra evner til talenter.

Kort sagt vi har skapt en skole og utdanningsløp som kun fungerer for en subgruppe av populasjonen. Alle andre er utenfor og ser inn på noe de ikke er interesert i, ikke er motivert for eller ikke kan utmerke seg i.

Videre ser de framtiden som fokuserer på de som er innenfor gjennom PISA undersøkelser, prestasjonskrav, framdriftskrav og lukkede studier.

Hvordan forventer man å skape motivasjon hos folk som underbevist føler de allerede har tapt?

[Gjest avocadoen]

"Du kan få ett ålreit liv uten høyere utdanning"

Okay, det finnes ett lite utvalg jobber som kan gi deg en fornuftig lønn uten utdanning, men ellers kjenner jeg meg ikke igjen. Vi har ikke en veldig luksuriøs tilværelse, og det er ikke slik at vi sparer opp tusenlapper hver måned. Jeg ser ikke hvordan man kunne endt opp med en helt okay standard på halve lønna vår.

Spesielt ikke nå, når man faktisk har ett ganske mye større kapitalkrav både for bolig og pensjon.

Alle ungdommer som i dag ikke klarer ta en høyere utdanning har egentlig tapt, de er dømt til en framtid som fattige. Ser jeg på min sønn med høyere akademisk utdannelse, så må jeg si at jeg har vært heldigere enn han. Og jeg må innse at mine og hans besteforeldre sine ressurser kommer til å være forskjellen på at han får ett rikt liv med familie og annen luksus, istedet for en framtid fra hånd til munn.

Sånn sett er vi værre stilt enn utlandet. De opplever at det er for få jobber, det er en kortvarig situasjon. Her opplever vi overskudd av jobbene som krever kompetanse, mens det snart er totalt slutt på jobber som er tilgjengelig uten videreutdanelse. Du kan snart ikke sitte i kassa på Rema1000 uten å ha grunnleggende datakunnskaper og god leseforståelse. 10-15% av en populasjon har ikke evnene, hvor gjør vi av dem?

Problemet er at det ligger lite fokus på motivering. Vi har fokus på prestering, og det motiverer kun en egen gruppe. De som har konkuranseinstinkt. Men vi har som samfunn ikke lenger forståelse for verdien av dannelse. Den har druknet i stadig større fokus på titler og øking av kompetanse og livslang læring. Og den økende etterspørselen for måling av resultater har dreid fokus fra forståelse til kunnskap, fra evner til talenter.

Kort sagt vi har skapt en skole og utdanningsløp som kun fungerer for en subgruppe av populasjonen. Alle andre er utenfor og ser inn på noe de ikke er interesert i, ikke er motivert for eller ikke kan utmerke seg i.

Videre ser de framtiden som fokuserer på de som er innenfor gjennom PISA undersøkelser, prestasjonskrav, framdriftskrav og lukkede studier.

Hvordan forventer man å skape motivasjon hos folk som underbevist føler de allerede har tapt?

Du har helt rett.

Men hva er grunnen til at de føler de har tapt? Og når er det de føler de har tapt? 1-klasse? 5-klasse? Det er vel individuelt tenker jeg, men mange begynner vel å falle utenfor ganske tidlig. Og selvsagt finnes det mange grunner til at folk faller utenfor. Jeg tror mobbing kanskje er en grunn av mange forskjellige.

Jeg mener man må tilrettelegge mer for at folk er forskjellige, men elevene må i tillegg forstå at alle er forskjellige for at ingen skal føle seg utenfor. Jeg har hele barneskolen vært foran alle andre i det aller meste, og jeg opplevde selv å bli trøkt ned i gjørma av lærerne. Fikk lettlestbøker i 5 klasse når jeg leste "voksenbøker" da jeg var 5.

Så det går selvsagt begge veier. Man må tilrettelegge for de som både ligger litt foran og de som ligger litt bak. Sånne som meg er jo ikke akkurat et problem for samfunnet, men jeg var i alle fall veldig frustrert, for lærerne hatet meg fordi de synes det var slitsomt å ha folk som var annerledes.

Mine foreldre er ikke høyere utdannet (altså yrkesfaglig 'bare') og jeg har så lenge jeg kan huske fått høre at jeg MÅ ta høyere utdanning, for det er så slitsomt at man hele tiden skal bevise at man er god nok, noe min far har måttet gjort, så for meg (og begge mine søstre) har det aldri engang vært noe alternativ.

Så jeg tror altså at mye av motivasjonen også ligger på foreldrene. Og man må jo heller ikke ta høyere utdanning selvsagt. Om man interesserer seg for å kjøre gravemaskin så har man ikke så mye på allmennfag å gjøre. Da kan man jo bli anleggsmaskinfører, og det er jo en grei lønn der og. Det viktigste er jo at man finner noe man interesserer seg for.

Så jeg mener altså at foreldrene må motivere barna sine til å ta utdanning, og pushe litt på ungdommen sånn at han eller hun gjør leksene sine og drar på skolen hver dag.

[Grønt blad]

Jeg er fullstendig enig med han som skrev innlegget det lenkes til. Mange unge i dag er for opptatt av hvilke rettigheter de har, framfor å arbeide med skolen. Politikere og myndigheter sender også signaler om at det er læreren det står på, og man tillegger ikke elevene ansvar, selv om det er elevene som har største mulighet

Når det gjelder elever som er syke og derfor har høyt fravær, så er dette ikke et problem. Den lille andelen det gjelder, får man alltids lagt til rette for og man får gjort et enkeltvedtak for dem. De fleste elevene som har høyt fravær, har høyt fravær fordi de ikke prioriterer skolen.

Jeg synes fraværsgrensene burde komme tilbake. Det sender signaler om at undervisning er viktig, og man lærer også elevene at man må møte opp på ting selv om man ikke har lyst (slik det er i arbeidslivet). Dersom noen tar faget så lett at de nesten ikke trenger møte opp til undervisningen, så kan de gå opp til privatiskeksamen.

[Grønt blad]

Jeg støtter for øvrig Druids poeng om dannelse. I dag fokuserer man for mye på at det man gjør på skolen skal ha direkte nytteverdi i arbeidslivet. Det man da ikke forstår, er at det å være et velfungerende, interessant menneske er noe mye større enn å kunne utføre en enkel arbeidsoppgave.

Man fokuserer for mye på ting som kan måles kvantitativt, noe som ikke er mulig når det gjelder dannelse. Det kan vi også trekke videre til PISA-undersøkelsene, som måler kun en liten bit av det som gjøres i skolen. Likevel brukes resultatene fra PISA som grunnlag for å rangere skolene.

[Gjest Marmot]

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10148429

Men vårt største problem er følgende:

Vi har ikke lenger en kultur for læring, og ei heller en kultur for hardt arbeid. Problemet er at man kan få et ganske ålreit liv uten å ta høyere utdanning.

Hva synes dere om dette innlegget?

Jeg synes det er et ganske bra innlegg, men det er jo ganske åpenbart at problemet ikke alltid er lærerne. Men dette med "det står i opplæringsloven at eleven skal delta aktivt i opplæringen, men hva skal vi gjøre hvis han ikke deltar? Ingenting, for vi har ingen sanksjonsmuligheter." er jeg litt uenig i. For jeg ser at det finnes en del mennesker som har sykdommer o.l som ikke alltid kan delta aktivt i opplæringen. Og hvorfor er det da så galt at disse menneskene gjør det de skal hjemme?

Å gjøre skolearbeidet tilrettelagt til egne forutsetninger er å delta aktivt i opplæringen.

Det er heller ikke noe problem i norsk samfunn at man kan få et ålreit liv uten høyere utdanning, det er heller tvert motsatt. I Norge har så mange høyere utdanning at verdien på den er langt mindre enn i andre land. Nå er det til og med en del som ikke engang regner yrkesrettede høyskoleutdannelser, som f.eks. sykepleier, for "høyere utdanning", og fagarbeidere (snekkere, elektrikere, mekanikere) er "de uten utdanning".

[abcdefghi]

Jeg støtter for øvrig Druids poeng om dannelse. I dag fokuserer man for mye på at det man gjør på skolen skal ha direkte nytteverdi i arbeidslivet. Det man da ikke forstår, er at det å være et velfungerende, interessant menneske er noe mye større enn å kunne utføre en enkel arbeidsoppgave.

Det hverken du, eller Druid har forstått, er at første bud for å være et velfungerende menneske, er å få seg en jobb.

Som TS korrekt påpeker, så er utdannelse i Norge viktig. Det er inflasjon i utdannelse.

Når mennesker ekskluderes fra utdannelse, ekskluderes de fra første bud.

Her er derfor et spørsmål til deg. Sammenlikne to systemer. I det ene systemet må alle elever sitte stille på skolen til de blir 20 år, og lære en haug med dannelsesfag, for til slutt å passere flaskehalsen, og få studere noe som gir dem anledning til å få en jobb, og da innenfor noe de forhåpentligvis har både anlegg for og glede av.

I det andre systemet fins det ikke noe krav til utdanning. Det hersker totalt anarki. Akkurat som du kan prøvesynge både med og uten formell utdanning for profesjonelle kor, kan du avlegge private prøver både med og uten formell utdannelse, som viser at du kan medisin, kan juss, kan montere heiser, osv. Spanskrøret for å lære seg dannelse, slik byråkratene ønsker det, forsvinner.

I hvilket system tror du at elevene, rent matematisk-kombinatorisk, har høyest sannsynlighet for å få en jobb de blir fornøyde med?

Neste spm, fordi jeg kan ikke dy meg når jeg møter sånne dumme, konservative fittekjerringer;

- er dannelse viktigere og mer meningsbærende for individet, enn hva det å få en jobb er?

Hvis nei, er poenget med dannelse da ikke individet, men enkeltinteressers sære agenda?

[Druid]

1. Det hverken du, eller Druid har forstått, er at første bud for å være et velfungerende menneske, er å få seg en jobb.

Som TS korrekt påpeker, så er utdannelse i Norge viktig. Det er inflasjon i utdannelse.

Når mennesker ekskluderes fra utdannelse, ekskluderes de fra første bud.

2.Her er derfor et spørsmål til deg. Sammenlikne to systemer. I det ene systemet må alle elever sitte stille på skolen til de blir 20 år, og lære en haug med dannelsesfag, for til slutt å passere flaskehalsen, og få studere noe som gir dem anledning til å få en jobb, og da innenfor noe de forhåpentligvis har både anlegg for og glede av.

I det andre systemet fins det ikke noe krav til utdanning. Det hersker totalt anarki. Akkurat som du kan prøvesynge både med og uten formell utdanning for profesjonelle kor, kan du avlegge private prøver både med og uten formell utdannelse, som viser at du kan medisin, kan juss, kan montere heiser, osv. Spanskrøret for å lære seg dannelse, slik byråkratene ønsker det, forsvinner.

I hvilket system tror du at elevene, rent matematisk-kombinatorisk, har høyest sannsynlighet for å få en jobb de blir fornøyde med?

3.Neste spm, fordi jeg kan ikke dy meg når jeg møter sånne dumme, konservative fittekjerringer;

- er dannelse viktigere og mer meningsbærende for individet, enn hva det å få en jobb er?

4.Hvis nei, er poenget med dannelse da ikke individet, men enkeltinteressers sære agenda?

1. Som du ser av innlegget mitt, er jeg fullt klar over at utdannelse er viktig. Og problemet jeg påpeker er nettopp det at vi ser en inflasjon i utdannelse: på den ene siden betyr det at vi ekskluderer flere og fler mennsker som ikke har kapasitet for videre utdannelse, og på den annen side mister utdannelsen i større og større grad av verdi. Når utdannelsen får egenverdi, blir den mindre og mindre verdifull for samfunnet.

2. Jeg sliter litt med å se hvor du vil med disse to eksemplene. Til dels er de komplementære.

Jeg vil ha tilbake universitetene som åpne akademisk plattform for teoretiske fag. Jeg vil ha tilbake yrkesskolene og fagskolene for fagutdanning, og jeg vil ha tilbake de praktiske høyskolene . Jeg vil ha tilbake ett skolesystem som fokuserer på hver enkelts evner og kapasitet. Og jeg ønsker det så åpent som mulig, fordi jeg tror folks interesse og engasjement er viktigere enn om de kan skrive fort eller tenker fort. Du vil bli overasket over hvor få høyere nivå problemer som skal løses på 5 timer alene, med disposisjon i næringslivet.

Idag skal alt bli universitetet. Og vi er på vei til å dekomponere proffesjonsutdanningene til Bachelor og Master og Doctor. Det er aktivt ønske om å fjerne grunnleggende filosofi (og det er ett fag jeg vil skal komme inn som innføringsfag i videregående skole). Ingeniører og siviløkonom er på vei til å bli en utdødt rase, erstattet av utdanninger der eleven selv pakker sammen studiet basert på hvilke fag som var enklest å få gode karakterer i.

Alt dette skjer som resultat at vi innfører en større grad av flaskehals enn det som er nødvendig. Vi tyner kravene dit at fokus ikke er at eleven skal ha en utdannelse basert på evner og motivasjon, men hvilken utdannelse som kan gi han best karakterer: høyere utdanning er noe du bare må ha, ikke noe som betyr noe for deg.

Resultatet er at vi har mange utdannede mennesker å velge mellom , men ingen som er verdt å velge.

Jeg høres kansje noe bitter ut, og det kommer av at jeg er gammel; jeg falt ut av skolen da jeg var tenåring, padla rundt på midlertidige jobber helt til jeg fant ett fag som intereserte meg, kom igjennon høyskolen, men kunne ikke jobbe raskt nok på prøver til at det var fornuftig for meg å prøve på noe høyere.

Og nå sitter jeg å screener folk som søker stilling med master i vinkel som knapt nok kan brukes som servitør på kafeen ved siden av. Og ingen av dem har interessen og gløden for jobben. De ønsker ikke endre verden. Det som frister er avensement og lønn. Og selv om jobb er viktig i grunnbasen; grunnen til at vi utdanner folk er for å strekke oss videre og bli bedre. Ikke få råd til en Q5.

Når jeg treffer engasjement, er det blandt den utdøende rasen som tar fagutdannelse. De som faktisk liker og bryr seg om det de driver med. Men hvor lenge får vi beholde dem?

Og nei dette er ikke viktigst for individet; dette er viktigst for oss som samfunn. Vi lever ikke av Titler og Flere byer i belgia, vi lever av fagkunskap og kreativ bruk av den.

For dannelse handler nemlig ikke bare om at man ikke kaller en debattmotstander for konservativ fittekjerring.

Endret 6. desember 2013 av Druid

[abcdefghi]

2. Jeg sliter litt med å se hvor du vil med disse to eksemplene.

Belyse følgende: jo mindre krav, jo mindre som er regulert og bestemt, jo friere arbeidsmarkedet står til å bestemme hva de vil ha, jo flere muligheter vil alle mennesker ha, til å komme dit de vil.

Når du innfører filosofi i videregående, så vil det ene faget resultere i at f.eks 150 norske menn ikke får høyere utdannelse. Det er ikke filosofi verdt.

Jo mindre som er krav, jo flere muligheter til jobb.

Statusutdanninger og statusyrker vil vi alltid ha, vi må tilbake dit hvor det er hva du faktisk jobber med og gjør, hva du har av evner som er det mest avgjørende, ikke hvor du er utdannet, eller hva du fikk av karakterer i et offentlig system. Det fikses ved å nedlegge offentlig skole.

Endret 6. desember 2013 av abcdefghi

[abcdefghi]

Et åpent utdanningssystem er et system som fjerner makten fra interesseorganisasjoner, som fjerner makten fra politikerene, som gjør at det som er tilstrekkelig utdanning defineres som det arbeidsgiver vil ha, og det folk er villig til å investere tid/penger i å lære seg.

Tiden din er for verdifull til å la andre definere hva du skal bruke den til, eller ikke få lov til å bruke den til.

[Gjest Vampen]

Jeg er fullstendig enig med han som skrev innlegget det lenkes til. Mange unge i dag er for opptatt av hvilke rettigheter de har, framfor å arbeide med skolen. Politikere og myndigheter sender også signaler om at det er læreren det står på, og man tillegger ikke elevene ansvar, selv om det er elevene som har største mulighet

Når det gjelder elever som er syke og derfor har høyt fravær, så er dette ikke et problem. Den lille andelen det gjelder, får man alltids lagt til rette for og man får gjort et enkeltvedtak for dem. De fleste elevene som har høyt fravær, har høyt fravær fordi de ikke prioriterer skolen.

Jeg synes fraværsgrensene burde komme tilbake. Det sender signaler om at undervisning er viktig, og man lærer også elevene at man må møte opp på ting selv om man ikke har lyst (slik det er i arbeidslivet). Dersom noen tar faget så lett at de nesten ikke trenger møte opp til undervisningen, så kan de gå opp til privatiskeksamen.

Jeg er veldig enig i både innlegget det linkes til, og dette.

De få som er borte mye pga sykdom, er ikke et problem. Der får man som oftest en legeerklæring, og kan legge til rette. Spesielt i dag har man ganske gode muligheter til å sørge for at eleven kan gjøre en del hjemme, når de er i form til det. Det er derimot et mye større problem med de som bare ikke gidder, skulker og ikke gjør det de skal.

Og vi har faktisk veldig få sanksjonsmuligheter. Det er fint og flott at elever har rettigheter, men det bør også stilles krav til dem. Langt mer enn det gjøres i dag. Det er et poeng man ser lite til i dagens debatt. Politikerne er i det hele tatt kollektivt opptatt av sidespor.