Jeg tror jeg har flere personligheter

[AnonymBruker]

I fare for å virke fullstendig gal...

Jeg merker at jeg glir inn i andre 'moduser'. Det er mer enn bare at humøret endrer seg eller at jeg tar på meg en rolle (som jo alle gjør, ift. jobb, forhold, etc.); religion, etikk, tankegang, reaksjonsmønster, håndskrift, toneleie, gange, kroppsholdning, alt forandrer seg!

Dere vet når man leser en veldig bra bok, og forfatteren klarer å gjøre slik at 'stemmen' som leser, formes etter karakteren? At man begynner å se gjennom den personens øyne fremfor bare en tredjepart? Det er litt slik, bare at det føles mer helt og ekte. Jeg trenger ikke lese noe eller fundere meg til hvilken iskrem jeg liker best eller hvilken farge som er favoritten min - det vet jeg jo, for jeg er jo meg.

Jeg har med årenes løp vært innom så godt som alle psykiske lidelser, jeg har støtt fra meg flere mennesker enn jeg kan telle, jeg har hull i hukommelsen, og når folk forteller meg om hvordan jeg har oppført meg, relaterer jeg ofte ikke i det hele tatt. Forleden fant jeg igjen en gammel skolebok. På noen sider var det veldig strikt og ordentlig; det var ryddig og analytisk og det var tydelig at det var en person med en intellektuelt tilnærming til stoffet som bearbeidet det på en godt innlært måte og som tok det alvorlig. Plutselig blir sidene bombandert i farger og drodling, skriften blir myk og boblete, setningene formuleres på en nesten barnslig måte, og innimellom står det ting som "vi er ikke egentlig her, er vi?" og "dø dø dø dø dø dø". Så blar jeg om, og der er sidene mer normale - litt drodling her og der, håndskriften er kjapp, men oversiktlig, og til forskjell fra den milde barnehånden som tidligere skrev, er trykket på pennen hardere og mer markant. Slik fortsetter det, og ofte vender de forskjellige tilbake.

Jeg husker ingenting av slike forskjeller, bortsett fra en og annen følelse av håpløshet, frustrasjon og "hva er galt med meg?!".

Jeg var veldig av og på hos psykologen også. Jeg sluttet flere ganger før jeg begynte igjen, og var veldig vekslende. Jeg fikk diagnosene emosjonelt ustabil pf. og uspesifisert dissosiativ lidelse.

Jeg har ikke et klart bilde over de faste personlighetene, selv om noen er mer tydelige enn andre. Barnet, for eksempel, vet jeg hva heter (eller iallfall hva hun kaller seg), jeg vet at hun er ung, og at hun er veldig skremt og samtidig veldig modig. Hun er hissig, kan være fryktelig ond dersom noen trykker på de rette knappene, men er veldig mild og glad ellers. Det er også en som er litt eldre, mer svartkledd, og langt mer kynisk og utspekulert. Jeg har en av ubestemt kjønn som er helt sprø, og veldig skiftende - jeg har ikke et klart bilde av vedkommende, men jeg føler hen veldig sterkt, på en nesten berusende og vill måte. Denne eier ikke grenser, filter eller moral, og er helt bekymringsløs og løssluppen i sin væremåte.

De andre har jeg ikke noe klart bilde av, de er mer diffuse, men jeg vet det er flere der også.

Det er ikke stemningsleiet mitt som forandrer seg, men hele meg, som tidligere nevnt. Måten jeg formulerer meg, toneleiet, fra barnlig og simpelt til forrykende teatralsk eller slepent og sarkastisk, hvilken religion/livssyn jeg finner tiltalende, hva som engasjerer meg, hvilke følelser forskjellige ting utløser... Også overfladiske ting som sans for klær og utsmykning, kroppsideal, tanker om mat og trening, hvem jeg vil omgås, om jeg liker å feste eller ikke, og slik fortsetter det i det uendelige.

Jeg har endret navnet mitt og flyttet til et helt nytt sted fordi jeg ikke ville forholde meg til fortiden, og alt som hendte før det, føles nå som at ikke var ekte noen gang. Det blir som en historie jeg leste i en bok; en kjedelig en, sådan. Jeg responderer ikke overhodet på det gamle navnet mitt, noen ganger reagerer jeg ikke en gang på det jeg har nå! Jeg husker en gang jeg fikk en sjekk; min første innskytelse var å gi den tilbake, fordi den var sendt til feil person. Så skjønte jeg at joda, det var visst mitt navn som stod skrevet på.

Om jeg blir veldig stresset faller jeg inn i en slags dissosiativ verden, og da kan jeg "høre" dem, bare at det er mer tanker enn egentlige stemmer. Jeg har tusen tanker i hodet, og ingen av dem er mine egne! Det er fryktelig forvirrende, samtidig som det føles... godt, på en måte. Jeg kommuniserer ikke med dem direkte, men de er der like fullt, tenker og sysler med sitt, og ofte er de meg også.

Jeg har ikke tenkt på splittet personlighet inntil nylig... I filmer og lignende fremstilles det jo alltid som en person som nærmest snakker til seg selv og er fullstendig fra vettet, og det er jeg jo ikke. Riktignok tar jeg meg av og til i å snakke høyt til dem, himle med øynene over noe de tenkte, eller le av noe de pønsket frem - men jeg sitter ikke på bussen og gapskratter for meg selv og har rykninger i armen, for å si det slik. Jeg er ganske flink til å gjemme det, selv om de fleste som er tett innpå meg merker at det er "noe".

Noen som har innspill?

Anonymous poster hash: de1ab...123

[AnonymBruker]

Går du fast hos psykolog? Om ikke så MÅ du gjøre det

Anonymous poster hash: 85aa6...048

[AnonymBruker]

Går du fast hos psykolog? Om ikke så MÅ du gjøre det

Anonymous poster hash: 85aa6...048

Nei, sluttet for et halvt år siden.

Anonymous poster hash: de1ab...123

[Gjest navnelapp]

Nei, sluttet for et halvt år siden.

Anonymous poster hash: de1ab...123

Kvifor slutta du? Var det i samband med flyttinga?

[AnonymBruker]

En annen ting er at det er veldig varierende hvordan jeg reagerer på filmer. Noen takler alt helt fint, finner kjærlighetsfilmer kjedelige men er dess mer glad i skrekk og gørr, mens andre er sart, lettrørt og en sucker for feelgood filmer... Andre igjen tåler ikke se noen typer filmer fordi støyen er helt grusom.

Det er det samme med musikk, selv om toleransen er litt høyere der - jeg kan som regel alltid finne noe jeg tåler, selv om det noen ganger er kjedelig og uinteressant.

Kvifor slutta du? Var det i samband med flyttinga?

Ja.

Anonymous poster hash: de1ab...123

[Djungelvrål]

Dette er ikke stedet for å få hjelp for en så alvorlig psykisk lidelse. Du burde oppsøke psykisk hjelp. Tråden er rapportert.

[AnonymBruker]

Du skriver jo at du har diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse, så noe av forklaringen har du jo allerede. Det kan jo også hende at du kvalifiserer for dissosiativ identitetsforstyrrelse, det kommer an på om du har bare EP eller ANP - men dette er du kanskje ikke så veldig bevisst på?

Jeg synes du skal gå til fastlegen din og få en henvisning til psykolog. Det er dessverre veldig dårlig kunnskap om slike lidelser ute i distriktene, så det er ikke sikkert det finnes kvalifisert helsepersonell der du bor. Modum bad er gode på dissosiative lidelser, kanskje du kan snakke om muligheten for å få en utredning der? De har veldig lange ventelister og er ganske kresne på hvem de tar inn, men det er jo noe du kan lufte for behandler/fastlege.

Dersom du ber om henvisning videre er det viktig at det blir undersøkt om det finnes noen med peiling på denne problematikken der du bor. Som sagt er det lite kunnskap om dette, og det kanskje største problemet for de med dissosiative lidelser er at noen til og med fornekter at disse lidelsene finnes.

Jeg kan anbefale et par bøker for deg, om du ønsker å lese mer om dette:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5792160&rom=MP

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1618224&rom=MP

Det finnes også noen som blogger om slike lidelser, dersom det kan være interessant å lese hvordan andre opplever symptomer og utfordringer.

Anonymous poster hash: d6ded...320

[Gjest Freckle]

Hei. Jeg limer her inn et svar til deg skrevet av et familiemedlem. Du må gjerne sende vedkommende en melding via min innboks, dersom du har lyst.

Hei der.

Som så mange med DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) har jeg selv hatt så mange av de samme opplevelsene som deg. Det er helt vanlig – for noen med DID!

DID er ofest ikke som på film; det er en relativt stille og rolig lidelse som ikke gjør det helt store ut av seg i mange, mange år og for noen gjennom et helt liv. Man kan bli sett på som ustabil da personlighetstrekk kan være svært forskjellig blandt de forskjellige personlighetene. Jeg selv har fått god kontakt med mine gjennom å skrive dagbok (og å lese den om igjen siden det ofte er noen andre som skriver ting jeg ikke får med meg), skrive i «kommunikasjonsbok» så jeg kan snakke med de eller prøve å «tenke høyt» å høre etter svar («loud thoughts» mer enn stemmer, for mange).

DID kan være frustrerende og vanskelig men det kan også være morsomt og spennende. Man får et innblikk i akkurat hvor mye hjernen er kapabel av og man kan lære så mye om segselv og de forskjellige delene.

Å finne et fellesskap med andre DIDere (forumer osv) kan være til god hjelp når man ikke har en terapeut eller andre som kan hjelpe en å forstå.

Hvis du ønsker å finne mer ut av om DID kan være det du sliter med så kan du kontakte en psykolog som er spesialist i traumer og/eller dissosiasjon (pass på at personen tror på DID da noen fortsatt ikke gjør det, beklageligvis) og spør dem om de er kapable til å utføre SCID-D (ikke SCID-II eller andre SCID tester), som er en test man tar over flere timer (gjerne flere forskjellige timer, ikke i en strekk) som er lagd litt som et intervju. Det går ikke inn i traumer eller noe slikt, men spørsmålene er lagt opp for å kunne fortelle det man har et behov for å fortelle eller forklare. Den skal dømme symptomer og symptomtrykk og brukes til å diagnostisere de dissosiative lidelsene (spesielt DID).

Lykke til og ta gjerne kontakt.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg limer her inn et svar til deg skrevet av et familiemedlem. Du må gjerne sende vedkommende en melding via min innboks, dersom du har lyst.

Hei der.

Som så mange med DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) har jeg selv hatt så mange av de samme opplevelsene som deg. Det er helt vanlig – for noen med DID!

DID er ofest ikke som på film; det er en relativt stille og rolig lidelse som ikke gjør det helt store ut av seg i mange, mange år og for noen gjennom et helt liv. Man kan bli sett på som ustabil da personlighetstrekk kan være svært forskjellig blandt de forskjellige personlighetene. Jeg selv har fått god kontakt med mine gjennom å skrive dagbok (og å lese den om igjen siden det ofte er noen andre som skriver ting jeg ikke får med meg), skrive i «kommunikasjonsbok» så jeg kan snakke med de eller prøve å «tenke høyt» å høre etter svar («loud thoughts» mer enn stemmer, for mange).

DID kan være frustrerende og vanskelig men det kan også være morsomt og spennende. Man får et innblikk i akkurat hvor mye hjernen er kapabel av og man kan lære så mye om segselv og de forskjellige delene.

Å finne et fellesskap med andre DIDere (forumer osv) kan være til god hjelp når man ikke har en terapeut eller andre som kan hjelpe en å forstå.

Hvis du ønsker å finne mer ut av om DID kan være det du sliter med så kan du kontakte en psykolog som er spesialist i traumer og/eller dissosiasjon (pass på at personen tror på DID da noen fortsatt ikke gjør det, beklageligvis) og spør dem om de er kapable til å utføre SCID-D (ikke SCID-II eller andre SCID tester), som er en test man tar over flere timer (gjerne flere forskjellige timer, ikke i en strekk) som er lagd litt som et intervju. Det går ikke inn i traumer eller noe slikt, men spørsmålene er lagt opp for å kunne fortelle det man har et behov for å fortelle eller forklare. Den skal dømme symptomer og symptomtrykk og brukes til å diagnostisere de dissosiative lidelsene (spesielt DID).

Lykke til og ta gjerne kontakt.

Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg leste dette så fikk jeg en fornemmelse av at den som skreiv svaret er en veldig rolig og behagelig person. Har vel mye med måten det ble skrevet på

Anonymous poster hash: 85aa6...048

[Gjest Katten.]

For min del er det mye mer glidende og diffust. Opplever særdeles sjeldent glipp i hukommelsen, men det forekommer hvis jeg f.eks. er veldig mentalt avslappet. Da zoner jeg fullstendig ut, selv om jeg er fullstendig 'tilstedet' for de rundt meg. Er dog særdeles sjeldent jeg klarer å være så avslappet, må gjerne en to-tre drinker til.

Har fire personligheter jeg kjenner til, men dette er igjen veldig glidende og diffust. Alle sammen er bygd opp med samme byggesteiner - eller etter en mal, om du vil - men det er små variasjoner mellom alle fire. De har litt forskjellig prioritering, litt forskjellige grenser og moral osv. De er dog alle utrolig nært denne malen, slik at det er uhyrlig vanskelig å merke forskjellen eller overgangen.

Personlighetene er best synlig for de jeg stort sett kun kommuniserer skriftlig med - og om de er usedvanlig oppmerksom på menneskelig kommunikasjon. Er kun en to-tre som har oppdaget det av seg selv.

Overgangene mellom personlighetene er sterkt påvirket av hvilket humør jeg er i. Humøret er igjen påvirket av hvor mye positiv energi det er i kroppen min. Dess mindre energi, dess mer varierende humør og mindre 'evne' til å holde på meg selv.

De er dog alle meg, og forandringene er som regel såpass små at det ikke bryr meg nevneverdig. Det er kun én av de som jeg alltid prøver å holde vekk, fordi han kan være potensielt ødeleggende for meg selv og sosiale relasjoner.

[QueenOfTheSidewalk]

Har de andre navn også?

Endret 2. desember 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Du skriver jo at du har diagnosen uspesifisert dissosiativ lidelse, så noe av forklaringen har du jo allerede. Det kan jo også hende at du kvalifiserer for dissosiativ identitetsforstyrrelse, det kommer an på om du har bare EP eller ANP - men dette er du kanskje ikke så veldig bevisst på?

Jeg synes du skal gå til fastlegen din og få en henvisning til psykolog. Det er dessverre veldig dårlig kunnskap om slike lidelser ute i distriktene, så det er ikke sikkert det finnes kvalifisert helsepersonell der du bor. Modum bad er gode på dissosiative lidelser, kanskje du kan snakke om muligheten for å få en utredning der? De har veldig lange ventelister og er ganske kresne på hvem de tar inn, men det er jo noe du kan lufte for behandler/fastlege.

Dersom du ber om henvisning videre er det viktig at det blir undersøkt om det finnes noen med peiling på denne problematikken der du bor. Som sagt er det lite kunnskap om dette, og det kanskje største problemet for de med dissosiative lidelser er at noen til og med fornekter at disse lidelsene finnes.

Jeg kan anbefale et par bøker for deg, om du ønsker å lese mer om dette:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5792160&rom=MP

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1618224&rom=MP

Det finnes også noen som blogger om slike lidelser, dersom det kan være interessant å lese hvordan andre opplever symptomer og utfordringer.

Anonymous poster hash: d6ded...320

Takk. Vi vil ikke gå til psykolog... Litt fordi vi har dårlige erfaringer derfra, litt fordi det er veldig lite kunnskap om slikt rundt omkring (som du sier selv), og litt fordi vi bor langt ute på bygda og å komme seg til noen storby er veldig stressende. Dessuten klarer vi oss stort sett fint - vi er jo som alle andre, vi har bare flere mennesker inne i en kropp.

Hei. Jeg limer her inn et svar til deg skrevet av et familiemedlem. Du må gjerne sende vedkommende en melding via min innboks, dersom du har lyst.

Hei der.

Som så mange med DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) har jeg selv hatt så mange av de samme opplevelsene som deg. Det er helt vanlig – for noen med DID!

DID er ofest ikke som på film; det er en relativt stille og rolig lidelse som ikke gjør det helt store ut av seg i mange, mange år og for noen gjennom et helt liv. Man kan bli sett på som ustabil da personlighetstrekk kan være svært forskjellig blandt de forskjellige personlighetene. Jeg selv har fått god kontakt med mine gjennom å skrive dagbok (og å lese den om igjen siden det ofte er noen andre som skriver ting jeg ikke får med meg), skrive i «kommunikasjonsbok» så jeg kan snakke med de eller prøve å «tenke høyt» å høre etter svar («loud thoughts» mer enn stemmer, for mange).

DID kan være frustrerende og vanskelig men det kan også være morsomt og spennende. Man får et innblikk i akkurat hvor mye hjernen er kapabel av og man kan lære så mye om segselv og de forskjellige delene.

Å finne et fellesskap med andre DIDere (forumer osv) kan være til god hjelp når man ikke har en terapeut eller andre som kan hjelpe en å forstå.

Hvis du ønsker å finne mer ut av om DID kan være det du sliter med så kan du kontakte en psykolog som er spesialist i traumer og/eller dissosiasjon (pass på at personen tror på DID da noen fortsatt ikke gjør det, beklageligvis) og spør dem om de er kapable til å utføre SCID-D (ikke SCID-II eller andre SCID tester), som er en test man tar over flere timer (gjerne flere forskjellige timer, ikke i en strekk) som er lagd litt som et intervju. Det går ikke inn i traumer eller noe slikt, men spørsmålene er lagt opp for å kunne fortelle det man har et behov for å fortelle eller forklare. Den skal dømme symptomer og symptomtrykk og brukes til å diagnostisere de dissosiative lidelsene (spesielt DID).

Lykke til og ta gjerne kontakt.

Tusen takk! Vi klarer ikke å skrive dagbok. Jeg (barnet som hun skrev om i hovedinnlegget) liker det veldig godt, men de andre bare glemmer det eller så gir de blaffen... Noen ganger ødelegger de til og med boka.

Men vi kan se om vi finner noe slags forum eller lignende.

Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg leste dette så fikk jeg en fornemmelse av at den som skreiv svaret er en veldig rolig og behagelig person. Har vel mye med måten det ble skrevet på

Anonymous poster hash: 85aa6...048

Samme her.

For min del er det mye mer glidende og diffust. Opplever særdeles sjeldent glipp i hukommelsen, men det forekommer hvis jeg f.eks. er veldig mentalt avslappet. Da zoner jeg fullstendig ut, selv om jeg er fullstendig 'tilstedet' for de rundt meg. Er dog særdeles sjeldent jeg klarer å være så avslappet, må gjerne en to-tre drinker til.

Har fire personligheter jeg kjenner til, men dette er igjen veldig glidende og diffust. Alle sammen er bygd opp med samme byggesteiner - eller etter en mal, om du vil - men det er små variasjoner mellom alle fire. De har litt forskjellig prioritering, litt forskjellige grenser og moral osv. De er dog alle utrolig nært denne malen, slik at det er uhyrlig vanskelig å merke forskjellen eller overgangen.

Personlighetene er best synlig for de jeg stort sett kun kommuniserer skriftlig med - og om de er usedvanlig oppmerksom på menneskelig kommunikasjon. Er kun en to-tre som har oppdaget det av seg selv.

Overgangene mellom personlighetene er sterkt påvirket av hvilket humør jeg er i. Humøret er igjen påvirket av hvor mye positiv energi det er i kroppen min. Dess mindre energi, dess mer varierende humør og mindre 'evne' til å holde på meg selv.

De er dog alle meg, og forandringene er som regel såpass små at det ikke bryr meg nevneverdig. Det er kun én av de som jeg alltid prøver å holde vekk, fordi han kan være potensielt ødeleggende for meg selv og sosiale relasjoner.

Takk for svar! Fint å lese noe annet enn bare skrekkhistorier og Gollum-lignende fremstillinger.

Har de andre navn også?

Det tror jeg, men de andre er ganske diffuse. Jeg er den eneste som har et helt tydelig navn (bortsett fra kroppen, da). Jeg har noen kallenavn på dem

Anonymous poster hash: de1ab...123