Er vi uvanlige?

[AnonymBruker]

Vi har et barn på to år. Hun har alltid vært skeptisk og forsiktig av seg. Hun trives veldig godt i barnehagen og er komfortabel med de ansatte der.

Ellers vil hun helst ha mamma eller pappa rundt seg. Vi har hatt henne hos besteforeldre på overnatting da hun var lita, men etter at hun har gitt klart uttrykk for at hun helst vil ha mamma eller pappa rundt seg har vi respekter det. Hun er sjelden hos andre på dagtid også uten oss til stede (bortsett fra barnehagen)

Det er mange rundt oss som bruker barnepass titt og ofte og vi får høre at vi snart må venne av ungen den avhengigheten hun har av oss. Da blir jeg irritert. Hun er bare to år for svarte, hvorfor er det så viktig nå? Hun er sikkert ikke første toåringen som er sånn. Og hva godt vil det gjøre å presse henne til å være med andre?

Regner med noen andre har hatt toåringer som vår. Og hvordan har det blitt med årene?

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[Ciara]

Jeg er som deg. Besteforeldre maste tidlig om å få ha barnet på overnatting alene (noen måneder gammelt), men det var helt uaktuelt for meg. Senere uttrykte han tydelig at han ville være med oss foreldre. Men da han var litt før tre løsnet det, og nå er han på overnatting hos besteforeldre i blant og storkoser seg. Jeg tror man har igjen for å ta det i barnets tempo (med mindre man er nødt til å ha barnevakt en natt, selvfølgelig).

[Furstina]

Ta det i barnets takt, en del barn behöver mer tid än andra för att vänja sig med det okända.

[Leanne]

Mine har ikke vært sånn, så har ingen egen erfaring. Tror du gjør det riktig ved å følge barnetstempo, usikkerheten blir ikke borte ved å tvinge barnet til å overnatte.

Men kan jo være koselig å overnatte alle hos besteforeldrene, slik at hun får en opplevelse av å sove borte samtidig som hun har trygghet i at dere er der.

Bare vær obs på at dette må jobbes med om dere planlegger flere barn, ikke ok å overlate en usikker jente på overnatting plutselig fordi mor og far skal på føden. Da blir nok ikke opplevelsen av å bli storesøster så bra. Har dere ingen planer om å bli gravide igjen med det første ville jeg tatt det i barnets tempo

[AnonymBruker]

Veldig fint å få bekreftet at det er flere i vår situasjon. Og at vi gjør det på en grei måte!

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[Hedgehog]

Så godt at veslejenta deres har gode og trygge foreldre som ivaretar hennes behov. Det er viktig for ei lita jente det Hun trenger å gå den veien i sitt eget tempo, med oppmuntring og deltagelse av dere begge.

Jeg måtte plutselig bli med på baking hos svigermor her om dagen, da min gutt på 3 plutselig ville ha meg der og nektet plent å bake uten meg Så da satt jeg der litt sammen med ham, spurte ham etter ca 15 min om det var ok at mamma gikk ned til huset igjen, det var det Så storkoste han seg resten av tiden

Ingen barn er like, alle trenger å oppdras etter hvilke typer de er Så her er det ingen fasiter Fortsett med det dere gjør

Klem

[Stinelin]

Vår eldste gutt (1,5 år) er kanskje ikke skeptisk på samme måte som jenta deres, men vi bruker foreløpig ikke barnevakt. Han er hos oss, i barnehagen, og kan overnatte hos den ene bestemora, that's it. Ikke fordi han ikke vil være hos andre, men fordi det passer oss best å ha han selv.

Uansett om det er foreldrene eller ungene som ikke ønsker å bruke barnevakt er dette opp til hver familie, og ikke noe andre burde mase om. Man finner sine måter å leve på, og ting går seg til etterhvert.

Når det er sagt er det et poeng å kanskje venne barna til å kunne overnatte hos andre (evt. noen hjemme hos barnet), med tanke på fremtidige søsken. Vi trente bevisst på dette i forkant av lillebrors ankomst, og det kom godt med!

[Poppip]

Jenta er to år - ikke stress med barnevakt om ikke dere føler at dere har veldig behov for det. Vi har en jente på litt over tre år som høres ganske lik ut som dere. Før hun var to år, hendte det at besteforeldre eller tanter/onkler passet henne noen timer på dagtid, men ikke mer en det. Nå har vi hatt barnevakt fra midt på dagen og frem til godt utpå kvelden, fordi vi synes det er deilig å komme oss litt ut sammen av og til. Først nå i det siste har vi pratet litt om det kunne være gøy for henne å overnatte borte en natt hos noen hun er trygg på, f.eks. besteforeldre. Jeg forstår ikke maset om barnevakt om man ikke selv har sterkt behov for det. Vi synes vi er mye borte fra hverandre i hverdagen, og nyter å ha helgene sammen. Er ikke da vi vil "sende henne bort" til andre!

[AnonymBruker]

Vår på 1,5 er også litt sånn. Vi har tilvenning i bhg nå, og har valgt å sette av god tid til dette. Vi ønsket ikke å gå fra henne på dag nr2, selv om vi følte litt press fra de ansatte...

Anonymous poster hash: 32e8c...9fd

[Enyya]

Min sønn var også sånn som liten. Jeg følte heller ikke behovet for barnevakt så selvom besteforeldrene gjerne ville så fikk de ikke ha han som liten. Angrer litt i dag, for han er 6 år og er fortsatt sånn :'( Og ser i dag at kanskje det hadde vært hyggelig for besteforeldrene og barnebarn og danne nære bånd uten foreldrene tilstede. Han var veldig mammadalt og besteforeldrene slapp aldri ordentlig til. Selvom barnet deres ikke er klar for overnatting riktig enda så vil jeg ihvertfall anbefale og la de ha henne noen timer på dagtid alene. Kan være at behovet for barnevakt etterhvert melder seg og det er ikke sånn at hun plutselig en dag er klar. Det må gå gradvis.

[AnonymBruker]

Min sønn var også sånn som liten. Jeg følte heller ikke behovet for barnevakt så selvom besteforeldrene gjerne ville så fikk de ikke ha han som liten. Angrer litt i dag, for han er 6 år og er fortsatt sånn :'( Og ser i dag at kanskje det hadde vært hyggelig for besteforeldrene og barnebarn og danne nære bånd uten foreldrene tilstede. Han var veldig mammadalt og besteforeldrene slapp aldri ordentlig til. Selvom barnet deres ikke er klar for overnatting riktig enda så vil jeg ihvertfall anbefale og la de ha henne noen timer på dagtid alene. Kan være at behovet for barnevakt etterhvert melder seg og det er ikke sånn at hun plutselig en dag er klar. Det må gå gradvis.

Pr dags dato så føler jeg ikke for å sette henne bort bare for noen timer (bortsett fra barnehagen). Hun har ved noen anledninger vært hos mine foreldre på dagtid, og hun er ennå livredd for at vi skal dra fra henne der. "Alle" sier at det kommer til å gå så bra atte, for hun kommer til å slutte å gråte fort. Men selv om hun slutter å gråte så betyr ikke det at hun er komfortabel.

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[Enyya]

Det er så klart dere som bestemmer dette. Men sier bare at tiden kan komme da dere faktisk trenger/ønsker barnevakt og da kan dere ikke forvente at besteforeldre stiller opp når dere ikke har latt de slippe til før. Hvis barna får lov å bli kjente med besteforeldrene sine så vil de føle seg komfortabel der.

Og har dere aldri behov for å være litt kjærester og gå ut bare dere? Om ikke du har behovet så kanskje mannen din har?

Det er bare et råd fra meg som vært i samme situasjon og som har angret litt i etterkant. Og alle småbarn gråter litt når de skilles fra mamma og pappa, de har det ikke nødvendigvis vondt for det;-)

Pr dags dato så føler jeg ikke for å sette henne bort bare for noen timer (bortsett fra barnehagen). Hun har ved noen anledninger vært hos mine foreldre på dagtid, og hun er ennå livredd for at vi skal dra fra henne der. "Alle" sier at det kommer til å gå så bra atte, for hun kommer til å slutte å gråte fort. Men selv om hun slutter å gråte så betyr ikke det at hun er komfortabel.

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[Alvina]

Synes det virker hysterisk å ikke la besteforeldrene ha tid sammen med barna eller være barnevakt iblant.

Som en skrev i tråden, angrer de på at de ikke lot ettåringen være mer sammen med besteforeldene, selvsagt gråter barn og hyler etter mamma, men så lenge man vet at barnet burde være trygg på de andre voksne som det har møtt mange ganger før eller par ganger hvis barnet er to år eller eldre, hva er da problemet?

Problemet kan være at man har overbeskyttet barnet, eller har man valgt feil familie å lage barn i?

Feil mann, feilt grunnlag?

Mitt problem var at svigermor var avholdt og ikke var villig til å være barnevakt (en eller to ganger), og det var et savn, men i dag har barna som er voksne god kontakt med henne.

Å være overbeskyttende er ikke bra, men har man en svigerfamilie fra that hell, kan jeg forstå det.

[Timseh]

Forstår deg godt. Min gutt er 2 år og 1 mnd, men aldri vært på overnatting. Min mor har passet han i noen timer 2 ganger. Men min gutt er ikke skeptisk da, han er faktisk en veldig trygg liten gutt

[Miss moneypenny]

Er som deg jeg også. Barna mine på 3,5 og 2 var på overnatting alene hos mine foreldre for første gang nå. Ikke bry deg om sånne kommentarer, du vet best

[Gjest Dorey]

Jeg skjønner heller ikke det maset ift overnatting når de er så små. Min gutt på 19 mnd har aldri sovet borte og kommer ikke til å gjøre det på en stund heller. Men vi har barnevakt en gang i blant da, men da er det kun min mor som får være det, da de/vi har et veldig nært forhold. (De andre besteforeldrene bor langt nord og vi treffes ikke så ofte, så det er ikke jeg som er ei hurpete svigerdatter nei...)

Jeg husker på barselgruppa at de andre pratet om at nå var det virkelig på tide at ungene lærte seg å sove borte, de ville jo ikke ha sånne barn som aldri kunne sove andre steder enn hjemme! (Ungene var da 6-7 mnd...)

[Silfen]

Men hvordan VET man at barnet aldri kommer til å sove borte? Ting kan skje, der behovet melder seg. Selv om det å sove borte ikke er et must, så anser jeg det som best for barnet at det har andre trygge omsorgspersoner enn foreldrene. Og det betyr nødvendigvis at de i løpet av de tidlige årene lærer seg at disse finnes, gjerne gjennom annet enn overnatting altså. Jeg syns absolutt en toåring kan begynne å lære at det finnes trygge favner andre steder enn hos mamma og pappa, dersom man har muligheten til dette.

[AnonymBruker]

Synes det virker hysterisk å ikke la besteforeldrene ha tid sammen med barna eller være barnevakt iblant.

Som en skrev i tråden, angrer de på at de ikke lot ettåringen være mer sammen med besteforeldene, selvsagt gråter barn og hyler etter mamma, men så lenge man vet at barnet burde være trygg på de andre voksne som det har møtt mange ganger før eller par ganger hvis barnet er to år eller eldre, hva er da problemet?

Problemet kan være at man har overbeskyttet barnet, eller har man valgt feil familie å lage barn i?

Feil mann, feilt grunnlag?

Mitt problem var at svigermor var avholdt og ikke var villig til å være barnevakt (en eller to ganger), og det var et savn, men i dag har barna som er voksne god kontakt med henne.

Å være overbeskyttende er ikke bra, men har man en svigerfamilie fra that hell, kan jeg forstå det.

Jeg har vel ikke skrevet noe sted at barnet ikke får tid med besteforeldrene? Vi er stadig vekk på besøk der, og har de på besøk. Men jeg ser ikke grunnen til overnatting

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[AnonymBruker]

Det er så klart dere som bestemmer dette. Men sier bare at tiden kan komme da dere faktisk trenger/ønsker barnevakt og da kan dere ikke forvente at besteforeldre stiller opp når dere ikke har latt de slippe til før. Hvis barna får lov å bli kjente med besteforeldrene sine så vil de føle seg komfortabel der.

Og har dere aldri behov for å være litt kjærester og gå ut bare dere? Om ikke du har behovet så kanskje mannen din har?

Det er bare et råd fra meg som vært i samme situasjon og som har angret litt i etterkant. Og alle småbarn gråter litt når de skilles fra mamma og pappa, de har det ikke nødvendigvis vondt for det;-)

Det er den siste setningen her jeg blir kraftig provosert av! Ja, det er vanlig at barn gråter når foreldrene går. Men når vi var hos mine foreldre etter hun hadde vært på overnatting der, så klenget hun på oss og var livredd for at vi skulle dra fra henne. Det var full krise om en av oss gikk på do. Dette vil jeg ikke utsette henne for igjen.

Anonymous poster hash: bad1a...6ed

[Japp]

Feil.

Endret 5. desember 2013 av Japp