Føler meg ensom

[toppris123]

Jeg sliter masse for tiden. Går på skole i en annen by enn familien min. Har null venner. Bor sammen med typen, og han er god å ha.

På skolen er jeg mutters alene. Ingen å samarbeide med, ingen å snakke med. Og ingen å tilbringe fritiden sammen med. Om noen først snakker til meg, så er det bare de vil jeg skal flytte meg lenger bort, slik at vennene deres får plass ved siden av dem. Dette har vært med på å demotivere meg, og jeg henger utrolig langt bak i studiene. Lurer jeg på noe har jeg ingen jeg kan spørre, og ingen jeg kan jobbe sammen med.

Hjemme har jeg jo typen. Men, han reiser jo titt og stadig på besøk til kompisen sin. Klandrer han ikke for det, selvfølgelig skal han få gå å kose seg, sitte oppe hele natta for å spille osv. Likevel blir jeg helt ødelagt hver gang han reiser fra meg. Gråter og klarer ikke få tankene over på noe positivt. Får en helt tom følelse inni meg. Prøver alltid å holde maska til han har gått, da, så det ikke skal gå utover han. Har selvfølgelig snakket med han om det, men tror nok ikke han helt forstår hvordan det er. Og det er ikke lett å forklare heller. Skulle bare ønske han kanskje kunne skrive meg en meldiing en gang, hvor han lurer på hva jeg gjør, hvordan det går, eller hva som helst egentlig. Nå er jeg heldig om jeg får melding av ham, selv om jeg gjerne spør før han reiser om han kan skrive natta når han legger seg el. Vil ikke være storforlangende, men enhver liten oppmerksomhet hjelper.

Noen her som har noen tips for å ikke føle seg så ensom? Føler dette ødelegger ganske mye i livet mitt, da jeg hele tiden bekymrer meg for om jeg må sitte alene nok en helg, om jeg må spise middag alene igjen osv. Gruer meg til skolen, føler absolutt ikke jeg passer inn osv. I skrivende stund sitter jeg her, føler meg helt tom, typen har nettopp dratt inn til kompisen sin. Han visste ikke om han kom hjem ikveld, i natt eller imorgen. Og det er spesielt vanskelig for meg. Ingenting å forholde meg til. Liker å ha ca et tidspunkt jeg kan se frem til. Nå må jeg legge meg alene, sove alene igjen. Det går aldri bra. Får ikke sove alene, ligger våken i håp om at jeg skal høre bilen hans, eller at han skal gi lyd fra seg.

Sikkert ikke mange her heller som forstår hvor vanskelig dette er, utfra innlegget mitt. mener absolutt ikke problemet ligger hos typen, som det kanskje kan se ut som her. Problemet ligger helt og holdent hos meg, og jeg vil nå gjerne ha tips til å forbedre dette problemet!

[AnonymBruker]

Vondt å høre at du har det slik.

Har du prøvd å prate med folk du studerer med? Du kan jo forsøke å melde deg på en aktivitet. Trening, noe politisk, dyrevern, håndarbeid osv. Blir ofte lett kjent med andre slik. Ellers så har Røde Kors, hvertfall her i byen, frivillighetssentral. Du kan kontakte dem. Om du ikke vil si at du er ensom kan du melde deg som frivillig og hjelpe andre ensomme.

Hvor i landet bor du?

Anonymous poster hash: 52662...0e3

[toppris123]

Vondt å høre at du har det slik.

Har du prøvd å prate med folk du studerer med? Du kan jo forsøke å melde deg på en aktivitet. Trening, noe politisk, dyrevern, håndarbeid osv. Blir ofte lett kjent med andre slik. Ellers så har Røde Kors, hvertfall her i byen, frivillighetssentral. Du kan kontakte dem. Om du ikke vil si at du er ensom kan du melde deg som frivillig og hjelpe andre ensomme.

Hvor i landet bor du?

Anonymous poster hash: 52662...0e3

Bergen. Har ikke sjekket noe særlig opp i aktiviteter... Har hund som jeg egentlig trener aktivt lydighet med, men hun bor hjemme hos mine foreldre pga vanskeligheter med å finne leilighet der hvor jeg kan ha henne med. Har dog funnet en annen hund jeg kan trene en gang eller to i uka, men pga eksamensstress så har det blitt lite av. Ellers ikke sjekket opp noe særlig... Er veldig interessert i dyr generelt, men usikker hvordan jeg kan hjelpe.

Som nevnt over er jeg veldig glad i dyr. Hadde rotter, men de døde dessverre for et par uker siden. Etter det ble det enda verre å være alene.Altså, bare det siste 1,5 året har jeg mistet 5 dyr, hvorav to av dem har vært der i hele oppveksten min. Ene hunden var min eneste og beste venn gjennom 5 harde år. Hun var hele mitt liv, og det var helt forferdelig å måtte avlive henne for snart 10mnd siden. Senest i går gråt jeg pga savnet til henne... Så noen sto ved butikkinngangen og trente hunden sin, akkuratt slik jeg trente passering med henne utenfor butikker. Gikk hjem med en stor klump i halsen. Når jeg da fikk vite at typen skulle ut til kompisen sin, spise middag der, så brast jeg ut i gråt.Han sa han ikke skulle bli sein, men var da ikke hjemme før 12 - 01 inatt. "Bare en hund" sier folk, men for meg var den hunden ALT, og livet mitt har ikke vært lett siden da.

Jeg er sjenert av meg, så trenger litt tid på å bli kjent med folk. Men, jeg prøver så godt jeg kan! Uheldigvis for meg ser det ikke ut som jeg er noen person å tilbringe tid med. Ingen har hvertfall villet det til nå, utenom typen. Hatt ei fast venninne opp gjennom, men kan vel egentlig ikke kalles venninne engang pga masse greier, som baksnakking osv.

Føler meg ikke vel sammen med fremmede, blir så usikker, og aaaner ikke hva jeg skal snakke om! Men, som nevnt, jeg prøver! Tenker hvor godt det hadde vært å hatt en venn eller to å tilbringt litt tid med i helger osv...

[Gjest mutz]

Å, du minner meg om meg selv. Jeg er heller ikke noe særlig flink til å bli kjent med folk, og føler meg alltid utrolig dum og awkward når jeg skal snakke med folk. Nå ble jeg nesten litt skremt også, for til høsten flytter jeg til Bergen med typen min for å studere produksjonsteknikk (ingeniør) på HiB. Det er over 200 mil hjemmefra! Veldig nervøs for å ikke få noen kontakter eller noe liv.

Men uansett, mitt tips er å skaffe deg en hobby. Hvis du for eksempel begynner å trene på treningsstudio er det veldig lett å bli kjent med folk via for eksempel gruppetimer. En liten ekstrajobb kan også være med på å skape nye kontakter.

[toppris123]

Å, du minner meg om meg selv. Jeg er heller ikke noe særlig flink til å bli kjent med folk, og føler meg alltid utrolig dum og awkward når jeg skal snakke med folk. Nå ble jeg nesten litt skremt også, for til høsten flytter jeg til Bergen med typen min for å studere produksjonsteknikk (ingeniør) på HiB. Det er over 200 mil hjemmefra! Veldig nervøs for å ikke få noen kontakter eller noe liv.

Men uansett, mitt tips er å skaffe deg en hobby. Hvis du for eksempel begynner å trene på treningsstudio er det veldig lett å bli kjent med folk via for eksempel gruppetimer. En liten ekstrajobb kan også være med på å skape nye kontakter.

Planen var egentlig å begynne på treningsstudio, men dessverre er det helt uaktuelt pga økonomi. Generelt sett all hobby som krever penger er uaktuelt. Tror det vil bli litt lettere å komme i kontakt med folk om jeg får med opp hunden min. Da vil jeg komme i kontakt med en hundeklubb og være med på faste treninger, og forhåpentligvis treffe noen med samme interesse og lidenskap som meg selv.

Jobb har jeg planer om å finne. Har søkt på en god del, uten napp enda. Begynner på an igjen etter nyttår med å levere ut søknader.

Har alltid hatt problemer med å være borte fra typen, spesielt om det er han som reiser bort. Føler meg så forlatt, som at han ikke vil være med meg. Lurer på hvorfor han ikke av og til inviterer meg med, men skjønner jo innerst inne at han gjerne vil treffe venner og få litt "fri" fra meg. Skulle bare ønske jeg også kunne nyte den tiden, i stedet for å sitte her å gråte og bekymre meg for hva han styrer med og når han kommer hjem. Og bekymre meg for hva som er gale med meg, siden ingen virker interessert i å ha meg i livet sitt....