Kvartlivskrise

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år gammel og har ganske lenge nå - muligens siste året - følt meg ganske deprimert. Jeg tok et semester fri fra studier for å gjøre noe annet, jobbet i et galleri, uten at jeg følte at det ga meg særlig mye.

Jeg har mange interesser, men er usikker på hvordan det skal kombineres for å finne meg en nisje og hva jeg skal gjøre med livet. Jeg føler at jeg må ha én sterk visjon. Jeg er en stor filmentusiast, liker å lese (både skjønnlitteratur og blader som Time Magazine, Newsweek etc. - følger med på det meste), fotografi, mote og matlaging.

Jeg er også ganske hjemmeorientert - ikke at jeg vil være hjemmeværende men jeg jeg vet når jeg gifter meg og får barn vil jeg vie tid til det også. Ideelt ser jeg for meg en jobb der jeg kan drive med noe innen forlag eller journalistikk, kanskje jeg kan jobbe med en matbok ved siden av.

Nå studerer jeg business, men er forsinket i studiene.

Foreldre mine, spesielt stefaren min, presser meg veldig. Han har selv valgt å gjøre flere ting (jobbet med film og TV profesjonelt, investert i eiendom privat og maler som hobby). Han hadde funnet ut av ting ganske tidlig og alt har egentlig gått slag i slag. Han var likevel 56 da han møtte moren min, og var aldri gift før - tror ikke helt han ser at for kvinner er det noe annerledes og at ikke alle ofrer alt for karriere.

Nå som jeg er 23 er jeg her;

- En bachelorgrad i Global Business Management om et års tid.

- Deltidskurs i Art Business og kveldskurs i Fashion Journalism.

- Eier en leilighet i Oslo (verdt 4,7 lån på 1 mill, dog fra arv ikke egen jobbing)

- Bodd i Frankrike to år, London 2 1/2 år. Reist endel utenom.

- Ett års deltid jobberfaring fra interiørbutikk i Oslo, internship hos galleri i London

Mange jeg kjenner er ferdige med bachelor og begynt på master, noen er snart ferdige med master. Jeg funderer på å prøver å komme meg inn i forlagsbransjen - det ville vært en fin kombinasjon av min businessbakgrunn og interesse for litteratur. Evt. inn i journalistikk. Foreldrene mine argumenterer likevel om at det er svært vanskelig, hvilket er korrekt, men jeg vil ikke gjøre noe halvhjertet.

De har gjort det bra selv og sitter derfor med "alle svarene". Jeg føler også at de er typisk norske på den måten at den norske veien er den beste, alle kommer hjem igjen og det gjelder å gjøre alt her.

Jeg treffer en amerikaner som jobber mellom NYC og Boston. Han er veldig forelsket og vil gjerne se meg igjen snart. Jeg har fri fra studier i januar og ser etter internships - han sa at dersom jeg finner noe i NYC ordner han bolig og alt så vi kan treffes mest mulig. Det er en utmerket mulighet til å få erfaring samt veldig gunstig siden NYC er såpass dyrt. Jeg vet likevel ikke hvordan jeg skal formulere dette overfor foreldre - moren min er også veldig kritiske til alle menn vi treffer.

Takk for de som gadd å lese. Et lite hjertesukk fra en som føler at livet går altfor fort forbi og at det er litt vanskelig å gjøre de rette valgene og henge med i svingene. Det er så mye fokus på å være ung i dagens samfunn - alle mulighetene osv. Jeg synes likevel det er vanskelig å vite hvordan jeg skal "nyte" tyveårene best mulig.

Jeg er på mange måter veldig heldig, men føler at andre lever livet bedre enn meg.

Noen som har vært igjennom en "kvartlivskrise"?

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[AnonymBruker]

Anyone?

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[AnonymBruker]

Anyone?

Anonymous poster hash: 8941f...65f

Jeg ville absolutt reflektert litt rundt eget liv her. Du er relativt tidlig i tyveårene og du har allerede gjort mye som de fleste andre ikke får mulighet til og du er godt etablert på boligmarkedet så jeg kan på ingen måte se at de fleste andre lever et bedre liv enn deg. Om du fortsatt syntes noe skurrer så kan det hende du er på litt feil hylle i livet? Har du egentlig tenkt gjennom det du har jobbet med til nå er det du egentlig har lyst til? Jeg ville forsøkt å få jobbet litt med det for å ha sett hvordan det egentlig er i hverdagen, for man får seg gjerne noen aha opplevelser, både positive og negative. Så får du kanskje et litt bedre grunnlag for å si noe om hva du ønsker deg mer eller mindre av i fremtiden. Sånn sett vil kanskje NY være en bra ting hvis det er en forlagsjobb det dreier seg om.

Når det gjelder dine foreldres meninger er det gjerne lurt å høre litt på dem samtidig som man ikke skal la de styre egne livsvalg. Når man er 23 så har man absolutt rett til å møte de potensielle partnerne man ønsker og at moren din er kritisk alle du møter bør ikke være noe hinder. Foreldre har selvfølgelig rett til sin mening angående sønnen/datterens partner, men med mindre det dreier seg om noe alvorlig som at h*n er voldelig, rusmisbruker eller generelt ustabil så bør foreldre holde en del av sine tanker for seg selv. I ditt tilfelle ville jeg kanskje gitt amerikaneren en sjanse gitt at du selv liker han, men jeg ville nok ikke gjort meg avhengig (siden han skulle ordne leilighet) og satt meg selv i en posisjon slik at du "skylder" han noe om du skjønner hva jeg mener. Du har all mulighet til å finansiere oppholdet selv og du har også en leilighet å leie ut her i Norge. For all del, dette velger du selvfølgelig selv, men jeg mener det er en viktig del av livet å være så finansielt selvstendig som mulig. For det første ønsker man ikke å føle at en skylder partneren noe hvis det skulle bli knute på tråden senere og for det andre føles det bedre ved at man kan si til seg selv at "dette gjorde jeg helt uavhengig av andre". Det gir rett og slett en opplevelse av mestring.

Når det gjelder dette med den "norske måten" så er det faktisk en viss fornuft i det. Man kan selvsagt gjøre det bra i utlandet også, men det vil nok være betydelig lettere for de fleste nordmenn å slå igjennom her hjemme. Det kommer selvfølgelig an på ambisjonsnivået, men om man vil nå et stykke vil det nok være tøffere å gjøre det i US enn her. Selv om det har blitt tøffere i arbeidslivet også i Norge så ligger vi et stykke unna ennå. Å slå igjennom i utlandet vil i mange flere tilfeller innebære jobbing døgnet rundt og det er nok fortsatt enklere å få en karriere i Norge der man har mulighet til et balansert liv. Sier på ingen måte at det ikke er mulig i US, men min opplevelse med amerikanere er at mange flere av dem gir bånn gass og ofrer ganske mye for karrieren, og det vil altså være den konkurransen man møter. Skal man konkurrere mot det må man bli med på karusellen.

Samtidig er det også viktig å vite at man ikke nødvendigvis må nå opp til foreldrene rent karrieremessig. Jeg vet at mange av dagens 50-60 åringer har store forventninger til sine barn, men det er litt malplassert. Denne "dessertgenerasjonen" har kunnet nyte godt av et arbeidsliv med betydelig mindre konkurranse enn man ser i dag og det var betydelig enklere å få en god jobb/en bra karriere med mindre utdannelse/erfaring for bare to-tre tiår tilbake. I dag må man ha papirer og/eller erfaring for "alt" (eller hvertfall mye mer), selv renholdsarbeidere må jo ha fagbrev.

Anonymous poster hash: f1387...63e

[AnonymBruker]

Stress ned ville jeg sagt. Bruk litt tid. Gjør det du vil, det er ditt liv. Og ja, du er ung og har gjort utrolig mye i mine øyne. Jeg er 25 og har fremdeles ikke klart å bli ferdig med vid.g av ulike grunner.

Anonymous poster hash: 92cbf...0c3

[AnonymBruker]

Jeg har mest lyst til å be deg om å skjerpe deg. Du har alt det der og klager?

Jeg er 42, er langvarig syk, har ikke fullført master, har måttet selge leiligheten pga behandling og drømte om en karriere lignende den du vil ha. Det kan jeg bare glemme. Likevel er det folk som beundrer meg fordi jeg har hatt guts nok til å si opp en bra fast jobb og sette mine egne interesser og helsen først. Men å eie en bolig kommer ikke på tale med mindre jeg vinner i Lotto.

Vær takknemlig for det du har. Om du følger dine egne instinkter og lyster og gjør det du vil fremfor å sammenligne deg med andre og tenke for mye på hva foreldrene dine sier, så blir det nok bra skal du se. Det siste du vil være er en bortskjemt jentunge uten egne meninger.

Anonymous poster hash: f0415...9d0

[AnonymBruker]

Jeg ser selvfølgelig klar over at andre har det verre. Det er folk som har det langt verre i andre land også. Og jeg var redd tråden skulle bli okkupert av folk som mener jeg er bortskjemt, som om det er åpenbart at dersom man ikke er fattig eller syk så er man automatisk lykkelig (som viser veldig lite forståelse for livet forresten).

Ville du sagt "skjer deg, du kunne hatt det verre" til en deprimert person? Er det SÅ lett å få det bedre?

"Åja, jeg kunne ha sittet i rullestol. Hadde glemt det. Nå har jeg det bedre. Takk".

Denne tråden var myntet på andre unge mennesker som føler eller har følt seg låst mens de er unge og også opplever mye press fra foreldre.

Jeg har også mistet noen av mine aller næreste som liten og hadde en vanskelig barndom. Jeg har ikke lagt ut om dette ettersom det ikke var relevant. Det skal da heller ikke være noen forbanna konkurranse om hvem som har det verst.

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[Alina X]

Jeg har mest lyst til å be deg om å skjerpe deg. Du har alt det der og klager?

Jeg er 42, er langvarig syk, har ikke fullført master, har måttet selge leiligheten pga behandling og drømte om en karriere lignende den du vil ha. Det kan jeg bare glemme. Likevel er det folk som beundrer meg fordi jeg har hatt guts nok til å si opp en bra fast jobb og sette mine egne interesser og helsen først. Men å eie en bolig kommer ikke på tale med mindre jeg vinner i Lotto.

Vær takknemlig for det du har. Om du følger dine egne instinkter og lyster og gjør det du vil fremfor å sammenligne deg med andre og tenke for mye på hva foreldrene dine sier, så blir det nok bra skal du se. Det siste du vil være er en bortskjemt jentunge uten egne meninger. Anonymous poster hash: f0415...9d0

Nå må du skjerpe deg! Alle har "rett"til å føle seg noe mislykket og redd for fremtiden selvom de har klart mer enn andre allerede. Skal jeg si til en som har mistet et familiemedlem at personen skal slutte å syte fordi jeg har mistet flere?

Jeg er 26,i fast arbeid men leier leilighet. Har ingen bra utdannelse er singel og ingen spesielle hobbyer.TS har et "bedre"liv enn meg,men jeg sitter ikke her og mener hun ikke har rett til å lure på hva hun skal gjøre videre.

[AnonymBruker]

Nå må du skjerpe deg! Alle har "rett"til å føle seg noe mislykket og redd for fremtiden selvom de har klart mer enn andre allerede. Skal jeg si til en som har mistet et familiemedlem at personen skal slutte å syte fordi jeg har mistet flere?

Jeg er 26,i fast arbeid men leier leilighet. Har ingen bra utdannelse er singel og ingen spesielle hobbyer.TS har et "bedre"liv enn meg,men jeg sitter ikke her og mener hun ikke har rett til å lure på hva hun skal gjøre videre.

Takk!

Forøvrig:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=790769

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[Alina X]

Takk! Forøvrig:http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=790769 Anonymous poster hash: 8941f...65f

Bare hyggelig:)

Det er visst slik at det er bare de som er uføretrygdet eller som har en eller annen "lidelse"det skal være synd på. En vennine av meg er ganske rik og inviterer ganske ofte på middager. Folk kommer hjem til henne og er helt "wow!du er såååå heldig!"men ingen spør hvordan hun egentlig har det. Begge foreldrene er alkoholikere og hun hadde 5 spontanaborter før hun fikk den etterlengtede gutten sin, men det ser ikke folk. Folk ser bare de fine tingene hennes og konkluderes med at livet hennes må være perfekt siden hun har flust med penger.

[AnonymBruker]

Nå må du skjerpe deg! Alle har "rett"til å føle seg noe mislykket og redd for fremtiden selvom de har klart mer enn andre allerede. Skal jeg si til en som har mistet et familiemedlem at personen skal slutte å syte fordi jeg har mistet flere?

Jeg er 26,i fast arbeid men leier leilighet. Har ingen bra utdannelse er singel og ingen spesielle hobbyer.TS har et "bedre"liv enn meg,men jeg sitter ikke her og mener hun ikke har rett til å lure på hva hun skal gjøre videre.

Jeg ga faktisk TS råd basert på det hun skrev i åpningsinnlegget.

Jeg ser selvfølgelig klar over at andre har det verre. Det er folk som har det langt verre i andre land også. Og jeg var redd tråden skulle bli okkupert av folk som mener jeg er bortskjemt, som om det er åpenbart at dersom man ikke er fattig eller syk så er man automatisk lykkelig (som viser veldig lite forståelse for livet forresten).

Ville du sagt "skjer deg, du kunne hatt det verre" til en deprimert person? Er det SÅ lett å få det bedre?

"Åja, jeg kunne ha sittet i rullestol. Hadde glemt det. Nå har jeg det bedre. Takk".

Denne tråden var myntet på andre unge mennesker som føler eller har følt seg låst mens de er unge og også opplever mye press fra foreldre.

Jeg har også mistet noen av mine aller næreste som liten og hadde en vanskelig barndom. Jeg har ikke lagt ut om dette ettersom det ikke var relevant. Det skal da heller ikke være noen forbanna konkurranse om hvem som har det verst.

Anonymous poster hash: 8941f...65f

Du har heller ikke lest rådene jeg ga deg, så her er de igjen, uthevet.

Jeg har mest lyst til å be deg om å skjerpe deg. Du har alt det der og klager?

Jeg er 42, er langvarig syk, har ikke fullført master, har måttet selge leiligheten pga behandling og drømte om en karriere lignende den du vil ha. Det kan jeg bare glemme. Likevel er det folk som beundrer meg fordi jeg har hatt guts nok til å si opp en bra fast jobb og sette mine egne interesser og helsen først. Men å eie en bolig kommer ikke på tale med mindre jeg vinner i Lotto.

Vær takknemlig for det du har. Om du følger dine egne instinkter og lyster og gjør det du vil fremfor å sammenligne deg med andre og tenke for mye på hva foreldrene dine sier, så blir det nok bra skal du se. Det siste du vil være er en bortskjemt jentunge uten egne meninger.

Anonymous poster hash: f0415...9d0

Som sagt, jeg har på mange måter et rikere liv enn andre og tviler på om jeg hadde vært så mye lykkeligere med et annet liv. Sykdommen, barndommen, dødsfallene og slikt kan man uansett ikke ønske seg bort. Det handler om å gjøre det beste ut av det man har med de mulighetene man har, og her har du jo mange mange muligheter ennå. Du er jo til og med svært ung.

Det er bare du som vet om det er riktig for deg å dra til NYC for eksempel, og du er jo myndig, så hva foreldrene dine skulle ha å si, ser jeg ikke helt. Som sagt, du kommer ingen vei med å gjøre ting for å please dem.

Hvis det er journalistikk og forlagsvirksomhet du vil jobbe med, bør du jo fremfor alt jobbe i en redaksjon. Det er mange tidsskrifter som drives av studenter på frivillig basis, så det bør du absolutt bruke tid på. En som har en hel masse kurs i tillegg til en grad, men som ikke har erfaring, er svært lite verdt for bransjen.

Anonymous poster hash: f0415...9d0

[AnonymBruker]

Jeg ga faktisk TS råd basert på det hun skrev i åpningsinnlegget.

Du har heller ikke lest rådene jeg ga deg, så her er de igjen, uthevet.

Som sagt, jeg har på mange måter et rikere liv enn andre og tviler på om jeg hadde vært så mye lykkeligere med et annet liv. Sykdommen, barndommen, dødsfallene og slikt kan man uansett ikke ønske seg bort. Det handler om å gjøre det beste ut av det man har med de mulighetene man har, og her har du jo mange mange muligheter ennå. Du er jo til og med svært ung.

Det er bare du som vet om det er riktig for deg å dra til NYC for eksempel, og du er jo myndig, så hva foreldrene dine skulle ha å si, ser jeg ikke helt. Som sagt, du kommer ingen vei med å gjøre ting for å please dem.

Hvis det er journalistikk og forlagsvirksomhet du vil jobbe med, bør du jo fremfor alt jobbe i en redaksjon. Det er mange tidsskrifter som drives av studenter på frivillig basis, så det bør du absolutt bruke tid på. En som har en hel masse kurs i tillegg til en grad, men som ikke har erfaring, er svært lite verdt for bransjen.

Anonymous poster hash: f0415...9d0

Takk for rådene. Jeg leste innlegget ditt. Grunnen til at du fikk responsen du fikk var at mesteparten av ditt innlegg var offensivt, handlet om deg selv og rett og slett sa "skjerp deg". Du har endret tonen nå, men det var tydelig at du ikke syntes noen som har økonomi og slikt på plass ikke har grunn til å klage. Derfor tok hverken jeg eller Alina deg seriøst.

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[AnonymBruker]

Å endre tone er lett. Å innrømme at man var dømmende og krass? Langt vanskeligere. Selv for voksne mennesker, tydeligvis.

Anonymous poster hash: 8941f...65f

[AnonymBruker]

Måten du ser på livet ditt på gjør meg faktisk litt lei meg. Jeg er snart 26 år og her er mine meritter:

• Klarte ikke vanlig VGS, har først nylig fullført de fagene jeg trengte for generell studiekompetanse
• Singel
• Har aldri jobbet
• Tilbringer størsteparten av dagene hjemme i leiligheten, ofte uten å en gang gå ut døren
• Bor i liten, leid leilighet
• Går på AAP grunnet sykdom, usikker økonomisk fremtid, kan muligens aldri jobbe
• Pga. sykdommen er jeg mye dårlig rent kognitivt, og bruker mye av tiden på hjernedøde ting som idiotiske TV-serier og surfing på mongosider på nettet, i stedet for å gjøre noe konstruktivt og lærerikt

Sånn. Nå føler kanskje du deg litt bedre, og jeg føler meg enda dårligere. Neida, skal ikke være kjip og bitter, har bare en dårlig dag. Jeg har jo tross alt mye veldig fint i livet mitt også, ting jeg setter pris på og kan være stolt over meg selv over, noe du garantert også har. Jeg tror et viktig steg for å bli fornøyd med hvor man er i livet er å slutte å sammenlikne seg selv med andre hele tiden. Hvis jeg skal skrive listen min på nytt, uten å prøve å sette likhetstegn mellom meg og mine friske venner, kan den jo heller se slik ut:

• Trass i 13 år med alvorlig kronisk sykdom har jeg endelig klart å få godkjent generell studiekompetanse med rundt 5,6 i karaktersnitt
• Jeg er en person alle liker og fungerer veldig bra i sosiale sammenhenger
• Jeg har flere veldig gode venner og et fint sosialt nettverk, trass i at jeg ble syk som barn og har vært mye ute av det sosiale livet
• Jeg trives godt i leiligheten her jeg bor, og har klart å gjøre det meste ut av plassen her, får mye komplimenter for hvordan jeg har det hjemme
• Jeg er en god ressurs for venner og familie, vet at folk setter pris på meg for den jeg er
• Det er kun sykdommen som holder meg tilbake, så blir jeg til slutt bedre, noe som ikke er helt umulig, kan jeg nå langt!

Jeg er for det meste en positiv sjel, heldigvis. Likevel klarer jeg ikke å gå rundt og se det positive i alt hele tiden, og å være fornøyd med det jeg har klart å få til trass i mye motbakke og hindere i livet. Vi får kanskje bare tillate oss selv å være deppa innimellom, men bare for en kort stund, før vi tar tak i oss selv og drar oss opp igjen.

Anonymous poster hash: 00d28...326