Psykiske diagnoser og forhold

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd omfattende omsorgssvikt i min bardom og deretter 10 år i et forhold med psykisk og fysisk misbruk. Jeg brøt ut for et år siden med hjelp fra krisesenter, lege, advokat og politi. Jeg fikk terapi og etter hvert noen diagnoser som ikke overrasket meg i det hele tatt.

Borderline, PSTD og avhengig personlighetsforstyrrelse.

Dette går helt greit så lenge jeg er singel og bor alene. Og jeg klarer sakte men sikkert å stable meg selv på beina og få ett liv. Jeg er voksen og ser på det at jeg klarte å komme meg ut av dette som en stor seier.

Men, jeg har forelska meg litt, og han er forelska tilbake. Men jeg er så fordømt redd for å rote meg opp i trøbbel igjen. Fordi:

hvordan skal jeg vite at dette ikke er nok en dårlig person for meg (roter meg konsekvent borti slike)?

om han er god, vil jo jeg ha det konstant vondt for jeg er så usikker (jeg klare til en viss grad å skjule dette)

burde jeg fortelle han dette på sikt? Vi er bare venner nå, ingen sex, for jeg klarer ikke å være så intim.

kan jeg vokse av meg dette på sikt, om jeg bare øver på å være alene?

Eller er det bare å gi opp og leve resten av livet alene?

Dette er kanskje en veldig "tung" post her inne, men jeg setter stor pris på alle innspill og erfaringer. Både fra de som selv har slike diagnoser og som har levd/lever med noen som har de.

Terapaut sa han kunne ikke hjelpe meg med praktiske råd, og at dette måtte jeg finne ut av selv, heh, så jeg spør KG jeg.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[zen]

Det kan være lurt å være mer fri sine psykiske problemer før man går inn i kjærlighetsforhold. Det er veldig slitsomt for en partner å leve med en som sliter med det du skisserer, og man blir ofte mer terapeut enn kjæreste. Ikke rettferdig, og heller ikke en god basis å bygge videre på. Det blir ubalanse. Det kan riktignok gå med en veldig tålmodig partner, men jeg vil tro du har bedre forutsetninger for et godt forhold hvis du blir friskere først. Å gi opp for resten av livet er nå litt drøyt

[AnonymBruker]

Det kan være lurt å være mer fri sine psykiske problemer før man går inn i kjærlighetsforhold. Det er veldig slitsomt for en partner å leve med en som sliter med det du skisserer, og man blir ofte mer terapeut enn kjæreste. Ikke rettferdig, og heller ikke en god basis å bygge videre på. Det blir ubalanse. Det kan riktignok gå med en veldig tålmodig partner, men jeg vil tro du har bedre forutsetninger for et godt forhold hvis du blir friskere først. Å gi opp for resten av livet er nå litt drøyt

Men da må jeg skyve han fra meg. Men hvordan? Skal jeg si hvorfor?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[zen]

Men da må jeg skyve han fra meg. Men hvordan? Skal jeg si hvorfor?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Du trenger ikke skyve han fra deg. Du kan jo for eksempel bare si at du er forelsket i han, men at du fremdeles er såpass preget av fortiden at du trenger mer tid før du kan være en god kjæreste. Eventuelt begrense det til et nært vennskap inntil videre. (Da får du samtidig noen gode erfaringer med nære relasjoner, noe som kan hjelpe deg i en positiv utvikling.)

Du bestemmer selv hva og hvor mye du vil si, men det kan være greit å formidle tydelig at det ikke er fordi du ikke liker han godt nok.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke skyve han fra deg. Du kan jo for eksempel bare si at du er forelsket i han, men at du fremdeles er såpass preget av fortiden at du trenger mer tid før du kan være en god kjæreste. Eventuelt begrense det til et nært vennskap inntil videre. (Da får du samtidig noen gode erfaringer med nære relasjoner, noe som kan hjelpe deg i en positiv utvikling.)

Du bestemmer selv hva og hvor mye du vil si, men det kan være greit å formidle tydelig at det ikke er fordi du ikke liker han godt nok.

Det var et veldig godt svar, og litt som jeg har tenkt selv også. For jeg føler selv at jeg må ha masse tid, kanskje år. Jeg vet ikke. Jeg føler meg enda ganske frynsete, men jeg er på god vei til å få det bedre. Men jeg er jo veldig prega, om om han forstår, da har jeg fått svar på det første spørsmålet mitt, har jeg ikke.

Det er tid som er svaret sant, mye tid?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[lulle]

Det kan være lurt å være mer fri sine psykiske problemer før man går inn i kjærlighetsforhold. Det er veldig slitsomt for en partner å leve med en som sliter med det du skisserer, og man blir ofte mer terapeut enn kjæreste. Ikke rettferdig, og heller ikke en god basis å bygge videre på. Det blir ubalanse. Det kan riktignok gå med en veldig tålmodig partner, men jeg vil tro du har bedre forutsetninger for et godt forhold hvis du blir friskere først. Å gi opp for resten av livet er nå litt drøyt

Kan man bli fri for sin personlighetsforstyrrelse da?

[zen]

Kan man bli fri for sin personlighetsforstyrrelse da?

Ja, det handler om modning. Når man ikke lenger oppfyller nok kriterier er det ikke lenger definert som en personlighetsforstyrrelse i diagnosemanualer.

[zen]

Det var et veldig godt svar, og litt som jeg har tenkt selv også. For jeg føler selv at jeg må ha masse tid, kanskje år. Jeg vet ikke. Jeg føler meg enda ganske frynsete, men jeg er på god vei til å få det bedre. Men jeg er jo veldig prega, om om han forstår, da har jeg fått svar på det første spørsmålet mitt, har jeg ikke.

Det er tid som er svaret sant, mye tid?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Ikke nødvendigvis først og fremst tid, men målrettet arbeid, samt at du gjør deg noen gode erfaringer i forhold til tillit. Lærer å stå "i deg selv" i relasjonene, og øv på følelsesregulering. Med nære vennskap til stabile folk kan du komme nærmere målet.

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis først og fremst tid, men målrettet arbeid, samt at du gjør deg noen gode erfaringer i forhold til tillit. Lærer å stå "i deg selv" i relasjonene, og øv på følelsesregulering. Med nære vennskap til stabile folk kan du komme nærmere målet.

Jeg øver hver eneste dag, og det er det store målet mitt, å få det bedre og å lære å stole på folk igjen. Derfor ble det så dumt med en liten, enda, forelskelse. For det var slettes ikke planen. Men jeg har fått venner det siste året, og det har jeg aldri hatt før. Det gjør veldig godt kjenner jeg.

Men jeg skal si at jeg har vært med på så mye ondt at det er best for meg å bare være venn i lang tid fremover og at jeg må bo alene og lære meg selv.

Du har gitt meg veldig gode råd, og det er jeg glad for. Takk skal du ha.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[zen]

Jeg øver hver eneste dag, og det er det store målet mitt, å få det bedre og å lære å stole på folk igjen. Derfor ble det så dumt med en liten, enda, forelskelse. For det var slettes ikke planen. Men jeg har fått venner det siste året, og det har jeg aldri hatt før. Det gjør veldig godt kjenner jeg.

Men jeg skal si at jeg har vært med på så mye ondt at det er best for meg å bare være venn i lang tid fremover og at jeg må bo alene og lære meg selv.

Du har gitt meg veldig gode råd, og det er jeg glad for. Takk skal du ha.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Godt jobbet! Fortsett å øv

Og hvem vet, kanskje han likevel er så fast bestemt på at du er den rette, at han er villig til å vente Uansett høres det ut som om du inne i en god utvikling.

[AnonymBruker]

Ja, det handler om modning. Når man ikke lenger oppfyller nok kriterier er det ikke lenger definert som en personlighetsforstyrrelse i diagnosemanualer.

Har noen gang sett et menneske som ble frisk av personlighetsforstyrrelse? Det må jo være et mirakel. Alle leger lurer på hvordan det gikk ann?

Anonymous poster hash: 51fb0...924

[AnonymBruker]

Godt jobbet! Fortsett å øv

Og hvem vet, kanskje han likevel er så fast bestemt på at du er den rette, at han er villig til å vente Uansett høres det ut som om du inne i en god utvikling.

Tusen takk! Det er mitt eneste livsprosjekt, og alt handler egentlig om å få det bra igjen.

Det er litt trist, for jeg skulle ønske jeg kunne ha fulgt hjertet som alle andre, men jeg kan jo ikke enda. Da får jeg det ondt, og han får det ondt.

Tenk at et fremmed menneske kan skrive så gode ting til meg, som du ikke vet hvem er. Jeg blir rørt jeg. Takk.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[Gjest Draug]

Det politisk korrekte her er å oppfordre til å sette deg ned med ham og fortelle i det vide og det brede om hvordan du har det, slik at han kan selv velge om han vil være en del av det. Åpenhet og kommunikasjon, baby.

I realiteten tar de fleste mannfolk beina på nakken før du rekker å formulere "emosjonelt ustabil," så jeg råder deg heller til å ta det sakte, kjenne etter på magefølelsen, og se det an. Kjedelig svar, men jeg kjenner verken deg eller han, og folk med like diagnoser er like fullt ulike individer.

[AnonymBruker]

Det politisk korrekte her er å oppfordre til å sette deg ned med ham og fortelle i det vide og det brede om hvordan du har det, slik at han kan selv velge om han vil være en del av det. Åpenhet og kommunikasjon, baby.

I realiteten tar de fleste mannfolk beina på nakken før du rekker å formulere "emosjonelt ustabil," så jeg råder deg heller til å ta det sakte, kjenne etter på magefølelsen, og se det an. Kjedelig svar, men jeg kjenner verken deg eller han, og folk med like diagnoser er like fullt ulike individer.

TS her.

Nei, å sette meg ned å prate om dette klarer jeg ikke, ei vil jeg. Det er veldig privat og jeg er "under arbeid". Jeg trur jeg bare sier det så enkelt at jeg har hatt det tøft og at jeg ikke er klar enda. Og påpeke at jeg liker han godt. Sikkert ikke så gøy for han, men han virker så langt forståelsesfull på at jeg har litt avstand til han. Han vet litt om hva som har skjedd meg via felles venner, men bare litt. Så får resten komme langt der fremme, når jeg har bedre oversikt over meg selv og føler at livet er trygt igjen.

Men det er vanskelig dette, selv å skrive her inne gjør meg litt skjelven. Tenk om jeg aldri kan være kjæreste med noen igjen?

Jeg synes ikke svaret ditt var kjedelig, men fornuftig.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[Gjest Draug]

TS her.

Nei, å sette meg ned å prate om dette klarer jeg ikke, ei vil jeg. Det er veldig privat og jeg er "under arbeid". Jeg trur jeg bare sier det så enkelt at jeg har hatt det tøft og at jeg ikke er klar enda. Og påpeke at jeg liker han godt. Sikkert ikke så gøy for han, men han virker så langt forståelsesfull på at jeg har litt avstand til han. Han vet litt om hva som har skjedd meg via felles venner, men bare litt. Så får resten komme langt der fremme, når jeg har bedre oversikt over meg selv og føler at livet er trygt igjen.

Men det er vanskelig dette, selv å skrive her inne gjør meg litt skjelven. Tenk om jeg aldri kan være kjæreste med noen igjen?

Jeg synes ikke svaret ditt var kjedelig, men fornuftig.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Det skjønner jeg godt - jeg ville aldri tatt en slik prat med noen selv.

Ikke uro deg om fremtidige forhold. Mennesker tilpasser seg, forandrer seg og utvikler seg konstant. Pust dypt, ta et skritt om gangen, og ta ting som de kommer, så langt det er mulig.

[Steinar40]

Jeg tror at det vil være lurt å ta det med ro på alle områder.

En forelskelse er jo ikke akkurat det samme som livslang kjærlighet. Kan være greit å ha det i bakhodet.

Vil også være lurt å se litt mer enn bare igjennom de rosa brillene.

[AnonymBruker]

Har noen gang sett et menneske som ble frisk av personlighetsforstyrrelse? Det må jo være et mirakel. Alle leger lurer på hvordan det gikk ann?

Anonymous poster hash: 51fb0...924

TS her

Nå var du litt slem. Men jeg har jo håp om at jeg kan få det bedre og at jeg lærer meg å mestre livet. Ikke sant?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[AnonymBruker]

Jeg tror at det vil være lurt å ta det med ro på alle områder.

En forelskelse er jo ikke akkurat det samme som livslang kjærlighet. Kan være greit å ha det i bakhodet.

Vil også være lurt å se litt mer enn bare igjennom de rosa brillene.

TS

Brillene var rosa, nå er jeg bare redd og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og så mange tråder her inne som handler om menn som vil ha tid…..nesten komisk….for her er jo min grunn til å be om tid uten å begrunne det.

Men igjen, takker for alle svar og kommentarer. Det hjelper meg å tenke riktig med den litt rare hjernen min og de forstyrra følelsene mine.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[Steinar40]

Har noen gang sett et menneske som ble frisk av personlighetsforstyrrelse? Det må jo være et mirakel. Alle leger lurer på hvordan det gikk ann?

Anonymous poster hash: 51fb0...924

Personlighetsforstyrrelser kan jo være forårsaket av andre folk (miljø).

Kommer man seg bort i fra dette miljøet så er det ingen grunn til at folk ikke kan bli bedre.

[Steinar40]

TS

Brillene var rosa, nå er jeg bare redd og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og så mange tråder her inne som handler om menn som vil ha tid…..nesten komisk….for her er jo min grunn til å be om tid uten å begrunne det.

Men igjen, takker for alle svar og kommentarer. Det hjelper meg å tenke riktig med den litt rare hjernen min og de forstyrra følelsene mine.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Begynner han å spørre så kan du jo si noe som du har tenkt ut på forhånd.