14 år, bor i Afrika og har problemer

[AnonymBruker]

Jeg er en 14 år gammel jente og jeg har et veldig stort problem... Når jeg var 4 til 10 år bodde jeg i utlandet, i et land i afrika med mamma og stefar. Så flyttet vi tilbake til norge og det tok ca 2 år før jeg greide å trives og føle meg hjemme i norge. Alt var så forskjellig! Jeg savnet landet jeg hadde bodd i hele tiden men fikk en veldig god bestevenn som også hadde bodd i utlandet og savnet det, og jeg begynte å trives bedre og bedre i norge. Fikk jo også være med faren min som bor i norge. Etter 4 år i norge så har vi nå flyttet tilbake til afrika. Jeg gledet meg bare så utrolig mye og var kjempe stolt og skrøt til vennene mine i norge at nå skulle jeg "hjem". Når jeg kom tilbake stortrivdes jeg, og dro til steder hvor jeg hadde masse barndomsminner osv.. Men så begynte jeg på skolen, en amerikansk skole. Hadde med en gang problemer med å passe inn, og gråt kjempe masse etter de første skoledagene. Nivået er kjempe høyt og det er utrolig mye å gjøre, har et konstant stress siden jeg har så mye å gjøre. Har mistet matlysten, gått masse ned i vekt så det er synelig, er konstant kvalm, har ikke noe glede av å gjøre ting som gjorde meg glad før (har ikke tid til det heller, egentlig), klarer såvidt å stå opp om morgenene og har null motivasjon til skole. Har INGEN venner her i tillegg, alle vennene jeg pleide å ha er når jeg var liten har flyttet til andre land. Savner faren min, broren min, bestevenn min og alle de andre vennene mine. Og en gutt som jeg vet ikke en gang har lagt merke til at jeg har flyttet fra landet. Dette landet har forandret seg etter borgerkrigen. Kan ikke gå ut alene og det er en stor militær barriere utenfor huset. Jeg føler meg så alene og deprimert. Hver gang jeg våkner om morgningene så tenker jeg inni meg at jeg hadde gjort hva som helst for å bare kunne sove i en evighet, og slippe å noengang våkne igjen. Da slipper jeg å tenke, slipper å gjøre noenting, slipper å gå på skolen. Har faktisk hatt lyst til å få en eller annen alvorlig sykdom sånn at jeg slipper å ha alt dette stresset (jeg vet dette er egoistisk og at det ikke ville blitt noe bedre). Føler vennene mine i norge glemmer meg, jeg mener: jeg er her alene og har ingen venner og savner alle de gamle vennene mine, de har mistet én venn men har mange andre å være med, og har sikkert ikke så mye tid til å savne meg. Er så konstant stresset. Nå skulle jeg egentlig ha skrevet en analyse om Romeo og Juliet, øvd til de to prøvene vi har imorgen, lagd et hus i google sketchup, tatt de to prøvene vi har i fysikk på dataen, og skrevet analyse om afrika i middelalderen. Istedet er jeg hjemme fra skolen og er "syk".

Tror jeg er deprimert... Skulle ønske jeg hadde en psykolog å snakke med, men det finnes ikke her. Jeg bor i et av verdens minst utviklede land. Har ingen venner å snakke med heller. Har lest på nettet at hvis man er deprimert så er det veldig viktig å få hjelp, men det finnes ikke hjelp å få her!!!

Har som sagt en konstant klump i magen og føler at det er ingen vei utenom. Vi skal bo her i to år etter planen, og dessuten hvis vi flyttet hjem før, hva ville alle trodd om meg? Jeg har gått rundt og skrytet over at jeg skal hjem til afrika osv, og at jeg ikke kommer til å savne norge i det hele tatt.

Er det noen andre her som har bodd i utlandet når de var unge og hatt sånne problemer? Eller noen som har noen andre erfaringer de kan dele? Eller råd om hva jeg kan gjøre? Værsåsnill, jeg har ingen andre som kan hjelpe meg. Hadde betydd mye, jeg føler meg så utrolig alene og har mistet livslysten helt.

Anonymous poster hash: 37503...ea9

[Chloe-]

Har du pratet med moren din om dette?

[AnonymBruker]

Du må snakke med foreldrene dine om dette. De kan sikkert hjelpe deg sånn at du får den hjelpen du trenger

Anonymous poster hash: a7696...8f8

[Gjest navnelapp]

Som dei seier over her, dette må du dele med foreldra dine. Sjølv om du føler at dei ikkje kan gjere noko med det, og sjølv om du ikkje vil gi dei dårleg samvit for at dei har teke deg med ned att, så er det berre dei som kan hjelpe deg med å takle dette. Eg har barn på din alder sjølv, og eg veit at eg ville bli kjempelei meg viss eg hadde fått vite at barnet mitt gjekk med slike vonde tankar utan å dele dei med meg. Og i tllegg ville eg gjort alt eg kunne for å gjere det betre for barnet mitt.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har pratet masse med mamma om dette. Hun sier at hvis det ikke går bedre så må vi flytte tilbake til norge, men jeg har på en måte ikke lyst til det heller. I 4 år har jeg ventet på å endelig komme tilbake hit, men det ble jo ikke helt som jeg hadde tenkt...

Men hva kan egentlig mamma gjøre annent enn å støtte meg og snakke med meg? Det hjelper jo å i det minste ha noen å snakke med, men problemene min blir jo ikke borte heller..

Anonymous poster hash: 37503...ea9

[AnonymBruker]

Skjønner at du gleda deg mye, men som oftest blir ting ikke sånn vi hadde tenkt. Det kan jo hende det faktisk blir bedre i Norge? Så kan dere heller reise på ferie til Afrika.

Anonymous poster hash: e7b99...a0f

[AnonymBruker]

Ja, jeg har pratet masse med mamma om dette. Hun sier at hvis det ikke går bedre så må vi flytte tilbake til norge, men jeg har på en måte ikke lyst til det heller. I 4 år har jeg ventet på å endelig komme tilbake hit, men det ble jo ikke helt som jeg hadde tenkt...

Men hva kan egentlig mamma gjøre annent enn å støtte meg og snakke med meg? Det hjelper jo å i det minste ha noen å snakke med, men problemene min blir jo ikke borte heller..

Anonymous poster hash: 37503...ea9

Det er jo veldig dumt om det ikke finnes NOE hjelp der du bor! Kan det kanskje være aktuelt å prøve e-psykolog? Det er en psykolog du sender mail til. Det finnes noen slike i Norge.

Anonymous poster hash: a7696...8f8

[AnonymBruker]

Skjønner at du gleda deg mye, men som oftest blir ting ikke sånn vi hadde tenkt. Det kan jo hende det faktisk blir bedre i Norge? Så kan dere heller reise på ferie til Afrika.

Anonymous poster hash: e7b99...a0f

Kanskje, men hva hvis jeg angrer?? Da er det ingen vei tilbake liksom

Anonymous poster hash: 37503...ea9

[AnonymBruker]

Det er jo veldig dumt om det ikke finnes NOE hjelp der du bor! Kan det kanskje være aktuelt å prøve e-psykolog? Det er en psykolog du sender mail til. Det finnes noen slike i Norge.

Anonymous poster hash: a7696...8f8

Hvordan får man kontakt med e-psykolog?

Anonymous poster hash: 37503...ea9

[AnonymBruker]

Kanskje, men hva hvis jeg angrer?? Da er det ingen vei tilbake liksom

Anonymous poster hash: 37503...ea9

Det kan hende, men om du ikke har det bra i Afrika, så er vel sjansen ganske liten.

Anonymous poster hash: e7b99...a0f

[Luckiness]

Kanskje det finnes en form for ekstra-hjelp på skolen? Eller en slags leksegruppe med assistenter/lærere? Er jo slik her i Norge, men vet ikke hvordan den amerikanske skolen du går på fungerer. Evt. så kunne du hatt en privatlærer om dere har muligheten for det (men det koster jo).

[Chloe-]

Når man flytter til et annet sted er det helt vanlig å få kultursjokk - selv om det er en plass man er kjent med fra før.

3-9 måneder etter flytting er ofte det verste.

Google "how to overcome culture shock", så finner du sikkert noen gode råd.

[AnonymBruker]

Flytt hjem til Norge til pappan din eller besteforeldre?

Anonymous poster hash: a3b0a...ba4

[Gjest Tekola]

Innlegg skrevet på dialekt samt svar til dette fjernet.

Tekola, mod.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en veldig liknende situasjon. Første gang jeg bodde i det andre landet gikk jeg på barneskolen og hadde masse fritid, gode naboer osv. Da vi flyttet tilbake etter noen år i Norge slet jeg veldig. Årene på norsk skole var gørrkjedelige fordi jeg hadde allerede lært alt det de gikk gjennom, så jeg kom inn i en dårlig rutine hvor jeg ikke fulgte meg og ikke gadd å gjøre noe særlig med lekser. Så da vi flyttet tilbake til det andre landet (etter at jeg hadde grått og mast om å få flytte tilbake) skjønte jeg ingenting på skolen. De hang årevis foran det norske systemet. Jeg skjønte veldig lite av hva som foregikk og slet med å konsentrere meg fordi jeg ikke var vant med å konsentrere meg i Norge. Jeg gråt mye og de andre elevene synes jeg var rar og ville ikke være med meg. Etterhvert fikk jeg ekstratimer, men det var virkelig et slit å ta igjen så mye. Etter to eller tre år begynte jeg å henge med i timene og de andre sluttet å erte meg. Så flyttet vi tilbake til Norge.... Jeg har dessverre ingen gode tips til deg, men jeg håper det hjelper å vite at du ikke er den eneste som har vært igjennom noe slikt. Jeg følte meg så alene og ble forvirret over følelsene mine. Lenge var det jo slik at alt jeg ville var å flytte fra Norge, og så når det ønsket bli innvilget var alt jeg ville å flytte til Norge. Det var jo kjempe rart. Nå som jeg er voksen er jeg faktisk glad for den erfaringen. Jeg vil uansett råde deg til å snakke mye med foreldrene dine og prøve å få noe ekstrahjelp på skolen. Det kan være at foreldrene dine har helsehjelp gjennom jobben og da burde det være mulig å få en psykolog. Hvis skolen din har elever fra mange forskjellige land pleier ofte en av de ansatte (ofte en i administrasjonen har jeg inntrykk av) å ha god erfaring i å snakke med elevene om hjemlengsel og motsridende følelser. Jeg håper virkelig du får noen å snakke med. Det er nok vanskelig å tenke slik, men slik du har det nå er jo ikke for resten av livet. Tell årene eller månedene til du bytter skole/flytter e.l. Det hjelper faktisk litt å se at tiden går. Så kan du si til deg selv at nå har du klart x måneder av y måneder, da skal du jaggu klare z til! Stor klem!

Anonymous poster hash: 5f362...d5e

Anonymous poster hash: 5f362...d5e

[AnonymBruker]

Hvordan får man kontakt med e-psykolog?

Anonymous poster hash: 37503...ea9

Jeg kjenner bare til én, og det er hun her: http://www.dinpsykologonline.com/

Anonymous poster hash: a7696...8f8

[AnonymBruker]

Du fikk noen tips i den forrige tråden din. Hvordan har det gått med dem?

Anonymous poster hash: 2ec7e...d80

[zen]

På de amerikanske skolene jeg kjenner til er det helt vanlig at en annen elev hjelper med lekser, mot noe betaling. Kan det være en god løsning for å henge med bedre faglig? Kanskje blir dere venner også.

Er det ellers noe i lokalmiljøet du kan drive med etter skoletid, hvor du kan bli kjent med nye mennesker?

[AnonymBruker]

Nei, eller det er sånn ridekurs her som jeg gikk på når jeg bodde her før. Jeg syntes det var veldig gøy og hadde egentlig tenkt å starte på det nå, men jeg har jo aldri tid til noenting! Lekser tar utrolig mye tid for meg siden nivået er kjempe høyt. Når jeg først har litt fritid så bruker jeg det på å sove, være på dataen osv. Står opp kl 5 om morgningen og kommer hjem fra skolen kvart på 4, og da er jeg utslitt og sover til mamma kommer hjem (6). Så må jeg gjøre lekser, til kanskje sånn 10 - 11...

Anonymous poster hash: 37503...ea9

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en veldig liknende situasjon. Første gang jeg bodde i det andre landet gikk jeg på barneskolen og hadde masse fritid, gode naboer osv. Da vi flyttet tilbake etter noen år i Norge slet jeg veldig. Årene på norsk skole var gørrkjedelige fordi jeg hadde allerede lært alt det de gikk gjennom, så jeg kom inn i en dårlig rutine hvor jeg ikke fulgte meg og ikke gadd å gjøre noe særlig med lekser. Så da vi flyttet tilbake til det andre landet (etter at jeg hadde grått og mast om å få flytte tilbake) skjønte jeg ingenting på skolen. De hang årevis foran det norske systemet. Jeg skjønte veldig lite av hva som foregikk og slet med å konsentrere meg fordi jeg ikke var vant med å konsentrere meg i Norge. Jeg gråt mye og de andre elevene synes jeg var rar og ville ikke være med meg. Etterhvert fikk jeg ekstratimer, men det var virkelig et slit å ta igjen så mye. Etter to eller tre år begynte jeg å henge med i timene og de andre sluttet å erte meg. Så flyttet vi tilbake til Norge.... Jeg har dessverre ingen gode tips til deg, men jeg håper det hjelper å vite at du ikke er den eneste som har vært igjennom noe slikt. Jeg følte meg så alene og ble forvirret over følelsene mine. Lenge var det jo slik at alt jeg ville var å flytte fra Norge, og så når det ønsket bli innvilget var alt jeg ville å flytte til Norge. Det var jo kjempe rart. Nå som jeg er voksen er jeg faktisk glad for den erfaringen. Jeg vil uansett råde deg til å snakke mye med foreldrene dine og prøve å få noe ekstrahjelp på skolen. Det kan være at foreldrene dine har helsehjelp gjennom jobben og da burde det være mulig å få en psykolog. Hvis skolen din har elever fra mange forskjellige land pleier ofte en av de ansatte (ofte en i administrasjonen har jeg inntrykk av) å ha god erfaring i å snakke med elevene om hjemlengsel og motsridende følelser. Jeg håper virkelig du får noen å snakke med. Det er nok vanskelig å tenke slik, men slik du har det nå er jo ikke for resten av livet. Tell årene eller månedene til du bytter skole/flytter e.l. Det hjelper faktisk litt å se at tiden går. Så kan du si til deg selv at nå har du klart x måneder av y måneder, da skal du jaggu klare z til! Stor klem!

Anonymous poster hash: 5f362...d5e

Anonymous poster hash: 5f362...d5e

Ååå, blir så glad av å se at noen har vært i samme situasjon og kommet seg gjennom!! Du skriver at du til slutt flytta tilbake til norge etter å ha bodd i utlandet for siste gang, men hadde du begynt å trives i utlandet igjen da? Liksom før du flytta tilbake til norge? Og hvor lang tid tok det sånn circa før du begynte å trives ordenklig isåfall? Tusentakk for at du gadd å skrive et sånt langt svar! Ble veldig glad og fikk litt håp om at dette vil gå, det er jo bare en månede til juleferien og da skal jeg til norge! (men så er det jo et halvt år til neste gang...)

Jeg fulgte heller ikke med i timene i norge og fikk lett kjempe bra resultater, men her må jeg jobbe livet av meg.. Folk på skolen synes også at jeg er rar, jeg er blitt veldig sjenert etter at jeg bodde her og snakker ikke så mye akkurat.Jeg gråt kjempe masse om å komme tilbake hit men nå som jeg er her ser jeg jo at alt er forandret.. Vennene mine har flytta og skolen jeg gikk på er lagt ned, så nå går jeg på en annen. Tror kanskje at det var barndommen her jeg savnet mest, og ikke bare stedet. Selv om stedet er det samme, blir jo aldri det samme igjen å bo her.

Skulle ønske jeg hadde vennene mine, hvis jeg hadde hatt dem hadde alt vært så utrolig mye bedre, da hadde jeg ikke vært alene. Besøkte norge i høstferien og i da var plutselig all depresjonen borte, jeg besøkte den gamle skolen min og var masse med venner! Vi lo masse og hadde det kjempe gøy, det var som å være i en heelt annen verden hvor jeg ikke hadde noen problemer. Noen her skrev at jeg kan jo flytte til norge og bo med pappa eller besteforeldre, men jeg er ikke sikker på om å flytte tilbake til norge er en mulighet for meg. Jeg vil på en måte ikke flytte tilbake til norge og "gi opp" fordi da vil jeg i ettertid huske dette landet som et land hvor jeg var deprimert og ikke hadde noen venner, og som en dårlig del av livet mitt. Og det vil jeg ikke! Jeg vil huske dette landet som det jeg husket det som da jeg bodde i norge, et land hvor jeg har masse fine barndomsminner og som jeg drømte om å komme tilbake til.

Anonymous poster hash: 37503...ea9