Deperimert samboer, sjokk etter 5 år

[AnonymBruker]

Heisann!

Min samboer gjennom 5 år er den blideste, koseligste,snilleste ,mest omtenksomme gutten jeg vet om. Vi er et par i 20 årene som er bestevenner og kjærester på samme tid, vi har det så utrolig morsomt sammen, men de siste ukene har alt gått fra bra til og bli noe jeg aldri hadde sett for meg.

De siste ukene har han virket kald og likegyldig, tilslutt ble det hele en stor samtale der han var usikker på vår fremtid, men vi kom frem til at vi kunne jobbe med tingene (dette var ikke store ting). Jeg så klarere hva jeg selv kunne jobbe med og startet med dette med en gang, selvom det at han var usikker på oss gjorde meg knust, da jeg aldri har sett den komme. Likevel, jeg sto på. Det gjorde ikke han, og jeg måtte flere ganger spørre om ikke han også skulle være med på og jobbe med problemene, selvom det ikke var store problemer det var snakk om - forventet jeg at han ville være med og jobbe med dette. Jeg innså mye mer hvor mye han betyr for meg og ville virkelig at disse tingene skulle bli bedre. En av tingene var at vi kunne bli flinkere til og gjøre ting sammen, og jeg gjorde det jeg kunne for og få det til, for jeg vil gjøre ting sammen med ham, men vi har begge veldig fysiske jobber og er ofte slitne når kvelden kommer, jeg jobber turnus og jobber og mye kveld og helg.

Jeg ble mer og mer knust over at han ikke så ut til og bry seg om det vi har snakket om, da det også var han som tok det opp - og så for meg at han faktisk hadde planer om og bryte forholdet, og jeg gråt mye for meg selv og var fortvilet. Vi skal også flytte om en stund, jeg har fått jobb i en annen by og planen er at han skal komme etter. Jeg har sagt opp jobben jeg har så jeg må faktisk flytte uansett, men planen er at han skal komme etter som sagt,

Så.. Før helgen brøt han sammen, han har i alle år slitt med selvtilliten, noe jeg har visst, han ble mobbet da han gikk på skolen og dette har ødelagt ham, det har ballet på seg med årene og nå nådde det en grense, han orker ikke mer, altså, han orker og leve men han orker ikke late som lenger. Han har begynt og spille på spilleautomater for og slippe tankene. Han har ikke kommet i økonomisk uføre pga dette eller noe men han innser at hvis han ikke slutter nå kan det bli et større problem. Han ser ikke meningen med noenting, alt er et ork. Jeg hadde en liten mistanke i helgen da han sov utrolig mye mer enn vanlig, og også har virket mye mer innesluttet - noe jeg trodde hadde med forholdet og gjøre- men det hadde det ikke. Han er kjempe kjempe deperimert, nå når han ikke trenger og late som er hele han et eneste slitent trist menneske. Han må snakke med noen, hadde håpet at han hadde ringt legen idag men det gjorde han ikke. Jeg sa at enten så ringer du imorgen eller så gjør jeg det, ikke for og presse ham men slik jeg ser det er dette en mann som har store problemer med livet akkuratt nå. Han må snakke med legen fort. Men sånt tar tid, systemet er vanskelig, jeg vet det for jeg har slitt med depresjon lenge selv.

Forskjellen er at jeg har snakket høyt om den, han har latet som om alt var fint. Min begynte i tenårene da tvangen min begynte, og har blitt verre med årene, helt til for 1,5 år siden da det toppet seg og jeg følte meg som en levende død. Nå går jeg til DPS og går på høyeste dose zoloft. Jeg er ikke bra selv men jeg er bedre. Jeg er litt likegyldig på en annen måte enn før, ting er ikke like tungt. Jeg vet hvor ille han har det nå og jeg vil så gjerne hjelpe. Men hva kan jeg egentlig gjøre? Jeg har sagt at jeg er her 100% for ham, at jeg er her uansett hva det måtte være, jeg har sagt at han kan flytte hjem til foreldrene sine en stund hvis han vil, hvis han vil ha litt pause fra forholdet og være for seg selv, men det ville han ikke.

Jeg vil egentlig bare høre om noen kan veilede meg litt om hva jeg kan gjøre. Jeg er jo så "heldig" at jeg har vært der selv og vet hvordan han har det, men jeg vet også at nårjeg var deperimert var det ikke mye folk kunne gjøre, og det er vanskelig og jeg vil så gjerne hjelpe. Meningen er jo at vi skal flytte til den nye byen, men jeg ser det jo nå at han ikke har ork til og tenke på ny jobb og sånt akkuratt nå, men sånn får det bare være.. Så lenge han får hjelp..

Anonymous poster hash: 275de...f31

[AnonymBruker]

En forandring vil kanskje hjelpe. Verste en kan gjøre er vel å holde seg inne. Frisk luft, turer i skog og mark. Musikk.. En hobby

Har slitt med depresjon selv, holder det i sjakk med å trene/spise frisk mat. Det er utrolig hvor mye mat og trening har å si for kroppen. Har slitt med selvmordstanker siden jeg gikk på barneskolen. Trening gjør meg glad (endorfiner) og kan vel si at jeg har blitt avhengig av det.

Kan ikke gi deg noen bedre råd dessverre... ønsker deg og typen lykke til.

Anonymous poster hash: 02f41...4f4

[AnonymBruker]

Det viktigste er at han får hjelp fra profesjonelle. det er bra at du har oppfordret ham til å ringe legen sin, hvis han ikke gjør det så ring og bestill time for ham. Si gjerne litt om hva som er problemet når du bestiller, kanskje kan du bli med ham?

Dersom dere bor et sted der det er ventelister på DPS, kan du be legen undersøke om det finnes et ambulant team eller om kommunen har en psykiatritjeneste som kan følge han opp til han får time hos behandler.

Anonymous poster hash: 74af7...d10