Ikke fortell noen at du har bulimi.

[AnonymBruker]

Ingen andre en fastlegen din eller noen andre profisjonelle.

Det er grusomt når familie og venner alltid spisser ørene når jeg skal på do, selv om jeg sier jeg ikke kaster opp lengere.

Du kan aldri "skjeie" ut foran dem uten at de tenker sitt.

Folk sladdrer,tanten din som du stoler på kommer garantert til å si det til dattra si som hun stoler på.. Så vet hele slekta det +++

Folk elsker å snakke om andres personlige problemer.

Kommer alltid til å være hun stakkarlige med bulimi.

Sykeligjort selv om jeg har vært sunn og frisk i 3 år.

Angrer så på at jeg åpnet meg!

Anonymous poster hash: 1426b...6d9

[AnonymBruker]

Enig! Folk synes det er så spennende med andre sine problemer at det er kvalmt!

Anonymous poster hash: 8f951...d33

[Gamerfrue]

Er dette noe du kan ta opp med gjeldende familiemedlemmer på en moden måte? Si i fra at du har vært frisk i 3 år, og at du synes det er forferdelig ubehagelig måten de følger med på. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt jæævlig flau hvis jeg hadde fått sagt til meg på en rolig måte at jeg måtte slutte å følge med når vedkommende gikk på do.

[AnonymBruker]

Enig! Folk synes det er så spennende med andre sine problemer at det er kvalmt!

Anonymous poster hash: 8f951...d33

Nå undervurderer du hvor mye andres problemer faktisk påvirker en selv. Altså, man påvirker nesten alltid de rundt seg, enten man vil eller ei. Ei venninne av meg hadde aktive spiseforstyrrelser i fem år og det ødela nesten et år av livet mitt (vi bodde sammen) og hang over meg nesten hver dag de andre årene. Og nå som hun er "frisk" skal jeg plutselig ikke bry meg? Jeg kan ikke skru av noe som har påvirket meg så mye. Det er faktisk sårende med tanke på hvor mye jeg var der for henne i de føkkings fem årene at jeg plutselig er en plage for henne hvis jeg bryr meg.

Anonymous poster hash: a3d13...43a

[AnonymBruker]

Nå undervurderer du hvor mye andres problemer faktisk påvirker en selv. Altså, man påvirker nesten alltid de rundt seg, enten man vil eller ei. Ei venninne av meg hadde aktive spiseforstyrrelser i fem år og det ødela nesten et år av livet mitt (vi bodde sammen) og hang over meg nesten hver dag de andre årene. Og nå som hun er "frisk" skal jeg plutselig ikke bry meg? Jeg kan ikke skru av noe som har påvirket meg så mye. Det er faktisk sårende med tanke på hvor mye jeg var der for henne i de føkkings fem årene at jeg plutselig er en plage for henne hvis jeg bryr meg.

Anonymous poster hash: a3d13...43a

Er ikke helt det som snakkes om.. mer videreformidling og sladring om problemer

Anonymous poster hash: 8f951...d33

[kuda]

Huff, det hørtes ikke noe gøy ut, men jeg vil også legge til at selv om det for deg ikke var tilfelle, kan det være til stor hjelp for noen å snakke ut med familien.