Hvor mye bidrag???

[Gjest 2ne]

Naiviteten kjenner ingen grenser. Nei, mannen er atskillig bedre stilt enn en kvinne på egen hånd, jf at han har høyere lønninger, blir lettere anerkjent og har mye lettere for å sette egne behov i fokus enn mange kvinner har - ergo er kvinner i utgangspunktet mer sårbare, og enda verre blir det når de er enslige forsørgere.

"Avlastning" når barnet er hos pappa hjelper økonomisk sett ingenting, det hjelper å få et pusterom for mor sin del, men er ikke alltid oprimalt for barnet.

Eksen og jeg har alltid vært enige om at sønnen vår skal få ha EN plattform å bygge livet sitt på. Det ble hos meg i vårt tilfelle, fordi jeg på tidspunktet for bruddet valgte å ofre meg for sønnen min fremfor å fly på byen og skaffe meg ny partner slik mange menn, eksen min intet unntak, gjør når det kommer til brudd. Virker som kvinner mye lettere gjør ofrene for barna sine.

Uavhengig av dette - ja, idiotisk at økonomi sees som et skittent motiv (særlig av menn som mener mødre suger til seg masse penger) når hvem som helst med gangsyn vet at i vårt 8-4-samfunn er ALT lagt opp til at man skal være to med full jobb for å klare seg. Hvorfor skal det ikke belønnes å ta på seg det hele og fulle ansvar for et barn? Er det så galt å ønske et godt grunnlag for barnet, uavhengig av hvor barnet tilbringer tiden sin??

Etter å ha surret noe skrekkelig første året etter bruddet, fant eksen min seg en nydelig, snill jente. De har det godt sammen, og nå har de fått en baby til, som jeg passer når de trenger det. Kjempeglad for det!! Og jeg har ingen motiver utenfor det å sikre mitt eget barn, hvis jeg krever noe - jeg kommer til å sørge for sønnen min uansett, fordi han ikke skal tape på at faren og jeg ikke lever sammen - vår avgjørelse, våre konsekvenser. At det er økonomi i det, er en selvfølge i vårt samfunn, uten at det skal kalles griskhet fra mødrene av den grunn.

Finger'n i jorda, folkens... Det er lov å kalle en spade for en spade.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Flotte innlegg 2ne!

[Gjest ???]

"Avlastning" når barnet er hos pappa hjelper økonomisk sett ingenting' date=' det hjelper å få et pusterom for mor sin del, men er ikke alltid oprimalt for barnet.[/quote']

Jeg skjønner ingenting av dette jeg. Kvinner klager (rettmessig) når fedre ikke stiller opp, men jammen klager man når de stiller opp også (uansett hvilket motiv de måtte ha). Ikke er det optimalt for barnet/barna å ha kontakt med sin far så ofte som mulig, og ikke hjelper det mor økonomisk heller at han har de hos seg.

Skjønner ikke dette jeg.......

[Gjest 2ne]

En far som er 100% far når han har barnet er helt genialt. Selvsagt skal far ha kontakt med barnet. Men tror du en far som har barnet sitt for å spare bidrag, er veldig motivert og kjærlig som pappa ellers?

Pappaen i mitt tilfelle har alltid gjort det som var best for sønnen vår, selv da han syntes det var sårt at det var sånn - han så selv at han ikke akkurat var noen førstepremie når han surret med damer, ikke hadde jobb, flyttet hjem til foreldrene sine osv osv... Men selvsagt, kanskje ikke mange menn som er såpass bevisste, ikke vet jeg. Han begynte å ta seg dritt jobber, hadde tre jobber på det meste og så sønnen sin ett døgn annen hver uke de tøffeste tidene. Kanskje også litt motivert av at jeg alltid husket å si til ham, at den dagen situasjonen vår er snudd, ville jeg gi fra meg omsorgen til ham uten å blunke hvis det var best for ham.

Etter hvert fikk han dame, leilighet og nå har han en bra jobb. pga at jeg har masse kontakt med hans familie utenom hans samvær, ser vi ingen grunn til å endre hverdagen til sønnen vår med å endre samværsordningen - selv om han ville spart penger på det. Jeg har nettopp gått arbeidsledig i mange måneder og hatt det grusomt trangt. Det ville ikke falt meg inn å be om mer bidrag selv om han hadde jobb da, men han endret bidraget selv - han vil sønnen vår skal ha det stabilt og godt.

Mannfolk MED baller er veldig ok å forholde seg til.

Men la det nå være sagt at det er mange ulike grunner til at folk har vanskelige situasjoner. Det å svelge kameler er ikke alltid behagelig, men av og til helt nødvendig.

Er det ikke barna, og ikke de voksnes ego'er og levestandard, det handler om? Blir skikkelig deppa på barnas vegne når jeg ser skittkasting på grunn av penger. Vi må som voksne klare å skille sak og person i større grad - bidrag er en SAK om ANSVAR og bør skilles fra det faktum at man hater/elsker/er sjalu på eksen.

Med fare for å høres selvgod ut, selvfølgelig, siden jeg har en god løsning - men det er BLITT en god løsning fordi vi har hatt det skikkelig vondt begge to, og likevel syntes sønnen vår var viktigst. Det ER mulig.