Studere psykologi i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg er voksen ( i 30-årene) og skal bli psykolog. Synes det er kjempefint å studere i voksen alder. Noen år med erfaring på baken er også en fordel tenker jeg. Go for it hvis du får det til økonomisk!

Anonymous poster hash: d614a...307

[AnonymBruker]

3f8af...446

Jeg skjønner hva du mener. Litt synd da at økonomi skal sette slike begrensninger, samtidig mener jeg det er fullt mulig å være fornøyd/ha det bra selv om man ikke får akkurat den jobben/utdanningen man ønsker.

Vi hadde det på samme måten som dere for noen få år siden. Begge hadde lave akademikerlønner, og ingen av oss har har heller noen gang fått noe hjelp fra foreldre mtp økonomi. Vi valgte å kjøpe hus 6 mil utenfor Oslo, men med tog tar det bare en halvtime inn til Oslo (det er bare tre år siden vi kjøpte). Vi jobber begge i Oslo så vi vet at det er uproblematisk å pendle (selv med to barn). Minste barnet er bare 1 år så vi er på mange måter fortsatt i babyfasen. Den store forskjellen fra for noen år siden er at mannen min fikk en jobb der han tjener godt over 600tusen, og jeg nærmer meg nå 500tusen. Lønnsmessig vil det nok ikke lønne seg for meg å studere igjen for jeg kommer ikke til å tjene mye mere som psykolog i starten (da burde jeg heller tatt medisinstudiet, vurderte faktisk det også), men jeg studerer ikke for lønnens skyld.

Det kan jo hende at den økonomiske situasjonen deres bedres såpass på noen få år at du kan revurdere psykologistudiet :-)

Som sagt vi begge startet også på 400tusen, han har profesjonsutdanning og jeg mastergrad, men etter noen år ble lønna bedre. Men vi vil helt klart merke det at jeg studerer. Og når man har fått barn må man tenke annerledes, deres behov kommer først. Går det mye utover dem må jeg kaste inn håndklet.

Anonymous poster hash: affa7...7f6

[AnonymBruker]

Jeg er voksen ( i 30-årene) og skal bli psykolog. Synes det er kjempefint å

studere i voksen alder. Noen år med

erfaring på baken er også en fordel tenker

jeg. Go for it hvis du får det til økonomisk!

Anonymous poster hash:

[acronym="Full hash:

d614a2c59671a0188fa0789bba270307"]

d614a...307

Takk for det :-) Spennende å høre at du er i gang. Jeg blir vel nærmere 40 før jeg er ferdig hvis jeg starter, men vi har jo et langt yrkesliv foran oss :-) Det er økonomien, og det at jeg har to barn som gjør at jeg må tenke meg godt om. Det går forresten også utover pensjonspoengene...he he. Men hvis jeg planlegger og undersøker godt på forhånd kan det hende det er gjennomførbart.

Lykke til med studiet :-)

Anonymous poster hash: affa7...7f6

[Gjest tb_xtra]

Ja det er jo i praksis man får kjenne litt på hvordan det blir å jobbe som psykolog (og lære mye), så er nok lurt med så mye som mulig. Noen finner kanskje ut da at det ikke er noe for dem. Tror du opplegget er noe av det samme i Oslo? Og så et annet spørsmål til deg som studerer psykologi, hvilke personlige egenskaper mener du er blant de viktigste for å bli en god psykolog? :-)

Anonymous poster hash: affa7...7f6

Jeg tror opplegget på de 4 profesjonsstudiene i psykologi er ganske like i utgangspunktet. Opplegget i Oslo og Trondheim vil nok skille seg litt fra Tromsø og Bergen da Oslo har inntak på vgs karakterer, mens Tromsø/Bergen har inntak fra årsstudie. Det skal nevnes at 1.året på profesjon i Oslo er rimelig likt årsstudiet i psykologi. Hadde vært morsomt å sammenligne med noen som går i Oslo, men ut fra en titt på timeplaner og fag ser det veldig likt ut.

For å bli en god psykolog tror jeg det er viktig at du er en flink lytter og har en evne til å relatere til pasientens situasjon. En medstudent sa det så fint da hun ble spurt om hvorfor hun ville bli psykolog, "fordi jeg elsker mennesker" svarte hun. Du skal være glad i mennesker og du skal ha et sterkt ønske om å hjelpe. Jeg tror også at du skal ha en nogenlunde sterk psyke for å møte andre som kanskje ikke har det så bra. Her kan jeg nevne at også psykologer og psykolog-studenter har mentale problemer nå og da, livet er tross alt ingen dans på roser.

Med tanke på alder tenker jeg at dette ikke burde hindre deg! Jeg har flere studenter på kullet mitt over 30, den eldste er vel 38. Om du vil det nok får du det også til!

Lang post, men veldig gøy med spørsmål

[AnonymBruker]

Jeg tror opplegget på de 4

profesjonsstudiene i psykologi er ganske

like i utgangspunktet. Opplegget i Oslo og

Trondheim vil nok skille seg litt fra Tromsø

og Bergen da Oslo har inntak på vgs

karakterer, mens Tromsø/Bergen har

inntak fra årsstudie. Det skal nevnes at

1.året på profesjon i Oslo er rimelig likt

årsstudiet i psykologi. Hadde vært

morsomt å sammenligne med noen som

går i Oslo, men ut fra en titt på timeplaner

og fag ser det veldig likt ut.

For å bli en god psykolog tror jeg det er

viktig at du er en flink lytter og har en evne

til å relatere til pasientens situasjon. En

medstudent sa det så fint da hun ble spurt

om hvorfor hun ville bli psykolog, "fordi

jeg elsker mennesker" svarte hun. Du skal

være glad i mennesker og du skal ha et

sterkt ønske om å hjelpe. Jeg tror også at

du skal ha en nogenlunde sterk psyke for

å møte andre som kanskje ikke har det så

bra. Her kan jeg nevne at også

psykologer og psykolog-studenter har

mentale problemer nå og da, livet er tross

alt ingen dans på roser.

Med tanke på alder tenker jeg at dette

ikke burde hindre deg! Jeg har flere

studenter på kullet mitt over 30, den

eldste er vel 38. Om du vil det nok får du

det også til!

Lang post, men veldig gøy med spørsmål

Takk for utfyllende og interessant svar. Jeg skal kontakte UiO for å høre nærmere om opplegget. Også greit å vite hvor mye obligatorisk undervisning det er på hvert semester.

Hmmm! Det var godt sagt av medstudenten din :-) At hun ville bli psykolog fordi hun elsker mennesker. Du har nok rett i at man må like mennesker godt i en slik jobb. Men jeg kjenner også til noen som valgte å bli psykolog pga egne personlige problemer, og det vekket interessen deres. En psykolog jeg kjenner fortalte meg at det var veldig mange psykologer/psykolog-studenter med psykiske plager, og at studiet hjalp dem å bearbeide egne ting. Er jo sikkert greit det å ha gått gjennom feks angst og depresjon selv før man behandler pasienter med disse lidelsene, så lenge man ikke blander egne kort med pasientens ;-)

Godt å høre at det er flere godt voksne på studiet. Enig i at det ikke burde stoppe meg :-) jeg kjenner til at det er veldig mange flere studenter i 30-40-årene som studerer nå. Leste nylig at det blir mer og mer vanlig at folk tar flere utdanninger nå, ha flere bein å stå på, også klarer man kanskje å stå i jobb lenger uten å bl utbrent :-)

Jeg leste forresten nettopp at det er veldig mange som studerer psykologi som egentlig ønsker å studere medisin, men kom ikke inn. Jeg ble veldig overrasket over det, for det er jo to helt ulike yrker i mine øyne. Hvis det er riktig er det jo litt trist at de fleste ønsker å bli lege men velger psykolog som en god nummer to ..? Har du merket noe til dette?

Anonymous poster hash: affa7...7f6

[Gjest tb_xtra]

Takk for utfyllende og interessant svar. Jeg skal kontakte UiO for å høre nærmere om opplegget. Også greit å vite hvor mye obligatorisk undervisning det er på hvert semester.

Hmmm! Det var godt sagt av medstudenten din :-) At hun ville bli psykolog fordi hun elsker mennesker. Du har nok rett i at man må like mennesker godt i en slik jobb. Men jeg kjenner også til noen som valgte å bli psykolog pga egne personlige problemer, og det vekket interessen deres. En psykolog jeg kjenner fortalte meg at det var veldig mange psykologer/psykolog-studenter med psykiske plager, og at studiet hjalp dem å bearbeide egne ting. Er jo sikkert greit det å ha gått gjennom feks angst og depresjon selv før man behandler pasienter med disse lidelsene, så lenge man ikke blander egne kort med pasientens ;-)

Godt å høre at det er flere godt voksne på studiet. Enig i at det ikke burde stoppe meg :-) jeg kjenner til at det er veldig mange flere studenter i 30-40-årene som studerer nå. Leste nylig at det blir mer og mer vanlig at folk tar flere utdanninger nå, ha flere bein å stå på, også klarer man kanskje å stå i jobb lenger uten å bl utbrent :-)

Jeg leste forresten nettopp at det er veldig mange som studerer psykologi som egentlig ønsker å studere medisin, men kom ikke inn. Jeg ble veldig overrasket over det, for det er jo to helt ulike yrker i mine øyne. Hvis det er riktig er det jo litt trist at de fleste ønsker å bli lege men velger psykolog som en god nummer to ..? Har du merket noe til dette?

Anonymous poster hash: affa7...7f6

Nåløyet for å komme inn på medisin og psykologi er jo veldig høyt, naturligvis trekker dette de samme menneskene. Jeg vet at det er noen som hopper over på medisin etter et år på profesjon, men det er jo det samme som skjer på tannlegeutdanningen også. Ikke alle kommer inn på medisin, ikke alle kan bli leger og ikke alle passer til å bli psykologer. Så jeg tenker at det blir en litt feil diskusjon å ta, selv om jeg vet at mange tenker sånn. Hvis alle som ikke kommer seg inn på medisin ikke kan velge seg et annet yrke i helsefag, blir det jo teit at de som ikke kommer inn på psykologi, ikke kan gå foreks. sykepleie, det blir jo som en god nummer to? Om du skjønner hvor jeg vil.

Yrkene er vidt forskjellige, men hovedpunktene er de samme. Du skal hjelpe mennesker, legene gjør dette somatisk, vi gjør det psykisk.

[AnonymBruker]

Nåløyet for å komme inn på medisin og

psykologi er jo veldig høyt, naturligvis

trekker dette de samme menneskene. Jeg

vet at det er noen som hopper over på

medisin etter et år på profesjon, men det

er jo det samme som skjer på

tannlegeutdanningen også. Ikke alle

kommer inn på medisin, ikke alle kan bli

leger og ikke alle passer til å bli

psykologer. Så jeg tenker at det blir en litt

feil diskusjon å ta, selv om jeg vet at

mange tenker sånn. Hvis alle som ikke

kommer seg inn på medisin ikke kan

velge seg et annet yrke i helsefag, blir det

jo teit at de som ikke kommer inn på

psykologi, ikke kan gå foreks. sykepleie,

det blir jo som en god nummer to? Om du

skjønner hvor jeg vil.

Yrkene er vidt forskjellige, men

hovedpunktene er de samme. Du skal

hjelpe mennesker, legene gjør dette

somatisk, vi gjør det psykisk.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, det må være greit å velge et annet helseyrke hvis man ikke kommer seg inn på det yrket man ønsker seg. Noen ganger kan man jo også stille spørsmål ved om det yrket man har bestemt seg for virkelig er det man vil. Jeg kjenner folk som trigges av at det er høyt karaktersnitt for å komme inn, samt prestisje knyttet til studiet. Så lenge man velger yrke basert på sin indre motivasjon og drivkrefter er det vel greit, men styres man av ytre faktorer kan man få det miserabelt på sikt :-) Har et par venninner som er leger som mener mange velger medisin av gale grunner (lønn, status etc), men disse menneskene vil kanskje i mindre grad søke seg inn på psykologi dersom de ikke kommer inn på medisin. Også finnes det folk som har karakterer til å komme seg inn på medisin (som meg for eksempel:-), men velger noe annet likevel. Beklager, men denne diskusjonen var egentlig litt på siden av det jeg lurte på :-) Men jeg vurderte også en periode å søke medisin. Det er bare det at mental helse interesserer meg mye mer enn somatikk. Men lønnen og jobbene ligger nok mere i det sistnevnte ..

Anonymous poster hash: affa7...7f6

[Gjest tb_xtra]

Jeg vurderte også å søke medisin, men gikk for psykologi da dette interesserte meg mer. På sikt tror jeg også jeg vil trives bedre som psykolog enn som lege.

Lykke til med studiene om du starter, jeg tror du vil storkose deg!

[AnonymBruker]

Jeg vurderte også å søke medisin, men gikk for psykologi da dette interesserte

meg mer. På sikt tror jeg også jeg vil trives

bedre som psykolog enn som lege.

Lykke til med studiene om du starter, jeg

tror du vil storkose deg!

Takk for det ;-) Og for at du tok deg tid til å svare. Lykke til med videre studier!

Anonymous poster hash: affa7...7f6

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan det gikk TS, begynte du på psykologi? Jeg er i en veldig lik situasjon - har en god mastergrad, men trives egentlig ikke og føler jeg har valgt feil. Jeg har karakterer til å komme inn på profesjonsstudiet, og vurderer det veldig. Men planlegger å få barn først nå siden jeg tviler på at jeg klarer å opparbeide meg rett til foreldrepenger samtidig som jeg studerer psykologi. Ser ut fra timeplanen der jeg ønsker å studere at det er mye obligatorisk. 

 

Anonymkode: a3bf8...c5e