Innadvendt - skjellsord omtrent?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg nesten har "jobbet" med dette hele livet.

I de fleste former av ordet passer jeg vel beskrivelsen "innadvendt" (eller i hvert fall "introverted"). Jeg er ikke sjenert, ikke usikker, er glad i en god fest, åpner meg opp for mine nærmeste, fungerer godt i gruppearbeid og er kanskje mer komfortabel med taler og presentasjoner enn de fleste. Men jeg er altså en person som må "lade batteriene" på egen hånd - jeg blir sliten av veldig mye sosialt samvær hele dagen. Det skal også endel til før jeg føler meg ensom. Jeg liker også å ha privatliv på den måten at jeg ikke forteller mine foreldre om alt - jeg skal f.eks. ha datet en gutt en stund før jeg deler detaljer.

Jeg er ikke så ulik min mor og søster, dog søsteren min er nok hakket mer pratsom enn jeg er. Likevel har jeg fått stempelet som ekstremt innadvendt av familien.

Jeg chatter med søsteren min veldig mye på nett (vi studerer begge i utlandet, men forskjellige land). Til tross for at vi tilbringer like mye tid på nett og prater sammen så er hun likevel den "sosiale" og jeg den innadvendte. Det virker som om vi falt inn i disse rollene som barn og at de ikke an forandres (i hvert fall ikke i andres syn).

Når moren min eller søsteren min finner en artikkel som handler om å være innadvendt linker de og sender umiddelbart til meg.

Selv om folk gir uttrykk for at det ikke er noe galt ved å være innadvendt slår det meg at de aldri omtaler seg selv slik. Det virker fortsatt som om det er noe "galt" med innadvendte mennesker.

Grunnen til at det plager meg er at jeg føler meg mer satt i bås enn en utadvendt person ville blitt. Alt jeg gjør og foretar meg blir sett i lys av dette. Da jeg først flyttet til utlandet var jeg med på mange sosiale arrangementer absolutt hele tiden - for å bli en del av miljøet. Likevel sendte moren min meg mail med hinting om at jeg måtte være sosial. Hun gikk utifra det motsatte, hele tiden, og det var som om hun ikke helt kunne tro på at jeg kan være veldig sosial.

Jeg er vennlig og samarbeidsvillig, får lett venner, drar på byen, dater og gjør alt som alle andre. Likevel får min familie meg til å føle at ettersom jeg trenger noe mer tid alene for å kunne "lade opp" og virkelig fokusere på studier og slikt, så er jeg en outsider. Jeg kan oppfatte at de noen ganger prøver å poengtere at det kan være en fin ting, men det er like fullt et tema og jeg føler det er helt tydelig at det er bedre å være utadvendt enn innadvendt.

Dette til tross for at det også er bevist at bedrifter trenger innadvendte mennesker like mye som utadvendte og at de ofte utgjør bedre ledere.

Lite hjertesukk. Bare lurer på om det er andre som føler det samme?

Anonymous poster hash: a9f05...2ee

[jabx]

Samfunnet er dominert av utadvendte. Det vil si, det er de som gjør noe ut av seg og tar opp plass i offentligheten.

[Gjest Malanthor]

Det var vel en artikkel om det nylig i avisen.

Så lenge du er moderat introvert så er du ikke noe mindre verdiful for en bedrift enn en ekstrovert person.

Men joda jeg ser hva du sier. Introverte personer føler nok i større grad at det er noe i veien med dem enn ekstroverte personer gjør. Selv om de hver har sine svakheter og sterke sider.

[AnonymBruker]

Samfunnet er dominert av utadvendte. Det vil si, det er de som gjør noe ut av seg og tar opp plass i offentligheten.

Hva har det med saken å gjøre?

Anonymous poster hash: 3d865...4d6

[makkapakka]

Du kan trøste deg med det at de utadvente verdensmestrene kommer ikke så langt likevel, iallefall ikke de som er store i kjeften og tomme i hodet.

[cocoon]

Skjønner det veldig godt, det virker som at det er en ting som må "fikses på". Kan du ikke fortelle dem om hvordan det påvirker deg, og be dem om å slutte?

[Petra75]

Jeg bruker alle artiklene om introverte så mye de er verdt. Jeg opplevde tidligere at alle rundt meg ble bekymret hvis jeg krabbet inn i hula mi over lengre tid, og alle trodde jeg hadde depresjoner, var sur, var syk eller what not. Nå bare viser jeg til artiklene og sier at dette forklarer meg på en prikk, og at jeg trenger alenetiden for å komme meg, og at jeg er klar for en fest neste helg igjen.

Jeg syns det er deilig å endelig ha en forklaring på meg selv. Særlig i en omgangskrets med ekstroverte

[AmandaVI]

Har aldri skjønt behovet for ordene "ekstrovert" og "introvert" når vi har "ut-" og "innadvendt" på vanlig, godt norsk. Ekstro og intro er kliniske betegnelser brukt i bøker om psykiatri, og av noen psykologer/psykiatere, men slett ikke alle. De er bare løftet rett ut av det engelske språket og gitt en norsk uttale uten at de siste stavelsene i selve ordene har noen annen betydning på norsk.

Uansett forstår jeg hvor du vil hen. Det er ikke lett å være innadvendt i en verden som er veldig stresset og utadvendt, ment for å være så bråkete og kjapp som mulig. For å ta noen eksempler er det en vanlig fordom at utadvendte mennesker er mer effektive enn innadvendte, men det er bare ikke sant. Med den ofte svake konsentrasjonsevnen utadvendte ofte har blir et ofte opp til de som faktisk bryr seg om å gjøre ting ordentlig å korrigere. Enkelte utadvendte slurver også mye. Felles for veldig mange av dem er at de mangler fantasi og innlevelsesevne og må gjetes igjennom oppgaver som krever litt fordypelse. Å være innadvendt blir nærmest sykeliggjort, særlig hos barn og ungdom, siden de MÅ like å KUN være sammen med jevnaldrende og drive enten med fotball, håndball og andre bråkete aktiviteter. De er ikke innadvendte; de har "Aspergers syndrom"; er klinisk utilpass med andre ord, noe det selvsagt finnes piller for. Gud forby at et barn er litt smartere enn de andre, eller på noen som helst måte annerledes. Dessverre har det begynt å bære over til den voksne garde også.

Jeg har, som innadvendt, fått høre flere ganger hvor arrogant og til og med avvisende og kald jeg fremstår, som bare har en begrenset vennekrets og ikke bryr meg om småprat eller ting på overflaten. Men jeg synes at der er de utadvendte som er mest jantete og fordomsfulle, der de stimler seg rundt kjøkkenbord hjemme og pulter i kontorlandskapet og sladrer om og baksnakker de som liksom er vennene deres. De setter seg ikke så mye inn i hvordan personene de baksnakker er som, vel, personer, det går alltid på å rakke ned på vedkommendes garderobe, utseende, barn eller partner. "Skjønner hun ikke selv at hun er for feit til å gå i pastellfarger?" ... "Også med den gærne datteren; hva feiler det henne egentlig?..." Samtidig er de for feige til å faktisk spørre disse menneskene om hve de lurer på, eller konfrontere dem med det de gjør feil; hvem skulle de slenge dritt om da?

Ifølge samfunnets uskrevne regler kan ikke jeg angripe dem for å være brautende, naive og overflatiske, siden det er det samfunnet legger opp til at folk skal være. Det betyr ikke at de har rett, og jeg tror heller ikke de utadvendte er i et så stort flertall som de skulle ønske. De bare skriker høyest.

Endret 12. november 2013 av AmandaVI

[Petra75]

For meg er innadvendt og introvert to forskjellige ting. Jeg mener at innadvendt er beskjeden, sjenert og stille. Introverte kan gjerne være foredragsholdere og sosiale, men trenger alenetid og ro for å hente energi.

Derfor bruker jeg introvert om meg selv, i stedet for innadvendt. For det føler jeg IKKE at jeg er

[Serafina.]

Jeg har også tenkt det samme som deg om betydningen, Petra, og det er vel vanlig tolkning av innadvendt. Spørsmålet er om det er riktig betydning eller om introvert=innadvendt og ekstrovert=utadvendt?

Jeg er glad for å ha funnet en forklaring på hvorfor jeg blir sliten av mye sosial omgang og trenger å trekke meg tilbake for å lade meg opp. Jeg har følt meg "rar" som har måttet dette, men skjønner jeg at det er helt naturlig i forhold til min personlighet.

[Petra75]

Jeg har også tenkt det samme som deg om betydningen, Petra, og det er vel vanlig tolkning av innadvendt. Spørsmålet er om det er riktig betydning eller om introvert=innadvendt og ekstrovert=utadvendt?

Jeg er glad for å ha funnet en forklaring på hvorfor jeg blir sliten av mye sosial omgang og trenger å trekke meg tilbake for å lade meg opp. Jeg har følt meg "rar" som har måttet dette, men skjønner jeg at det er helt naturlig i forhold til min personlighet.

Jeg også. Jeg føler også at det gir litt mer "tyngde" å si at man er introvert og ikke innadvendt, siden mange ikke kjenner meg igjen i uttrykket innadvendt. Når jeg sier at jeg er introvert og kanskje viser til noen artikler er det flere som nikker gjenkjennende. Dette igjen fører til at jeg får mer forståelse når jeg har de sære dagene mine.

[Apis]

For meg er innadvendt og introvert to forskjellige ting. Jeg mener at innadvendt er beskjeden, sjenert og stille. Introverte kan gjerne være foredragsholdere og sosiale, men trenger alenetid og ro for å hente energi.

Derfor bruker jeg introvert om meg selv, i stedet for innadvendt. For det føler jeg IKKE at jeg er

Jeg er egentlig enig med deg, men selv om en mestrer det sosiale, så er det vel ikke typisk introvert å snakke mest og være mest frempå, selv om det ikke kommer av at en er beskjeden og sjenert men mere at en har en slags "indre dialog" før en sier meningene sine.

[Gjest Peanut]

Jeg foretrekker betegnelsen introvert fordi det virker som med bruk av ordet innadvendt at man assosierer det med ord som sjenert, stum, stille. Jeg er såå lei av å bli satt i bås som en "sjenert, stille og stum" person, bare fordi jeg hater smalltalk og ikke gidder å prate bare for å prate. Jeg blir helt ør i hodet hvis jeg er på en fest eller noe lignende og folk prater hele tiden. >_<

Det jeg synes er virkelig teit, er at hvis jeg står sammen med noen og mange prater og jeg vil si noe spesifikt, så har jeg opplevd et par ganger at noen bryter inn og sier: "Jøss, det snakker!" med påfølgende latter, hvilket fører til at jeg vanligvis ikke gidder å si noe mer og finner noen andre å eventuelt snakke med. Som passer godt til nr. 2 og nr. 5 under.

Jeg har for øvrig også flere ganger fått høre at jeg virker arrogant, avvisende og kald, at jeg er vanskelig å få kontakt med og at det ikke er rart at jeg har så få venner..

Dette har hovedsakelig blitt sagt av folk som ikke klarer å holde kjeft i ett minutt en gang, men som må snakke. Og snakke. Og snakke.

Videre så synes jeg denne beskriver meg ganske så godt:

[Petra75]

Jeg er egentlig enig med deg, men selv om en mestrer det sosiale, så er det vel ikke typisk introvert å snakke mest og være mest frempå, selv om det ikke kommer av at en er beskjeden og sjenert men mere at en har en slags "indre dialog" før en sier meningene sine.

Kommer helt an på settingen, det. Jeg kan godt skravle som en foss i rette selskapet, og være taus ved andre anledninger.

[AnonymBruker]

Hva har det med saken å gjøre? Anonymous poster hash: 3d865...4d6

Det har med saken og gjøre, fordi det da er de utadvendte som sitter med definisjonsmakten, og setter standarden for hva som er idealet.

Man er faktisk genetisk disponert for en type personlighet. Om jeg husker rett, består perosnligheten av fem deler, der introvert/ekstrovert-aksen er en del av den. Det er umulig å bli ekstrovert om man er født introvert, selvsagt kan oppveksten ha en del å si for om den forsterker for eksempel innadventhet (for eks mobbing eller lite sensitive foreldre), men mye er medfødt.

Jeg synes du skal akseptere deg selv som den du er. Du er én person, søsteren din er en annen. Det ene er ikke nødvendigvis edre enn det andre. Man trenger både introverte og ekstroverte i samfunnet, de ekstroverte beskriver ofte ting annetledes og med flere ord enn de introverte, men de introverte kommer ofte lettere til sakens kjerne og er mer strukturerte. Det var, som en annen nevner her, en artikkel om dette i en eller annen avis i forrige uke (tror jeg det var). Det er uansett fordeler og ulemper med begge egenskaper.

Anonymous poster hash: 46854...03e

[AnonymBruker]

For meg er innadvendt og introvert to forskjellige ting. Jeg mener at innadvendt er beskjeden, sjenert og stille. Introverte kan gjerne være foredragsholdere og sosiale, men trenger alenetid og ro for å hente energi.

Derfor bruker jeg introvert om meg selv, i stedet for innadvendt. For det føler jeg IKKE at jeg er

Såvidt meg bekjent er innadvendt og introvert synonymer

Anonymous poster hash: 46854...03e

[Petra75]

Såvidt meg bekjent er innadvendt og introvert synonymer

Anonymous poster hash: 46854...03e

Og der er vi uenige

Jeg har ikke synonymordboka lett tilgjengelig, men jeg tror det er mange som ser på innadvendt på samme måte som meg. Og for meg kan det være stor forskjell på innadvendt og introvert. Man kan selvfølgelig være begge deler, men ikke nødvendigvis.

Edit: Dette er da mitt syn på begrepene, bare så det er sagt.

Endret 12. november 2013 av Petra75

[Gjest Crazycatlady]

Åja,så introvert det positivt å være det da,mens innadvendt er det negativt å være?

Jeg er innadvendt,og det har jeg null problemer med å innrømme og si høyt at jeg er.Har alltid vært det,og kommer alltid til å være det.Syns ikke det er noe mer negativ eller positivt å være det enn å være utadvendt,men akkurat det er vel ikke de fleste enige i.

Det er få som faktisk setter pris på at man er innadvendt,utenom andre som er det selv. De utadvendte syns gjerne at en er rar,og er ikke redd for å sette masse merkelapper på en hele tiden. Da er man sur,kjedelig,treig,arrogant og også gjerne litt dum opplever jeg at enkelte tror uten at de kjenner meg en gang.

Husker for eksempel på videregående,og da trodde alle at jeg var skolelys og "treig". Alle fikk sjokk når jeg drakk meg dritafull,for det gikk jo ikke an. "Trodde ikke du drakk".

Og i stort alle jobbannonser så er det et av kravene at man skal være utadvendt,så er jo kun en personlighetstype som gjelder. Alle andre er rare,har sosial angst og må gå til psykolog sånn at de blir normale.

Endret 12. november 2013 av Crazycatlady

[Petra75]

Åja,så introvert det positivt å være det da,mens innadvendt er det negativt å være?

Vet ikke om dette var et svar til meg, men nei.

Ellers har jeg ikke merket mye av det at man må være utadvendt i arbeidslivet, men det har kanskje grunn i at mitt yrke ikke er av en spesiell utadvendt art..

[Gjest Animula]

Jeg er ekstrovert og synes det er en ulempe på flere måter. Begge deler har sine positive og negative sider, jeg skulle ønske jeg kunne være mer introvert og holde mer for meg selv ofte og ikke ha så mye behov for å snakke med andre. Jeg liker langt fra alle mennesker uansett og tror jeg blir ganske ofte misforstått siden jeg er ekstrovert.