Organdonor

[Gjest Phair]

Hvis dere (gud forby) mistet barnet deres nå, ville dere sagt ja til organdonasjon? Hvorfor eller hvorfor ikke?

[Gjest Muslingen]

Jeg ville sagt ja. Hvorfor? Hmm...pga det jeg tror på. Sjelen forlater, og tilbake ligger et tomt skall. Hvis et av min datters organer kunne gitt liv til en annen, så hadde jeg sagt ja uten å tenke meg om.

[~sikka~]

Ja selvfølgelig, fordi det kan redde noen andre sitt liv.

[Gjest Virvel]

Jeg har ingen barn, men tror jeg ville sagt ja. Det er vanskelig å forestille seg hva slags følelser man har i en slik situasjon, men jeg tror at uansett hvor vanskelig det er å si ja, så ville jeg hatt enda større problemer med å si nei. Tror jeg hadde følte at jeg nektet noen andre å leve...

Jeg går forresten rundt med donorkort i lommeboken min selv, så hvis noe skulle skje med meg er det bare å forsyne seg.

[Gjest Poirot]

Håper jeg ville sagt ja, men jeg har jo ikke barn. Er ihvertfall donor selv, med kort, og ville donert bort sambos organer.

Om man kunne tenke å ta imot organer selv, eller til eget barn, burde man også være villig til å donere....

[Gjest Phair]

Jeg har også donorkort. Hvorfor jeg spør er fordi vi holdt på å miste gutten vår da han ble født. Og nå i ettertid må jeg innrømme at jeg ville fått problemer med å tenke meg at noen skulle "åpne" den lille prinsen. Da ville han ikke være "perfekt", hvis dere skjønner? Men jeg er enig med dere. Godt at det finnes mennesker med varme hjerter :rosasmil:

[Gjest Poirot]

Jeg har også donorkort. Hvorfor jeg spør er fordi vi holdt på å miste gutten vår da han ble født. Og nå i ettertid må jeg innrømme at jeg ville fått problemer med å tenke meg at noen skulle "åpne" den lille prinsen.

Det er en ærlig og svært menneskelig følelse. det er nok derfor det er viktig å ha tenkt nøye på forhånd. Men tenk om prinsen kunne blitt reddet med andres organer, men ellers ville dødd... Og hva om man kunne reddet noen andres barn ved donering, og gjort et annet foreldrepar så utrolig lykkelige!

[Gjest Phair]

Det er en ærlig og svært menneskelig følelse. det er nok derfor det er viktig å ha tenkt nøye på forhånd. Men tenk om prinsen kunne blitt reddet med andres organer, men ellers ville dødd... Og hva om man kunne reddet noen andres barn ved donering, og gjort et annet foreldrepar så utrolig lykkelige!

Ja, det er akkurat det. Men jeg vet faktisk ikke. Uff Skulle ønske jeg kunne si at det ville jeg selvfølgelig gjort.

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke i tvil:

Om jeg eller noen av mine kan redde andre mennesker etter vår død, så skal jeg ikke stå i veien for det.

[Gjest Phair]

Jeg er ikke i tvil:

Om jeg eller noen av mine kan redde andre mennesker etter vår død, så skal jeg ikke stå i veien for det.

Som sagt er jeg donor selv. Men jheg

oopss :oops:

[Gjest Poirot]

http://www.organdonasjon.no/

Donorkort fåes her.

[Gjest Poirot]

Ja, det er akkurat det. Men jeg vet faktisk ikke. Uff Skulle ønske jeg kunne si at det ville jeg selvfølgelig gjort.

Og det er en ærlig sak.

[Gjest Anonymous]

MIne barn er store nå, Patricia.

Jeg er slett ikke sikker på at jeg ville klare å donere organ fra dem dersom jeg hadde mista dem da de var små. Nå er det noe annet. Jeg vet ikke når det skjedde. Dette er en erkjennelse som har vokst fram over lang tid, og ikke over natta.

Det er også sterkt medvirkende at barna mine sjøl ønsker å donere organer om de skulle dø, samt at jeg har en slektning som snart kan komme til å trenge nye organer.

[Gjest Phair]

MIne barn er store nå, Patricia.

Jeg er slett ikke sikker på at jeg ville klare å donere organ fra dem dersom jeg hadde mista dem da de var små. Nå er det noe annet. Jeg vet ikke når det skjedde. Dette er en erkjennelse som har vokst fram over lang tid, og ikke over natta.

Det er også sterkt medvirkende at barna mine sjøl ønsker å donere organer om de skulle dø, samt at jeg har en slektning som snart kan komme til å trenge nye organer.

Det er vel kanskje der det ligger mer for meg også. Mine barn er små. Det blir liksom noe annet når man er voksen og "herdet". Barn er så rene og urørt.

[Gjest Anonymous]

Det er et veldig vanskelig valg. Et valg man må ta midt i en forferdelig vanskelig situasjon. Utrolig viktig å tenke gjennom dette på forhånd. Når man er i en slik situasjon føles alt som kaos. Da er det vanskelig å ta stilling til et slikt spørsmål. Spørsmålet kan også virke brutalt hvis man ikke har tenkt på det før.

Jeg ville svart ja til organdonasjon. Jeg tror faktisk mine barn også ville ønsket det selv.

Har sett mange som har blitt friske med nye nyrer. Folk som i lang tid har vært avhengig av dialyse. De får livet i gave. Også hjerte, lever, lunger og bukspyttkjertel kan redde andre liv.

[philippa starck]

Jeg har sagt til alle rundt meg at jeg vil donere bort det jeg kan om noe skulle skje med meg. (nei- har ikke donorkort, visste ikke at det gikk an i Norge en gang, jeg?) Min mann synes imidlertid at det er en litt ekkel tanke, og det har jeg forståelse for.

Selv har jeg en liten jente på 16 mnd, og må innrømme at selv om jeg er for organdonering, så synes jeg det er et vanskelig spørsmål. Skulle så gjerne hjulpet andre, men så er det jo lille gullet mitt, da... Håper at det aldri blir et nødvendig tema! Jeg klarer faktisk ikke å se det for meg i det hele tatt, så det blir egentlig umulig å svare på....!

[snexi]

Jeg ville sagt ja. Hvorfor? Hmm...pga det jeg tror på. Sjelen forlater' date=' og tilbake ligger et tomt skall. Hvis et av min datters organer kunne gitt liv til en annen, så hadde jeg sagt ja uten å tenke meg om. [/quote']

Helt enig.

Dette har jeg og mannen min diskutert, og vi har også satt oss

opp som donor.

Kjenner en som "mistet" sønnen sin i trafikkulykke.

Ble holdt i live av maskiner. Foreldrene sa ja til å donere, og fikk i ettertid høre at han hadde reddet fem stykker.

[Agurk]

Jeg ville sagt ja. Hvorfor? Hmm...pga det jeg tror på. Sjelen forlater, og tilbake ligger et tomt skall. Hvis et av min datters organer kunne gitt liv til en annen, så hadde jeg sagt ja uten å tenke meg om.

Sier meg enig med Annbjørg på alle punkter :enig_animasjon:

[Brunhilde]

Min 14 åring har tatt et selvstendig valg der og sagt at det er det h*n ønsker hvis så galt skulle skje. H*n vet også at jeg ønsker det samme, så da er det vel egentlig ikke noe å lure på.

Jeg har tatt det standpunktet for mange år siden og ville nok valgt å donere også når h*n var liten. (Men det er jo lett å si når problemstillingen, heldigvis, ikke har vært oppe!)

[mari]

Jeg har også fylt ut doner kort, men det viktigste er at man snakker med nærmeste familie om dette, for det er bare de som kan ta en avgjørelse om dette når noe først skjer.

Når det kommer til barna mine så klarer jeg ikke engang å tenke tanken på at noe kan skje med dem, men hvis det skulle hende noe som gjorde at de ikke ville overleve, så tror jeg nok at jeg ville gitt bort organene deres. MEN det er lettere sagt enn gjordt!

Har full forståelse for deg som startet tråden, det er noe spesielt med de små prinsene og prinsessene våre!