Plutselig blitt penere

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste dette, så er bare å flytte om det er feil forum.

Jeg har alltid vært den feite, stygge jenta. Jeg er 19 år nå. Helt siden barneskolen var jeg alltid mye større enn alle de andre, både når det gjaldt høyde og vekt. Alltid hatt dobbelhake, bollekinn osv.. På tross av dette så har jeg faktisk hatt to seriøse kjærester.

For omtrent et år siden så begynte jeg å slanke meg, og har faktisk gått fra størrelse L/XL til S nå. Når jeg ser meg selv i speilet er jeg fortsatt feit, og stygg.. Jeg har alltid sett grusom ut på bilder, så det har jeg ungått til nå.

Men den sista uka har jeg vært på en tur, og måtte stille opp på bilder. Og nå når jeg har sett bildene, så kjenner jeg ikke meg selv igjen. Ikke for å skryte, men jeg vil si at jeg var en av de peneste på gruppebilder. Jeg trodde det var noen andre, og at jeg var tagga feil.. Men det var faktisk meg!!

Jeg har fått mange kommentarer fra familie og venner at jeg er blitt så tynn og pen det siste året, og jeg har merka at mange gutter prøver seg på meg. Men har hele tiden tenkt at det kun er for sex, eller at de ikke kan få de pene jentene. Er liksom gått et lys opp for meg. Jeg er vant med å være den stille, innadvendte jenta som ingen legger merke til. Og nå er jeg plutselig mye penere. Skjønner det ikke.

Siden jeg alltid har vært tjukk, så har jeg vært opptatt med andre ting når det kommer til utseendet. Har alltid vært interessert i sminke og hår, og kan masse om det, og vil si jeg er flink på de tingene. Så det har liksom redda selvtilliten min en del. Men nå ser jo hele ansiktet mitt annerledes ut, har ikke dobbelhake lenger. Men jeg ser helt lik ut i speilet som jeg alltid har gjort.

Jeg føler meg heller ikke noe bedre, og har heller ikke noe selvtillit selv om jeg får komplimenter.. Jeg holder meg for det meste inne for meg selv, og hater å prate med nye mennesker. Tenker at de synes jeg er stygg, og bare jeg ser noen smile, hviske osv, tenker jeg automatisk at det er av/om meg. Men etter å ha sett at jeg faktisk er like slank som "alle" andre, og at ansiktet mitt faktisk så bra ut på alle bildene, så burde jeg ikke tenke slik lenger.

Det er ikke meningen å skryte over at jeg er så pen osv, for jeg har faktisk en dårlig selvtillit. Det jeg egentlig trenger hjelp til er å forbedre den. Hvordan jeg kan endre tankegangen min, og hvordan jeg kan prøve å drite i å tenke på hva andre tenker om meg.

Jeg er jo fortsatt ung, og har lyst til å gå ut på byen og kanskje finne en ny kjæreste. Har lyst til å henge mer sammen med andre, og bare føle meg bra!

Noen som har hatt det på samme måte? Eller noen som har tips til meg? Hadde satt veldig stor pris på det!

Anonymous poster hash: 591a7...e32

[Gjest Evelynita]

Good for you! :-)

[Gjest Mupsi]

Nyt det du

[AnonymBruker]

Jeg fikk lyst til å svare på dette fordi jeg kjenner meg VELDIG igjen i det du skriver- selv om dette ikke handler om vekt!! Min historie er dog litt annerledes; jeg har aldri vært overvektig- men jeg har blitt plaget av de slemme guttene på skolen pga mitt rare utseende, og jeg har opplevd tilsvarende forvandling som du beskriver med det som hører med av nyvunnen selvtillit .kombinert med frustrasjon og det at man mister litt tiltro til verden fordi den er så overfladisk.. Jeg har vært gjennom noe av det samme mtp oppmerksomhet og svarer deg derfor.

Min historie er en klassisk stygge andungen-historie. Jeg var rett og slett ikke blant dem som så søt og pen ut på barneskolen. Tynn javel, men med piggsveis og overbitt og svære tenner var jeg ikke førstevalget som kjæreste-emne, tvert om.. Guttene i klassen hadde stygge kallenavn på meg og gjorde grimaser. Jeg var et skjørt og følsomt barn og jeg gikk pga disse tilbakemeldingene rundt og trodde jeg var vanskapt i mange år.. Gruet meg til skole, spydde av angst titt og ofte og fikk være mye hjemme da gruinga ga seg fysiske utslag som magesmerter og hodepine.. Husker "ringdansen" i musikktimene da gutten ved siden av meg nektet å holde meg i hånda og læreren stoppet hele undervisninga pga dette og alle stirret og fniste, og jeg pliktskyldigst sto der med en vissen, utstrakt hånd som ikke ble møtt av en annen hånd.. Vel, det som ble inkorporert i min selvfølelse var at jeg var stygg og dermed mindre verdt (pga atferden til slike gutter som ham)..

Så da, startet forvandlingen: ungdomsskolen, fikk av reguleringa, langt hår, litt sminke- plutselig var det gutter som viste interesse. Begynte å gå på fest, fikk høre at den ene og andre var forelsket - i MEG!? Den følelsen var så absurd deilig og ufattelig at jeg ikke kan beskrive det... Og enda mer utrolig ble det da jeg flyttet til byen for å studere og fant "min stil". Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg vel ble sjekket opp omtrent daglig.. Av medstudenter, ekspeditører, kinokontrollører, menn i butikken, på bussen, menn som kjørte forbi på veien eller passerte meg i byen. >Fikk til og med gratis tjenester (f.eks på sykkelverksted, skomaker, på kafe) noen ganger fordi jeg var "så pen"! Aldri hatt noen slutty look el noe som skulle tilsi at jeg signaliserte at jeg ville bli sjekket opp, jeg fikk rett og slett oppmerksomhet pga ansikt og kropp, og tonnevis med blunk, smil og plystring... Men inni meg følte jeg meg aldri som den pene jenta, rett og slett fordi jeg ikke var vant til å være det..

PÅ den ene siden gjorde dette meg like inderlig glad og takknemlig- hver gang. På den annen side trist og oppgitt over at verden ikke er dypere enn som så. Jeg er jo akkurat den samme jenta inni som voksen og åpenbart attraktiv som det jeg var som lita jente og tydeligvis nederst på lista.. Mange av de som prøvde seg utenom by'n (i fylla prøver jo alle seg) var selvsagt de mest cocky gutta, de som alltid hadde vært kule og pene og sikkert ville vært blant guttene som plaget meg som barn. Jeg visste godt at de ikke var noe for meg, at de rett og slett var for grunne, for lite reflekterte og hadde andre verdier enn meg.. likevel hadde jeg noen korte forhold til slike i 20-åra- det var bare så deilig fordi jeg trengte oppmerksomheten og bekreftelsen så intenst. En slags triumf, en seier for den rare lille jenta bak fasaden som gråt seg gjennom kveldene og hvis største ønske var å en gang bli pen.

Jeg skriver om en del av disse tingene i fortid fordi min situasjon har forandret seg litt; jeg er 35 og mamma til 2 og i full jobb, så jeg møter ikke menn på samme måte som før (sjelden i byen og sjelden ute på by'n, og ingen menn på jobb), og det er ikke like mye sjekking i butikker etc lengre, sikkert fordi jeg er blitt eldre og ikke lengre har like stylet og utsøkt kledning som før. Men det skal sies at når jeg først er ute på fest er det fremdeles jeg som blir sjekka opp, og det føles like godt og like "fortjent" den dag i dag. Jeg har dog vært i forhold med min mann i 12 år så sjekking er utelukket å være med på. Mannen min var så definitivt ikke den som var mest frempå, men en rolig,, fin, litt forsiktig fyr med de samme interessene som meg. Han sjarmerte meg med humor og godhet.. du kjenner dem igjen når du ser dem, de som kan passe for deg..

Jeg tenker ikke like mye over dette lengre nå, etter som jeg er så godt etablert selv. Men da jeg var single og yngre tenkte jeg mye på dette, en veldig todelt innstilling til oppmerksomheten, etterlengtet men likevel nedslående fordi det føltes falskt (altså at folks innstilling til meg plutselig endret seg fordi jeg så annerledes ut enn før).. Jeg vil si at det beste du kan gjøre er å suge til deg den oppmerksonheten du får. Du trenger den, for samme hvor overfladisk det er kan det bidra til at slike som deg og meg- med radbrukken selvfølelse fra barnsben av - får opp egenverdet og begynner å bli ordentlig glad i oss selv. Nå er jeg såpass voksen at jeg begynner å stole på at jeg er like mye verdt som andre, uansett hvordan omverdenen agerer overfor meg. Og den positive oppmerksomheten har faktisk bidratt til at jeg ble glad i meg selv og fikk reparert selvfølelsen min i noen grad. Selv om det er overfladisk. Har aldri vært i tvil om min evner og mitt indre, det var det ytre som var problemet.

Men det er ikke gjort på et blunk å endre din egen selvfølelse og ditt egenverd. Å slanke seg kan man klare ganske raskt, å "vokse seg til"- slik jeg gjorde- tar noe lengre tid, men: selvfølelsen din som "den tykke jenta" (og for min del: "den rare") - den sitter nok mye dypere enn man tror, og kan ta lang, lang tid å endre på. Du må rett og slett jobbe med hele tankesettet for å se på deg selv på en annen måte.

Fortsatt (24 år etterpå) kan jeg kjenne på den følelsen av å være 11 år og de rar ut og "høre" guttene fnise bak ryggen min når jeg går inn i et klasserom i møtesammenheng. Jeg har dog omsider klart å omfavne den lille jenta jeg var som bare ønsket å gjemme seg bort, og tror jeg har klart å få fortid og nåtid til å møtes et sted inni meg. Jeg tror også du kommer dit etter hvert, og blir tilfreds med deg selv også ift selvtillit, og med verden rundt deg I mellomtiden; slik er verden (dessverre)- og siden du ikke får endret den; nyt blikkene, smilene og oppmerksomheten i fulle drag. Det er deg vel unt.

Anonymous poster hash: e52e8...506

[Sportiva]

Utseende er bare en liten del av selvet ditt. Det er flott at du har klart å gå litt ned i vekt og at du nå (sannsynligvis) er sunn og slipper å skjemmes over hvordan du ser ut. Selvfølelse, derimot er så mye mer enn å se bra ut. Selv leste jeg Selvfølelse Nå! for noen år siden da jeg slet med lave tanker om meg selv, og jeg huker at det hjalp meg veldig. Det er viktig å skifte fokuset vekk fra utseende og hvordan andre oppfatter deg. Vær stolt av deg selv, gi deg selv en klapp på skulderen for det du er god til, og ta lærdom av nederlag. Å tenke positivt og/eller konstruktivt er noe de fleste må lære seg og øve på jevnlig. Med årene vil du også forhåpentligvis blir tryggere på deg selv:)

[AnonymBruker]

Utseende er bare en liten del av selvet ditt. Det er flott at du har klart å gå litt ned i vekt og at du nå (sannsynligvis) er sunn og slipper å skjemmes over hvordan du ser ut. Selvfølelse, derimot er så mye mer enn å se bra ut. Selv leste jeg Selvfølelse Nå! for noen år siden da jeg slet med lave tanker om meg selv, og jeg huker at det hjalp meg veldig. Det er viktig å skifte fokuset vekk fra utseende og hvordan andre oppfatter deg. Vær stolt av deg selv, gi deg selv en klapp på skulderen for det du er god til, og ta lærdom av nederlag. Å tenke positivt og/eller konstruktivt er noe de fleste må lære seg og øve på jevnlig. Med årene vil du også forhåpentligvis blir tryggere på deg selv:)

Det er sant, men når man fra man er liten har vært vant til å få _negativ_ oppmerksomhet fra andre pga eget utseende så blir dette plutselig en stor del av selvet.. Omverdenen lærte meg på en måte at det var det som var viktig. derfor ble den positive oppmerksomheten som kom senere tilsvarende viktig for meg for det var så fantastisk godt. Jeg ble rett og slett opptatt av å speile meg i omverdenen fordi dette med utseendet hadde vært så big deal for meg, og det tror jeg det er for mange overvektige også. og "de andre" har jo alltid rett- så deres tilbakemeldinger ble avgjørende.,.. bare en tanke fra forrige ab

Anonymous poster hash: e52e8...506

[AnonymBruker]

Det er sant, men når man fra man er liten har vært vant til å få _negativ_ oppmerksomhet fra andre pga eget utseende så blir dette plutselig en stor del av selvet.. Omverdenen lærte meg på en måte at det var det som var viktig. derfor ble den positive oppmerksomheten som kom senere tilsvarende viktig for meg for det var så fantastisk godt. Jeg ble rett og slett opptatt av å speile meg i omverdenen fordi dette med utseendet hadde vært så big deal for meg, og det tror jeg det er for mange overvektige også. og "de andre" har jo alltid rett- så deres tilbakemeldinger ble avgjørende.,.. bare en tanke fra forrige ab

Anonymous poster hash: e52e8...506

Enig! Jeg ble sett på som stygg på barne/ungdomsskolen og fikk stygge kommentarer og ble ertet. På videregående og senere har jeg plutselig blitt penere, og merker at folk behandler meg bedre, og det er veldig godt å høre at folk syns man er pen når man fikk høre det motsatte før... Da forteller jo verden deg at det betyr noe, selv om det helst ikke skulle vært sånn.

Til ts; gratulerer med vektnedgangen, og vær stolt av deg selv. Det er nok en overgangssak, noe du må bli vant til. Jeg har blitt ganske flink til å slutte å bry meg så veldig om hva folk synes om meg nå, og tankegangen går ut på at hvis noen ikke liker deg - så er det ikke noen vits i å føle seg dårlig av den grunn, for det kommer ikke til å gjøre noen forskjell? Så da er det bedre å bestemme seg for at "nei, jeg gidder ikke å føle meg dårlig for dette". Om du skjønner? Sikkert lettere sagt enn gjort, men.. Jeg synes det fungerer.

Anonymous poster hash: 6ba03...316

[AnonymBruker]

Jeg fikk lyst til å svare på dette fordi jeg kjenner meg VELDIG igjen i det du skriver- selv om dette ikke handler om vekt!! Min historie er dog litt annerledes; jeg har aldri vært overvektig- men jeg har blitt plaget av de slemme guttene på skolen pga mitt rare utseende, og jeg har opplevd tilsvarende forvandling som du beskriver med det som hører med av nyvunnen selvtillit .kombinert med frustrasjon og det at man mister litt tiltro til verden fordi den er så overfladisk.. Jeg har vært gjennom noe av det samme mtp oppmerksomhet og svarer deg derfor.

Min historie er en klassisk stygge andungen-historie. Jeg var rett og slett ikke blant dem som så søt og pen ut på barneskolen. Tynn javel, men med piggsveis og overbitt og svære tenner var jeg ikke førstevalget som kjæreste-emne, tvert om.. Guttene i klassen hadde stygge kallenavn på meg og gjorde grimaser. Jeg var et skjørt og følsomt barn og jeg gikk pga disse tilbakemeldingene rundt og trodde jeg var vanskapt i mange år.. Gruet meg til skole, spydde av angst titt og ofte og fikk være mye hjemme da gruinga ga seg fysiske utslag som magesmerter og hodepine.. Husker "ringdansen" i musikktimene da gutten ved siden av meg nektet å holde meg i hånda og læreren stoppet hele undervisninga pga dette og alle stirret og fniste, og jeg pliktskyldigst sto der med en vissen, utstrakt hånd som ikke ble møtt av en annen hånd.. Vel, det som ble inkorporert i min selvfølelse var at jeg var stygg og dermed mindre verdt (pga atferden til slike gutter som ham)..

Så da, startet forvandlingen: ungdomsskolen, fikk av reguleringa, langt hår, litt sminke- plutselig var det gutter som viste interesse. Begynte å gå på fest, fikk høre at den ene og andre var forelsket - i MEG!? Den følelsen var så absurd deilig og ufattelig at jeg ikke kan beskrive det... Og enda mer utrolig ble det da jeg flyttet til byen for å studere og fant "min stil". Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg vel ble sjekket opp omtrent daglig.. Av medstudenter, ekspeditører, kinokontrollører, menn i butikken, på bussen, menn som kjørte forbi på veien eller passerte meg i byen. >Fikk til og med gratis tjenester (f.eks på sykkelverksted, skomaker, på kafe) noen ganger fordi jeg var "så pen"! Aldri hatt noen slutty look el noe som skulle tilsi at jeg signaliserte at jeg ville bli sjekket opp, jeg fikk rett og slett oppmerksomhet pga ansikt og kropp, og tonnevis med blunk, smil og plystring... Men inni meg følte jeg meg aldri som den pene jenta, rett og slett fordi jeg ikke var vant til å være det..

PÅ den ene siden gjorde dette meg like inderlig glad og takknemlig- hver gang. På den annen side trist og oppgitt over at verden ikke er dypere enn som så. Jeg er jo akkurat den samme jenta inni som voksen og åpenbart attraktiv som det jeg var som lita jente og tydeligvis nederst på lista.. Mange av de som prøvde seg utenom by'n (i fylla prøver jo alle seg) var selvsagt de mest cocky gutta, de som alltid hadde vært kule og pene og sikkert ville vært blant guttene som plaget meg som barn. Jeg visste godt at de ikke var noe for meg, at de rett og slett var for grunne, for lite reflekterte og hadde andre verdier enn meg.. likevel hadde jeg noen korte forhold til slike i 20-åra- det var bare så deilig fordi jeg trengte oppmerksomheten og bekreftelsen så intenst. En slags triumf, en seier for den rare lille jenta bak fasaden som gråt seg gjennom kveldene og hvis største ønske var å en gang bli pen.

Jeg skriver om en del av disse tingene i fortid fordi min situasjon har forandret seg litt; jeg er 35 og mamma til 2 og i full jobb, så jeg møter ikke menn på samme måte som før (sjelden i byen og sjelden ute på by'n, og ingen menn på jobb), og det er ikke like mye sjekking i butikker etc lengre, sikkert fordi jeg er blitt eldre og ikke lengre har like stylet og utsøkt kledning som før. Men det skal sies at når jeg først er ute på fest er det fremdeles jeg som blir sjekka opp, og det føles like godt og like "fortjent" den dag i dag. Jeg har dog vært i forhold med min mann i 12 år så sjekking er utelukket å være med på. Mannen min var så definitivt ikke den som var mest frempå, men en rolig,, fin, litt forsiktig fyr med de samme interessene som meg. Han sjarmerte meg med humor og godhet.. du kjenner dem igjen når du ser dem, de som kan passe for deg..

Jeg tenker ikke like mye over dette lengre nå, etter som jeg er så godt etablert selv. Men da jeg var single og yngre tenkte jeg mye på dette, en veldig todelt innstilling til oppmerksomheten, etterlengtet men likevel nedslående fordi det føltes falskt (altså at folks innstilling til meg plutselig endret seg fordi jeg så annerledes ut enn før).. Jeg vil si at det beste du kan gjøre er å suge til deg den oppmerksonheten du får. Du trenger den, for samme hvor overfladisk det er kan det bidra til at slike som deg og meg- med radbrukken selvfølelse fra barnsben av - får opp egenverdet og begynner å bli ordentlig glad i oss selv. Nå er jeg såpass voksen at jeg begynner å stole på at jeg er like mye verdt som andre, uansett hvordan omverdenen agerer overfor meg. Og den positive oppmerksomheten har faktisk bidratt til at jeg ble glad i meg selv og fikk reparert selvfølelsen min i noen grad. Selv om det er overfladisk. Har aldri vært i tvil om min evner og mitt indre, det var det ytre som var problemet.

Men det er ikke gjort på et blunk å endre din egen selvfølelse og ditt egenverd. Å slanke seg kan man klare ganske raskt, å "vokse seg til"- slik jeg gjorde- tar noe lengre tid, men: selvfølelsen din som "den tykke jenta" (og for min del: "den rare") - den sitter nok mye dypere enn man tror, og kan ta lang, lang tid å endre på. Du må rett og slett jobbe med hele tankesettet for å se på deg selv på en annen måte.

Fortsatt (24 år etterpå) kan jeg kjenne på den følelsen av å være 11 år og de rar ut og "høre" guttene fnise bak ryggen min når jeg går inn i et klasserom i møtesammenheng. Jeg har dog omsider klart å omfavne den lille jenta jeg var som bare ønsket å gjemme seg bort, og tror jeg har klart å få fortid og nåtid til å møtes et sted inni meg. Jeg tror også du kommer dit etter hvert, og blir tilfreds med deg selv også ift selvtillit, og med verden rundt deg I mellomtiden; slik er verden (dessverre)- og siden du ikke får endret den; nyt blikkene, smilene og oppmerksomheten i fulle drag. Det er deg vel unt.

Anonymous poster hash: e52e8...506

Du har rett i at en del mennesker er overfladiske, men det er faktisk også vitenskapelig bevist av vi mennesker blir tiltrukket av vakre ting. Dette er ikke et nytt fenomen, men noe vi til alle tider har vært.

I tillegg til at du fikk/får mye oppmerksomhet fordi du er en vakker dame, så kan det jo også være at du utstråler noe annet nå enn når du ble ertet på skolen. Med meg var det nemlig slik. Jeg var en søt jente på barneskolen og ungdomskolen, men liten og underutviklet. Dermed ikke interessant for guttene. I tillegg var jeg veldig sjenert. Når jeg ble litt eldre så ble jeg mer trygg på meg selv og fikk bedre selvtilitt. Jeg ble mer utadvent og i dag kan jeg faktisk flørte.

Anonymous poster hash: 826a9...7d5

[AnonymBruker]

Vet om mange fete som skjuler et vakkert utseendet, du får helt klart oppmerksomhet fra penere menn når du er tynnere.

Adele, hun er jo vanvittig vakker. Skulle gjerne sett ut som henne.

Og tenk hvis hun i tillegg går ned i vekt???? Daaaaa.....

Anonymous poster hash: b5dbf...094